Passiv medvirkning i de lukkede rom.

Når tryggheten, omsorgen og familieverdiene forsvinner i kaoset av sinne, irettesettinger, slag, spark, konfrontasjoner, spydigheter, ydmykende seksuelle tilnærmelser og anklagene om at "du er slem mot mor fordi du gjør slik...":

Vi trenger trygge voksne for barn og ungdom i alle faser av oppveksten. Barn og ungdom trenger også trygghet og muligheter til å snakke med andre voksne når omsorgspersonen(e) og familiemedlemmer svikter dem på det groveste. Den største utfordringen for trygge voksne er å ville se og bli bekymret. De få som blir bekymret vegrer seg for å sende en bekymringsmelding til Helsetjenesten for barn og unge. Ingen vil vel stå frem som varsler. Det er altfor få  voksne som tar kontakt med barna og ungdommen for å gi dem en mulighet til å snakke om vanskelige saker som fysiske vold og overgrep og psykisk terror fra voksenpersoner som gjør ulike overgrep sterkt ruset. For barn og ungdom sliter med å bli sett og bli trodd uten å bli stemplet som "den slemme mot mor".

Siden vil det være viktig at trygge voksne med private (tante, onkel, bestemor..) og offentlige roller (barnehagetante, lærer, helsesøster, ungdomsarbeider..)finner sin rolle i å hjelpe de unge som har opplevd ekstrem omsorgssvikt i oppveksten. Min erfaring er at passiv medvirkning foregår ikke bare i barnerommet eller på stua, men også i pasient- og samtalerommet noen år senere i Avdeling for Psykiatri i landets største Helseforetak.

En smertefull oppvekst uten omsorg har gitt meg spisskompetanse nettopp på omsorg, empati og rettferdighet. Nå er min største utfordring negativ respons og uforstand i Helsesektoren:

Denne bloggposten har jeg sett frem til å skrive lenge. Jeg har ivret etter å få mitt budskap og engasjement ut til dere som vil lytte og ta i mot gode råd. Kan hende er du en av "oss" eller så er du en trygg og engasjert voksen i en rolle hvor du har muligheter til å hjelpe barn og unge som opplever ekstrem omsorgssvikt. Mange personer har ansvar for å sørge for barn og ungdom sitt beste. Jeg har selv jobbet iherdig med å utvikle forebyggende oppvekstplaner i kommuner som vil gjøre det trygt for alle barn å vokse opp.

Slik sikrer de at barn og ungdom blir tatt godt vare på fra de blir født til de er 18 år. Det er mange flere kommuner som bør satse på slike viktige saker for å gi barn og ungdom god selvfølelse og trygghet til å inngå gode sosiale relasjoner. De trenger også stimulans og motivasjon for viktige aktiviteter i skolen, fritiden - sammen med venner hjemme og ute. Om slike saker blir håndtert rett, vil barn og ungdom utvikle sitt intellekt og sine ressurser slik de ønsker dette.

Vi burde alle bli sjokkert nok til å lære av Christoffersaken, alle voldtektssakene i rettsapparatet og alle sakene hvor vi hører om at barn har lidd under vold og psykisk terror i nære relasjoner. Rus og alkohol kan gjøre mye ugang. Vi trenger derfor også fokusere på hvordan vi som trygge voksne kan møte barn som lider under omsorgssvikt. Om vi ikke er familie eller offentlige ansatte, kan vi bry oss som naboer eller som voksne som ikke aksepterer å se eller høre barn og ungdom som lider.

Dette har jeg sett frem til: Jeg vil bare komme ut med det: DET SYNES AT BARN LIDER UNDER EKSTREM OMSORGSSVIKT. Spør en gang for mye, heller enn en gang for lite: F.eks: Hvordan har du det egentlig? Er mor og far snille med deg?

Jeg var selv en av dem som gråt mye og holdt meg mye for meg selv. Jeg var både gul og blå innenfor alle klærne som hang og slang. Jeg ble mobbet og jeg klarte ikke å spise eller være med på leken. Jeg var livredd og helt utmattet. Og gruet meg enormt til jeg skulle hjem til min hjemmeværende mor. Far var på jobb og ute i politiske møter på kvelden. Familiesammenkomster med mye alkohol var et ekstremt mareritt.

Det er en krevende prosess å streve med skadene av ekstrem omsorgssvikt: Nå er jeg traumepasient (komplex PTSD) med tilknytningsskader. Jeg har beskrevet mye av mitt totale symptomtrykk i forrige bloggpost. Jeg er så livredd og skadet sosial og følelsesmessig, at det å være ute blant folk, er en utfordrende affære. Jeg opplever mye uforstand fra helsepersonell med lisens til å praktisere helsehjelp, siden jeg har fått stemplet ekstrem vanskelig misfornøyd traumepasient med tilknytningsskader.

1) En tilknytningsskade gir deg senere i livet store problemer med mellommenneskelig kommunikasjon og relasjoner, samt interne intime situasjoner:

Selve tilknytningssystemet kan beskrives som menneskers medfødte tilbøyelighet til å knytte varige følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgsgivere. Vi trenger å knytte oss til noen tryggere og sterkere enn oss selv. Slik får vi beskyttelse og omsorg. Når far og mor svikter, kan andre trygge voksne steppe inn som de trygge voksne som gir oss beskyttelse og omsorg. Når barn fra tidlig alder opplever atskillelse, avvisning, sinne, irettesettinger, vold og uverdige seksuelle tilnærminger blir følgene desto mer alvorlig for barnets psykiske helse.  De første årene med samspill med omsorgspersoner og nærmeste familie utvikler barnets forventninger til samspill. Samspill som er styrende for reaksjoner, atferd og hvordan vil knytter oss til andre mennesker sosialt og følelsesmessig.

2) En posttraumatisk tilnærming er en selvdestruktiv atferd hvor jeg risikerer å bli offer i mange gitte situasjoner. Dette blir bare vanskeligere når hjelpeapparatet i landets største Helseforetak sier "nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg":

Tilknytningsmønstre dreier seg om strategier for å oppnå størst mulig trygghet og behag innenfor rammene av samspillet. Når samspillet er destruktivt med sykelig kontroll og ydmykende konfrontasjoner daglig, så blir dette samlet sett et dårlig grunnlag for senere "handlingsrom for gode sosiale tilknytninger". Vi vil alle mer enn gjerne oppleve:

• Trygge tilknytninger med andre. Her klarer vi å regulere følelser og forventninger. Grunnlaget for dette er en sensitiv, forutsigbar og kjærlig omsorg for barnets behov for beskyttelse, trøst og omsorg. Trygghet og hyggelige situasjoner hjelper på. Om familie- og omsorgspersoner ikke kan bidra med dette, kan andre trygge voksne bidra med sitt. Kan hende skal barnet vokse opp i en annen familie? Jeg hadde håpet på at noen andre trygge voksne hadde sett og hørt - som min tante, onkel - eller besteforeldre som alle var til stede i de lukkede familierommene.

• Barn får en engstelig og unnvikende tilknytningsbase om det stadig opplever avvisning og at omsorgspersoner ikke er interessert i barnets ulike behov for beskyttelse, trøst og omsorg. Kjeft og ubehag i stedet for trøst er farlig for barnets senere relasjoner. Resultatet er at barnet blir reservert, unnvikende og avvisende. Dette blir spesielt tydelig i nære forhold hvor barnet stort sett er urolig og livredd. Når barnet samtidig får ansvar for mors opplevelser og smerte, vil dette utvikle en tilknytningsskade hvor barnet konstant opplever seg misforstått, oppgitt og avvist. Det er en håpløs situasjon uten noe som helst håp om løsning i sikte. Dette er en fortvilende, ydmykende og uverdig prosess.

• Nå er jeg redd andre "ustabile voksne". Spesielt når disse voksne blir sinte og irettesettende mot meg. Dette er en pågående prosess som nå har vart i snart 50 år!!. Når barnet opplever stadige følelsesmessige og atferdsmessige uforutsigbarhet og overdrivelser, vil det føle seg utilstrekkelig på alle områder. Mor og far er aldri fornøyd med noe som helst og de kjefter på meg for hva som helst. Når disse barna blir voksne, viser de mye ambivalente tilknytninger basert på at mye angst og mangel på følelsesmessige stabilitet. Som barn gjorde jeg alt for å klare å holde ut å bo hjemme. Det var ingen andre voksne som brydde seg. Alle var opptatte av mor og hva mor mente. Ingen så eller spurte med om "hvordan har du det"? Nå er jeg følelsesmessig ustabil og kan reagere underlig og direkte på impulser fordi jeg har lav toleranse for stress og påkjenninger. Jeg er helt utmattet fysisk og mentalt.

• Barn som opplever ekstrem omsorgssvikt: langvarig forsømmelse, mishandling fysisk og mentalt (den verste mobbingen var hjemme, ikke på skolen) og misbruk av barnet fra de nærmeste i fylla, ender opp med en desorganisert tilknytningsplattform. Denne plattformen preges av en prosess av sammenbrudd og følelsesmessig- og atferdsmessig kaos og forvirring. I stedet for at vi har fått trøst og beskyttelse, utgjør våre nærmeste den største faren og trusselen. Mye foregår innendørs i familiens hus og i stua når vi er på besøk til familie og venner. Vi har naboer som kan bry seg, og voksne i barnehage og skole, kan ta kontakt eller sende bekymringsmeldinger. Nå er vi en ekstrem vanskelig situasjon hvor vi trekkes mot nærhet og flukt fra de viktigste menneskene i vårt liv. Hvor lett er det å vise tillitt til nye voksen-relasjoner etter dette, mon tro?

3) Fortsatt eksponering for traumatisk stress er pågående og relatert til livet innen en familie. Nå er jeg voksen nok til å ta vare på meg selv og til å bo alene.

Og jeg er fortsatt helt alene i min traumatiske og asosiale verden. Nå er det personale i form av overleger, psykologer, sykepleiere og ufaglært administrativt personalet i landets største Helseforetak som fortsetter retraumatiseringen av mine verste familiemareritt. En tilknytningsskade er varig problem, som skaper problemer i slik grad, at det medfører betydelig nedsatt sosial- eller yrkesmessig evne og subjektiv lidelse. Min skade har resultert i en mer og mindre varig lidelse. Den oppstod og utviklet seg gjennom barne- og ungdomsårene.

Det synes at jeg er skadet gjennom måten jeg skiller meg fra andre, og hvordan jeg oppfatter og tolker meg selv og andre. I tillegg viser meg min smerte gjennom hvordan jeg takler ulike situasjoner og debatter i ulike saker. Det er vanskelig å reagere hensiktsmessig i ulike situasjoner og saker siden jeg har en utfordring i å tilpasse mine følelsesmessige reaksjoner.

Dette siste blir stadig vanskeligere når jeg opplever en så stor uforstand og avvisning av helsepersonell i landets største Helseforetak. Den eneste jeg klarer å stole på å snakke med er min behandler på DPS-et. Hva skulle jeg gjort uten henne? Hun har holdt liv i meg siden 2008. Det er ekstremt vanskelig å skape og opprettholde trygghet i eget liv. Og det å be om hjelp i supplement til min behandling på DPS-et, har vært et nytt invaderende mareritt på kveldstid og intrusjon på dagtid.

Dette siste har jeg skrevet mye om i forrige bloggpost. Jeg lever i en sann interaksjon mellom barndomstraumer, posttraumatisk stressforstyrrelse og personlighetsforstyrrelse. Noen vil nok si at jeg er følelsesmessig ustabil. Jeg er lei kjeft, sinne, irettesettelser konfrontasjoner og ydmykelser i relasjoner med helsepersonell som skal fortelle meg "hva jeg må tåle" siden alle erfaringer, samtalerelasjoner og negative opplevelser i samtaler er "din skyld, og siden du er så intelligent, burde du forstå hvorfor og finne dette ut av deg selv. Vi vil ikke hjelpe deg med dette". Nå er den passive medvirkningen flyttet seg fra barnerommet og stua til pasient- og samtalerommet i landets største Helseforetak.

4) Konsekvensene at vi blir konstruert (av helsepersonell med lisens) til å være så vanskelige at ingen vil hjelpe oss. Det finnes en lang liste av grunner til at jeg ikke skal hjelpes i døgnenhet.

Jeg har skissert noen av dem. Jeg har vært innlagt på Avdeling for Akuttpsykiatri 10 ganger. Jeg opplever i stadig vanskeligere grad at min lidelse er vanskelig og samtalepartnere må anstrenge seg. De vil helst ikke ut av "komfortsonen". Derfor ender det OFTE i at samtalepartnere står over meg og skriker til meg - når de ikke sitter ved siden av meg i samtalerommet eller miljøet å skriker til meg om hvor negativ og misfornøyd de oppfatter meg.

At jeg gråter ut min ekstreme smerte til helsepersonale i Avdeling for Akuttpsykiatri,  trigger et uholdbart sinne og avvisning hos personalet som er trenet til å avvise gråt som negativitet. Pasienter med tilknytningsskade har aldri lært å reagere "normalt". Vi har fått MYE kjeft og måttet tåle mye uverdige ubehageligheter. Hvem har fortalt personalet at vi må tåle enda mer uverdighet og sinne når vi er i krise om må være innlagt på Avdeling for Akuttpsykiatri? Om vi har lært å reagere med primitive følelsesmessige reaksjoner, ikke ta ansvar for situasjonen eller vi er redde for nye overgrep i form av å ikke bli møtt, sett og forstått rett, så er det dermed ikke sagt at det er OK for helsepersonell å opptre som min sinte og avvisende MOR eller FAR fra oppveksten!

Når du er vokst opp med ekstrem omsorgssvikt, så er empati, takknemlighet og gjensidig glede fraværende. Og det er vel ikke slik at pasientene på Avdeling for Akuttpsykiatri har ansvar for at personalet (overleger, psykologspesialister, sykepleiere osv) skal ha en god dag på jobb, og alene ha ansvar for å sørge for hyggelige samtaler og situasjoner. Det er PERSONALET SOM SKAL BIDRA og vise at de er tilgjengelige for helsehjelp. De må hjelpe oss med å vise opp empati og likeverdighet. Bare det å bli oppfattet likeverdig og med folkeskikk er et stort fremsteg for oss. Vi er ikke vant med dette.

5) Vi trenger konstruktive og trygge samtaler for å få hjelp til å endre vår affektregulering, bevissthet og oppmerksomhet, selvoppfattelse, oppfattelsen av overgriperne og handlingsrom for positive sosiale tilknytninger og relasjoner.

Mine siste opplevelser fra Avdeling for Akuttpsykiatri i landets største Helseforetak, er at helsepersonellet nå har tatt mine tidligere overgripere sine roller. Hvordan har dere da tenkt at jeg skal bli frisk?

Det finnes gode behandlingsformer for oss traumepasienter med tilknytningsskade. Vi trenger hjelp i form av konstruktive støttesamtaler for å utvikle nye sosiale og kognitive skjema. Da er trygge og tillitsfulle samtaleallianser viktige. Sinne, ubehag og ydmykelser (stå over pasienten som gråter å skriker av sinne.... hvor er det ok?) REPRESENTERER IKKE muligheter og trygghet til å endre tilknytningsproblemer. Nye verbale overgrep, lik de jeg opplevde på Avdeling for Akuttpsykiatri, må bli gjenstand for oppmerksomhet og kritikk hos ansvarlige overleger og direktører i landets største Helseforetak. Dette er ekstrem medvirkning i lukkede pasient- og samtalerom.

6) Jeg ønsker mest av alt i verden å kunne fungere med stadig mindre posttraumatisk stresslidelse og tilknytningsvansker. Jeg vil tilbake til jobb og muligheter for et normalt liv!

Jeg har henvendt meg til en bredde av døgnenheter, med henvisning fra min behandler. Vi har forsøkt Modum Bad, Vestre Vike (BET-behandling), Spesialpsykiatri og ulike DPS Døgn. Flyt-møtet som overfører pasienter fra Avdeling for Akuttpsykiatri har ingen prioritering for traumepasienter med tilknytningsskade i landets største Helseforetak. Min behandler kan klage på avslag og sende nye henvendelser. Min Fastlege har gitt meg opp og vil sende en legeerklæring hvor han anbefaler at jeg mottar Uførestønad.

I mellomtiden samler jeg på gode behandler allianser som kan bygge meg opp og gi meg en utvikling av affektregulering, trygghet, sikkerhet og sosiale ferdigheter. Jeg er høyt utdannet i en verden som ble min mestringsarena. Jeg har noen mastergrader og jeg har lang erfaring med terapi, kommunikasjon og strategisk alliansebygging.

Nære relasjoner står det dårlig til med. Jeg er dårlig på egenomsorg og støtte der jeg lever i invaderende mareritt 24/7. Jeg roper etter hjelp i form av støttesamtaler. I disse konstruktive symmetriske empatiske 2-vegs-samtalene kan jeg lære alternative strategier for å regulere atferd og følelser. Jeg vil også lære alternative måter å være på i relasjon til meg selv og andre - barn, ungdom og trygge voksne. Jeg sliter med å vise tillit til nye samtalepartnere etter dette. Jeg vil gjerne inngå i relasjoner hvor vi samhandler over tid og jeg kan oppleve mestring. Slik vil jeg lære å håndtere situasjoner, tanker og følelser. Jeg kan utvikle ferdigheter som egenomsorg, emosjonsregulering, sosiale- og beslutnings-messige ferdigheter.

Ingen mennesker kan fungere optimalt alene. Vi lever i et omfattende sosialt nettverk med ulike noder av aktører. Alle medmennesker trenger å tilhøre en gruppe - venner, familie, jobb og andre aktiviteter. For meg - og mine medpasienter - er området for sosiale tilknytninger i hjernen kollapset. Vi må lære å fungere på nytt. Våre overgripere - av omsorgs- og familie-personer, og alle voksne som så og ikke gjorde noe - har satt varige spor.

Ingen vil ha en uutholdelig smerte fysisk og mentalt lenge nok. Å tro at man får hjelp i Psykiatrien i landets største Helseforetak - i tillegg til DPS-behandlingen, er som å starte den destruktive omsorgsprosessen om igjen og om igjen. Nå er det Helsepersonell og ufaglært personale i Kvalitetsavdelingen som fortsetter å forankre mine største posttraumatiske mareritt. Er det en slik Helsesektor vi skal ha?

Konklusjon: Barn og ungdom trenger trygge voksne i oppveksten. Når skaden så er skjedd, så trenger vi trygge voksne i ulike behandlingssamtaler og - situasjoner som kan hjelpe oss med trygghet i relasjoner og redusere mistillit, engstelse og usikkerhet. Ulike samtalepartnere og behandlere må se sin trygge voksen-rolle i et perspektiv hvor dere skal bygge pasienten opp, og ikke ned med nye "mentale overgrep, sinne, irettesettelser og ydmykelser" i pasient- eller samtalerommene. Med en slik atferd, så fortsetter dere å plassere meg i en følelsesmessig barnehage. Sammen kan vi endre misbruks- og traumerelaterte kognisjoner og sosiale skjema. Jeg drømmer om å ha gode relasjoner til andre og utvikle støttende nettverk - utenfor Helsesektoren.

Husk: Vi som lever med tilknytningsskade har fått mye kjeft, og vi VET GODT, gjennom tiår med overgrep, at vi er "negative, slemme, vanskelige og slitsomme". Det har vi fått inn med teskje i oppveksten. Dere trenger ikke minne oss om dette når vi er i krise og trenger krisehjelp i Avdeling for Akuttpsykiatri. Det vi ønsker mest av alt er å leve et normalt liv med en jobb som utfordrer oss intellektuelt og med et privatliv med normale sosiale- og familiære relasjoner. Vi driver gjerne med sunne aktiviteter når vi har ressurser og trygghet til dette. Da har vi også en normal kroppsvekt og mat er ikke lenger vanskelig. Tiden med psykisk terror og mobbing er over.  Jeg vil ha FRIHET fra min mor og far, samt frihet fra å ønske meg omsorg fra min mor og far.

Dere må gjerne se denne bloggposten sammen med min forrige bloggpost. Jeg ønsker å bidra som vitnesbyrd til at evnt. likesinnede og de barn og unge som kommer etter meg, får en bedre opplevelse i divisjon for Psykiatri i landets største Helseforetak. Kom gjerne med dine kommentarer!:-) :-)

Dette må dere bare stå for! Verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i psykiatrien i landets største Helseforetak.

Velkommen til BTB-traumebloggen og vår verden! :-).
Denne er myntet på oss som lever i en smertefull verden med posttraumatiske traumer og tilknytningsskade. Vi trenger å oppleve samhørighet i vår ellers så ensomme verden. Her kan vi bidra med våre virkelige historier. Vår virkelighet kan også gi støtte til helsepersonell som er uerfarne med vår pasientgruppe til å gjøre jobben sin bedre.

Om pårørende vil engasjere seg, er også dette velkomment. Jeg håper stadig flere er villige til å bidra til å dele kunnskap på en slik måte at "de som bestemmer" kan få noen tips til utvikling og prioritering av verdier i kommunikasjon og tjenstetilbud rettet mot vår pasientgruppe.

Dette er en sann historie om mangel på empati og vilje til dialog, samt hvordan krisekommunikasjonen skaper en større krise. Jeg bidrar mer enn gjerne til å dele kunnskap om disse 6 sentrale utfordringer:

1. Velge å holde ord: Politiske gladsaker om bedre folkehelse og prioritering av kvalitet i helsetjenester. "Å ville det, men gjøre det - se det"!
2. Prøv å gå noen dager i mine sko:Time-outen som skulle gjøre meg bedre rustet til å fortsette karriæren etter å ha møtt den harde veggen i 2006. Nå er jeg i ferd med å bli uføretrygdet "med tvang". Det skulle egentlig være en god ting å bli frisk.
3. Prioritering av helsetilbud må komme alle pasientgrupper til gode: Vi trenger å prioritere psykiske lidelser på samme nivå som vi prioriterer somatiske lidelser. Vi må starte med en verdikommisjon.
4. Vi må supplere forretningsmodellen til Helseforetaket med fokus på pasienttilfredshet og Resultat for alle pasientgrupper. En smertefull maraton er ok om du vet at du får hjelp til du er i mål.
5. Helsepersonell og administrativt personale må snart vise bedre evne og vilje til dialog og ta i mot tilbakemeldinger. Hva ville du gjort om du opplever at kommunikasjonen gjør krisen du allerede befinner deg i bli større, bare fordi du ber om hjelp?
6. Vi trenger en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Samtidig trenger vi et nytt fokus på innhold i psykiatritjenester. Hvor er de samhandlingsfrelste lederne som samarbeider om fremtidens tjenestetilbud med pasienten i sentrum?

1) Politiske gladsaker om bedre folkehelse og prioritering av kvalitet i helsetjenester. Hvordan kan  sentrale politikere og ledere velge å holde ord?

Folkehelse og helsetjenestene har vært oppe til debatt i medier og konferanser. Vi hører fagre ord om brukersentrering og samhandlingsfrelste framtidsvisjoner. Helsedirektoratet tar til orde for at " vi må redesigne tjenestene våre. Det er ingen veg utenom" (Helsedirektør Bjørn Guldvåg). Mang gode innspill til hvordan vi bruker samfunnets begrensede ressurser i konferanser og politiske debatter. Det er samtidig mye fokus på effektivitet og det å ta i bruk ny teknologi i behandling og administrasjon. Helsedirektoratet gjør sine brukerundersøkelser for å finne statistikk til politiske programmer.

Sentrale ledere tar til orde for pasientrettigheter og ressurser til behandling og omsorg som reduserer dødeligheten. Bedre ressurser skal øke mulighetene for dem som har kapasietet til det - til å komme ut i arbeidslivet. Det handler om menneskeverd, verdighet og velferd i politiske taler. Ledere og sentrale nøkkelaktører snakker om bedre helsefaglig, demokratisk og prioriterte behandlingsprosesser for de vanskeligstilte pasientene. Det er virkelig uheldig når pasientene dør i kø, eller fordi de ikke får rett hjelp i en akutt krise. Vi har nok eksempler på at dette skjer i Helse-Norge i dag. En viktig del av Helsesektoren, Psykiatrien bygges ned og mange "tikkende bomber" går løse ute på gaten.

2) Time-outen som skulle gjøre meg bedre rustet til å fortsette karriæren etter å ha møtt den harde veggen i 2006. Prøv å gå noen dager i mine sko før dere dømmer meg:

Jeg heter "Emma" og jeg har en vanskelig historie å fortelle. Jeg er en av de mange omtalte "vanskelige" pasientene. Vi finnes i Psykiatrien i DPS-er og Avdeling for Akuttpsykiatri. De andre døgnenhetene i Psykiatrien som DPS Døgn og lukkede rehabiliteringavdelinger er stengte for oss.

Vi har en smertefull diagnose å behandle, der vi lever i en verden av komplekse traumer og stressende mareritt 24/7. Vi er traumepasienter med tilknytningsskade. I vår hverdag jobber hjernen 24/7 med resultatet av en oppvekst med psykisk terror, verbale overgrep, fysisk vold og seksuelle overgrep. Mange vonde situasjoner der rus spiller en viktig rolle i overgrepene. Vi er i en kronisk krise- beredskapstilstand knyttet til ødeleggende psykologisk og sosial død. Vi er helt utmattet både fysisk og mentalt. Og vi er alene i vår "verden" : Den boblen som utgjør våre omgivelser i alt vi foretar oss.

En tilknytningsskade er ikke noe å kimse av. Du har panikkangst og er meget dårlig fungerende i alle kommunikasjonaktiviteter. Aktiviteter der det egentlig skal være gode muligheter for å knytte til seg gode sosiale relasjoner. Den delen av hjernen som styrer muligheter for sosiale tilknytninger - funksjoner, er så overarbeidet at den har kollapset. Da kan frykten fort ta overhånd når vi er ute blant vanlige folk. Dette er situasjonene er vi stivfrossen av frykt og vil bare flykte hjem. Vi fungerer rett og slett ikke, og vi mangler både livskvalitet og håp om et bedre liv. Dette til tross for år med terapi i DPS og gjentatte besøk på Avdeling for Akuttpsykiatri.

Vi er utsatte for gjentatte eksponeringer av posttraumatiske situsjoner der sinne, ydmykelse og irettesetting finner sted. Noe retraumatisering finner sted i stukturerte former som eksponeringsterapi med helsearbeidere. Mye retraumatisering står ufaglærte administrativt personale som f.eks Kvalitetsavdelingen for. Vi involveres ikke i viktige beslutninger som er avgjørende for vårt liv og vår helse. Jeg har allerede en bunke brev med uttalelser signert adm.dir fra Kvalitetsavdelingen. Mitt "samlede etterlatte inntrykk" fra disse dokumentene er at "siden du er en så vanskelig pasient, har du skylden for vanskelige samtaleallianser og du må være fornøyd med det tilbudet du får på DPS-et" osv. "Noen" har altså bestemt for meg at jeg ikke skal få akutthjelp i døgnenhet - noen gang mer. Av en eller annen grunn. Jeg har aldri snakket med Adm.dir jeg, men hun vet tydeligvis så mye om meg at hun kan gjøre livsviktige valg for meg. Min behandler har heller aldri snakket med adm.dir. Og jeg har sendt brev til direktør for Divisjon Psykiatri i vårt Helseforetak at jeg ikke ønsker flere brev - av denne sorten - signert adm.dir fra Kvalitetsavdelingen.

Mange av oss er på veg til å gi opp. Når vi trenger et opphold i døgnenhet på grunn av en ektrem smertefull situasjon vi  ikke lenger klarer å håndtere i vår ensomhet, omformes vi til de "vanskeligste misfornøgde" pasienter. Vi har ingen prioritert siden systemet prioriterer unge voksne - 18 - 30 år som har droppet ut av skolen og er deprimerte, psykotiske eller kriminelle. All negativiteten rundt oss gjør oss til pariakasten som faller mellom alle stoler. Denne negativiteten kommer oss i forkjøpet også om vi skulle være så heldige å få plass en kort tid i Avdeling for Akuttpsykiatri. Om vi gråter ut vår smerte og er livredde for å bli kastet på dør, må vi tåle at ferske sykepleiere står over oss og kjefter på oss for å være negative og misfornøyde. Flere fagpersoner har bekreftet at gråt blir forstått som misfornøydhet. Det betyr også at vi kastes på dør så fort som overlegen får fart på seg.

Det er, med andre ord: Ikke handlingsrom for å være traumepasient med tilknytningsskader i Psykiatrien i landets største Helseforetak. Hvem har gitt dere tillatelse til å kjefte meg opp når jeg ber på mine knær om hjelp? Og hvorfor er vi så mye mindre verdt som "medmennesker" enn kriminelle psykotisk unge voksne som har droppet ut av skolen og aldri jobbet? Dette er SÅ vanskelig å forstå. Så vanskelig å forstå at mange av oss "tar hintet". Vi ønsker å forsvinne fra denne verdenen. De som ikke dør av selvskadingen, må bli tatt vare på av trygdesystemet for evig tid. Vi vil egentlig komme i mål med vårt behandlingsbehov i en behandlingsprosess med aktiviteter som gir oss den helsehjelpen vi trenger til vi er i mål. For meg har det aldri vært aktuelt å bli uføretrygdet - med tvang.

3) Vi trenger å prioritere psykiske lidelser på samme nivå som vi prioriterer somatikk. Prioriteringen må komme alle pasientgrupper til gode. Vi må starte med en verdikommisjon.

Sentrale ledere hevder at ressurssvake pasientgrupper trenger talspersoner og lavterskeltilbud. Det snakkes om samhandling med fagprofesjoner som ivaretar sine faglige og moralske forpliktelser. Vi kan få inntrykk av at alle skal behandles likt med lavterskeltilbud. Fokuset på medisiner går foran fokus på likeverdig prioritering av pasientgrupper.

Pasienter er en mangfoldig gruppe medmennesker som sliter med sitt akkurat nå. Dette behøver ikke være en varig tilstand. Pasienter vil også oppleve verdighet, føle seg verdifulle og oppleve å bli prioritert og godt ivaretatt av Helsevesenet. Det er ikke god ivaretagelse når sentralt helsepersonell snakker pasienter til rette for å gi dem "en forståelse" av hvilke holdninger som eksisterer til den pasientgruppen du tilhører. Det samme med å si "nei vi vil ikke snakke med deg.." bare fordi det er et fåtall av helsearbeidere MED LISENS TIL Å PRAKTISERE, som vil samtale med oss.

Dette er også en fortelling fra den delen av Helsesektoren som stadig blir bygget ned. Hvorfor det? Behovet er egentlig økende og nøkkelpersoner roper på flere ressurser til skreddersøm av tjenester ti døgnenheter i Psykiatrien. Hva er mest rettferdig? Å prioritere de somatiske pasientgruppene og ikke de mest smertefulle diagnosene i Psykiatrien?

Situasjonen krever at pasientene selv må orientere seg om sin lidelse, diagnose og argumenter for å få helsehjelp (og grunner til at vi ikke får aldersadekvat helsehjelp). Vi tar ansvar for egen behandlingsprosess - for å bli sett, hørt og forstått rett. Vi opplever ellers en lemfelding omgang med fakta, sentrale regelverk og kriterier for å få innvilget adekvat helsehjelp - også i døgnenheter når situsjonen krever dette (jmfr Veileder fra Helsedirektoratet).

Det snakkes lite om spesialisthelsetjenester og skreddersydde tjenestetilbud i psykiatriske døgnenheter. Har fokuset på skreddersydde psykiatritjenester druknet i alle politiske gladsaker og statistikk i den politiske valgkampen? Hvor er alle samhandlingsfrelste ledere når behandlere og leger, bevisst nedprioriterer de vanskeligste pasientgruppene på en slik måte at flere pasienter i denne gruppen bare gir opp?  Skal det ikke være mulig for de pasientgrupper som ønsker dette, å få plass i en døgnenhet? Når smertehelvete, krise-påkjenningen og livskvaliteten er av en slik art at man trenger omsorg i døgnenhet i stedet for å bli dårligere alene. I døgnenheter kan vi få støttesamtaler i trygge omgivelser som lindrer smerte og gir som for gode sosiale trygge relasjoner. I perioder er dette et godt supplement til polikliniske samtaler. Dette sitatet får stå for seg selv: "Du skal være hjemme alene og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noe sted" (psykolog i Avdeling for Akuttpsykiatri i landets største Helseforetak).

4) En smertefull maraton er ok når du vet at du får hjelp til du er i mål. Hva ville du gjort om du opplever at kommunikasjonen gjør krisen du allerede befinner deg i bare større, fordi du ber om hjelp i døgnenhet?

Det har i medier og politiske taler vært tatt til orde for at pasienter skal omtales som kunder. Da betyr det også at forretningsmodellen for Helsevesenet tar i bruk hjelpeverktøy som å måle kundetilfredshet og Resultat for alle pasientene? Et godt Resultat er at alle pasienter når sine mål med behandlingsprosessen, samt at alle kan få tilbake et liv med jobb og hverdagsaktiviteter, som alle andre medmennesker.

Jeg lever mye av mitt sosiale liv i sosiale medier. Nå tar jeg en "Wikileaks" fra min situasjon som vanskeligstilt pasientgruppe uten helsetilbud i døgnenhet i landets største Helseforetak. Det er et fåtall av oss som tør å stå frem. Det er fordi vi har forsøkt tjenesteveg, blitt avvist igjen og har mer enn nok av å  stå oppreist. Som jeg fortalte dere tidligere er det nå ufaglært administrativt personale i Kvalitetsavdelingen som nå står for mine valg om mitt liv og min helse, og sender meg beslutningsdokumenter med uttalelser signert adm.dir.

Verden rundt oss er preget av tillit, åpenhet, demokrati, velvilje og en sosialisering av kommunikasjon og skreddersøm av tjenester gjennom gjensidig nyttig dialog og samhandling. Noe lettvint forskning viser at menneskene er blitt mer empatiske. Ingen har vel behov for å varsle om man er fornøyd?

I sosiale medier som Facebook, trykker vi liker for personer, saker og bedrifter vi liker, og som vi vil ha samtaler og sosiale tilknytninger med. Sannheten er at vi liker dem som er like oss. På samme måte samtaler vi bedre med dem som også liker oss. Vi omgås gjerne dem vi kan ha gode samtaler med. Overført til Psykiatrien, kan vi snakke om homososiale vurderinger i inntaksmøter.

Overleger og daglige ledere velger de enkleste pasientene de liker best. Gjerne dem som har droppet ut av skolen og ikke har noen ressurser til å mene noe om den helsehjelpen de får. Helst dem som ikke trenger støttesamtaler, men et sted med disiplin og som kan få dem opp av sengen om morgenen og god mat til bestemte tider. Gjerne dem som har permisjon store deler av uken. Høres ikke dette merkelig ut. Vi som virkelig trenger helsehjelp og omsorg blir for krevende for DPS Døgn i landets største Helseforetak. DPS Døgn får lov å velge oss bort siden andre enklere "diagnoser" står i kø.

Personalet er opptatte av å ha en hyggelig dag på jobben med minst mulig plunder og heft, som kan ta dem ut av komfortsonen. Dermed får ikke disse krevende traumepasientene med tilknytningsskade tilbud om helsehjelp i Døgnenhet i landets største Helseforetak. Flytmøtet i Helseforetaket - det møtet som sørger for flyten av pasienter fra Akuttpsykiatrien til døgnenheter - har ikke traumepasienter med tilknytningsskade på prioriteringslisten sin. Det virker som om vi fortjener å være i krise, siden vi er så vanskelige. For å sitere daglig leder på DPS Døgn Oktober 2012: "du har selv skylden for at du er retraumatisert. Siden du har så intellektuel kapital, burde du forstå hvordan og finne det ut selv. Vi vil ikke hjelpe deg med dette".

Jeg har gitt utrykk for at dette stemplet ikke er til å leve med. Konsekvensen er nå at jeg har portforbud på DPS Døgn i landets største Helseforetak.

5) Hvorfor er det så krevende å vise bedre evne og vilje til dialog, kunnskapsdeling og samhandling for helsearbeidere med lisens til å praktisere? Når krisekommunikasjon fører til enda større kriser for oss pasienter som har det smertefullt nok.

Kommunikasjonen foregår rundt oss og ikke med oss. Slik som kan kunne forvente i et "normalt" foretak. Jeg tror Helseforetak har mye å lære av andre foretak om strategisk kommunikasjon og utvikling av positivt omdømme. Dette til gjensidig nytte og læring for kunder og foretaket selv. I mitt Helseforetak foregår kommunikasjonen i ulike vurderinsssamtaler og behandlingsmøter. Vi får resultatet i form av avlag på helsehjelp eller beslutningsnotater med uttalelser signert adm.dir. Har adm.dir virkelig snakket om meg? Jeg har aldri snakket med henne. Ikke min behandler heller.

Den samlede håndteringen vi må "tåle" ( i et beslutningsnotat beskriver adm.dir hva jeg må tåle..) i prosessen frem til å få avslag om aldersadekvat helsetilbud i døgnenhet, er en ekstra smertefull tilleggs-påkjenning. Den har før til at krisen er større enn noen gang. Sentrale verdier som empati, åpenhet, tillit og kunnskapsdeling gjennom dialog er fraværende i denne kommunikasjonen. Jeg blir ikke involvert en gang, men negativiteten omkring meg som en del av "pariakasten", går foran meg i alle inntaksmøtene. Verdielementene forankret i Helsepersonell- og Pasientrettighetsloven mangler.

Jeg vil gå med overskudd fra ressursfyllte tilstander, som er resultatet av en aldersadekvat helsehjelp. Det har alltid vært et mål å fortsette karriæren etter time-outen fra å ha møtt veggen. Nå står jeg i fare for å bli tvunget på Uføretrygd siden behandlingen drar ut i tid og Aap er over i mars 2014.

Jeg bruker nå mine siste ressurser på å "gjøre en forskjell for dem som kommer etter meg". Jeg håper min sanne fortelling kan komme andre "likesinnede" til gode. Vi er veldig syke og hjelpetrengende pasienter. Det begynner å bli en overbelastning av alt "vi må tåle" av utilbørlig kommunikasjon når vi ber om hjelp i døgnenhet i psykiatien. Det kreves ekstra ressurser for å takle og bli beskrevet, analysert og vurdert med hardhente negative kritiske formuleringer. Dere skal bare se de personbeskrivelsene jeg har fått fra ulike overleger - makan!!. Hvem har bestemt at vi skal "få det negative inn med teskje"  - alle negative holdninger og forestillinger det er til traumepasienter med tilknytningsskade, i døgnenhetene innenfor divisjon for Psykiatri i landets største Helseforetak?

6) Vi trenger et nytt fokus på innhold i psykiatritjenester og en ny Opptrappingsplan for psykiask helse. Hvor er de samhandlingsfrelste lederne som samarbeider om fremtidens tjenestetilbud med pasienten i sentrum?

Jeg har blitt kjent med flere "vanskelig pasienter" på DPS-et. Jeg har også svart Helsedirkektoratet at jeg er fornøyd med tjenestene på DPS-et. Det er et godt tilbud på DPS-et med erfarne psykiatere og psykologer som tilbyr polikliniske samtaler og grupper. I kriseperioder hvor smerten blir for stor, og det er fristende å ta en ny overdose, trenger vi også hjelp i DPS Døgn. Døgnplass er et godt supplement til polikliniske samtaler når krisen er stor og livet utålelig. Det finnes gode tjenestetilbud til min pasientgruppe i andre Helseforetak. Og det er hyllemetere med forskning som gir gode råd til hvordan vi kan "håndteres" betydelig bedre i DPS Døgn. Ulike tjenestetilbud i døgnenhet har blitt evaluert og forskningen dekker over for gode resultater. Om daglig leder på DPS Døgn tør slippe oss inn.

Min pasientgruppe finnes i statistikker over dødelighet og uføretrygdede. Vi er Pariakasten som kastes rundt i systemet. Og nå er det ufaglært administrativt personale i Kvalitetsavdelingen, som tydeligvis har fått ansvaret for å kommunisere med meg via brev signert adm.dir. L

Listen over argumenter for å nekte traumepasienter med tilknytningsskade er lang i landets største Helseforetak. Vi omtales som så vanskelige å samtale med at helsepersonell med lisens til å praktisere nekter oss enhver befatning med oss. Og de får lov av direktøren for Divisjon for Psykiatri. Slik blir det til at vi også får skylden for at eventuelle allianser med samtalepartnere er dømt til å mislykkes, før vi i det hele tatt får komme i gang. Dette er en umenneskelig ond sirkel.

Vi trenger et nytt fokus på en Opptrappingsplan for Psykisk helse. Denne inkluderer tilbud om aldersadekvat helsehjelp til alle pasientgrupper. Dette gjelder også døgntilbud i Divisjon for Psykiatri for dem som trenger dette - en kort periode. Psykiatritilbud er midlertidige slik alle tjenestilbud i Helsevesenet er.  I en samfunnsnyttig budsjett for velferd og verdighet er alle pasientgrupper likeverdig sidestilt. Hvordan skal samfunnet, og Helsevesenet spesielt ellers, redusere ventelister og hjelpe alle midlertidig syke ut i arbeidslivet?

JA - DET FINNES HELSETILBUD til alle som trenger dette. Ulike tjenestetilbud for alle pasienter med psykiatrisk diagnose finnes i hyllemetere med forskning. Det er mulig å få til et godt positivt Resultat for min "vanskeligstilte" pasientgruppe. Dette kan skje om Helseforetakene er villige til å dele kunnskap og integrere gode behandlingsformer for alle pasienter i psykiatrien - i alle enheter i DPS. Vi trenger en dugnad og en holdningskampanje for å få HelseSystemet til å fungere for alle pasientgrupper.

Og så må det bli slik at Helsepersonell med lisens til å praktisere helsehjelp, må gjøre seg fortjent til tilliten og faglig troverdighet - for å bevare lisensen. Jeg bidrar gjerne med kunnskap.