Glade vanvidd og andre sleivspark bak fasadene på Åråsen stadion. Når tausheten får råde.

"GÅ ta banen"!!! Skrek hun etter meg. Og jeg gikk. Et rødt kort rikere. Det har blitt noen av dem i det siste.

"What you see depends on where you stand" Albert Einstein.

#Fasader og #monster
Det kan bli virkelig hett opp under takhøyden når gradestokken passerer 35 varme grader. For alle som har sitt tilhold rundt Åråsen stadion. Og da kan mye skje for Meg og Oss som står midt i skuddlinjen. Jeg er en mester i å knuse fasader, men jeg kaster aldri stein i glasshus. Glassfasader er skjøre greier.

Glassfasadene rundt Åråsen stadion inneholder et bredt mangfold av ulike helsetjenester med, mer og mindre, profesjonelle medmennesker. Ja og så holder selvsagt Lillestrøm sine mange store idrettshelter her, med deres støtteapparat, pikk og pakk.

Fasader er en asymmetrisk innretning hvor ingen informasjon slipper inn, som ikke stemmer med filtret. Konstruktive tilbakemeldinger er eksempel på slik informasjon. Filterne stopper alle former for forsøk på dialog og behov for svar på alvorlige spørsmål. Og svare på skriftlige henvendelser og muntlige tilbakemeldingene. Disse fasadene kontrolleres av Monstere. Mormor sier at "noen mennesker er monstre, mens andre bærer monstrene inne i seg". 

#Trollheimen der de sinte trollene bor.
Verbet "to troll" (trolling) er opprinnelig en fiskemetode, hvor man sleper en krok med påsatt agn gjennom vannet og venter på at noe skal bite på; En variant av fisketeknikken dorging.

Trollheimen finnes ikke bare på Internettet. Praksisen med trolling er et fenomen og definerer praksisen som "å lokke andre inn i meningsløse og tidssløsende diskusjoner". Et skikkelig troll på nettet skriver innlegg for å provosere og fremkalle hissige diskusjoner. Hatytringer er også noe nettrollene driver  med,

Jeg blir beskylt av Overlegen for å være et nett-troll. Det er siste anklagen i en rekke bortforklaringer rettet mot å nekte meg adekvat helsehjelp på Dps Døgn det siste halve året.

Jeg har skrevet et brev med forsøk på å få svar på spørsmål rettet til min behandlingsprosess og totale behandlingsplan. Jeg møter en vegg av taushet. Mens Overlegen fortsetter å lete etter tulleting å anklage meg for. Litt sånn som:
- "Emma - du lyver!" Nei jeg gjør ei!!
- "Så bann på at det er sant". Hvorfor banne?
- "Dette er bare misnøye og kritikk som kommer fra din munn!!" Synd du bare vil se det slik!
- "NEI og NEI vi vil ei hjelpe deg. Forstår du ikke det?".. men dere hjelper alle andre traumepasienter... ?
- "Fordi dette er din skyld!!!" (her bryter jeg sammen)

Så jeg foreslo at de skulle motbevise at jeg er "skikkelig troillat" (som vi sier i Trøndelag), med å hjelpe meg, samt med å  samtale meg ut av krisen og kriseberedskapen. Jeg fikk ikke noe svar nå heller.

De analoge trollene rapporterer og velger sine uttalelser - på papir. Det er virkelig ubehagelig når kunnskapsløsheten hos mine største kritikere slippes løs, og antar en form av ren sjikane og løgnaktige virkelighetsbeskrivelser. Spesielt når de føres i pennen på et beslutningsnotat av en Overlege som ikke selv var til stede i de ulike TILFELLENE (negativt og i overført form at Personalet måtte tåle at jeg gråt av fortvilelse bl.a), slik hun nedverdiger meg - I ulike sannhetens øyeblikk når jeg trengte smertelindrende samtaler i ulike situasjoner og i miljøet. Når jeg var i stor krise julen 2013.

Og siden jeg var så dårlig da, så får jeg ikke noe hjelp på Døgn nå. 

Det er få av "talspersonene fra juleoppholdet" i Ledelsen og Personalgruppen som viser at de kjenner reglene for fair play og balansert rapportering. Øverst i Persepsjonen ligger det at "Emma er en stor og tidkrevende belastning for alle parter". Dermed rapporterer de "min kriseberedskap" som om jeg var et Monster og ikke et Likeverdig Medmenneske. "Vi forsøker å være så presise som vi kan ved å rapportere det vi ser med filteret medmenneskelighet. Og med en avstand som gjør at vi slipper en unødvendig belastning med å forklare hvorfor ting skjer med de faglige øynene vi ikke har. Fordi vi ikke har gått på kurs. Så kan vi sette kriseberedskapen inn i en sammenheng som ikke er for belastende for alle aktører".

#Ressurser #Trolling
Det er en del av vår sivilisasjon at vi tar vare på hverandre. Uansett!

De analoge trollene har tatt fra meg verdigheten og retten til å være meg. Et likeverdig medmenneske, som dessverre er blitt syk av alvorlig omsorgssvikt gjennom mer enn 40 år. Elementære menneskerettigheter burde ha lært Lederne og Personalgruppen at alle mennesker har rett til et anstendig liv. Selv om de er så langt i fra ressurser som de kan komme. Og hadde jeg vært en hvilken som helst sykepleierstudent, hadde jeg blitt rett på som en ressurs.

MonsterTrollene bruker en rekke forskjellige metoder for å narre Andre Behandlere, Overleger og Ledere til å tro bare på dem. En metode er å fremsette en rekke skarpt formulerte avvisninger av det felles behovet som eksisterer for Personalgruppen og Overlegen på DPS Døgn. De avviser meg på 3,5 sider og dokumenterer med uthevet skrift hvor stor belastning jeg er osv.

Neste steg er å Trolle andre personer; hjernevaske alle i omgangskretsen. Og min behandler har fått kjeft for å forsøke å hjelpe meg. Dette er også helt sant. Tenk på det. Hun utviser medisinsk etisk praksis og strekker seg langt for å hjelpe meg. Og får så "hatten passer" av Overlegen og Lederne på DPS Døgn.

Den skriftlig formulerte avvisningen blir brukt i alle sammenhenger for å påvirke diskusjoner i ulike beslutnings- og nettverksgrupper. Avvisningen har satt sinnene i kok utenfor DPS Døgn. Jeg opplever at ekte engasjement fort går over i intoleranse, hat, usakligheter og bruk av person nedverdigende karakteristikker som savner virkelighet når jeg tar opp mitt behov for aldersadekvat Helsehjelp i DPS Døgn. Akkurat så hett har det blitt på innsiden av Åråsen!

MonsterTrollene bruker mange ressurser på å erkjenne at det er skikkelig vanskelig å omgås, og samtidig unngå meg, når jeg er på korte akuttopphold. Jeg er blitt en grenseløs traumepasient. Til alle trollene: Mormor lurer på "Du/dere har neppe lært å utrykke deg slik av alle foreleserne på kursene, dine foreldre eller på skolen? Har du/dere vel?"

#Komfortsonen #Sommertider #Kriseberedskap
Sånn går nå dagan!! Og sommerferien er over oss. Min Aap er på veg ut, og det er stille rundt omkring og inne på Åråsen. Alle barna på gressbanene rundt omkring Åråsen ser ut som noen miniputter av sine store fotballhelter. De sparker ivrig fotball hele dagen - i solen.

Når det er ferie og varmt for noen, så er det viktig for Personalgruppen og de andre Monstertrollene å kose seg på jobben.  Slik at overgangen til helt ferie går kjempefint. Og da vil ingen av de profesjonelle medmenneskene "spille ball" med noen som meg. Jeg som sørger for at de samme medmenneskene kan risikere å komme ut av Komfortsonen. Siden et ANTAS å være for krevende å ha en smertelindrende prat med meg. Det kan ta tid, dette med å gi meg trygghet nok slik at de profesjonelle medmenneskene  med dette bidrar til at jeg kan slippe å være i kriseberedskap hele tiden.

Denne, måten å hjelpe meg på, er ingen på Åråsen beredt på å gjøre denne sommeren, heller. Så nå er det virkelig krise.

Tenk på det: I stedet for å unne meg en hyggelig og avslappende ferie ute av kriseberedskapen, så vil de heller fortelle meg på - alle mulige tenkelige måter - akkurat som MonsterTrollene: "Emma er en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører. Alle evnt tilfellene av samtalebehov, kan Vi ikke leve med. Vi prioriterer dem med jobb, familie, vennenettverk og som ikke trenger disse samtalene hele tiden". MonsterTrollene vil kun snakke bak, om og rundt omkring meg.

Mormor snakket alltid med meg. Og mormor ville aldri ha sagt slikt til meg. "Hvorfor velger dere å være så utrivelige mot meg?" Det å være et trivelig medmenneske er et VALG." Kanskje blir det hyggeligere rundt dere om dere velger å være hyggelige, trivelige og hjelpsomme mot de pasientene som virkelig trenger helsehjelp nå i sommer? Tenk hvor mye hyggeligere jeg blir å være sammen med når jeg kan slappe av utenfor kriseberedskapen?Har dere noen gang tenkt den tanken??" Ville mormor spurt om.

Behandleren og Fastlegen min er også på ferie. De er det virkelige Team Emma. De er begge kjempegode medmennesker. Med god og lang utdannelse. Og med alle hjernedelene koblet korrekt sammen. Slikt blir det helsehjelp av - når sommeren er blitt til høst. Nav har også skrevet og ringt for å hjelpe meg videre i Aap-prosessen.

#Virkelighetsutfordringer #Humør
Virkeligheten endres ikke ved at man skriver den om. Om jeg var en helt Vanlig Pasient, så hadde jeg vært mer verdt å hjelpe. Akkurat nå virker det som om jeg forpester jeg hele Åråsen med mitt nærvær. Derfor går jeg selvsagt lange omveger.

Jeg kunne til og med blitt beskrevet som en ressurs.

Jeg er egentlig et likeverdig medmenneske med en historie. Jeg eksisterer bare. Dere aner ikke hvor mye pes jeg har fått fordi jeg blogger, og gjør som jeg blir fortalt: Bearbeider de smertefulle tilknytningstraumene i full isolasjon. Og i sosiale medier.

"DET ER INGENTING NYTT I MINE BLOGGPOSTER: JEG HAR FØRST FORSØKT Å FÅ "DERE" I TALE OM ALVORLIGE TEMA SOM BERØRER MEG".
Dere velger: 0 respons, igjen og om igjen!!

MonsterTrollene sier mange ting om meg som ikke stemmer. De sitter inne på Vaktrommet eller Møterommet og snakker om meg. Ingen vil egentlig vite:
-" Hvordan har du det?
- Hva slags hjelp trenger du i sommer?
- Hva kan vi hjelpe deg med for at du skal få det mye bedre?
- Hva er et normalt liv for deg?"

Jeg tenker og lagrer mye i en hjerne, som preges av den omsorgssvikten som startet når jeg ble født. Denne uverdige omsorgssvikten repeteres hver gang jeg blir skutt på av MonsterTrollene. Skikkelig sleivspark mange ganger. Og jeg får ikke lov å mene noe om "dette", heller.

Den spillende treneren, liker å sende meg smash-baller med håp om at jeg får ballen rett i fleisen og mister all energien. Men Hun tåler ikke at jeg blokkerer disse ballene og sender dem rett tilbake til henne. Når dette skjer, går hun av banen og inn på Vaktrommet, for å skrive nye jorunalnotat om at "du har sagt...., du har gjort.... og det er din skyld, skjønn de'a".

Hvorfor skal nå egentlig alle være i så godt humør hele tiden? Veien til lykken er tydeligvis brolagt med negative anklager og omtaler rundt omkring.

SÅ:Denne Personalgruppen og Ledelsen er opptatte av å omskrive Virkeligheten på vegne av den gode sak: At Personalet og Overlegen skal ha det så fordømt trivelig på jobben. Før Dere fortsetter å anklage meg: "Hvordan bidrar du/dere til alles forventninger om dette gode humøret og triveligheten på jobben?"

Selv jeg forstår hvor krevende det kan være å samhandle og ha et godt samvær med traumepasienter med tilknytningsskader - i konstant kriseberedskap. Denne skaden kan best bearbeides i tilknytninger.

Det vil si i et miljø med miljøterapi og med profesjonelle medmennesker som er VILLIGE TIL Å BIDRA - i en kontekst;miljø med handlingsrom for gode sosiale trygge tilknytninger---->
- fritt for konfrontasjoner og negative anklager. Lederne har aldri sagt noe positivt til meg!!
- fritt for studenter som er grunnleggende negativt innstilt til traumepasienter. Helt sant: De lærer opp nye monstre til å være MonsterTroll!!
- fritt for intense irettesettende ydmykelser av min person, hvor jeg blir gjort til latter. Det morsomste Personalgruppen kan gjøre er å le av meg sammen med Pasientene. Jeg ler ikke - jeg gråter!
- fritt for personkrendende hatefulle ytringer og avbrudd som at "dette må du snakke med behandleren din om "(som er på 4 ukers sommerferie)" dette skal overlegen vurdere i August..."

Som Overlege har hun sikkert jobbet med alle mulige diagnoser og traumepasienter med tilknytningsskader. Og hun er ikke like skeptisk til dem alle. Det kommer an på om personkjemien stemmer. Men ettersom hun heldigvis er Overlegen, så tar hun seg ikke nær av at de andre ikke liker henne.

For MonsterTrollene er det viktig at Pasientene er godt likt for at de skal få innvilget nødvendig Helsehjelp. Ha nytte av denne helsehjelpen. Og komme tilbake til et normalt liv. Dette er et stort ansvar å ha. Det forstår alle.  Det er helt normalt. Men dere oppfører dere så rart. Sammenliknet med dere, er jeg rene åndseliten.

Og folk med Komplex PTSD har problemer med å komme for sent, ikke sant..? Diagnoser er alle sosiale konstruerte. Flere av mine venner i sosiale medier tror at Diagnoser er som skapt for medmennesker som ønsker å slippe unna ansvar som utdannelse, jobb, familie, husarbeid, sosiale tiltak, egeninnsats osv. Det er ikke lett å være sosial, og helt alene i traumevirkeligheten preget av uverdig omsorgssvikt.

#tausheten #omsorgssvikten #lykken
Tausheten er språklig meningsfylt. Tausheten påvirker oss alle. Den kan skape dårlige stemninger og en pause fra hverdagen. For meg er det å være taus - rundt meg - en måte å straffe meg på. Jeg ønsker å kommunisere, men det er ikke all smerte jeg klarer å sette ord på, sånn med en gang. Nå er dette vanskelige, så kjempevanskelig å snakke om at jeg ikke finner ord.

MonsterTrollene bruker min taushet til å snakke meg til rette. Jeg er taus og gråter, og trollene tillegner meg holdninger, handlinger og skal fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv. Ingen av dem kjenner meg, eller kjenner det jeg kjenner på nå.

Jeg har lært meg til å være taus om det vonde jeg opplevde i oppveksten, skolegangen, utdannelse og i læringslivet. Nå er det blitt slik at profesjonelle medmennesker og andre voksne ikke vil se meg eller snakke med meg. De ser på meg med sine svarte øyne og viser meg ryggen. Det verste som kan skje, for dem, er at jeg bryter sammen i gråt. Da får jeg kjeft da!!

Jeg opplever at voksne sitter eller står over meg og kjefter på meg når jeg gråter. Jeg blir ikke mer snakkesalig av den grunn. Jeg er livredd. Jeg tørr ikke. Det verste er når de i tillegg kritiserer meg på hvordan jeg ser ut. Noen ganger er det som om joggebuksen og t-shirten jeg bruker er selvlysende og trekker til seg alle de sinteste MonsterTrollene. Slik er det å være meg om dagen.

Nå må jeg leve med den vonde tausheten: Jeg er veldig ensom og jeg har behov for hjelp. Jeg har ringt voksne medmennesker. Det er ferietid. Jeg klarer ikke flere korte kriseopphold hvor jeg blir "unngått, samtidig som vi omgås". Så mange sinte fjes på et og samme sted. MonsterTrollene klarer ikke å bruke sin empati når jeg er til stede. Jeg har levd under ydmykelser og tilsnakk et helt liv.

Tenker dere gjennom hva taushet betyr når dere møter traumatiserte voksne Pasienter som fortsatt lever med/i konteksten uverdig omsorgssvikt i sin boble? Det er lett for dere å jorunalføre "kommer i konflikt med alle som forsøker å hjelpe henne". Men dere gjør jo ikke det!!

Deres oppgave er å gjøre meg trygg på at jeg er verdt å lytte til, verdt å ta vare på, vært å hjelpe med smsertelindrende samtaler - uansett hva jeg kjenner på. Det kan hende det tar litt mer enn 30 min å gjøre mitt uverdige smertehelvete mindre. På å gjøre meg trygg på at nettopp DU (som profesjonelt medmenneske - og ikke TROLL) vil meg vel.

Før du velger å møte meg med flere personkrenkelser, negative anklager, ydmykende irettesettinger... TOP OF MIND? Det krever nok mer enn 30 min til å bygge opp en psykologisk kontrakt og gjøre meg trygg. Bare slik kan jeg slippe den konstante kriseberedskapen. Men dere VELGER å ikke ha tid!!

Jeg er overlatt til meg selv med alle voksne profesjonelle medmenneskene - som bare vil se, men ikke snakke. Har dere tenkt på hvordan det påvirker meg når dere møter meg med taushet?? Og ikke en gang hilser på meg? Hva er det som gjør at dere ikke vil tåle min smerte? Og tror dere virkelig at jeg ber på mine knær om helsehjelp på DPS Døgn - fordi jeg har det bra???


#Helsehjelp i nåtid  #FrittBehandlingsvalg
Etter å ha ropt om hjelp et halvt år. Og samtidig forsøkt å ta til motmæle mot skriftlige Avslag fra Overlegen signert MonsterTrollene, er nå min kontekst av omsorgssvikt blitt et for destruktivt mønster som gjentas og gjentas. Lykken er langt unna!!

Dette er en vond sirkel som blir vondere for hver dag som går - helt alene: Det destruktive Samspillsmønstret fra et helt liv i ekstrem omsorgssvikt repeteres om igjen. Jeg kan bare ikke glemme hele greia, slik dere ber om. Fordi dere ikke vil samtale med meg om innholdet i mine bloggposter.

Autorisert Helsepersonell skal være om:
- Pasientens helse. Pasientens Beste, skal gå foran Personalets Beste.
- Pasientens interesse ved å helbrede, lindre, trøste og samtale med. Ikke bare vurdere og skrive om i jorunalnotater som også avslår Henvisning om Helsehjelp på DPS Døgn.

- Pasientens grunnleggende menneskerettigheter og verdighet -Verdiene barmhjertighet, sannferdighet, rettferdighet og omsorg skal stå sentralt.
- Samarbeid med pasienten skal baseres på gjensidig tillitt, respekt og menneskerettigheter.

- At dersom en Pasient trenger Helsehjelp i Nåtid, skal denne ytes så snart som mulig og med "rimelig anledning til å få hjelp fra en annen lege" dersom Overlegen ikke vil hjelpe.
- Sikre at en annen lege eller Helsepersonell yter Helsehjelp dersom Overlegen og Personalgruppen ikke vil hjelpe.

- Samhandle og samtale med Pasienten slik at denne sikres adekvate Behandlingsplaner
- Pasienten har Pasientrettighet og har mulighet til å være med å samhandle om innholdet i helsetjenesten.

DPS Døgn bruker 58%-80% av kapasienteten på døgnplasser (stadig færre sengeplasser er i bruk). Færre pasienter får plass, samtidig som tiden brukt i møter økes. Pasientene tilbys stadig kortere tid til støtte- og gruppesamtaler iht miljøterapien om "kognitiv miljøterapi". Antall Personal på jobb er det samme som om 100% av sengeplassene var i bruk.

Alle diagnoser blir tilbudt helsehjelp. Voksenpsykiatri (selv om det i virkeligheten oppleves som BUP). Og det har vært god kapasitet til å bidra med adekvat helsehjelp på Døgn for min del i hele år.

DET ER VELVILJEN SOM MANGLER!! Jmfr resten av bloggposten.

Helseministeren liker å snakke om "Pasientenes Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg". Det høres fint ut. I dag har vi Fritt Sykehusvalg og et Ahus med mange DPS Døgn. Det hjelper allikevel ikke for min del når Overleger og MonsterTrollene kan skalte og valte med min helse og mitt liv på denne måten.

Nei det er nok en holdningsendring som skal til!!! Sammen med en vurdering av Monstertrollenes personlige egnethet...

Slik at alle Pasienter i utgangspunktet får en reell mulighet til å bli vurdert :
- Objektivt med et helsefaglig aspekt og med velviljen og hjelperens utgangspunkt.
- Omtalt og Vurdert iht totalt symptomtrykk og stadig dårligere livskvalitet. Hvor mye utålelig smerte må jeg egentlig tåle?
- I samarbeidsmøter: Overleger, Personalgrupper og Ledere som ikke vil vurdere meg objektivt, ei heller samhandle med meg - BØR sende saken videre til alternativt DPS Døgn slik at jeg er sikret "Adekvat helsehjelp i nåtid, for i sommer og i henhold til Aap (Nav- avtale)".
- Når får jeg svar på mine mange skriv og henvendelser om adekvat helsehjelp i DPS Døgn som startet i januar 2014.
- Med takhøyde for tilbakemeldinger:Overleger, Personalgrupper og Ledere som utviser grov uforstand i tjenesten bør få en adekvat tilbakemelding. Med ditto beklagelser til pasienten og et "ekte forsøk på å gjenvinne respekt og tillitt med tilbud om adekvat helsehjelp i DPS Døgn".

Ha en riktig god sommer alle sammen!! Følg meg på @emmahansen1963

Melding om Pasientskade og manglende medisinsk etisk praksis i Psykiatrien i Ahus.

Kjære Overlege: Hvem har gitt deg mandater til å ydmyke meg om igjen og om igjen?

Om å måtte leve med mobbing gjennom et helt liv. Og alt vi traumepasienter med tilknytningsskade må tåle når vi ber om hjelp på DPS Døgn i Ahus.

Vi har allerede samlet opp mye vondt og smertefulle erfaringer fra et langt liv. Og nå må vi også tåle at Personalgruppen rotter seg sammen mot oss når det brygger opp til "krig" (slik de velger å oppfatte situasjonen) og når jeg "bryter sammen og gråter" (som er en fortvilelse over å ikke bli hørt og forstått rett i en sårbar situasjon) ---> Å være i krise, og vise følelser i en krisetid (som julen), betyr også at man nektes videre helsehjelp i DPS Døgn for evig og alltid.
Hvor er rettferdigheten blitt av?

1. Først noen fakta om samtaler i sosiale medier som fungerer som crowdsourcing om felles mening:

Det har vært noen interessante uker i MediaNorge med helsesaker som står for tur som Helseministeren skal løse. Dette er kjempeinteressant lesning. Og det er inspirerende å samtale med Helseminister Bent Høye på Twitter:-)) Det florerer av bloggposter, artikler, undersøkelser og artige innspill fra engasjerte fagpersoner (ulike nettsider) fra alle mulige fagmiljø i hele Norge. Vi, mine mange følgere og tilknytninger i sosiale medier, har samtalet om:

- at Norge egentlig har et av verdens dårligste helsevesen, også på grunn av at leger mangler evne og vilje til å kommunisere med Pasienten. Slik jeg har dokumentert i tidligere bloggposter.
- at Pasientrettighetene brytes og som følger av dette tar pasienter selvmord når de er innlagt i Psykiatrien - ikke bare på Ahus men også i andre helseforetak. Dette er alvorlig men tas ikke på alvor i Ahus, hvor medmenneskeligheten og velviljen er fraværende for oss Pariakaster - nå uten grenser: traumepasientene med tilknytningsskade. Se mine to forrige bloggposter.
- at helseministeren vil utvikle Pasientens Helsevesen. Og han har litt av en utfordring foran seg. Lykke til :-). Dette har jeg formidlet på @emmahansen1963 og han har takket for dette.
- helseministeren skal sette ned en undersøkelseskommisjon for Helsevesenet. Og det trengs. For ett år siden tok jeg opp dette temaet med mine twitterfølgere (min første bloggpost) og samtalen fortsatte i styringsgruppen i Helse Sør&Øst.
- helseministeren har tatt til orde for at han kan si opp enkelte av "reservasjonslegene". Håper dette også gjelder for overleger i Psykiatrien som reserverer seg for å hjelpe traumepasienter med tilknytningsskade på DPS Døgn. Jmfr tidligere bloggpost.
- at spesialister innenfor Psykiatrien trenger oppdatert kompetanse - ikke bare på fag men også medisinsk etikk (profesjon= hjelpe pasienter til bedre helse og normalt liv) og kommunikasjon, for å forstå at kompetansen har et relasjonell element, der den kun får verdi når den deles i samtaler og løsningsorientert dialog.

2. Så en liten historie om savnet av en trygg voksen som alltid stiller opp (inspirert av " Mormor hilser og sier unnskyld" Fredrik Backman):

Jeg savner min mormor. Å ha en mormor er å ha en hær.

Det er det aller største privilegiet et barnebarn kan ha, å vite at noen står på din side, alltid, uansett. Til og med når du tar feil. Og når du gråter ut din fortvilelse, sorg og smerte. Spesielt da, faktisk.

En mormor er både et sverd og et skjold, og hun er min helt. Dette er en helt spesiell form for kjærlighet som ekspertene i psykiatrien ikke skjønner. Og ikke vil forsøke å skjønne heller. For de vil ikke snakke med meg. Når de på DPS Døgn sier at jeg er "annerledes og vanskelig", som om det var noe dårlig, og når jeg bryter sammen og gråter og sier at jeg må "tilpasse meg og ikke være en belastning for" Personalgruppen. De har så mange negative meninger om meg, som at jeg er for "tidkrevende og egoistisk" når jeg "provoserer frem reaksjoner hos Personalgruppen og overlegen" - da står mormor på min side. Nekter å la meg be om unnskyldning. Nekter å la meg ta på meg skylden for den smertefulle traumevirkeligheten jeg lever i. Mormor sier aldri at " jeg skal heve meg over det for da blir de kanskje snillere mot meg" eller at jeg bare skal "snu meg bort fra dem". Mormor vet bedre. Mormor skjønner mer. Mormor skjønner meg. Mormor er en sånn som man tar med seg ut i krig.

Mormor var alltid Team Emma!! Og hver kveld minnes jeg min kjære mormor.

3. Deretter noen etiske betraktninger omkring profesjonen Helsepersonell med autorisasjon:

Etiske retningslinjer for fagprofesjon, og normal sosial omgang, har vært diskutert siden Aristoteles sin tid. Og det er de greske kardinaldydene som visdom, mot, måtehold og rettferdighet som ligger til grunn for den medisinske etikken som alt Helsepersonell burde kjenne til ("Medisinsk og helsefaglig etikk". Jan Helge Solbakk et al, 2014 Gyldendal):

1. Målet er å oppnå det gode liv for individ og fellesskap. Gjensidig nytte, respekt og tillit!!
2. Visdom, likevektighet, godlynthet, gavmildhet, beskjedenhet og vennskap. Dette siste betyr at personer som har status som PASIENT ikke skal oppleve krig og annet uvesen når jeg ber om hjelp i form av smertelindrende samtaler og dialog om løsninger.
3. En dyd er en egenskap som hjelper folk til å velge en middelveg (tilbud og adekvat helsehjelp) og som unngår de ekstreme ytterpunkter (pasienter som går til det skrittet å ta selvmord). I samtaler med pasienten og dennes behandlerteam.
4. For at Helsehjelpen skal være forsvarlig må Helsepersonellet; Personalgruppen bygge opp en psykologisk kontrakt slik at partene har tillit til hverandre. Derfor er det viktig å holde fokuset på vennlighet (vennlig aksept når jeg deler min smerte), rettskaffenhet (ærlighet og sannferdighet) og dialog med pasienten om hva som er ALDERSADEKVAT HELSEHJELP i form av ulike samtaler - poliklinisk terapi med supplement fra miljøterapi og smertelindrende samtaler i DPS Døgn.
5. Utfordringen er å finne en gylden middelveg mellom ekstremer 1) Nei - vi vil ikke hjelpe deg --> 2) Livslangt avslag på Helsehjelp - som jo fører til større symptomtrykk og dårligere livskvalitet. Og ender med selvmord. Den beste Selvmordsforebyggelse er god sosial kommunikasjon med alle pasienter i deres unike smertevirkelighet. Ydmykhet, tro og håp er med på å gjøre noe mer enn det som er forventet, slik at resultatet blir best mulig for pasienten. Og da er det viktig at Overlegen og Helsepersonellet er villige til å kommunisere med Pasientene på en mentaliserende måte (som holdning og handling, jmfr tidligere bloggposter) - som å spørre Hvordan har du det egentlig? Hva skal til for at du får det bedre? Hva kan vi hjelpe deg med?
6. Helsearbeidere skal ha kommunikasjonsegenskaper, blikk og empati til å tåle pasientens smerte. Selve håndverket skal bestå av en slik innlevelse i pasientens smerte, slik at Pasienten erfarer at hun blir tatt på alvor og med nødvendig respekt og omtanke.
7. All sykdom og diagnoser er sosialt konstruerte. Og ulike pasienter er unike personligheter som lever i sameksistens med andre personligheter og helsepersonell. Det er derfor viktig at Helsepersonell har sosial kompetanse intakt til å erfare og nære pasienten med ansvar og empatisk respons. Alle former for negative anklager, ydmykende irettesettelser, avvisning av samtalebehov og syklig kontroll av hva det skal samtales om er overhode ikke etisk forsvarlig virksomhet.
8. All kompetanse og etisk praksis er relasjonelle dyder. På samme måter som at diagnoser er sosialt konstruerte, vil Helsepersonellet måtte kommunisere ulik med ulike personligheter av pasienter og gjennom godt samvær, samspill og samhandling. Dette er oppgaven for miljøterapien i DPS Døgn å ivareta.
9. Helseforetaket blir ikke bedre enn hvordan det "håndterer" de sykeste pasientene som traumepasienter med tilknytningsskade " I møte med alvorlig syke kreves en form for innlevelse som gjør at pasientene opplever at hjelperne bryr seg om dem. Evnen til innlevelse er absolutt viktig forutsetning for at pasienter skal få en tillit og fortrolighet som kan viktig grunnlag for å bli frisk og få tilbake et "normalt liv"". Medfølelse, sannferdighet og fortrolighet er sentrale etiske verdier for å hjelpe de alvorligste syke - Ikke kritikk, anklager, skyldinduksjon og bevisste negative fortolkninger om misnøye som er det beste DPS Døgn i dag kan fremvise meg som traumepasient med tilknytningsskader.
10. Til slutt: Helsepersonellet skal "ikke forvolde eller tolerere unødvendig lidelse".

4. Frem til å ha måttet leve med mental mobbing gjennom et helt liv.

I tillegg til fysisk vold i fravær av omsorgspersoner. Foruten min kjære mormor. Jeg har laaang erfaring i å stå helt alene i en uverdig smerte, som nå bare blir vondere for hver avvisning og ydmykelse fra autorisert Helsepersonell når jeg ber på mine knær om hjelp. Slik kan det gå når barn mangler trygge voksne i sin familie:

1. Fra fødsel og 0-3 år. Jeg har vært et "helvetes unge" og har måttet tåle hardhendt håndtering siden jeg ble født, og i følge min far "du gråt om natten som baby og det tålte ikke din mor". Hun forventet seg en baby som tok vare på hennes egne omsorgsbehov og sosiale kalender.
2. 3-6 år hjemme med en mor som var hjemmeværende på grunn av barna. Far jobbet og var opptatt med fagforeninger og politikk på kveldstid. Jeg ble utsatt for mental mobbing og fysisk vold og var en "nervøs unge" med en sykelig kontrollerende mor som "en løs kanon på dekk".
3. Mobbing i barne- og ungdomsskolen. Helsesøster snakket aldri med meg om mine vonde slemme blåmerker under klærne. Jeg var sykelig tynn og led av spiseforstyrrelser. Min mor har hatet mitt utseende hele mitt liv. Det var ikke noe anti-mobbe-program den tiden. Og jeg har ikke hørt om barnevern eller psykiatri for barn- og unge.
4. Videregående skole med eliteidrett på fritiden. Trener 10 - 12 ganger i uken for å tåle min families mange mentale og fysiske overgrep. Ekstremt sinne og mange ydmykelser i situasjoner med mye alkohol til stede. Jeg jobbet ved siden av og holdt meg hos mormor så ofte som jeg kunne. Jeg savner min mormor.
5. Hersa med i utdanningsfasen. Min mor og stefar tålte lite at jeg var utdannet og hadde praksisplass ikke langt unna hjemmet. Ble trakassert hjemme og på jobb og har alltid hatt en sjef hjemme og på jobb. Stefar begår overgrep i situasjoner med mye alkohol. Prosjekter med medstudenter går dårlig siden jeg er livredd i situasjoner i grupper; Mine mest ydmykende traumer har blitt begått i grupper og i situasjoner med mye alkohol.
6. Jeg starter i terapi høsten 1987 etter at min eneste kjæreste var med meg hjem for å hjelpe meg med å forklare at jeg ikke skulle bo hjemme den sommeren. Mor og stefar klikket. Hvem skulle nå passe katta når de drar på ferie? Min skyld!!Min siste ydmykelse foregår på toalettet; min mor er sint og slår meg mens jeg er på toalettet siden hun alltid er så sint på meg for all ting.
7. Jeg har blitt utnyttet på jobb i arbeidsrelaterte og seksuelle sammenheng. Jeg er grenseløs og har heller ingen egne grenser. Og jeg har ikke klart å si nei av redsel for nye ydmykende represalier.
8. Jeg har blitt Hersa med på jobb, også siden jeg er for redd til å inngå i nære relasjoner. Og konflikter har det med å bli min skyld. Jeg jobber hele tiden for å gjøre ledere og medarbeidere og brukere tilfredse. Jeg trener hardt hver dag for å holde ut smerten og arbeidsmengden. Jeg møter veggen kjempehardt, og har siden forsøkt å ta mitt liv 6 ganger.
9. Jeg opplever sosial ekskludering i psykiatrien - på Døgnenheter hvor Overlegen har etablert negative holdninger til meg. På Nordlandssykehuset har de tatt i mot meg og behandlet meg med stor innlevelse og empati i 4 år. Dette snur når jeg flytter til Akershus og må ta til takke med DPS Døgn Ahus. Det går greit til de får ny Overlege i 2012. I 2 år har de største ydmykelsene vært i hennes regi. Rett og slett fordi hun ikke liker meg og har stemplet meg som hat objekt nr.1. Dessverre er det andre av mine medpasienter som opplever det samme. Men hun er eksperten og all kommunikasjon skal gå gjennom henne og "personalet skal ikke ha noen tilbakemeldinger" (DPS-leder, 13.6.2014). Min behandler har gjort en suveren jobb og reddet livet mitt siden oppstarten i 2008.
10. Mobbingen fra familien fortsetter og får sin endelige slutt sommeren 2011 hvor jeg stilte opp for min mor når hennes mann gikk bort. Min stefar som jeg har vært livredd siden 1975, men jeg lot familiekonfliktene være hjemme og gjorde alt en eldstedatter kunne for sin mor. Men hun ble bare verre, og jeg måtte bryte med familien. De andre er hjernevasket av min mor og har lært seg hvordan jeg skal "håndteres hardt" som "takk for sist" (at jeg aldri har tatt vare på min mors omsorgsbehov).
11. Jeg lever i full isolasjon, og må bearbeide mine vanskeligste tilknytningstraumer ---> i full isolasjon:
• Mitt liv består av ensomhet, spiseforstyrrelser og overtrening.
• Rus og medisiner - 8 ulike piller 3 ganger om dagen.
• Panikkangst, invaderende mareritt, hyperventilering og svetten renner.
• Jeg er livredd for å bli eksponert for familie og deres venner, og jeg takler dårlig kommentarer når jeg er på trening.
• Jeg har blitt behandlet med ECT (depresjon), Litium (bipolar) og coctail av piller (komplex PTSD med tilknytningsskade).
• 6 selvmordsforsøk og jeg har planer om et nytt.
• Mange utviklingsprosjekter og korte jobbrelaterte forhold. Flyttet 12 ganger til ulike deler av Norge, også for å "komme bort fra smerten av å bli eksponert for familien".
• Ingen nære venner eller familie å snakke med nå som det er sommerferie og ingen terapi "du skal være hjemme alene og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noen steder "(Psykolog DPS Døgn).
12. Min sårbarhet som ingen vil hjelpe meg med - nå som Overlegen har bestemt at "alle samtaler i fremtiden skal kun foregå med din behandler" -
• Omsorgssvikten fortsetter - nå også som Passiv Medvirkning i lukkede møterom.
• Jeg er fratatt verdigheten, menneskeretter og alle muligheter for hjelp i sommer.
• Baksnakkingen (helsepersonell snakker om - ikke med) og ryktebørsen fortsetter.
• Jorunalen er full av negative omtaler; alle mulige behov for samtaler og løsninger fortolkes negativt. "Personalet opplever pasienten som en stor og tidkrevende belastning for alle aktører". Det harseleres med mine behov for å lege tilknytningsskaden i miljøterapi. Som mulighet for å komme ut i jobb.
• Ingen vennlig aksept, skånsom håndtering eller blitt møte med nye fagpersoner. Ledere retter kun negative anklager og ydmykende irettesettelser mot meg når jeg "kalles inn på teppet" etter å har stilt teamleder et spørsmål hun ikke tålte. Jeg har det med å få kjeft for alt mulig!!
• Fagpersoner fra DPS Døgn er ferdig negativt innstilt når de samtaler med meg og lar seg ikke affisere av at jeg deler "Kjære Overlege: Nå har du gjort nok skade. Kan du være så snill å stoppe nå?"
• Mye sinne og arroganse knyttet til meg: Voksne psykiatriske sykepleiere ser på meg med stygge svarte øyne når jeg nærmer meg DPS Døgn. Jeg oversees på en arrogant måte av Helsepersonell, som ikke en gang vil hilse på meg. Hva har jeg gjort dere som fortjener en slik "håndtering"?
• Jeg blir kastet ut etter 4 dager på akutthjelp "du er negativ, misfornøyd, kritisk og lyver. Og alle samtaler skal i fortsettelsen foregå med din behandler". Jeg ble kastet på dør etter 20 min og fotfulgt ut. Ingen spørsmål om Hvordan har det vært? (fordi Overlegen skal evaluere meg IGJEN i august). Hvordan har du det? Har du planer om selvmord?
• Jeg har tatt oppfordringen om å ta ansvar for min behandlingsprosess og har henvendt meg skriftlig til ansvarlige ledere og direktører for å få "min totale sak" diskutert.  50 sider dokumentasjon som avsluttes med en oppfordring;forslag om at  vi kan finne en "minnelig løsning for alle aktører med løsningsbasert dialog om total behandlingsplan".
• 0 respons på alle skriftlige og muntlige henvendelser. Formulert i et beslutningsnotat signert adm.dir Ahus og leder for Kvalitetsenheten.

KONKLUSJON

1. Lovverket om Pasientrettigheter, Helsepersonelloven og Forvaltningsloven gjelder ikke for de sykeste pasientene; traumepasienter med tilknytningsskade i Akershus Universitetssykehus.
2. Helsepersonell, Overleger og Ledere mangler evne og vilje til å kommunisere på en konstruktiv måte med syke pasienter for å finne minnelige gode løsninger for begge parter. Lukketheten råder der Åpenhet og gjensidig tillitt skal være "normen".
3. Avvisning på en uprofesjonell måte (jmfr etisk profesjonell atferd i pkt 3) - med potensiell dødelig utgang. Og ikke nok med det: Pasienten får skylda for situasjonen!
4. Det at "Personalet ikke skal ha tilbakemeldinger" betyr at det er liten vilje til å lære av sine erfaringer, feil og mangler. Pasienter får skylda for "alt som skjer".
5. Manglende vilje til å kommunisere, møte syke pasienter med empati, manglende vilje til å følge lovverket BETYR: Stort handlingsrom for pasientskade med dødelig utgang.

Er dette en situasjon Ahus kan leve med i lengden? Hvor er du Helseminister??

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
 Onsdag 9.juli 2014 - kl 14.00

Det skulle vise seg at DPS Døgn har hatt store problemer med innholdet i denne bloggposten. De gir meg, som sedvanlig skylden for situasjonen. Heller ikke denne gangen kan de ta imot noen pasienters virkelige erfaring med vennlig aksept. De går til og med så langt at de kaller meg for nettroll. Jeg synes det er ganske så karakteristisk for situasjonen med de påstander også andre samtalepartnere i sosiale medier for lenge siden har konkludert med: AT helseforetakene, og psykiatrien spesielt er erfarings- og læringsresistente.

Jeg har benyttet blogging i supplement til krevende terapi og det har ikke akkurat gått den veien jeg en gang trodde: AT DPS DØGN skulle sette pris på tilbakemeldingene slik at de har hatt anledning til å justere seg for å prestere bedre. Nei de vil heller sette sin lit til egne undersøkelser der de kun spør et utvalg pasienter som aldri ville finne på å ta bladet fra munnen for å si hva "jeg" egentlig mener. Så kan de påvirke sin egen utvikling i tråd med egne preferanser for undersøkelsen. Det er jo fint for dem, men katastofalt for oss som gjerne vil bidre til utvikling: Vi får skyldebøtta midt i fleisen og nektet videre helsehjelp. Så kjære Helseminister: Du har virkelig en stor jobb foran deg med å skape Pasientens Helsevesen. Lykke til og god sommer:-))

Fra Suicidal til Selvmord. Mer ydmyket går det ikke an å bli :-(

Når håpløsheten er i ferd med å ta overhånd!
Jeg har sammen med mine samtalefølgere på twitter diskutert og kommentert  artikler i Aftenposten og Erfaringskompetanse denne uken. Dette er artikler som har vist oss verdens tristeste statistikk over hvor mange som tar sitt liv i DPS-systemet i Helse MidtNorge.

Jeg tror ikke dette helseforetaket er unikt hva angår selvmordsstatistikk. Det er bare å gange opp med antall helseforetak i Norge og vi får en enda tristere statistikk. Og hvordan kan jeg vite dette? Jeg har vært der selv. I andre Helseforetak. Jeg har forsøkt 6 ganger, og dessverre misslykkes!

Twitteratet av følgere har gitt sine klare anbefalinger!
Jeg har nesten 6000 ulike venner i sosiale medier. 3000 av dem er på Twitter. Dette twitteratet har samtalet om de ulike artikler i 3 dager. Gode argumenter og kommentarer har jeg notert som god informasjon i beste Erfaringskompetanse-ånd. Siden omfanget er så stort kan jeg med stolthet si at våre innspill er signifikante. Grensen for signifikans går ved 1000 respondenter når anerkjente analysebyråer gjør sine Omnibus-undersøkelser.

Mine erfaringer i form av 11 punkter til Psykisk Helsevern i stat og kommune, som vil ta selvmordsforebygging på alvor, er dermed å anse som anbefalinger fra FOLK FLEST!! Jeg takker for at dere er medmennesker og deltar i viktige samtaler om helsesaker som berører oss alle!!

Følg oss gjerne på @emmahansen1963

Psykisk Sykdom: Depresjon, komplekse traumer og psykoser - med fare for suicidalitet - kommer i mange farger, fasonger og utrykk! Og med ditto rop om hjelp!

"Dette må ikke skje, og vi må lære av feilene vi gjør", er gjerne kommentarer vi hører fra ansvarlige ledere og politikere i riksmedier og på TV-debatter. Forrige uke ble Helsekonferansen gjennomført. Slike kommentarer blir bare fine ord i denne sammenheng. Sakskomplekset er stort når man skal finne frem til årsaker og etter hvert løsninger. Jeg tror man "må ha vært der for å forstå" (visesanger Terje Nilsen).

Jeg har tatt et standpunkt: Dele mine erfaringer fra selvmordsforsøk og rop-om-hjelp-selvmords-forebygging med dere. Jeg ønsker med dette å gjøre livet lettere for dem som kommer etter meg. Dette er mitt vitnesbyrd for å ivareta fortvilte der ute.  Noe som er i tråd med Misjonen i denne bloggen. Jeg foreslår derfor disse 11 oppfølgingspunkter til Psykisk Helsevern i stat og kommune:

1. Psykisk syke er medmennesker med behov for mer medmenneskelighet.
Vi har gjerne levd et liv med mye uverdighet og tidlig omsorgssvikt.  Det er medmenneskelighet konkretisert gjennom smertelindrende støttesamtaler som skal til. Jeg har beskrevet dette i bloggpost 3 og 4 om verdier, verdighet og medmenneskelighetens konstruksjon.

Pasienter som opplever stor ydmykelse, er gjerne isolert og lever i sin egen lille boble det er vanskelig å trenge gjennom. Vi trenger ikke bli møtt med mer sinne, irettesettinger, avvisninger og YDMYKHET. Jeg vil oppfordre alt Helsepersonell om å "bruke hodet"!                                                                                     

2. Manglende medmenneskelighet i Psykisk Helsevern er et System-problem.
Systemet er ikke tilrettelagt for behov utenfor Malen. Og som et vitnesbyrd fortalte senest i dag "Når håpløsheten er som sterkest er det problematisk på få kontakt med Personalet som har begrenset med tid". Og da snakker vi kun om dem som har fått kommet seg innenfor dørene på DPS Døgn eller Akuttpsykiatrien. Hva med alle dem som ikke blir hørt i sine ulike "rop om hjelp"?

3. "Når smerten og ydmykheten blir for stor, er ordet den beste medisinen" (Finn Skårderud).
Det er her kjernen ligger. Når man går fra deprimert til suicidal, og til å ville handle, er det å bli møtt med forståelse, medmenneskelighet (=empati) og omsorg eneste medisinen. Og at Personalet er villig til å være med deg "ned i helvete og ut igjen". I denne Sannhetens Øyeblikk velger Personal flest (erfaring etter 20-talls innleggelser)  å snu ryggen til og gå inn på vaktrommet og klage over slike pasienter som "er til stor belastning for alle aktører og krever mye tid" (Overlege DPS Døgn).

4. Fra Depresjon ->til Suicidal ->til Selvmord-> Nytt selvmordsforsøk.
Dette er en prosess som påvirkes;eskalerer opp mot handling (selve selvmordsforsøket) etter hvert som jeg som pasient opplever irettesettende ydmykelser, avvisninger og sinne fra Personal som ikke vil forstå, eller samtale med meg.

* Fra Inntaksmøter som nekter alvorlig syke traumepasienter hjelp på DPS Døgn (jmfr Overleger som tar Reservasjonsretten inn til nye Fagområder i forrige bloggpost).

** Via Personalet som samles i sine mange Behandlingsmøter på Vaktrommene, som fungerer som de rene Furterom (Vaktmøter som fortolker alle former for tilbakemeldinger og samtalebehov fra pasienter i krise som ren kritikk mot enkeltpersonal), hvor vanskelige pasienter blir forsøkt ekskludert fra det Anerkjente Vi.

***Til Personalet, i form av Sykepleiere som står over meg og skriker til meg når jeg bryter sammen i gråt i møter på Psykiatriakutten. Jeg har vært gjennom prosessen 6 ganger og er i ferd med å gjennomføre en 7.de - Jeg blir ikke "anerkjent som pasient godt nok" (=ikke likt av ledelsen på DPS Døgn grunnet denne bloggen).

5. NEI, NEI, NEI - fordi "du er sånn.. - du er slik.. - du gjør sånn.. - du gjør slik..". Slik når uverdigheten og fortvilelsen sitt maksimumsnivå. Og slik kan Personalet få lov til å velge og gå over lik. FAKTA, FAKTA!!

6. "Vi skal ha et Psykisk Helsevern med Pasienten i sentrum" (sentrale politikere).
Det er jo fint det. Loven om Pasientrettigheter skal sikre alle pasienter adekvat helsehjelp. Problemet er at den ikke blir fulgt. Det er et ønske fra alle pasienter å få hjelp så fort som mulig, for så å kunne fortsette i jobben eller med utdanningen. Ingen vil vel være syke lenger enn nødvendig. Dette burde være allmenn forståelse hos alle som jobber i Helse&Omsorg. Dessverre er det ikke slik.

Kjente stemmer (alle medier) hevder av Psykisk Helse er helsehjelp på andre klasse. Det er enklere å snakke om fysisk sykdom på første klasse. Så stigmaene er allerede der. I tillegg til disse:

1. Onde tunger har hevdet at "suicidale mener egentlig ingenting med det, men de trenger oppmerksomheten". Det må være dem som aldri har vært i nærheten av en psykisk syk pasient eller møtt psykisk helsevern. Slike stigma er uverdig oppmerksomhet!!
2. Min erfaring er at noen suicidale nok trenger å snakke om det for å få oppmerksomheten som følger med. Som ekstra fokus av Personalet på DPS Døgn. Jeg tror disse er i undertall.
3. Suicidale som virkelig mener det, snakker ikke høyt om "det" (når og hvordan). De handler etter at de har forsøkt seg på trinnene ovenfor. Det er derfor viktig at Personalet i DPS-er totalt sett er oppmerksom på de ulike måter å be om hjelp på før Pasienten handler.
4. Selvmordsforsøk som man ikke lykkes med. Det er et sjokk og våkne opp etter et selvmordsforsøk hvor du virkelig har trodd at nå er jeg ENDELIG nådd slutten av livet. Uverdigheten og sjokket gjør ikke noe videre med den fortsatte suicidaliteten om Personalet fortsetter å overse deg. For det er det de gjør: Later som ingenting. Da er det lett å forsøke en gang til.

7. Selvmord skjer på grunn av Systemsvikt i DPS-ene.
Det er grunn til å undersøke alle Helseforetak og finne statistikker og årsaker. Et register er kanskje nødvendig for å få beslutningstakere til å velge å satse på Psykisk Helsevern. OG SÅ: De sykeste pasientene er ofte dem som blir sett på som så store problem, og som så vanskelige pasienter i DPS Døgn-enheter og Akuttpsykiatrisk at vi nektes Helsehjelp- rett og slett!

F.eks på Akuttmottaket vi må vente lengst på å få snakke med en overlege. Minst 2 dager og da kan det være for sent. Det er vi som sliter mest med å få hjelp når vi nærmer oss "sannhetens øyeblikk" og vi handler på ønsket om å forsvinne fra denne verdenen.

8. "På seg selv, kjenner man ingen andre" (@medmenneske).
Det er viktig at samtlige Helseforetak tar informasjon og statistikker om selvmord inn over seg. Vi som er på Twitter hver dag kjenner til @erfaringskompetanse. Erfaringskompetanse dokumenterer erfaringer og er viktig vitnesbyrd fra Helseforetakene. Problemet er at Overleger og Personalet ikke er villig til å ta tilbakemelding er og uttalelser fra syke pasienter inn over seg->.

Nomenklaturen i Helseforetakene gjør at alle utspill og rop om hjelp fortolkes til å være "UTIDIG KRITIKK: Ubehagelige kritikk og - hendelser hver dag" (forrige bloggpost). Da blir det vanskelig å lære av sine feil. Dette er enkel sosial læring.
---->>Åpenhet for tilbakemeldinger, takknemlighet for at viktig informasjon flyter helt frem til ledelsen, erkjenne feil og beklagelser, frem til nye rutiner. Og en god dose empati. Det er slik andre virksomheter jobber med utvikling og læring i hverdagen. Hvorfor er dette så vanskelig å få til i Psykisk Helsevern i Helseforetak og kommunal helsetjeneste i Norge?

9. Retningslinsjer for gode smertelindrende samtaler?
Det finnes mye god fagkompetanse i Helseforetakene. De jobber profesjonelt med kursing innenfor ulike diagnoser og god kommunikasjon. Det som mangler er fokus på personlig egnethet hos Personale som jobber innenfor Psykisk Helsevern. Dere må nok erkjenne at all fagkunnskap og samlet kompetanse, kun kommer til sin rett, og har verdi, når den deles gjennom løsningsfokusert dialog eller terapeutiske støttesamtaler.Gode smertelindrende samtaler hvor Mentalisering er holdning og handling.

Kompetanse, personlighet, kommunikasjonsegenskaper og kapasitet er det som samlet bidrar til ADEKVAT SELVMORDSFOREBYGGING. DPS er også et sosialt system hvor ulike aktører påvirker hverandre gjensidig som likeverdige deltagere.  Det er dette viktige systemfokuset som skal til for å få til god forebygging av selvmord og hindre at pasienter går fra depresjon til å handle;ta selvmord (punktene ovenfor). Går det an å lage retningslinjer for personlig egnethet? Eller er dette rett og slett politikersnakk? Jeg sender anbefalingen videre "Personalet i Psykisk Helsevern må få hjelp med det de selv sliter med før de får plass til å være medmennesker for andre"(@medmenneske).

10. Pasientsikkerhet handler om etikk og verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien i landets største Helseforetak (bloggpost 1).
Denne gjelder fortsatt. Og noen av punktene er gjengitt i Regjeringserklæringen. Jeg vil anbefale at Personalet og Ledelsen i Helseforetakene lar seg inspirere av læringspunktene fra denne bloggposten. Et adekvat resultat av denne informasjonsinnhentingen kan være å revidere hvordan man samtaler med sine pasienter om hva som skal prege all kommunikasjonsatferd.

Det er mange måter å realisere god kommunikasjon på overfor Deprimerte og Suicidale. OG disse representerer et stort mangfold av personligheter som har sine ønsker om å bli ivaretatt "på en god måte for å hindre selvmordsforsøk". Skreddersøm er viktig. Det er derfor jeg er litt usikker på dette med å utvikle faste retningslinjer. Erfaringskompetanse må ligge til grunn. Og da er det bare å stålsette seg for å ta imot verdifull informasjon fra pasienter og være villige til å samtale med et større mangfold av pasienter.

11. Å utfordre systemsvikten, handler også om å utfordre hvordan man organiserer og leder alt Psykisk Helsearbeid i Helseforetaket og i kommunalt Psykisk Helsevern.
En artikkel i Erfaringskompetanse i går viste hvordan Ledelsen kan sørge for at dyktige sykepleiere hindres i å ivareta Deprimerte og Suicidale på en god måte i DPS-Døgn. Noe som har ført til at dyktige psykiatriske sykepleiere slutter for å jobbe utenfor Helseforetaket. Dyktige fagpersoner kan ikke sitte å se på at Pasienter nektes samtaler og smertelindring!!

Dette var alarmerende lesning. God sosial læring (punktene ovenfor) handler DERFOR også om å utfordre selve systemet. Denne konklusjonen står for eget regnskap "DPS-ene lærer ikke av sine feil, rett og slett fordi de ikke tar imot slik informasjon".

Helseforetak  kan f.eks ta kontakt med andre og mer private virksomheter som lever av kunde; brukertilfredshet, medarbeidertilfredshet (ingen sykepleiere slutter pga ledelsen), dekningsbidrag etter reklame og %fakturerte timer (for tjenester brukerne;pasientene er fornøyde med). Samtidig som dere tar alle punktene i denne bloggen til etterretning.

Jeg sender denne oppfordringen videre "Dette med medmenneskelighet er også noe Systemet må legge til rette for å utvise" (@medmenneske).

Takk for oppmerksomheten:-)

Overleger som tar Reservasjonsretten til nye fagområder. Om store kommunikasjonsutfordringer i Ahus -systemet, internt og med Pasienter i Psykiatrien:-((

"Sinnet er sannelig et skremmende sted. Dit bør man ikke gå alene".Miljøterapiboken, Skårderud 2013.

Innledning som setter bloggen i et perspektiv: Dypdykk i kommunikasjonsutfordringen i Psykiatrien.
"Vi ønsker å utvikle et Helsevesen hvor pasienten står i sentrum og garanteres behandling i nåtid". Fritt referert fra Regjeringserklæringen til SolbergRegjeringen.

"For i bakvendtland der kan alt gå an! Der er de like tullete og rare alle mann". Dette er refrenget på en kjent barnevise. Historien jeg nå skal fortelle kan høres ut som om den har foregått i bakvendtland. Men, nei. Dette er en faktisk historie fra virkeligheten. En virkelighet som finner sted på et av Ahus sine største DPS-er.  Jeg tar til motmæle mot et lager av avslag, epikriser og jorunalnotater som beskriver et skremmebilde av meg som Pasient med diagnosen komplex PTSD med tilknytningsskade.

Ulike medie- og nyhetskanaler har dokumentert store kommunikasjonsutfordringer internt og mellom enhetene i Ahus. Overleger må skrive åpent brev til styret gjennom lokalavisen og styret klarer ikke å få gode kandidater til adm.dir- jobben. Ledere som trer alvorlige endringer ned over sine kollegaer. På samme måte som ansvarlige overleger på Akuttmottaket sender ut turnusleger og ferske sykepleiere i front til å møte pasienter i krise. Dette til tross for store visjoner om å være beste sykehus på akuttmedisin. Mange klager til tross: Det kan se ut som om alle former for tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende blir oversett og overhørt. Og viljen til utvikling, utfordre systemet og læring ser ut til å være fraværende.

Jeg håper leserne av denne bloggen også er ansvarlige ledere og politikere i tillegg til de mange gode følgere av medmennesker jeg har i sosiale medier, spesielt på Twitter som @emmahansen1963. Jeg har også latt meg inspirere av seriøse helsedebatter om reservasjonsretten, retten til helsehjelp i nåtid - som ikke bare bør gjelde kreftpasienter, om leger som blir syke av pasienter, hvordan se barn som lever i omsorgssvikt og skadene av denne, samt undersøkelser som viser skremmende resultater for statlige institusjoner som skal ta vare på barn og ungdom. På papiret er jeg ingen ungdom lenger, men bli håndtert slik av overlegen på mitt lokale DPS Døgn. Takk for at dere er med meg:-)

Ahus (Akershus Universitetssykehus) profilerer seg med at:

• Ansvarlige og kliniske leger går på kommunikasjonskurs. De oppfordres til å trene jevnlig. Og noen har nå sett at noen pasienter gjør dem syke. Også siden de ikke takler konstruktiv dialog.
• Personalet i Psykiatrien skoleres i satsingen på Tryggere Traumeterapeut - Program utviklet av NVTS og som andre helseforetak også har blitt skolert i.
• Pasienter møtes av erfarne overleger på Akuttmottaket og blir godt ivaretatt videre.
• IA - et gode sykehus for alle ansatte. Regelverket praktiseres i alle enhetene.
• Lytteposten er for dem som har noen tilbakemeldinger til Ahus. Sendes rett til Kvalitetsavdelingen hvor kun Personalet høres i "klagesaker". Nomenklaturen i Ahus er slik at alle tilbakemeldinger omtales og oppfattes som klager.

"En mann som ikke kan smile, skal aldri åpne butikk" (Ukjent)
"Vi ansetter kun kompetanse med Voksentrening: Slik at de er villige til å hilse på kundene" (Robert Reitan i Reitangruppen).

At Personalet og Overleger kurses i kommunikasjon og avansert traumeterapi er kjempegodt utgangspunkt. Skulle man tro. Det kan se ut som om virksomhetskulturen i Ahus ikke støtter opp om mulighetene for god sosial kommunikasjon mellom Overlege og Pasient. Overlegen vil heller Reservere seg mot å ha noe med traumepasienter med tilknytningsskade å gjøre:

1. Nei! Du har ikke lenger rett til "Støtte i form av samtaler med Personalet og mulighet for deltagelse i aktiviteter og møter". 

Tilknytningstraumer beskrives og erfares som den mest alvorlige formen for traumer. Pasienten har en grunnleggende mangel på tillit. Opplevelsen av å være psykologisk alene i en følelsesmessig situasjon er potensielt traumatisk i fraværet av dialog og gode lindrende voksensamtaler.

Dialogen er en grunnleggende innstilling for god kommunikasjon, og som bunner i at Personalet og Overleger er genuint interessert i en relasjon bidra med sin "helsehjelp i nåtid";smertelindring. Dialog innebærer også at Vi utvikler oss i fellesskap.

Kommunikasjon er en prosess med ulike delprosesser. Det er viktig at ulike aktører forankerer innhold og forventninger til ulike delprosesser i fellesskap (i konstruktiv samtale..). Det krever velvilje for åpen og konstruktiv dialog. Slik bør gode kommunikasjonsprosesser med smertelindring i fokus for pasienten, finne sted:

1. Komme sammen på felles grunnlag hvor vi er gjensidige samtalepartnere. Unngå at Personalet ser på Traumepasienten (Komplex = Komplisert) som Monsterpasient og hvor Personalet inntar Offerrollen.
2. Å holde sammen er en fremgang.
3. Ulike samtaler skal også stimulere meg til en tilstand der jeg som Pasient er mer og mer åpen for å ta inn læring om andre voksne mennesker. Jeg skal lære meg til å tolke sinn og være sammen med andre voksne mennesker for å unngå konflikter i fremtiden. Dette er en sentral av Aap for 2014 som jeg har fått bistand til fra Nav, men hvor nå Ahus ikke vil forplikte seg.
4. Å kunne arbeide godt sammen er en suksess. Miljøterapi er et godt supplement til Polikliniske samtaler, der den skaper Tillit der den i liten grad har vært.
5. All behandling og aktiviteter for å bedre Psykisk Sykdom er sosialt konstruert; relasjon mellom mennesker. Det må være en utvikling i nærende relasjoner som gjør Pasienten moden for Påvirkning av flere Andre voksne mennesker.
6. Opplevelsen av å være Psykologisk alene i en vanskelig og traumatisk følelsesmessig situasjon, er traumatisk i fraværet av voksensamtaler og samspill. Nærvær, empati, omsorg, dialog og verdighet er viktige elementer. Traumepasienter befinner seg til en hver tid i en dobbeltoppmerksomhet mellom her-og-nå og der-og-da. Og er et Krenkende psykolgisk landskap med mange tillitsbrudd.

Til tross for ulike vurderingsamtaler med overleger og behandlere i ulike kompetansemiljø, korte kriseopphold, initiativ til nettverkssamtaler osv så viser det seg at DPS Døgn Ahus vil ikke gå inn for en slik kommunikasjonsprosess med meg. De overhører alle initiativ til samtaler, nettverksmøter om mine initiativ iht til å ta ansvar for en helhetlig behandlingsprosess. Psykiatrien i Ahus velger byråkrati og asymmetri gjennom skriftlige dokumenter (hvor Pasienten beskrives i utelukkende negative vendinger). De nekter meg innsyn i Jorunalen;dokumenter og jeg får ikke lov å være med å utvikle behandlingsplan eller innhold i tjenesten (jmfr Pasienterettighetsloven). De nekter meg mine pasientrettigheter - på den ene siden. Og står over meg å skriker til meg når jeg bryter sammen på Akuttmottaket, hvor jeg må vente i minst 2 dager før Overlegen vil ha en samtale med meg.

Samlet sett bidrar disse erfaringene til at min retraumatisering blir større og jeg mer utmattet både fysisk om mentalt. Å si i fra om dette er sløsing med ressurser: Kvalitetsavdelingen hører bare Ahus i sine klagesaker, aldri meg som Pasient i krise. Jeg lurer på hva ansvarlige ledere i Helse Sør Øst og politikere i Helsedepartementet mener om de hadde blitt behandlet slik i en stor personlig krise..?

2. Når ensomheten er i ferd med å ta overhånd, er språket Rusmiddelet. Det er vanskelig å være Alene Sammen i en stor krisesituasjon som Julefeiringen er.

"Ensomhet gjør vondt, men isolasjonen tar liv! Unngå å late som om det onde ikke har skjedd" (Diverse artikler delt på Twitter). 

Jeg deltar aktivt i sosiale medier hvor vi fremsnakker og roser hverandre gjennom gode samtaler. Vi er mange som påpeker at velvillighet, raushet og inkluderende evner er gode kommunikasjons-egenskaper. Der noen leger opplever at pasientene gjør dem syke, har Pasientene nok med å akseptere alle negative holdninger og egenskaper om tillegges oss traumepasienter. Og som ikke har rot i virkeligheten. Overlegen er ikke i samtale med Pasienten - hun snakker kun OM Pasienten.

 Og det kan se ut som om det er lav takhøyde for tilbakemeldinger i det byråkratiske Ahus, i en hektisk hverdag med pasienter i kø. Også i forbindelse med Julefeiring, hvor flesteparten av Pasienter ved Døgn er hjemme på permisjon. Dog kan vi som Pasienter vel forvente at det er et slags etisk regelverk som legges til grunn i vurderinger og avslag på Henvisninger til døgnopphold, utforming av Epikriser og Jorunalnotat? Pasienten har også innsyn, rett til å utarbeide tjenestetilbudet og klagerett. Men får ingen av delene i varetatt på DPS Døgn Ahus.

Noen kommentarer fra ulike skriv forfattet av Overlegen, der hun bl.a bruker min store krise og krisereaksjon (fortvilet gråt og panikkangst for kritikk, nettopp fra Overlegen (mor)) i julen 2013 hvor barndommens uverdige juler ble gjentatt:
- "Pasienten er en stor belastning for alle aktører"!
- "Pasienten passer ikke inn her hos oss. Det er noe helt galt og komplisert som feiler henne og derfor vil vi ikke bidra til å hjelpe henne".
- " Når pasienten snakker, er det kun klager på behandlere, behandlingsplanen, aktiviteter, medpasienter, måltider, osv. Vi vil helst slippe å ha noe med Pasienten å gjøre".
- "Pasienten bidrar ikke nok til at Personalet og Studentene får en god dag på jobben"!
- "Pasienten har ikke lenger tilgang til støtte i form av samtaler med Personalet"; " Det er like greit at hun er hjemme alene og ikke snakker med noen, fordi hun ikke er velkommen noen steder"!
- "Pasienten er traumepasient og hun har selv skylden for traumevirkeligheten. Hun har høy intellektuell kapital, slik at hun burde forstå hvordan og hjelpe seg selv. Vi vil ikke hjelpe henne med dette!!"
- "Pasienten er 50 år og det er på tide å bli frisk":

På den ene siden skal ulike samtaler og terapi arbeide med å fremme det vi skulle ønske var en selvfølge som gjensidig respekt og tillit, samt, responser i en hyggelig kontekst. Det viktigste Personalet kan gjøre for oss Pasienter - uansett situasjon - er å vise sine ferdigheter som Medmenneske. På den andre siden må Pasienter kunne forvente at Personalet, behandlere og Overleger er i stand til å ville samhandle med et mangfold av Pasienter på Voksenpsykiatri.

 Ledere og Overleger er rollemodeller og forbilder og de har en slags symbolsk effekt når de bruker 3,5 side med udelt negativ kritikk i å beskrive en traumepasient i krise:

"Pasienter: Vi er mennesker som er spesielt sårbare etter et liv i uverdig omsorgsvikt". Ta dere råd til å gi oss gode rause opplevelser og assosiasjoner knyttet til sosiale relasjoner, julefeiring, voksen-samtaler, gode sosiale tilknytninger og opplevelse av respekt og verdighet!!

Et 4 siders stort notat med udelt negativ kritikk er en slags eskalerende avvisning og manglende vilje til å se og forstå: Overlegen overhører og overser min uverdige smertefulle omsorgssvikt og reflekterer aldri over at jeg var i krisesituasjon i julen 2013, min ydmykende ensomhet uten støttenettverk og mine forsøk på å bli forstått og bidra i å utvikle en aldersadeqvat Behandlingsplan. Jeg kollapser på kontoret til Overlegen, i gangen eller ute på gårdsplassen i fortvilet gråt og panikkangst. Personalet med Overlegen i spissen lar seg ikke affisere, skrever over meg, snur ryggen til og går sint inn på vaktrommet. Og så: Ingen kommentar. -> Hva sier ekspertene?:

" I behandling av tilknytningstraumer må vi bruke vår med menneskelighet til å hele det som er skadet av umenneskelighet". Alle tekstene i Jorunalen min viser på en måte hvordan Overlegen påstår at jeg nærmest forpester DPS Døgn Ahus med min tilstedeværelse. Det oser skyld, skam og avledningsmanøvre av notatene, som jeg oppfatter som utidig hersketeknikk fra en Overlege som ikke vil ta i bruk sin autorisasjon som Overlege i mitt tilfelle.

Beskrivelsene ovenfor viser hvordan Overlegen(e) i Psykiatrien i Ahus forsøker å Reservere seg mot meg og ikke i tråd med Helsepersonelloven. Overlegenes autorisasjon dreier seg om velvilje til å gi med adeqvat helsehjelp i nåtid. Dette er en innebygget velvilje i lisensen som også skal hjelpe meg og IKKE resultere i "Handlinger i tjenesten som svekker tilliten til helsepersonellet og i så stor grad at man blir uegnet som Helsepersonell" (Helsepersonelloven). Det store NEI som utvises i mitt tilfelle er også en form for ydmykende grensesetting fra Overlegens side. Slik mor gjorde dette i min traumatiske uverdige omsorgssvikt (= Komplex PTSD).

 Det Vonde som preger mitt liv og min person har ikke blitt, og vil TYDELIGVIS aldri bli tålt på DPS Døgn Ahus. Alle ordene og beskrivelsene er bare nedsettende og fryktelig vanskelig lesning for meg. Min åpenhet og utviste tillit til behandlere og miljøpersonale blir brukt mot meg og omtales som utidig støy. Jeg er dårligere enn noen gang. Høyt totalt symptomtrykk i aleneheten har gitt meg en livskvalitet som er dårligere enn noen gang. Jeg opplever mer at jeg "banner i kirken" når jeg desperat ber om Helsehjelp på Døgn i Psykiatrien i Ahus.

3. Å utelate noen er en form for mobbing som gjør veldig vondt. Sinte negative og utolmodige avvisninger er en form for utilbørlig sosial dominans.

Litterataturen omkring traumebehandling og behandling av tilknytningsskade tar til orde for en helhetlig tilnærming til å ville forstå traumevirkeligheten og:
- møte meg der jeg er i krisen med å ville tåle min smerte og uhensiktsmessige reaksjoner (iht hva Personalet tåler på DPS Døgn Ahus).
- møte mine behov for voksensamtaler med vennlig aksept og gjensidig tillitt, ikke bare "er du så misfornøyd du da".
- reparere selvet og inkludere den gjensidige tillitten som aldri har vært der.
- forstå hvordan mitt totale symptomtrykk og livskvalitet er sosialt konstruert. Og min alenehet:

ENSOMHETEN: Jeg lever i min egen boble av ekstrem omsorgssvikt, hyperventilering og mye smerte relatert til samtaler og avvisning som lever sitt eget liv i mitt hode. Og det at ingen vil samtale med meg eller mentalisere (undres og stille åpne spørsmål som Hvordan har du det?). Jeg har ikke noe støtteapparat og ikke noe nettverk av venner, familie eller jobbrelasjoner. Jeg har aldri opplevd å ha tilhørighet til noen grupper, egentlig.

STØTTENETTVERK er viktig i behandling av emosjonelt krevende arbeid med psykososiale problemer med mye ensomhet og utmattelse. Pasienter med trygg tilknytning vil lettere utvikle gode allianser og ha raskere nytte av traumebehandling.

Det er derfor min behandler har henvist meg til et lengre døgnopphold på DPS Døgn Ahus. Vi har konkretisert behovet for utvikling og rehabilitering av krevende traumebehandlingsarbeid over 2 år i et miljø med mulighet for voksensamtaler og gode sosiale tilknytninger for å bygge opp tryggere plattform og toleransevindu:
- skape trygghet for videre krevende traumebehandling og bearbeide tilknytningsskade som følge av Eksponeringsterapi i regi av DPS Døgn.
- gjøre meg som pasient moden for Påvirkning av flere andre voksne ifb Aap.
- gjensidig nyttig samarbeid, samhandling og læring i terapeutisk dialog og voksensamtaler med personalet.
- det er utfordrende å la seg påvirke i forhold mellom Selvet og Andre. Følelser fremkommer i kontekst hvor man er i relasjon til Andre. En aktivitet som er umulig i Ensomheten.
- hvor DPS Døgn Ahus tar på seg utfordringen med å gjøre medmenneskelige kvaliteter til profesjonelle ferdigheter: Voksenpsykiatri hvor samtalepartnere har trening i å være empatisk til stede, lytte og ville samhandle;samspille i et gjensidig nyttig Partnerskap..

Overleger og helsefaglige ansvarlige i Psykiatrien i Ahus velger bevisst å tolke alle mine utsagn, initiativer til å ta ansvar for behandlingsprosessen, krisereaksjoner på korttidsopphold, regelrette rop om hjelp i en uverdig hverdag - bevisst ydmykende negativt. Overlegen på DPS Døgn er utelukkende negativ i sin beskrivelser om meg, og sjenerer seg ikke for å tillegge meg negative holdninger og handlinger som ikke har rot i virkeligheten. Jeg har ingen beskyttelse mot dette og min Polikliniske Psykiater har gitt opp alle forsøkene på samtale og nettverksmøter for å forankre kunnskap om min traumatiske lidelse og hvordan helsehjelp på DPS Døgn best kan gis.

Overlegene velger å lete etter "tilfeller" å kritisere meg for og konstruere meg til å være et så stort "problem" at jeg fremstår som monsterpasient. Et monster så stort at ingen Overleger, men vett og forstand, vil ha meg innenfor dørene. Ei heller "ta i meg med tang, en gang"! All denne negative destruktive kommunikasjonen - som hverken meg eller min Psykiater har lagt opp til - repeterer min ydmykende omsorgssvikt i barndommen. Hvor ulike Overleger har rollen som min mor, og INGEN vil ha noen former for voksensamtaler med meg. INGEN har spurt: "Hvordan har du det? Hva kan vi hjelpe deg med, nå?" Og de hilser ikke når vi møtes i korridoren.

4. Overlegen har etablert en Fryktkultur der det å være åpen for tilbakemeldinger fra Pasienten, er det samme som å kritisere hele Døgnavdelingen med deres mangfold av ansatte og pasienter. Flere Ansatte har tatt til orde for at Personalet er redd Pasienter som tør ta til orde, og ha mening om egen "håndtering på avdelingen".

Et av kjerneelementene i min uverdige traumevirkelighet er at jeg alltid har vært et problem og en belastning for mine foreldre. Av en eller annen grunn har jeg aldri bidratt positivt eller gjort noe bra i min mors hode. Min mor har vært ute etter å ydmyke meg på en slu og sosialt kontrollerende måte. Det ble etter hvert så vondt å være familiemedlem, siden kommunikasjonen fra min mor utelukkende gitt ut på å kritisere, irettesette og ydmyke meg muntlig og voldelig. Jeg har alltid måtte stå helt alene i store kriser med mye ydmykhet. Andre voksne har praktisert Passiv Medvirkning i de lukkede rom (tidligere bloggpost). Jeg mangler en grunnleggende tilhørighet til en gruppe og gjensidig tillitt til voksne som jeg er livredde for å møte når jeg er i krise. Julen er en stor krisetid for meg.

Jeg har absolutt behov for sunne støttesamtaler i supplement til krevende traumebearbeidingssamtaler poliklinisk. Jeg får kjempegod hjelp av min Psykiater 2 ganger i uken. Min ensomhet er mer alvorlig påkjenning enn den DPS Døgn Ahus velger å ta inn over seg.  Når de nå gjør et alvorlig veivalg for min behandlingsprosess og helse ved å nekte meg døgnopphold for alltid i Ahus-systemet. - uten å samtale med meg om total adeqvat behandlingsprosess iht Aap.

Politikere snakker om behandling i Helsesektoren med Pasienten i sentrum. Og om ditt nærmeste sykehus ikke har kapasitet, så er det Fritt Sykehusvalg. Kære Politikere og Helseminister: Regelverket knyttet til Pasientrettigheter, Helsepersonelloven og Forvaltningsloven (svar på henvendelser) PRAKTISERES IKKE. Og det er ikke alle sykehus med adeqvate Døgntilbud til Traumepasienter som praktiserer Fritt Sykehusvalg, slike som Vestre Viken og Modum Bad.

Og om noen eksterne Overleger leser min Jorunal, så er det lett å forstå at de ikke vil ha meg innenfor dørene, slik som Overlegene i Psykiatrien i Ahus beskriver meg som Pasient i krise og kritiserer mine krisereaksjoner. Min personlige krise i julen 2013 er en stor krise brukt mot meg på mest ydmykende måte - helt seriøst!!. Dette opplever jeg så ydmykende og negativt uverdig. Overlegen  har rett og slett tatt fra meg det siste jeg har av verdighet. All kommunikasjon Om meg foregår Uten meg tilstede. Helt utrolig, men sant!! Og nå har de tatt et avgjørende alvorlig veivalg for min samlede behandlingsprosess, liv og helse.

"Det er vanskelig å få tillit til noe som ikke skal vare" (Miljøterapiboken, Skårderud). Å få vite at ingen vil hjelpe deg, men heller velger å kritisere at traumepasienter ikke skal være innlagt på Døgn når du er fortvilet å går i oppløsning, er en krevende øvelse i seg selv.  Traumepasienter roper etter medmenneskelighet og empati i praksis. Vi kan tydeligvis ikke forvente at personalet vi være tilstede for oss og samtale om gode løsninger og erfaringer. Det er nyttig å samtale om utfordringer for alle parter. Det utvikler alle aktørene i dialogen. Men det må være takhøyde for slikt arbeid på DPS Døgn.

I stedet viser de en måte å kommunisere på som ikke godtas i noen andre Sosiale Virksomheter:

• Overhører og overser kjerneinformasjonen når pasienten formidler sin smerte i en kontekst av uverdig omsorgssvikt.
• Skaper rykter om den vanskelige traumepasienten slik at et samlet personalet får en udelt negativ inntrykk av pasienten. En negativ gift som også spres til ledere og adm.personale.
• Personalet snur ryggen til og går inn på Vaktrommet når jeg bryter sammen på kontoret, i gangen eller ute på gårdsplassen. INGEN spør "hvordan går det - trenger du hjelp"?
• Overlegen og Personalet operer med en skjult agenda overfor Pasienten som ikke får lov å være med å utarbeide Behandlingsplanen eller innholdet i Tjenesten.
• Traumepasienter med tilknytningsskade konstrueres til å være så problematiske som en monsterpasient kan være. Og Personalet inntar offerrollen hvor "vi vil ha oss frabedt noen som helst kommentarer fra deg!!!"
• Jeg får ikke svar på henvendelser av ulike innhold. Jeg blir også nektet innsyn i avslag så lenge at jeg ikke kan ivareta mine rettigheter til å klage.
• Behandlere og nøkkelpersoner jeg aldri har snakket med møter meg med sinte blikk uten å hilse - en taushet som er ulidelig for meg og typisk hersketeknikk som mor brukte.
• Min sårbarhet og retraumatisering brukes mot meg: "traumevirkeligheten er din skyld og vi vil ikke hjelpe deg!!"
• Jeg nektes deltagelse i aktiviteter og møteplasser hvor pasienter knytter relasjoner - OGSÅ!
• Jeg skal oppdras "med fokus på døgnrytme og mat" i krisesituasjoner og fratas all verdighet.

For alle oss som har jobbet med sosial kommunikasjon og læring, så forstår vi at det å komme ut av komfortsonen er krevende. Og at det er krevende å stå i utviklingssamtaler hvor en også må takle kritikk rettet mot egen person. Men så er det også slik at vi alle er mennesker som gjør feil. Også Personalet på DPS Døgn Ahus. Men dere virker å være helt suverene, uten feil og ingen har øvelse i "ekte uforbeholden unnskyldning" når samtalepartnere trår virkelig feil:-(

Jeg har sett at enkelte i Personalet har forsøkt å komme gjennom glavalaget av negativitet rundt meg som pasient og har forsøkt seg på Opprører- og Helt-rollen, men blitt slått tilbake, og har gitt opp. Det er et stort apparat av behandlere, miljøpersonale, leder, overleger og studenter på Døgn, og ikke alle er i kontakt med den enkelte pasient. Men fryktkulturen står skrevet i ansiktene på alle, og de er negativt innstilt til meg som Pasient før jeg får satt meg ned i stolen og snakket med nye "hjelpere" - "Har du egentlig tillit til oss da"??

Jeg tar ansvar for min behandling og utvikling, men jeg får ikke lov å være gjensidig samtalepartner i møter;samtaler. Jeg skal liksom oppdras. Jeg viser stor åpenhet og tillitt og har lenge trodd at dette har bidratt. Noe Også mine notat med oppdatering av traumevirkeligheten og forslag til kommunikasjonsmåter som skal hjelpe meg og hjelpe miljøpersonalet til å gjøre jobben sin, er ment å demonstrere. Derfor var det spesielt vanskelig å lese jorunalen min for desember 2013.

DPS Døgn Ahus har skolert sitt Personale i Tryggere Traumeterapeut over ett års tid. Om de ikke tar kunnskapen i bruk, går den i glemmeboka. Vi som har  gjort karriere vet at det er smertefullt å bruke kurs og tilbakemeldinger til å skape endringer. Det krever mot og ekstra energi i en hektisk hverdag til å gå fra kjennskap -> til kunnskap -> til nye holdninger til traumepasienter.  Og frem til å bli -> tryggere traumeterapeut. Det er mulig å gjøre denne utviklingen sammen med kompliserte traumepasienter. Om vi får mulighet til å samhandle og spille sammen med et engasjert positivt personale. Vi kan bli gode utviklingspartnere om kulturen tillater dette. Men det gjør den tydeligvis ikke. Og det er synd. Også for dem som kommer etter meg!

Litteraturen anbefaler "Unngå umenneskelig påkjenning og traumeskader i et stadig lengre tidsperspektiv". Det kan se mørkt ut for meg og min Aap. Tiden går. Jeg takler dårlig å være Ingen, Problem og uten verdi. Det viktigste er at Behandlere på DPS Døgn Ahus nå stopper:

- den formen for sosial ekskludering jeg opplever og som er skissert i min Jorunal. Jeg vil at de verste Jorunal-dokumentene slettes!
- den formen for unormale spilleregler med å være sint og ikke hilse og ikke hjelpe meg når jeg kollapser i nærheten.
- nekte meg nødvendig helsehjelp i Døgnenhet. Finne en enhet som er villig til å samarbeide med meg for mitt beste og i håp om at jeg kan bestå Aap og komme ut i jobb igjen.
- all avledningsmanøvrene av nedsettende beskrivelser og opplevelser på trykk og i samtaler.
-  å overhøre og ikke ville forstå at resultatet av omsorgssvikt kommer i mange former og nyanser

Følg meg gjerne på @emmahansen1963. Om du ønsker å sende meg en mail, så er emmahansen1963@gmail.com adressen.

Husk at " Dine ord lever sitt eget liv i et annet menneske".

* Finn Skårderud og Bente Sommerfeldt. "Den store miljøterapiboken. Mentalisering som holdning og handling (MBT-M)", Gyldendal 2013.
** Jaakko Seikkula og Tom Erik Arnkil:" Åpen dialog i relasjonell praksis. Respekt for annerledeshet i øyeblikket". Gyldendal 2013.
*** Kjell Underlid: "Å bli hersa med. Utilbørlig sosial dominans". Gyldendal 2013.

Fra Åpenhet og Sympati til praktisk handling. Hva skjer i Sannhetens Øyeblikk? Om vennlig aksept og anerkjennende likeverdighet når vi virkelig trenger dette.

"Gjensidig tillit er viktigere enn gjensidig forståelse" Marie von Ebner-Eschenback.

Det har vært en inspirerende sommer i sosiale medier. Vi er mange som har kjent på åpenheten i samhandling med uenighet og vilje til å dele innsikt og kunnskap. Jeg mottar en storm av gode tilbakemeldinger på denne bloggen som er lest av knappe 1400 lesere. På Twitter har mine knappe 900 fulgt ulike debatter om et bedre Helsevesen i Norge. Det er valgkamp og satsingsområder flyger mellom de ulike samtalene. Det blir en spennende høst med valgkamp!

"Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskap, men å se med nye øyne" Marcel Proust.

Et gjennomgangstema i sommer er dette med å kunne se barn som lever i omsorgssvikt. Dette er en utfordring for alle voksne og ikke bare helsepersonell. Andre voksne på jobbe med alle skadene og traumene som har fulgt i kjølvannet av å ha hatt en oppvekst med ekstrem omsorgsvikt. I denne bloggposten vil jeg bygge på mine to tidligere bloggposter om Medvirkning i de lukkene rom (bloggpost 2->) og Verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien (bloggpost 1->). Disse bloggpostene har sine egne Google-oppslag og jeg har fått signaler om at vi høres på høyeste nivå i hierarkiet av leger, ledere og politikere. Det er inspirerende - virkelig :-) :-)

"Kunnskap dreper frykt. Posttraumatisk stresslidelse er ikke uvanlig. Risikoen for å få langvarige problemer etter ekstreme traumer er stor" Mestringsbok ved posttraumatisk stresslidelse, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

I denne bloggposten vil jeg fokusere på 4 ulike temaer som sammen danner en helhetlig tilnærming til mestringsstrategier for å leve med traumelidelse med tilknytningsskade:

1. Traumenarrativet - Diagnosen og forståelsen for selve lidelsen og dens utfordringer i vårt kognitive nettverk. Utfordringer er å unngå å gjøre narrative feilslutninger som å tro at traumer er en varig tilstand. Mange gode mestringsstrategier ligger i å akseptere og forstå lidelsen. Den ultimate kommunikasjonsutfordringen ligger i å forankre kunnskapen i hele nettverket av samtalepartnere, familie, fastlegen, NAV..osv

2. Empatien utrygt gjennom gjensidig tillit. Hvordan bygge opp tillit og selvfølelse i helsebringende samtaler. Hvor stor utfordring er det å praktisere anerkjennende likeverdighet for Personalet i Psykiatrien? Pathos og empati for å oppnå ressursfylte tilstander.

3. Vennlig aksept når vi jobber med kognitiv utvikling i behandlingssamtaler og i gruppeterapi. Hvordan er velvilje og høy moral viktig for å kunne inkludere pasienter i en positiv kontekst på døgnenhet i Psykiatrien i landets største Helseforetak?

4. Hvordan ta i bruk erfaringskompetanse i kunnskaps basert praksis i utvikling av en helhetlig behandlingsplan? Helhetlige behandlingsplaner involverer pasienten. Det er viktig å samarbeide med og snakke med pasienten. Ikke arbeide med og snakke til!!

1. Traumenarrativet og forståelsen for lidelsen.

Posttraumatisk stresslidelse er en angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for særlig skremmende opplevelser og påkjenninger som ulykker, krigshandlinger, mishandling, vold og omsorgssvikt. Langvarige traumatiske opplevelser vil øke mulighetene for å få en posttraumatisk stresslidelse som andre psykiske problemer og somatiske plager. Posttraumatiske lidelser utvikler seg når det på forhånd foreligger en sårbarhet. Hvordan vi reagerer på et traume avhenger av den traumatiske eksponeringen, vår personlighet og det sosiale nettverket.

Vi mennesker lever i sameksistens med andre mennesker. Vår sosiale kapital og sosiale del av hjernen (hippocampus) kobler seg til andre menneskers sosiale hjerne. Og så er det ikke bare hjernen som tenker og har følelser. Vi tenker, føler, handler og samtaler med hele kroppen. Og det er denne helhetlige tilnærmingen vi legger til grunn når vi skal forstå traumenarrativet - som et sosialt skjema hvor aktørene har en destruktiv kommunikasjon og tilknytninger mellom seg. Aktive overgrep fra andre mennesker øker muligheten for traumatisk stresslidelse. Risikoen for å få langvarige problemer av ekstreme traumer er stor. Spesielt om påkjenningen og eksponering for traumer har vært stor over en lang periode.

Etter traumatiske opplevelser kan vi få traumatisk stressreaksjoner som går over i posttraumatiske stresslidelse. Overgangen fra det ene til det andre er flytende og avhengig av vår personlighet og sosialt nettverk. Posttraumatisk stresslidelse viser seg som en angstlidelse med panikkangst, hyperventilering, frykt for at traumene gjentar seg, konsentrasjonsproblemer, mareritt dag og natt og lettskremthet.

"Hva vi er, er resultatet av hva vi tenker" Buddha.
" Det er lettere å være etterpåklok i en situasjon man selv ikke har vært en del av "@anonym

Hvis vi prøver å glemme eller overse det som skjedde i oppveksten, vil det forfølge oss som vonde minner. Det vil være som et indre trygg som plager oss og dukker fram i bestemte situasjoner. Om voksne opptrer irrasjonelt i ulike situasjoner hvor vi traumepasienter blir eksponert for omsorgssvikten, vil den voksne gjenta de vonde minnene fra barneoppdragelsen. Vi bli livredde og vil flykte fra situasjonen. Eller vil blir satt ut av spill og fryser fast. Vi blir værende i vår boble hvor vi er kjemperedde som det lille barnet som ikke fikk omsorg - heller enn kjeft og irettesettinger. I denne sammenhengen trenger alle voksne å tenke gjennom distinktsjonen mellom å snakke med eller snakke til.

Barn som har vokst opp med omsorgssvikt er vant med kjeft og bli gitt skyld for situasjoner og hendelser. For mange pasienter kan forsoning og tilgivelse virke uoppnåelig og uforståelig. Hvordan kan vi tilgi våre foreldre og andre voksne i familien denne medvirkningen til omsorgssvikt? Det er i denne sammenhengen viktig å forstå historien til sin egen familie. Da kan vi lettere unngå å gjenta fortidens problemer og vansker. Og kan hende kan vi oppleve tilgivelse om vi får til å snakke om de ulike sider av traumevirkeligheten i åpne konstruktive nettverkssamtaler. Åpenhet er viktig når vi skal samtale med familien om passiv medvirkning i lukkede rom. Vonde hemmeligheter dekker smerte. Denne typen hemmeligheter påvirker ikke bare det vi gjør, men også hvem vi er.

Tilgivelse er noe vi må erfare. Vanligvis er tilgivelse noe som vokser frem etter en lang prosess. Tilgivelse er ikke å gi etter, glemme, unnskylde eller undertrygge sinne. Når vi anklager oss selv på feil grunnlag, blir ansvaret plassert på feil sted. Aggresjon går innover og ødelegger vårt liv.

Det er derfor viktig at tilgivelsen inneholder - at foreldrene og andre voksne i familien:
- tar fullt og helt ansvar for at de har krenket barnet med sin kommunikasjon og atferd
- at de er villige til å plassere skyld og ansvar der det hører hjemme
- erkjenner den omfattende skaden de har påført barnet
- at de plasserer skyld uten å fordømme
- at de er villige til å respektere nye grenser som beskytter barnet
- at de aktivt vil arbeide for å endre handlingsmønstret sitt

Samtaler ansikt til ansikt er den beste måten å påvirke en utvikling. Vi kan samtale om historikk, følelser, holdninger og handlinger. Det kan være rom for å rydde opp i misforståelser og finne gode løsninger for alle aktørene i samtalen. I denne sammenheng må det være takhøyde for empatisk lytting, konstruktive samtaler om vanskelige saker og traumatiske opplevelser, samt en løsningsorientert dialog.

"Den umulige pasienten kan bli et samfunnsnyttig menneske" @samholdskraft
" Ønsket om en situasjon for hvile, omsorg, samtale og hjelp til å mestre hverdagen. Jeg vil ikke bare være en diagnose som knapt klarer å stå oppreist" @45something.

2. Empatien utrygt gjennom gjensidig tillit. Hvordan bygge opp trygghet, selvfølelse og mestring?

"Kunsten å samtale består av to ting: Kunsten å tie og høre" Georg Brandes.

Innlevelsesevne eller empati handler om samtalepartneres, familiemedlemmer, venner osv sine evner til å sette seg inn i pasientens tanker og følelser. Vi ønsker alle å bli forstått på en riktig måte. Det er derfor viktig å fokusere på at alle som engasjerer seg i gode samtaler trenger å ha en utviklet empati. I samtaler er empatisk lytting deling av innsikt et stort potensiale for å jobbe med riktig kunnskap. Uansett hva slags oppgaver samtalen dreier seg om. Når vi viser empati, har vi akseptert andres grenser. Traumepasienter med tilknytningsskade lever i en familiær maktstruktur med trange grenser. Dette er viktig at ulike behandlere og samtalepartnere viser forståelse for. Selv om dere ikke aksepterer de smale grensene inkludert i Traumenarrativet.

Traumenarrativet er sosialt konstruert gjennom familiens maktstruktur. Ulike roller har ulike oppgaver i å beholde makten innenfor familiens 4 vegger. Sånn sett er dette en lukket struktur. Gjennom århundrer har familien eksistert som maktstruktur hvor de voksne hadde makt over barna. I et vellykket ekteskap var det om å gjøre å gjennomføre en barneoppdragelse med formålet at barna skulle tilpasse seg og adlyde makthavende voksne. For dem som klarte å tilpasse seg, var familien en trygg base. De som tok skade og utviklet symptomer (gjenspeile omsorgsmiljøet i skolemiljøet f.eks) skulle oppdras til å tilpasse seg maktstrukturen.

Dette samspillet er uhyggelig destruktivt. Og i ulike behandlingssammenheng har det aldri snakk om at foreldre skulle gi fra seg makten. Nå snart 50 år etter er det på tide for meg å gi slipp på familiens destruktive kontrollerende sosiale bånd. Enighet og tillitt benyttes for å opprettholde maktstrukturen i familien. Ulikheter og manglende tillitt oppleves som fiendtlig opposisjon. Å gi tilbakemeldinger er en uting når det forventes at man skal lystre uten å tenke på følgene. Om situasjonen oppleves som konflikt er verbale og voldelige overgrep, sammen med innskrenkningen av personlig frihet, resultatet.

Det er litt slik omsorgsmiljøene i døgnenheter i Psykiatrien i dag oppleves. Pasienter som gir tilbakemelding eller ønsker å få ivaretatt sine behov utenom malen for den definerte målgruppen, bli utestengt og gis stramme rammer for innleggelse og kommunikasjon - samme men utviklingsmuligheter og omsorg. I vanskelige livssituasjoner vil mange velfungerende "familier" reagere uhensiktsmessig. Selv om reaksjonene kan forstås, vil irrasjonelle reaksjoner gjøre situasjonen for den som har en posttraumatisk stresslidelse enda vanskeligere.

Alle medlemmene av familien, omsorgsmiljøet på Døgn og sosiale nettverk preger hverandre. Alle preges av sterke følelser. Familiemedlemmenes følelser og holdninger er viktige når vi skal behandle pasienter for posttraumatisk stresslidelse. I vanskelige situasjoner kan familier og miljøer reagere uhensigtsmessig. Om den emosjonelle reaksjonen er høy kan den gi seg utslag i form av kritikk, konfrontasjoner, overinvolvering (formidle traumenarrativet, involvere alle i smerten osv) og fientlighet. Vi trenger alle å forstå at vi får den respekt, tillit og legitimitet vi fortjener. Høy emosjonelle reaksjoner forsterker symptomene for posttraumatisk stresslidelse og gjør behandlingen mer komplisert.

I psykiatrisk behandling er det viktig å ha respekt for hverandre. Det samme med å få til god kommunikasjon som vil smøre maskineriet og bidra til åpenhet, tillit og trygghet. Respekt handler om at vi har verdi fordi vi er den vi er, ikke på grunn av det vi eier eller gjør. Respekt handler om likeverd og viser seg i handling. Å akseptere hverandre betyr å godta hverandre slik vi er med våre personlige egenskaper, styrker, svakheter, holdninger og handlinger. Det er ikke greit å fordømme pasienter som ikke passer inn i "familien;omsorgsmiljøet" eller som sier noe som ikke passer inn i hverdagen og omsorgstilbudet. Personalet må kunne akseptere pasienten selv om de ikke aksepterer handlingene eller kommunikasjonen. Det er viktig å skille person og handling for å kunne akseptere hverandre.

Tillit og trygghet er viktig ved all psykiatrisk behandling og konstruktive samtaler. Ved posttraumatisk stresslidelse bør dette tillegges større vekt siden tillit og trygghet ofte er blitt ødelagt på grunn av traumene og omsorgssvikten. Traumer og grensekrenkelser kan ødelegge vår selvtillit og vår kontaktevne. Dermed har vi store utfordringer med å stole på oss selv og andre.

Selvfølelse er vår viten om og vår opplevelse av hvem vi er. Selvfølelse handler om hvor godt vi kjenner oss selv og hvordan vi forholder oss til det vi vet. Dette er kjernen i vår identitet. Vi kjenner på den sunne, velutviklede selvfølelsen på fornemmelsen av å hvile i seg selv, Vi er tilpass med oss selv. Vi har et trygt sted inne i oss hvor vi kan hvile i oss selv. Selvfølelsen er grunntonen i vår psykologiske eksistens og den kan utvikles hele livet. Selvtillit handler om det vi kan - om hva vi er dyktige til. Den er ofte tillært gjennom erfaringslæring. Når personalet skal hjelpe pasienter med psykologiske og sosiale problemer må denne hjelpen rettes mot å øke selvfølelsen - ikke selvtilliten. Utfordringen er å se forskjellene på selvfølelse og selvtillit.

Barn som har blitt krenket gjentatte ganger gjennom oppveksten får ikke selvfølelse men utvikler en enorm skamfølelse. Så mye skamfølelse at de leter etter å bli tilgitt og godtatt på alle mulige arenaer og - noen ganger - i destruktive relasjoner (som er lik "omsorgsmiljøet" i familien). Når det gjelder selvfølelse er det viktig å ivareta pasienten med god forsonende kommunikasjon uten kritikk. For å skape tillit og trygghet må pasienten og personalet ha god kontakt. Det vil si at det er takhøyde og handlingsrom for å snakke åpent om aktiviteter, vanskelige følelser og tanker. Det kan ikke være slik at pasienter skal bli avbrutt midt i samtalen med at "nei...vi vil ikke snakke med deg". Utfordringene i dagens helsevesen er å få personalet til å være lydhøre overfor pasienters meninger og årsaksforklaring på de ulike psykiske vanskeligheter.

Kunnskap om lidelsen og forståelse for at traumer er krevende å jobbe er viktig for å kunne gi god hjelp. I den psykoedukative delen, så er det viktig at pasienten kjenner lidelsen. Begge aktører i en samtale har ansvar for å informere og bidra til forståelse og minst mulig misforståelser. Da må begge aktører være villige til å samtale 2-vegs konstruktiv. Her er lytting og deling av innsikt viktig. Vennlig aksept er grunnleggende verdi i den sosiale omgangstonen som Personalet er viktig talsperson og forbilde for. Omsorg skal være en form for omsorg som fører til bedre selvfølelse for pasienten. I samtalen kan de dukke opp ubehagelige tanker og følelser som ingen av partene er forberedt på skulle komme. Da er det viktig at begge parter, og personalet spesielt, er opptatt av å skape trygghet og gjensidighet i samtalen. Dette er både inspirerende og lærerikt!

En rett omsorg forutsetter at pasienten ikke blir umyndiggjort eller irettesatt for de reaksjoner som kommer frem gjennom samtalens gang. Ofte har traumepasienter vokst opp i et familiemiljø; omsorgsmiljø uten takhøyde og en sort-hvitt tolkning av alle mulige innspill som ikke passer inn i familien og som gir en god stemning. Å gi pasienter skyld for dårlig stemning, negative utsagn og strekk i samtalerelasjonene er en uting og en gjentagelse av "barneoppdragelsen". Å være traumeterapeut er like utfordrende som å være traumepasient med tilknytningsskader.

Alle samtalepartnere må ha en holdning til pasienten som bygger på omsorg. Omsorg viser vi gjennom aktiv oppmerksomhet og ved å lytte til pasienten. Noen ganger kan enkle åpne spørsmål hjelpe som "hvordan har du det - hva trenger du nå". Dette heller enn å tvinge pasienten til å svare på en spørreskjema som trigger behov for trygge traumesamtaler. Omsorg handler om å vise engasjement og støtte pasienten. Det kan ikke være slik at Personalet her smale grenser for omsorg og sender "problemet" videre til akuttmottaket fordi de ikke har tid til en konstruktiv støttesamtale. Hva som er godt nok omsorgsmiljø bør defineres av pasienten og ikke noe overleger som ikke kjenner pasienten.

Omsorg viser vi gjennom det vi gjør og hvordan vi samtaler med pasienter og andre i vårt nettverk. Ekte omsorg gir en følelse av fellesskap og tilhørighet. Pasienten kan oppleve å være akseptert og likeverdig i omsorgsmiljøet  - i terapien eller på døgnenheten. Omsorg har en positiv terapeutisk effekt på psykiske problemer når den kommer til utrykk på riktig måte. Hensikten er å skape trygghet. Dette vil si at alle helsearbeidere skal bidra til bedre omsorg for traumepasienter med tilknytningsskade. Omsorg er ikke kun forbundet med opphold på Akuttmottak eller Lukket avdeling.

3. Vennlig aksept når vi jobber med kognitiv utvikling.

"Den som i sannhet skal lykkes å føre et menneske til et bestemt sted, må først og fremst passe på å finne ut hvor den andre er, og begynne der". Søren Kirkegaard.

" Den som glemmer fortiden er dømt til å gjenta den" Elise Wiesel.

Selv om den traumatiske hendelsen virker fjern, kan en merke symptomer i nåtiden. Når vi skal bearbeide traumer, er det vanlig at behandlingen forsterker det vi kaller for flashback, DVs at traumene plutselig dukker opp igjen i vår hukommelse og skaper psykiske symptomer. Det samlede symptomtrykk utgjør diagnosen PTSD - komplex. En slik diagnose avstedkommer spesielle holdninger og forestillinger til oss som pasienter fra personalet i DPS-et. Vi bli sett på som kompliserte og vanskelige og vi nektes døgnplass.

En sake er at personalet forakter oss traumepasienter med tilknytningsskade. Faktum er at vi også forakter oss selv etter traumene. Vi deler de negative grunntankene om at "jeg er ikke noe verdt", " alt er min feil" og "jeg har gjort noe skammelig". Sagt på en annen måte "du har selv skylden for din traumevirkelighet og strekket i samtalerelasjonene". "Vi vil ikke hjelpe deg med dette" (overlege DPS Døgn).

"Et levende menneske kan ikke tenkte uten å føle, og ikke føle uten å tenke" Nina Karin monsen.

Kognitiv terapi tar utgangspunkt i måten vi tenker på. Ordet kognitiv har med aktiv erkjennelse, forståelse og undersøkelse å gjøre. Kognisjon er betegnelsen på den kontinuerlige bearbeidingen av informasjon som foregår i hjernen.  Erkjennelse får vi ved å bruke våre tanker. Tankene spiller en betydelig rolle i utvikling og opprettholdelse av en posttraumatisk stresslidelse. På grunn av traumene - traumenarrativet - kan vi få tanker, følelser og handlinger som styrer vårt liv på en problemskapende måte. Dette må alt Personale på DPS forstå før dere dømmer pasientene til taushet eller fratar traumepasienter rett til helsehjelp etter påstander om "ikke nyttiggjøre seg behandlingen" og "kommer i konflikter med alle som prøver å hjelpe henne".

Den måten vi tidligere har taklet traumene på (flykte, fryse fast livredde, forklare og involvere), vil ofte gjenta seg i framtiden. Gjennom kognitiv terapi hos behandler eller i miljøterapi, prøver vi å få et mer gjennomreflektert forhold til traumene og de tanker, følelser og handlinger (og beredskap) de har skapt. Dette må vi kunne gjøre sammen med sterke og kunnskapsrike samtale partnere som ikke dømmer oss før vi får begynt. Det finnes bare lokale sosiale interaksjoner mellom mennesker. Miljøterapiens arbeidsfelt er dermed mellommenneskelige samspill. Dette vil ha stor betydning for traumepasienter med tilknytningsskade - å eksponere seg og sine tanker i et miljø hvor det er handlingsrom for gode sosiale tilknytninger. Ikke nekte traumepasientene helsehjelp på grunn av den utfordrende tilknytningsskaden (som er et resultat av en barndom i ekstrem omsorgssvikt). Når dette får lov til å skje, representerer dette handlinger som gjentar barndommens barneoppdragelse.

En passiv objektivisering av pasienten som "krenkbar" og "ikke har nytte av behandlingen" , gjør det svært utfordrende å få til et likeverdig samarbeid. Likeverdig samarbeid sammen med akseptert likeverdighet, er sentrale prinsipper i kognitiv terapi. Samarbeidet skal være likeverdig og inkluderende og sammen med pasienten. I dette samarbeidet snakker behandler eller samtalepartner med pasienten. De snakker ikke til pasienten - irettesetter og kritiserer. Å jobbe med pasienter er heller ikke omgangstonen. Likeverdig, inkluderende og involverende er suksesskriterier.

Utgangspunktet i kognitiv terapi er at emosjonelle problemer aldri er fri for tankeprosesser. Traumene sitter fast i tankene våre. Kognitiv omstrukturering av negative traumatiserende tanker kan gjøres ved hjelp av objektive reflekterende analyser i konstruktive samtaler. Symmetri er fokus. Det antas at hvis pasienten argumenterer mot sine negative traumer i reflekterte samtaler om igjen og om igjen, så blir de negative tankene progressivt svakere.

Pasientens virkelighetsforståelse forankret i traumenarrativet er utgangspunktet for terapeutisk endring. DET HANDLER IKKE OM KONFRONTERING, men om å reflektere for å finne ut og avdekke om meningsinnholdet i tenkningen styrer pasientens liv. I kognitiv behandling og samtaler er det mangfold av sannheter og kunnskap for å komme videre mot mål. Antakelsene ser ut vil å være at jo mer komplekse kognitive modeller, desto nærmere en virkelighetstro beskrivelse av pasientens tankeprosesser er man kommet. Fagpersoner sitter altså ikke på sannheten eller Ekspertisen. I kognitiv terapi rettes oppmerksomheten mot:
- traumenarrativet og den sosiale konteksten i "familien"
- hvordan traumene ble forankret og hvordan det påvirker pasientens liv i dag
- reflektere over negative traumatiske tanker for å utforske om det kan være andre måter å tenke på
- erkjenne hvilke "problematferd" som er et resultat av at pasienten er retraumatisert (skader, ulikker, tragedier som kan skje, negativ atferd andre viser pasienten, ingen viser forståelse osv).
- automatiske taker - som bare kommer uten styring
- grunnantakelser som er byggesteinene i våre holdninger og atferd. Styrer følelser og tanker.
- leveregler og beredskap
- mestringsstrategier som kompenserer for "komfortsonen"
- handlingsrom for feiltolkninger og tankefeil uten at vi blir konfrontert, irettesatt eller kritisert
- det utfordrende ansvaret

Vårt indre psykologiske liv ser sosialt konstruert. Vi organiserer konstruksjonene slik vil opplevde omsorgsmiljøet i familien. De sosiale skjema består av trossystemer om en selv og ens relasjon til andre av typen "jeg er verdiløs" og "jeg er et offer". Slike trossystemer kalles ofte for grunnleggende antagelser og kjerneoppfatninger og blir etablert tidlig i livet som et resultat av barneoppdragelsen. Våre forklaringer av egne og andres tanker, følelser og handlinger er avgjørende for de trossystemene vi etablerer og vi leter etter alternative forklaringer når vi opplever at vi ikke strekker til. Vi mennesker er aktive og utforskende. Det vil si at følelser, kognisjon og handling utgjør en enhetlig psykologisk prosess. Behandlingsplanen må avspeile denne situasjonen.

4. Behandlingsplanen forankret i kunnskapsbasert praksis.

Kunnskapsbasert praksis har følende elementer i sin base.
- Erfaringsbasert kunnskap. Erfaringer med ulike behandlingsmetoder og samtalepartnere i og utenfor døgnenhet og akuttmottak
- Brukermedvirkning - brukeres psykoedukative kunnskap og involvering. Behandlere skal jobbe sammen med og snakke med pasienten. Ikke jobbe med og snakket til. Det er viktig at personalet reflekterer over disse elementene
- Forskningsbasert kunnskap. Jeg har lest hauger med fagbøker og forskningsartikler om temaet traumebearbeiding, tilknytningsskade, kognitiv terapi osv.
- Kontekst. Viktig å være oppmerksom på at prosesser kan forstås på ulike måter avhengig av ståsted.

Hjernen vår utvikler seg i sameksistens med andre selv og omsorgspersoner. Vi utvikler etter hvert en buffer mot smerte, tap, svikt og vold. Traumepasienter lever i en overveldende frykt etter foreldreatferd og vi kan utvikle såkalte kjølige emosjonelle trekk. Vår evne til å knytte gode emosjonelle bånd har blitt svekket. Vi speiler omsorgsmiljøet hjemme. Frykten for å bli straffet om igjen og om igjen har en sosialiserende virkning (hemming) for ulike traumepasienter. Det er derfor viktig å ha fokus på dette helhetlige bildet:
- Psykiske problemer og hvordan behandle lidelsen med ulike psykodynamiske metoder
- Sosiale problemer og hvordan bygge sterkere sosiale tilknytninger, nær bånd og gode relasjoner
- Verdimessige problemer relatert til identitet og oppfatning av meg som medmenneske, pasient, arbeidssøker - roller i ulike situasjoner. Fokus på gjensidig respekt, tillit, trygghet og nytte av samtaler
- Fysiske problemer. Fysisk overaktivering (utmattet både fysisk og mentalt), fysisk aktivitet, kosthold, avslapning, medisiner osv

Psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse samt impulsstyrt atferd. Jeg vokste opp med en psykopat. Vår hjerne er over-aktivert - angstsystemet og området for sosiale tilknytninger er helt utkjørt og kollapset. Atferd som tidligere har blitt staffet, aktiverer vår frykt i dag. Jeg lever i en uendelig runddans av frykt (livredd, panikkangst), skamfølelse etter alle krenkelsene og en uendelig ubehagelig frykt for å bli straffet for alt jeg gjør, sier og er. Slik min mor var ute etter å ydmyke meg og straffe meg for et stort mangfold av handlinger og situasjoner. Tidligere traumatiske tilknytninger har resultert i en krenket selvfølelse, utviklet empati og gitt forstyrrelsen mening. Jeg flykter ofte tilbake til komfortsonen;skammekroken her hjemme i min stue. Jeg er overaktivert for angst og det preger min atferd i møte med nye ukjente voksne og nye situasjoner. 

Behandlingsplanen må være helhetlig i den forstand at den skal helbrede hele kroppen:  
-  utvikle mestringsstrategier i kognitiv behandling i samtaler 1-1 og i gruppe (stabiliseringskurs)
- innleggelse på Døgn i form av BET-behandling eller Avtale om brukerstyrt seng
- fysisk aktivitet og trening av muskler og kondisjon hver dag
- Mindfullness og avslapning. Inkludert nok søvn
- kosthold og medisiner
- støttesamtaler fra kommunale samtalepartnere og støttekontakter er viktig
- få nettverket rundt til å fungere - fastlege, NAV rådgiver, familien, vennene, naboene, potensielle arbeidsgivere, kollegaer osv
- samtaler i sosiale medier gjennom blogging, Twitter, Facebook, Linkedin, Google
- arbeidsavklarende aktiviteter som jobbsøkeprosesser, skrive masterprosjektoppgave om kommunikasjon i sosiale medier
- relasjonstrening og eksponeringsterapi
- kulturopplevelser med venner og potensiell støttekontakt
-osv Trene på situasjoner og personer for å bygge opp området for sosiale tilknytninger i hjernen (hippocampus)

Som en ide videre: Sikre at alle involverte i behandlingsplanen er omforente om mål. Ikke tre målene og forventninger ned over hodene på folk. Pasienten er likeverdig samtalepartner. Dette er forankret i lovverket, men allerede glemt i Psykiatrien i landets ledende Helseforetak.  Slik er det mulig å kommunisere godt gjennom konstruktive samtaler og løsningsorientert dialog. Unngå å informere og kontrollere slik overlegene på DPS-et gjør i dag. De vil ikke gi meg en objektiv vurdering av min helsetilstand og livskvalitet. Viktig å huske at kognitiv refleksjon gjøres best i fellesskap. Da kan vi utfordre hverandres virkelighetsforståelser. Mest komfortabelt er det om samtalepartnere stiller åpne spørsmål.  Positiv påvirkning er viktig - best påvirkning får vi gjennom 2-vegs samtaler.

Å bli møtt med vennlig aksept gjør underverker og burde være akseptert fremgangsmåte. Det er det dessverre ikke på DPS Døgn i dag. Autopiloten er innstilt på konfrontasjoner og irettesettelser med antagelser om at jeg er en negativ og misfornøyd traumepasient med tilknytningsskader som er VANSKELIGE. Diagnosen har gitt Personalet en slags rett til å ikke praktisere folkeskikk (hilse, vise respekt, tillit, ydmykhet, stille åpne spørsmål osv). Jeg trenger heller anerkjennelse, gjensidig respekt og tillit og gjensidig troverdighet på "ekspertrollen" på min lidelse og hva jeg har behov for av samtaler og omsorg. Jeg er heller problemet de ønsker sendt videre til akutten. De forsøker å nekte meg helsehjelp ved å stille spørsmålet om jeg "egentlig vil det selv"? Personalet har nok med seg selv osv jmfr tidligere bloggposter.

Målet med all kommunikasjon er dialog og transformerende samtalepartnere med selvinnsikt. Hvordan kan vi ellers finne frem til sannheten og den beste behandlingen for meg i min uverdige traumevirkelighet. Jeg har evig nok med senskadene etter en uverdig omsorgssvikt, om jeg ikke må oppleve denne barndommen om igjen når jeg ber om hjelp i DPS Døgn. Forskningen anbefaler at:
- refleksjon over tenkningen relatert til traumenarrativet bør inngå i en syklus med eksponering i sosiale relasjoner
- når pasientens emosjoner blir oversatt til ord i samtaler, gir det pasienten mulighet til å reflektere over følgelsen i en trygg setting. Da kan vi sammen konstruere ny mening og evaluere egne emosjonelle erfaringer. Dette er ikke like enkelt å få til i aleneheten.
- målene bør være spesifikke, målbare, aksepterte, realistiske og tidsavgrensede. Akkurat slik Nav forventer ifb med videreføring av Arbeidavklaringspenger

Tanker og handlinger kan best undersøkes og testes i reelle situasjoner - i eksponeringsterapi (BET) og i situasjoner på Døgnenhet. Det kan være slik at trygghetsstrategiene på kort sikt gir lite uttelling på lang sikt siden de bidrar til å opprettholde angstproblemene i det sosiale skjemaet knyttet til traumevirkeligheten. Poenget med refleksjonen er å sammen erfare hvilke tanker som påvirker gitte følelser og handlinger i ulike problemsituasjoner. Og at det finnes altervative mestringsstrategier for ulike sosiale situasjoner og relasjoner. Dette kalles også for mestringseksperimenter. Og så kan vi trene og reflektere til traumene ikke påvirker meg i like stor grad. Jeg blir mer sosial, får flere trygge møteplasser og komfortsoner, og jeg trenger ikke å flykte unna situasjoner som tidligere var forbundet med straff, ydmykelser og nye krenkelser.

Å oppleve anerkjennende likeverdighet er rett og slett å bli behandlet som på likefot som en hvilken som helst annen pasient. Av de pasientene som Personalet på DPS Døgn liker å snakke med og som får plass når som helst det måtte passe. De kan nyttiggjøre seg behandlingen side personalet kan snakke til dem slik de vil, uten at pasientene kommenterer dette. For noen trenger fokus på oppdragelse, døgnrytme og mat. Andre pasientgrupper helt annerledes aldersadekvat helsehjelp og reflekterende støttesamtaler. Det er bare så synd at Psykiatrien i landets største Helseforetak ikke rommer oss alle. Min skjebne er allerede bestemt av et antall overleger jeg aldri har snakket med. De er mer opptatte av å la seg provosere over mine kommentarer via min behandler. Snakk om Profesjonalitet!!

Følg meg gjerne på @emmahansen1963