Den utvidede egoismen i Psykiatrien i Akershus Universitetssykehus.

Der alle de suverene overlegene i DPS Døgn (Voksen-, Akutt- og Spesialpsykiatri) mobiliserer Alle-mot-1: Meg som Pasient. Siden de ikke takler innhold i fortrolige smertelindrende samtaler når jeg er i krise og har vært innlagt på Døgn i krisetid. De blir støttet av en Kvalitetsavdeling som kun samler på uttalelser fra Overleger og ledere (helt opp til adm.dir) og aldre "min side" meg som Pasient, min Behandler, mine Pårørende (leser ikke alvorlige bekymringsmeldinger) og mitt nettverk.

Alle Helsetjenester skal gjennomføres juridisk OG ETISK FORSVARLIG. Og hvor forsvarlig er dette:

#krisemonologene med varsel om #grovuforstand i tjenesten

Takk til alle mine 5200 lesere. Dere inspirerer til nye vitnesbyrd og skreddersydde bloggposter. At dere leser de mest alvorlige av dem alle: Om manglende medisinsk etisk praksis og Overleger som tar reservasjonsretten til nye høyder, viser hvor ekte medmennesker dere er. Og her har dere fortsettelsen.

"There is only one way to avoid criticism: do nothing, say nothing and be nothing" Aristoteles.

#erfaringsresistensen

Jeg har i 6 mnd forsøkt å få ansvarlige ledere og overleger i dialog om min samlede behandlingsplan, inkl et døgnopphold for å rehabilitere tilknytningsskaden. Jeg har dokumentert 100 sider grundig, sakelig og sannferdig. Og stiller noen alvorlige spørsmål i denne så alvorlige saken. Og Byråkratiet svarer med:

• 0 respons på alle spørsmål.
• Ingen vilje til løsningsfokusert dialog om total behandlingsplan basert på fakta.
• Ingen dokumenter (Vurderinger og Epikriser) slettes. Pasientrettighetsloven gjelder ikke meg.
• Jeg får ikke delta i forum hvor jeg og min behandlingsprosess er tema og hvor det foretas avgjørende veivalg for min behandlingsprosess, helse og mitt liv. Pasientrettighetens §3-1 gjelder ikke for meg.
• Påstander om at det "ikke foreligger misvisende eller feilaktige opplysninger" der jeg opplever jorunalnotatene som skriftlige overgrep som er en ekstra stor belastning for min helse og livskvalitet.
• En rekke negative fortolkninger og påstander fra en periode hvor jeg var i krise (julen 2013) brukes mot meg for det de er verdt. Og snart er det jul igjen. Ingen ny vurdering 9 mnd etterpå. Iht byråkratiet er dette "opplysninger som er viktige for å yte pasienten riktig form for helsehjelp" og disse "opplysningene" er av karakter som:
• "Personalgruppen opplever at pasienten er en stor og tidskrevende belastning for alle aktører" (jeg har ikke blitt spurt i rollen som "aktør").
• "Gjentatte daglige tilfeller av Samtalebehov og tilbakemeldinger" oppleves som for krevende for et Personalet som ønsker å være i komfortsonen.
• "Traumevirkeligheten er din skyld, og siden du er så intellektuell bør du forstå hvorfor og finne ut av dette selv. Vi vil ikke hjelpe deg med dette".
• Påstander;fortolkninger om at "Emma er misfornøyd" går igjen. Og jeg må tåle negative ydmykelser når jeg tar til motmæle.
• "Personalet er redd deg" og "Du skal ikke være her inne du".
• "Overlegen avgjør hvordan du har det og hvordan oppholdet har vært"
• "Håper du lærer deg å kommunisere bedre sammen med din behandler".

#byråkratiet

Jeg opplever at ulike aktører av ledere, overleger og annet Helsepersonell gjør seg opp en mening om meg, og feller sin dom over meg, før de har møtt meg og samtalet med meg. Jeg vet ikke hva som er verst, men jeg må tåle følgende fremferd:

• Avdelingsledere som blir sinte og aggressive på telefonen. De mer og mindre slenger på røret når jeg spør om "hvor saken står". Om jeg i hele tatt får kontakt med dem.
• Stadig nye avdelingsledere som mener mye om meg. Avdelingsledere jeg aldri har møtt!
• 4 ulike Overleger sitter i beslutningsforum som inntaksmøter, behandlingsmøter, flytmøter (bråstopp for min del) og fellesmøter og dømmer meg ut i fra ulike jorunalnotater. Og alle som leser disse jorunalnotatene (jeg har forsøkt å få slettet) forstår godt at ingen overlege med vett og forstand vil ha meg innenfor dørene. Slik er det å være pariakaste.
• Personalgruppen på DPS Døgn står sammen om å nekte meg adekvat helsehjelp på Døgn ut i fra krisen julen 2013 (jeg har spurt noen av dem om de kjenner seg igjen, men de blir bare sintere).
• En rekke enhetsledere fra DPS-er i Ahus deltar i Flyt-møte. Det de har til felles er at ingen av dem vet hvem jeg er, hvordan jeg har det (totalt symptomtrykk og livskvalitet) og hva jeg trenger av aldersadekvat helsehjelp i Døgn.
• Direktører helt opp til adm.dir sitter på 100 sider grundig dokumentasjon. Jeg spiller med åpne og tillitsfulle kort i håp om at jeg blir vist samme åpenhet og tillit tilbake, men nei. De har alle kjøpt en predikering av fremtidig døgnopphold basert på min store krisetilstand julen 2013. Det hører med til historien at Overlegen ved DPS Døgn ALDRI har tatt med i den vurderingen all den hjelpen jeg ikke fikk, men som jeg ble lovet for julen 2013. Hun hadde selv ferie julen 2013.
• Ingen ansvarlige ledere eller direktører viser VELVILJE til å finne frem til gjensidige gode løsninger for meg som traumepasient med tilknytningsskader. De driver i steden PASSIV MEDVIRKNING I LUKKEDE MØTEROM; De VELGER heller å konstruere meg til et stort problem i form av Vanskelig, Krevende og Belastende Traumepasient med Tilknytningsskader.
• Når jeg stiller spørsmål om hvorfor ingen vil samtale med meg, får jeg til svar " Du tvinger tilknytningsskaden din på alle andre. Det er derfor ingen av Oss vil samtale med deg". Og jeg har måttet tåle et møte hvor jeg fikk kjeft for i hele tatt har tatt til motmæle mot det ovenforstående.
• Jurister og saksbehandlere i Kvalitetsavdelingen vil ikke samtale med meg. De samler kun på uttalelser fra Personalet og fremmer aldri noen former for løsning. Min behandler blir ikke involvert.

Hvordan hadde du, kjære leser, taklet en slik "håndtering"? Vi begge vet at det er ikke slik man løser sine utfordringer i Utenforverdenen. Den verdenen som alle pasienter i Akershus Universitetssykehus skal tilbake til.

Og er ikke oppramsingen av aktører ovenfor MANGE MOT 1? Er ikke dette litt sånn urettferdig? Og vi har ingen å støtte oss til. Pasientombudet har kastet kortene og hjelper ikke til med klagesaker. Helsetilsynet varsler at deres saksbehandling tar 6-7 mnd og vil ikke "hjelpe din situasjon". Og jeg har ikke ressurser til å bruke advokat. Der Ahus har 2 jurister i sin Kvalitetsavdeling.

#pariakasten

Pariakasten er kjempedårlig, og må leve med at et stort omfang av aktører bevisst mener at vi skal være kjempedårlig over lang tid. Og vi kan kun få hjelp på Akuttavdelingen om situasjonen blir mer kritisk. Så hvor dårlig mener dere at jeg skal bli?

Når så mange er imot at jeg skal få mitt behov ivaretatt, er det lett å miste motet. Og er det ikke urettferdig at jeg aldri får lov å delta i samtaler som har avgjørende betydning for min behandling, helse og liv? Og hvem er opptatte av Selvmordsforebygging? Ingen så langt.

Traumepasienter på leve med en konstant retraumatisering - der barndommens uverdige omsorgssvikt repeteres, og hvem som helst kan få rollen som min mor. Vi lever med en konstant redsel for:

• Avvisning og Frykten for at ingen skal like oss.
• Overstimulering av alt vi ikke fikk i oppveksten som gode tilknytninger, tillit og tilhørighet til familie og venner. Alle som ikke unner meg å bli helt restituert er nå vanskelig å omgås (samtidig som vi skal unngås i korte akuttopphold)
• Det at min smerte ikke tåles. Og jorunalnotatene som min sak bygger på, forteller på 4 sider at Overleger og Personalgruppen på DPS Døgn ikke tåler min smerte. Men de tåler andre traumepasienter. Dem som har familie, barn, jobb - alt jeg ikke har. De er mer verdt å hjelpe.
• Personalgruppen på DPS Døgn kan VELGE å ikke være empatisk tilstede og tilby smertelindrende samtaler, som gjør at jeg nyttiggjør meg Døgn-oppholdet. Da er det bedre å nekte Traumepasienter med Tilknytningsskader adgang. Og lese en del av forskningen som sier at traumepasienter ikke skal være innlagt. For noen grupper av Traumepasienter - dem som ikke har samme samtalebehov som meg.
• Det er for enkelt for Overleger i Psykiatrien i Ahus å benytte en stor krise og ditto krisereaksjoner mot meg for å nekte meg hjelp i Døgn en gang for alle. OG det uten at jeg får være med på beslutningsprosessen. Det at jeg tar til motmæle mot dette, bygger opp under DERES EGNE VALGTE FORTOLKNINGER OM AT "Emma er misfornøyd"!!.
• Sint ordskifte på telefonen og i "nettverksmøter" tar meg tilbake til barndommen og trigger ubehaget ved å bli omtalt, baksnakket, negativt vurdert og ikke verdsatt. En ekstrem manglende vilje til å samtale og forstå meg, er vanskelig å leve med.
• Skammen knyttet til at så mange aktører har vært involvert (og snakket om meg uten meg tilstede), uten å kjenne meg og mitt samtalebehov, for så å støtte opp om "nei, nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg".
• Alle som virkelig virket engasjerte og med gjensidig tillit under juleoppholdet julen 2013. Som siden har gått inn på Vaktrommet (=komfortsonen) og stukket kniven i ryggen på meg. Disse vil jeg aldri klare å tilgi og går laaaang veg utenom.

"Du få'kke leke mer i våres gård. Vi æ'kke venner med deg mer". Konklusjonen som tas av alle aktørene. Og jeg lurer på hvor mange av disse som egentlig har lest saksdokumentene og alle mailene jeg har sendt ansvarlige ledere?

Og hvorfor skal det ikke være mulig å finne frem til gode gjensidige løsninger i faktabasert dialog. Og venne oss pasienter til Utenforverden?

#frittbehandlingsvalg

Det er virkelig behov for Fritt Behandlingsvalg hvor loven om Pasientrettigheter gjelder. Som at Helseforetakene tørr å utvikle Pasientens Helsevesen. I tråd med det regelverk som allerede er der.

Et Helsevesen som er fokusert på å ha tjenestetilbud som dekker alle diagnoser og smertevirkeligheter. Hvor det å få hjelp og rehabilitering i nåtid er fokus.
Alle Pasienter uansett diagnose (psykiatrisk eller somatisk) ønsker å:

1. Finne frem til troen på seg selv, sin verdi og verdighet.
Dette skaper god selvfølelse. Mange av oss traumepasienter er:

1. Overstimulert på alt vi ikke fikk i oppveksten av trygge tilknytninger, trygghet, respekt, tillit og at voksne ønsket av vi skulle ha det bra. Vi har ingen tilhørighet. Og alle som ikke har egen familie, lever i ensom isolasjon. Dette gjør smerten vondere.
2. Senistive for alle deltaljer og det subtile i våre omgivelser. Vi tar signaler og vi tolker kroppspråk. Den utfordrende tausheten som jeg beskrev i forrige bloggpost er vanskelig å leve med når ingen vil "ha noe mer med deg å gjøre".
3. Vi går i dybden når vi utforsker og bearbeider. Og vi har fokus på et kompleks antall detaljer. Komplex PTSD er komplisert og veldig smertefullt. En smerte vi har problemer med å tåle og så oppreist i selv. Om ikke Helsepersonellet skal gjøre denne situasjonen verre med å kritisere, konfrontere, ydmyke, nedverdige, latterliggjøre osv i sin streben på å formidle at "nei, nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg. Hold deg unna, vær så snill".
4. Emosjonellt sterke reaksjoner. Og vi er ekspertene på vårt liv! Hvordan kan ledere og overleger i beslutningsmøter være det uten å ville blir kjent med eller samtale med meg? Hvordan tror Dere det er å være oppløst i tårer hele dager til ende?

2. Lykkes i forhold til andre voksne mennesker.
Vi er alle sammen sosiale vesener som har glede av og er avhengige av hverandre. Alle Psykiatriske diagnoser er sosialt konstruerte. Det vil si at det å måtte bearbeide smertefulle tilknytningsskader i full isolasjon gjør vondt verre. Vi trenger trygghet og gjensidig tillit til å kunne:

1. Sørge for at stimuleringen (på alt det som er vondt) blir så liten som mulig i samhandling. Begreper som å ha det hyggelig sammen, gjøre gode kreative aktiviteter sammen og delta i åpen dialog i miljøet med medmennesker.
2. Konsentrere meg om gode samtaler og samtalepartnere som er gode lyttere, stiller åpne spørsmål og samtaler om problemer med fokus på løsning. Uten å være dømt til å tape på forhånd, siden ingen vil samtale med meg når de bestemt mener at jeg "dytter tilknytningsskaden min på alle andre". Dette er en dårlig kontekst.
3. Øve meg i ulike sosiale situasjoner med takhøyde for å tåle min uverdige smertefulle traumevirkelighet. Uten å få høre at det er "din skyld"!!!!
4. Jeg beskytter meg og mitt indre mot nye krenkelser. Og jo mer intelligent man er, jo mer introvert er man. Jeg trenger samtalepartnere jeg kan stole på og som har en forutsigbar atferd som ikke virker overstimulerende (som sinte aggressive ordskifter med nye negative anklager, slik jeg fikk dette i nettverksmøtet med ledere og overleger). Jeg trenger gode rollemodeller. Og alle ansvarlig ledere bør se seg selv som forbilder. Om man blir aggressiv på telefonen og mer og mindre slenger på røret, ja da er man et dårlig forbilde. Uansett hvor høyt oppe i hierarkiet man befinner seg. Dette er ikke Respekt!

3.Finne frem til riktig karriere i en virksomhet  og med et arbeidsmiljø med takhøyde.
Det har alltid vært et mål at jeg skal tilbake til min karriere og fortsette i Læringslivet.

1. Det har vært en bratt læringskurve og jeg liker å jobbe med Mål, Plan og aktiviteter iht AAP.
2. Men fordi "behandlingen har tatt for lang tid" også fordi jeg ikke får den hjelpen jeg mener jeg trenger i Døgn (tilknytningsskader bearbeides best i tilknytninger med miljøterapi), så står jeg nå i ferd med å blir mer og mindre tvunget over på Uføretrygd.
3. Uføretrygdet er en identitet jeg ikke vil takle å leve med. Og som er en konsekvens av at jeg ikke har fått noen god adekvat på min sak og Døgntilbud for traumepasienter med tilknytningsskader i Ahus.

Jeg har lest noen svar på høringsnotatene. Og det er ulike fokus. Så langt kan det tyde på at sentrale ledere i Helseforetakene er redde for å slippe:

• Kontrollen. De frykter for økonomien, Helsepersonell som bytter jobb og medbestemmelse for pasientene (jmfr min sak).
• Samordningen mellom ulike aktiviteter som samarbeider om behandling for Pasienten. Det er bare å gjøre Pasienten ansvarlig for koordineringen iht Pasientrettighetsloven (som i dag ikke gjelder for pasienter i Psykiatrien i Ahus).
• Samhandling om IP - men kommunale tiltak. Beskivelsen ovenfor gjelder også her.
• Ressursbruk og - tilførsel om Private Helseforetak skal gjøre en bedre jobb enn det offentlige helsevesenet. Og hvor lett blir det å ha kontrollen i begge endene nå (hvilke pasienter som får adekvat helsehjelp - ressurser som brukes i ulike sykehus til den enkelte pasient).

#sosialiseringen tilbake til den #normaleverdenen utenfor #psykiatrien

Vi medmennesker lever i sameksistens med hverandre. Vi kommuniserer i stadig større grad med hverandre og på ulike plattformer som sosiale medier. Sosiale medier er et stort potensiale for gode 2-vegs konstruktive samtaler om alle saker som er viktige for oss, og som berører oss alle.

Det er derfor mot utviklingen at pasienter som har samtale behov (alle diagnoser er sosialt konstruerte) mer og mindre får munnkurv og blir ekskludert fra DØGN-enheter på grunn av "daglige tilfeller av samtalebehov". At det er "for belastende og tidkrevende for Personalgruppen" sier mest om den lukkede asymmetriske ekspertkulturen i den enkelte Døgnenheten.

Det at en omfattende del av toppledelsen støtter denne holdningen til de sykeste pasientene, sier noe om utfordringene Ahus egentlig står ovenfor.

Så er det en gang slik at ingen Helseforetak eller Universitetssykehus blir bedre enn hvordan man "håndterer" de sykeste pasientene. Som pariakastene Traumepasienter med Tilknytningsskader. Etter et halvt år og 100 sider grundig saklig dokumentasjon og 0 respons, så viser dette egentlig et utviklingsbehov som topplederne FORTEST MULIG må innse.

Dette viser også at Pasienter innenfor Psykiatrien i Ahus burde fått en anledning til å få aldersadekvat helsehjelp et alternativt Sykehus i Helseforetaket Helse Sør&Øst.

I bloggposten overfor har meg beskrevet de negative merkelappene ansvarlige ledere og Helsepersonell får LOV TIL Å VELGE i sin aktivitet i å nekte meg helsehjelp. Jeg har jorunalnotater som oser av etisk problematiske fremstillinger - som jo egentlig er NEGATIVE MERKELAPPER BASERT PÅ SKJULTE FORDOMMER knyttet til mitt behov for adekvat helsehjelp i DPS Døgn.

En ting er at helsepersonell viser manglende vilje til å samtale med meg, og hjelpe meg når jeg er innlagt i en stor krisesituasjon som julen 2013. De gjør dette traumet større når de går inn på Vaktrommet sitt og bedriver PASSIV MEDVIRKNING i så stor grad min sak samlet viser.

Det hører med til saken: Overlegen som formulerer og skriver jorunalnotat var ikke på jobb den julen 2013. De vurderinger og jorunalnotater hun formulerer er med dette negative fortolkninger;merkelapper på negative holdninger til traumepasienter med tilknytningsskader i utgangspunktet.

Og så takler de dårlig at jeg tar til motmæle, TAR INITIATIV (ingen andre tar noen som helst initiativ til å løse denne vanskelige situasjonen) og foreslår løsningsbasert dialog med fokus på å samhandle om total behandlingsplan, basert på fakta. Slik man gjør det i utenforverden.

Så da: I  stedet for å VILLE VELGE å samtale med meg, så engasjeres et enormt stort byråkratiapparat (jmfr ovenfor) - alle mot 1. Alle som en, og som på ulike måter nekter å ville samarbeide med meg. Jeg må TÅLE OG TAKLE nye skriftlige overgrep bestående av:

• "Emma er misfornøyd" gjentatte ganger. 6 ganger på 1,5 side (godt gjort)!
• "Håper du lærer deg til å kommunisere, sammen med din behandler.." En nedlatende beskrivelse som undertrykker mine reflekterte intellektuelle kapital. Når dette er svaret på 100 sider grundig dokumentasjon hvor ingen av mine saklige alvorlige spørsmål blir besvart.
• "Traumevirkeligheten er din skyld", "Personalgruppen oppfatter pasienten som en stor tidkrevende belastning for alle aktører". I stor grad reduserer min selvtillit og selvfølelse når disse beskrivelsene utrykkes som adekvate og riktige opplysninger. Dette siden disse er med på å definere hva slags form for helsehjelp som er riktig for meg som Pasient - for all tid fremover.
• "Det er fint at du ikke klager til Fylkeslegen" skriver advokaten som SVAR på denne alvorlige henvendelsen. Dette er misvisende, arrogant, utilgjengelig og negativ innstilling til å ville løsne noe som helst av mine behandlingsmessige behov. Jeg HAR ALDRI FORMULERT EN KLAGE.

...og med signatur fra adm.dir.

Dette viser at et samlet PERSONAL og PASIENT er på 2 helt forskjellige planeter i Psykiatrien i Ahus. Og det er virkelig behov for en utviklingsprosess som tar PÅ ALVOR PASIENTENS BEHOV FOR ALDERSADEKVAT HELSEHJELP. Siden jeg er passert 40+, så er ikke BUP adekvat for meg. Jeg trenger ulike smertelindrende samtaler preget av Voksenpsykiatri med voksne helsearbeidere som er VILLIGE til å VELGE å samtale, som medmennesker, for å forstå min uverdige smertefulle traumevirkelighet. Ikke konstruere meg til et større problem.

Jeg trenger faktisk gode løsninger og ikke flere problemer nå. Nei takk!

"Hold dere unna, vær så snill"

Dette er konsekvensene jeg må leve med etter denne "saksbehandlingen i Ahus":

• Jeg har det helt forferdelig.
• Jeg holder ikke ut flere personlige nederlag om igjen.
• Ikke gi meg skylden for at jeg er den jeg er! Det er smertefullt nok å vite at det samlede byråkratiet ser på meg som et stort problem (ingen vil ta i med tang engang). Hvordan tror dere julen 2014 vil bli? Når DERE har valgt å gjøre juletraumet større enn noen gang.
• Jeg har aldri opplevd omsorg, trygghet og tilhørighet hjemme eller noe annet sted. Ingen hjemme var opptatte av at jeg skulle ha det bra. Og nå må jeg bearbeide mine mest smertefulle tilknytningstraumer i full isolasjon.
• Jeg føler meg totalt utkjørt, overhalt og utmattet (fysisk og mentalt). Jeg har vært mer og mindre sengeliggende i 3 uker for å komme til meg selv. 100 sider saklig grundig sannferdig dokumentasjon -> 0 respons, og med signatur fra adm.dir.
• Skamfølelsen er i ferd med å knekke meg der jeg er helt utmanøvrert helt ut på sidelinjen. Min Behandler har litt av en oppgave foran seg. Hun trenger all oppmuntring hun kan få av det byråkratiet hun stiller seg lojalt til!

Tydeligvis så er overleger og ansvarlige ledere så negativt innstilt til krevende Pasienter som tar til motmæle at noen av dem nær sagt er villige til å GÅ OVER LIK.

Da er det på tide at Helseministeren får til Pasientens Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg for oss som mer og mindre er ekskludert fra Døgn i Ahus.

Jeg følger spent med på utviklingen. Lykke til!!!

Glade vanvidd og andre sleivspark bak fasadene på Åråsen stadion. Når tausheten får råde.

"GÅ ta banen"!!! Skrek hun etter meg. Og jeg gikk. Et rødt kort rikere. Det har blitt noen av dem i det siste.

"What you see depends on where you stand" Albert Einstein.

#Fasader og #monster
Det kan bli virkelig hett opp under takhøyden når gradestokken passerer 35 varme grader. For alle som har sitt tilhold rundt Åråsen stadion. Og da kan mye skje for Meg og Oss som står midt i skuddlinjen. Jeg er en mester i å knuse fasader, men jeg kaster aldri stein i glasshus. Glassfasader er skjøre greier.

Glassfasadene rundt Åråsen stadion inneholder et bredt mangfold av ulike helsetjenester med, mer og mindre, profesjonelle medmennesker. Ja og så holder selvsagt Lillestrøm sine mange store idrettshelter her, med deres støtteapparat, pikk og pakk.

Fasader er en asymmetrisk innretning hvor ingen informasjon slipper inn, som ikke stemmer med filtret. Konstruktive tilbakemeldinger er eksempel på slik informasjon. Filterne stopper alle former for forsøk på dialog og behov for svar på alvorlige spørsmål. Og svare på skriftlige henvendelser og muntlige tilbakemeldingene. Disse fasadene kontrolleres av Monstere. Mormor sier at "noen mennesker er monstre, mens andre bærer monstrene inne i seg". 

#Trollheimen der de sinte trollene bor.
Verbet "to troll" (trolling) er opprinnelig en fiskemetode, hvor man sleper en krok med påsatt agn gjennom vannet og venter på at noe skal bite på; En variant av fisketeknikken dorging.

Trollheimen finnes ikke bare på Internettet. Praksisen med trolling er et fenomen og definerer praksisen som "å lokke andre inn i meningsløse og tidssløsende diskusjoner". Et skikkelig troll på nettet skriver innlegg for å provosere og fremkalle hissige diskusjoner. Hatytringer er også noe nettrollene driver  med,

Jeg blir beskylt av Overlegen for å være et nett-troll. Det er siste anklagen i en rekke bortforklaringer rettet mot å nekte meg adekvat helsehjelp på Dps Døgn det siste halve året.

Jeg har skrevet et brev med forsøk på å få svar på spørsmål rettet til min behandlingsprosess og totale behandlingsplan. Jeg møter en vegg av taushet. Mens Overlegen fortsetter å lete etter tulleting å anklage meg for. Litt sånn som:
- "Emma - du lyver!" Nei jeg gjør ei!!
- "Så bann på at det er sant". Hvorfor banne?
- "Dette er bare misnøye og kritikk som kommer fra din munn!!" Synd du bare vil se det slik!
- "NEI og NEI vi vil ei hjelpe deg. Forstår du ikke det?".. men dere hjelper alle andre traumepasienter... ?
- "Fordi dette er din skyld!!!" (her bryter jeg sammen)

Så jeg foreslo at de skulle motbevise at jeg er "skikkelig troillat" (som vi sier i Trøndelag), med å hjelpe meg, samt med å  samtale meg ut av krisen og kriseberedskapen. Jeg fikk ikke noe svar nå heller.

De analoge trollene rapporterer og velger sine uttalelser - på papir. Det er virkelig ubehagelig når kunnskapsløsheten hos mine største kritikere slippes løs, og antar en form av ren sjikane og løgnaktige virkelighetsbeskrivelser. Spesielt når de føres i pennen på et beslutningsnotat av en Overlege som ikke selv var til stede i de ulike TILFELLENE (negativt og i overført form at Personalet måtte tåle at jeg gråt av fortvilelse bl.a), slik hun nedverdiger meg - I ulike sannhetens øyeblikk når jeg trengte smertelindrende samtaler i ulike situasjoner og i miljøet. Når jeg var i stor krise julen 2013.

Og siden jeg var så dårlig da, så får jeg ikke noe hjelp på Døgn nå. 

Det er få av "talspersonene fra juleoppholdet" i Ledelsen og Personalgruppen som viser at de kjenner reglene for fair play og balansert rapportering. Øverst i Persepsjonen ligger det at "Emma er en stor og tidkrevende belastning for alle parter". Dermed rapporterer de "min kriseberedskap" som om jeg var et Monster og ikke et Likeverdig Medmenneske. "Vi forsøker å være så presise som vi kan ved å rapportere det vi ser med filteret medmenneskelighet. Og med en avstand som gjør at vi slipper en unødvendig belastning med å forklare hvorfor ting skjer med de faglige øynene vi ikke har. Fordi vi ikke har gått på kurs. Så kan vi sette kriseberedskapen inn i en sammenheng som ikke er for belastende for alle aktører".

#Ressurser #Trolling
Det er en del av vår sivilisasjon at vi tar vare på hverandre. Uansett!

De analoge trollene har tatt fra meg verdigheten og retten til å være meg. Et likeverdig medmenneske, som dessverre er blitt syk av alvorlig omsorgssvikt gjennom mer enn 40 år. Elementære menneskerettigheter burde ha lært Lederne og Personalgruppen at alle mennesker har rett til et anstendig liv. Selv om de er så langt i fra ressurser som de kan komme. Og hadde jeg vært en hvilken som helst sykepleierstudent, hadde jeg blitt rett på som en ressurs.

MonsterTrollene bruker en rekke forskjellige metoder for å narre Andre Behandlere, Overleger og Ledere til å tro bare på dem. En metode er å fremsette en rekke skarpt formulerte avvisninger av det felles behovet som eksisterer for Personalgruppen og Overlegen på DPS Døgn. De avviser meg på 3,5 sider og dokumenterer med uthevet skrift hvor stor belastning jeg er osv.

Neste steg er å Trolle andre personer; hjernevaske alle i omgangskretsen. Og min behandler har fått kjeft for å forsøke å hjelpe meg. Dette er også helt sant. Tenk på det. Hun utviser medisinsk etisk praksis og strekker seg langt for å hjelpe meg. Og får så "hatten passer" av Overlegen og Lederne på DPS Døgn.

Den skriftlig formulerte avvisningen blir brukt i alle sammenhenger for å påvirke diskusjoner i ulike beslutnings- og nettverksgrupper. Avvisningen har satt sinnene i kok utenfor DPS Døgn. Jeg opplever at ekte engasjement fort går over i intoleranse, hat, usakligheter og bruk av person nedverdigende karakteristikker som savner virkelighet når jeg tar opp mitt behov for aldersadekvat Helsehjelp i DPS Døgn. Akkurat så hett har det blitt på innsiden av Åråsen!

MonsterTrollene bruker mange ressurser på å erkjenne at det er skikkelig vanskelig å omgås, og samtidig unngå meg, når jeg er på korte akuttopphold. Jeg er blitt en grenseløs traumepasient. Til alle trollene: Mormor lurer på "Du/dere har neppe lært å utrykke deg slik av alle foreleserne på kursene, dine foreldre eller på skolen? Har du/dere vel?"

#Komfortsonen #Sommertider #Kriseberedskap
Sånn går nå dagan!! Og sommerferien er over oss. Min Aap er på veg ut, og det er stille rundt omkring og inne på Åråsen. Alle barna på gressbanene rundt omkring Åråsen ser ut som noen miniputter av sine store fotballhelter. De sparker ivrig fotball hele dagen - i solen.

Når det er ferie og varmt for noen, så er det viktig for Personalgruppen og de andre Monstertrollene å kose seg på jobben.  Slik at overgangen til helt ferie går kjempefint. Og da vil ingen av de profesjonelle medmenneskene "spille ball" med noen som meg. Jeg som sørger for at de samme medmenneskene kan risikere å komme ut av Komfortsonen. Siden et ANTAS å være for krevende å ha en smertelindrende prat med meg. Det kan ta tid, dette med å gi meg trygghet nok slik at de profesjonelle medmenneskene  med dette bidrar til at jeg kan slippe å være i kriseberedskap hele tiden.

Denne, måten å hjelpe meg på, er ingen på Åråsen beredt på å gjøre denne sommeren, heller. Så nå er det virkelig krise.

Tenk på det: I stedet for å unne meg en hyggelig og avslappende ferie ute av kriseberedskapen, så vil de heller fortelle meg på - alle mulige tenkelige måter - akkurat som MonsterTrollene: "Emma er en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører. Alle evnt tilfellene av samtalebehov, kan Vi ikke leve med. Vi prioriterer dem med jobb, familie, vennenettverk og som ikke trenger disse samtalene hele tiden". MonsterTrollene vil kun snakke bak, om og rundt omkring meg.

Mormor snakket alltid med meg. Og mormor ville aldri ha sagt slikt til meg. "Hvorfor velger dere å være så utrivelige mot meg?" Det å være et trivelig medmenneske er et VALG." Kanskje blir det hyggeligere rundt dere om dere velger å være hyggelige, trivelige og hjelpsomme mot de pasientene som virkelig trenger helsehjelp nå i sommer? Tenk hvor mye hyggeligere jeg blir å være sammen med når jeg kan slappe av utenfor kriseberedskapen?Har dere noen gang tenkt den tanken??" Ville mormor spurt om.

Behandleren og Fastlegen min er også på ferie. De er det virkelige Team Emma. De er begge kjempegode medmennesker. Med god og lang utdannelse. Og med alle hjernedelene koblet korrekt sammen. Slikt blir det helsehjelp av - når sommeren er blitt til høst. Nav har også skrevet og ringt for å hjelpe meg videre i Aap-prosessen.

#Virkelighetsutfordringer #Humør
Virkeligheten endres ikke ved at man skriver den om. Om jeg var en helt Vanlig Pasient, så hadde jeg vært mer verdt å hjelpe. Akkurat nå virker det som om jeg forpester jeg hele Åråsen med mitt nærvær. Derfor går jeg selvsagt lange omveger.

Jeg kunne til og med blitt beskrevet som en ressurs.

Jeg er egentlig et likeverdig medmenneske med en historie. Jeg eksisterer bare. Dere aner ikke hvor mye pes jeg har fått fordi jeg blogger, og gjør som jeg blir fortalt: Bearbeider de smertefulle tilknytningstraumene i full isolasjon. Og i sosiale medier.

"DET ER INGENTING NYTT I MINE BLOGGPOSTER: JEG HAR FØRST FORSØKT Å FÅ "DERE" I TALE OM ALVORLIGE TEMA SOM BERØRER MEG".
Dere velger: 0 respons, igjen og om igjen!!

MonsterTrollene sier mange ting om meg som ikke stemmer. De sitter inne på Vaktrommet eller Møterommet og snakker om meg. Ingen vil egentlig vite:
-" Hvordan har du det?
- Hva slags hjelp trenger du i sommer?
- Hva kan vi hjelpe deg med for at du skal få det mye bedre?
- Hva er et normalt liv for deg?"

Jeg tenker og lagrer mye i en hjerne, som preges av den omsorgssvikten som startet når jeg ble født. Denne uverdige omsorgssvikten repeteres hver gang jeg blir skutt på av MonsterTrollene. Skikkelig sleivspark mange ganger. Og jeg får ikke lov å mene noe om "dette", heller.

Den spillende treneren, liker å sende meg smash-baller med håp om at jeg får ballen rett i fleisen og mister all energien. Men Hun tåler ikke at jeg blokkerer disse ballene og sender dem rett tilbake til henne. Når dette skjer, går hun av banen og inn på Vaktrommet, for å skrive nye jorunalnotat om at "du har sagt...., du har gjort.... og det er din skyld, skjønn de'a".

Hvorfor skal nå egentlig alle være i så godt humør hele tiden? Veien til lykken er tydeligvis brolagt med negative anklager og omtaler rundt omkring.

SÅ:Denne Personalgruppen og Ledelsen er opptatte av å omskrive Virkeligheten på vegne av den gode sak: At Personalet og Overlegen skal ha det så fordømt trivelig på jobben. Før Dere fortsetter å anklage meg: "Hvordan bidrar du/dere til alles forventninger om dette gode humøret og triveligheten på jobben?"

Selv jeg forstår hvor krevende det kan være å samhandle og ha et godt samvær med traumepasienter med tilknytningsskader - i konstant kriseberedskap. Denne skaden kan best bearbeides i tilknytninger.

Det vil si i et miljø med miljøterapi og med profesjonelle medmennesker som er VILLIGE TIL Å BIDRA - i en kontekst;miljø med handlingsrom for gode sosiale trygge tilknytninger---->
- fritt for konfrontasjoner og negative anklager. Lederne har aldri sagt noe positivt til meg!!
- fritt for studenter som er grunnleggende negativt innstilt til traumepasienter. Helt sant: De lærer opp nye monstre til å være MonsterTroll!!
- fritt for intense irettesettende ydmykelser av min person, hvor jeg blir gjort til latter. Det morsomste Personalgruppen kan gjøre er å le av meg sammen med Pasientene. Jeg ler ikke - jeg gråter!
- fritt for personkrendende hatefulle ytringer og avbrudd som at "dette må du snakke med behandleren din om "(som er på 4 ukers sommerferie)" dette skal overlegen vurdere i August..."

Som Overlege har hun sikkert jobbet med alle mulige diagnoser og traumepasienter med tilknytningsskader. Og hun er ikke like skeptisk til dem alle. Det kommer an på om personkjemien stemmer. Men ettersom hun heldigvis er Overlegen, så tar hun seg ikke nær av at de andre ikke liker henne.

For MonsterTrollene er det viktig at Pasientene er godt likt for at de skal få innvilget nødvendig Helsehjelp. Ha nytte av denne helsehjelpen. Og komme tilbake til et normalt liv. Dette er et stort ansvar å ha. Det forstår alle.  Det er helt normalt. Men dere oppfører dere så rart. Sammenliknet med dere, er jeg rene åndseliten.

Og folk med Komplex PTSD har problemer med å komme for sent, ikke sant..? Diagnoser er alle sosiale konstruerte. Flere av mine venner i sosiale medier tror at Diagnoser er som skapt for medmennesker som ønsker å slippe unna ansvar som utdannelse, jobb, familie, husarbeid, sosiale tiltak, egeninnsats osv. Det er ikke lett å være sosial, og helt alene i traumevirkeligheten preget av uverdig omsorgssvikt.

#tausheten #omsorgssvikten #lykken
Tausheten er språklig meningsfylt. Tausheten påvirker oss alle. Den kan skape dårlige stemninger og en pause fra hverdagen. For meg er det å være taus - rundt meg - en måte å straffe meg på. Jeg ønsker å kommunisere, men det er ikke all smerte jeg klarer å sette ord på, sånn med en gang. Nå er dette vanskelige, så kjempevanskelig å snakke om at jeg ikke finner ord.

MonsterTrollene bruker min taushet til å snakke meg til rette. Jeg er taus og gråter, og trollene tillegner meg holdninger, handlinger og skal fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv. Ingen av dem kjenner meg, eller kjenner det jeg kjenner på nå.

Jeg har lært meg til å være taus om det vonde jeg opplevde i oppveksten, skolegangen, utdannelse og i læringslivet. Nå er det blitt slik at profesjonelle medmennesker og andre voksne ikke vil se meg eller snakke med meg. De ser på meg med sine svarte øyne og viser meg ryggen. Det verste som kan skje, for dem, er at jeg bryter sammen i gråt. Da får jeg kjeft da!!

Jeg opplever at voksne sitter eller står over meg og kjefter på meg når jeg gråter. Jeg blir ikke mer snakkesalig av den grunn. Jeg er livredd. Jeg tørr ikke. Det verste er når de i tillegg kritiserer meg på hvordan jeg ser ut. Noen ganger er det som om joggebuksen og t-shirten jeg bruker er selvlysende og trekker til seg alle de sinteste MonsterTrollene. Slik er det å være meg om dagen.

Nå må jeg leve med den vonde tausheten: Jeg er veldig ensom og jeg har behov for hjelp. Jeg har ringt voksne medmennesker. Det er ferietid. Jeg klarer ikke flere korte kriseopphold hvor jeg blir "unngått, samtidig som vi omgås". Så mange sinte fjes på et og samme sted. MonsterTrollene klarer ikke å bruke sin empati når jeg er til stede. Jeg har levd under ydmykelser og tilsnakk et helt liv.

Tenker dere gjennom hva taushet betyr når dere møter traumatiserte voksne Pasienter som fortsatt lever med/i konteksten uverdig omsorgssvikt i sin boble? Det er lett for dere å jorunalføre "kommer i konflikt med alle som forsøker å hjelpe henne". Men dere gjør jo ikke det!!

Deres oppgave er å gjøre meg trygg på at jeg er verdt å lytte til, verdt å ta vare på, vært å hjelpe med smsertelindrende samtaler - uansett hva jeg kjenner på. Det kan hende det tar litt mer enn 30 min å gjøre mitt uverdige smertehelvete mindre. På å gjøre meg trygg på at nettopp DU (som profesjonelt medmenneske - og ikke TROLL) vil meg vel.

Før du velger å møte meg med flere personkrenkelser, negative anklager, ydmykende irettesettinger... TOP OF MIND? Det krever nok mer enn 30 min til å bygge opp en psykologisk kontrakt og gjøre meg trygg. Bare slik kan jeg slippe den konstante kriseberedskapen. Men dere VELGER å ikke ha tid!!

Jeg er overlatt til meg selv med alle voksne profesjonelle medmenneskene - som bare vil se, men ikke snakke. Har dere tenkt på hvordan det påvirker meg når dere møter meg med taushet?? Og ikke en gang hilser på meg? Hva er det som gjør at dere ikke vil tåle min smerte? Og tror dere virkelig at jeg ber på mine knær om helsehjelp på DPS Døgn - fordi jeg har det bra???


#Helsehjelp i nåtid  #FrittBehandlingsvalg
Etter å ha ropt om hjelp et halvt år. Og samtidig forsøkt å ta til motmæle mot skriftlige Avslag fra Overlegen signert MonsterTrollene, er nå min kontekst av omsorgssvikt blitt et for destruktivt mønster som gjentas og gjentas. Lykken er langt unna!!

Dette er en vond sirkel som blir vondere for hver dag som går - helt alene: Det destruktive Samspillsmønstret fra et helt liv i ekstrem omsorgssvikt repeteres om igjen. Jeg kan bare ikke glemme hele greia, slik dere ber om. Fordi dere ikke vil samtale med meg om innholdet i mine bloggposter.

Autorisert Helsepersonell skal være om:
- Pasientens helse. Pasientens Beste, skal gå foran Personalets Beste.
- Pasientens interesse ved å helbrede, lindre, trøste og samtale med. Ikke bare vurdere og skrive om i jorunalnotater som også avslår Henvisning om Helsehjelp på DPS Døgn.

- Pasientens grunnleggende menneskerettigheter og verdighet -Verdiene barmhjertighet, sannferdighet, rettferdighet og omsorg skal stå sentralt.
- Samarbeid med pasienten skal baseres på gjensidig tillitt, respekt og menneskerettigheter.

- At dersom en Pasient trenger Helsehjelp i Nåtid, skal denne ytes så snart som mulig og med "rimelig anledning til å få hjelp fra en annen lege" dersom Overlegen ikke vil hjelpe.
- Sikre at en annen lege eller Helsepersonell yter Helsehjelp dersom Overlegen og Personalgruppen ikke vil hjelpe.

- Samhandle og samtale med Pasienten slik at denne sikres adekvate Behandlingsplaner
- Pasienten har Pasientrettighet og har mulighet til å være med å samhandle om innholdet i helsetjenesten.

DPS Døgn bruker 58%-80% av kapasienteten på døgnplasser (stadig færre sengeplasser er i bruk). Færre pasienter får plass, samtidig som tiden brukt i møter økes. Pasientene tilbys stadig kortere tid til støtte- og gruppesamtaler iht miljøterapien om "kognitiv miljøterapi". Antall Personal på jobb er det samme som om 100% av sengeplassene var i bruk.

Alle diagnoser blir tilbudt helsehjelp. Voksenpsykiatri (selv om det i virkeligheten oppleves som BUP). Og det har vært god kapasitet til å bidra med adekvat helsehjelp på Døgn for min del i hele år.

DET ER VELVILJEN SOM MANGLER!! Jmfr resten av bloggposten.

Helseministeren liker å snakke om "Pasientenes Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg". Det høres fint ut. I dag har vi Fritt Sykehusvalg og et Ahus med mange DPS Døgn. Det hjelper allikevel ikke for min del når Overleger og MonsterTrollene kan skalte og valte med min helse og mitt liv på denne måten.

Nei det er nok en holdningsendring som skal til!!! Sammen med en vurdering av Monstertrollenes personlige egnethet...

Slik at alle Pasienter i utgangspunktet får en reell mulighet til å bli vurdert :
- Objektivt med et helsefaglig aspekt og med velviljen og hjelperens utgangspunkt.
- Omtalt og Vurdert iht totalt symptomtrykk og stadig dårligere livskvalitet. Hvor mye utålelig smerte må jeg egentlig tåle?
- I samarbeidsmøter: Overleger, Personalgrupper og Ledere som ikke vil vurdere meg objektivt, ei heller samhandle med meg - BØR sende saken videre til alternativt DPS Døgn slik at jeg er sikret "Adekvat helsehjelp i nåtid, for i sommer og i henhold til Aap (Nav- avtale)".
- Når får jeg svar på mine mange skriv og henvendelser om adekvat helsehjelp i DPS Døgn som startet i januar 2014.
- Med takhøyde for tilbakemeldinger:Overleger, Personalgrupper og Ledere som utviser grov uforstand i tjenesten bør få en adekvat tilbakemelding. Med ditto beklagelser til pasienten og et "ekte forsøk på å gjenvinne respekt og tillitt med tilbud om adekvat helsehjelp i DPS Døgn".

Ha en riktig god sommer alle sammen!! Følg meg på @emmahansen1963

Melding om Pasientskade og manglende medisinsk etisk praksis i Psykiatrien i Ahus.

Kjære Overlege: Hvem har gitt deg mandater til å ydmyke meg om igjen og om igjen?

Om å måtte leve med mobbing gjennom et helt liv. Og alt vi traumepasienter med tilknytningsskade må tåle når vi ber om hjelp på DPS Døgn i Ahus.

Vi har allerede samlet opp mye vondt og smertefulle erfaringer fra et langt liv. Og nå må vi også tåle at Personalgruppen rotter seg sammen mot oss når det brygger opp til "krig" (slik de velger å oppfatte situasjonen) og når jeg "bryter sammen og gråter" (som er en fortvilelse over å ikke bli hørt og forstått rett i en sårbar situasjon) ---> Å være i krise, og vise følelser i en krisetid (som julen), betyr også at man nektes videre helsehjelp i DPS Døgn for evig og alltid.
Hvor er rettferdigheten blitt av?

1. Først noen fakta om samtaler i sosiale medier som fungerer som crowdsourcing om felles mening:

Det har vært noen interessante uker i MediaNorge med helsesaker som står for tur som Helseministeren skal løse. Dette er kjempeinteressant lesning. Og det er inspirerende å samtale med Helseminister Bent Høye på Twitter:-)) Det florerer av bloggposter, artikler, undersøkelser og artige innspill fra engasjerte fagpersoner (ulike nettsider) fra alle mulige fagmiljø i hele Norge. Vi, mine mange følgere og tilknytninger i sosiale medier, har samtalet om:

- at Norge egentlig har et av verdens dårligste helsevesen, også på grunn av at leger mangler evne og vilje til å kommunisere med Pasienten. Slik jeg har dokumentert i tidligere bloggposter.
- at Pasientrettighetene brytes og som følger av dette tar pasienter selvmord når de er innlagt i Psykiatrien - ikke bare på Ahus men også i andre helseforetak. Dette er alvorlig men tas ikke på alvor i Ahus, hvor medmenneskeligheten og velviljen er fraværende for oss Pariakaster - nå uten grenser: traumepasientene med tilknytningsskade. Se mine to forrige bloggposter.
- at helseministeren vil utvikle Pasientens Helsevesen. Og han har litt av en utfordring foran seg. Lykke til :-). Dette har jeg formidlet på @emmahansen1963 og han har takket for dette.
- helseministeren skal sette ned en undersøkelseskommisjon for Helsevesenet. Og det trengs. For ett år siden tok jeg opp dette temaet med mine twitterfølgere (min første bloggpost) og samtalen fortsatte i styringsgruppen i Helse Sør&Øst.
- helseministeren har tatt til orde for at han kan si opp enkelte av "reservasjonslegene". Håper dette også gjelder for overleger i Psykiatrien som reserverer seg for å hjelpe traumepasienter med tilknytningsskade på DPS Døgn. Jmfr tidligere bloggpost.
- at spesialister innenfor Psykiatrien trenger oppdatert kompetanse - ikke bare på fag men også medisinsk etikk (profesjon= hjelpe pasienter til bedre helse og normalt liv) og kommunikasjon, for å forstå at kompetansen har et relasjonell element, der den kun får verdi når den deles i samtaler og løsningsorientert dialog.

2. Så en liten historie om savnet av en trygg voksen som alltid stiller opp (inspirert av " Mormor hilser og sier unnskyld" Fredrik Backman):

Jeg savner min mormor. Å ha en mormor er å ha en hær.

Det er det aller største privilegiet et barnebarn kan ha, å vite at noen står på din side, alltid, uansett. Til og med når du tar feil. Og når du gråter ut din fortvilelse, sorg og smerte. Spesielt da, faktisk.

En mormor er både et sverd og et skjold, og hun er min helt. Dette er en helt spesiell form for kjærlighet som ekspertene i psykiatrien ikke skjønner. Og ikke vil forsøke å skjønne heller. For de vil ikke snakke med meg. Når de på DPS Døgn sier at jeg er "annerledes og vanskelig", som om det var noe dårlig, og når jeg bryter sammen og gråter og sier at jeg må "tilpasse meg og ikke være en belastning for" Personalgruppen. De har så mange negative meninger om meg, som at jeg er for "tidkrevende og egoistisk" når jeg "provoserer frem reaksjoner hos Personalgruppen og overlegen" - da står mormor på min side. Nekter å la meg be om unnskyldning. Nekter å la meg ta på meg skylden for den smertefulle traumevirkeligheten jeg lever i. Mormor sier aldri at " jeg skal heve meg over det for da blir de kanskje snillere mot meg" eller at jeg bare skal "snu meg bort fra dem". Mormor vet bedre. Mormor skjønner mer. Mormor skjønner meg. Mormor er en sånn som man tar med seg ut i krig.

Mormor var alltid Team Emma!! Og hver kveld minnes jeg min kjære mormor.

3. Deretter noen etiske betraktninger omkring profesjonen Helsepersonell med autorisasjon:

Etiske retningslinjer for fagprofesjon, og normal sosial omgang, har vært diskutert siden Aristoteles sin tid. Og det er de greske kardinaldydene som visdom, mot, måtehold og rettferdighet som ligger til grunn for den medisinske etikken som alt Helsepersonell burde kjenne til ("Medisinsk og helsefaglig etikk". Jan Helge Solbakk et al, 2014 Gyldendal):

1. Målet er å oppnå det gode liv for individ og fellesskap. Gjensidig nytte, respekt og tillit!!
2. Visdom, likevektighet, godlynthet, gavmildhet, beskjedenhet og vennskap. Dette siste betyr at personer som har status som PASIENT ikke skal oppleve krig og annet uvesen når jeg ber om hjelp i form av smertelindrende samtaler og dialog om løsninger.
3. En dyd er en egenskap som hjelper folk til å velge en middelveg (tilbud og adekvat helsehjelp) og som unngår de ekstreme ytterpunkter (pasienter som går til det skrittet å ta selvmord). I samtaler med pasienten og dennes behandlerteam.
4. For at Helsehjelpen skal være forsvarlig må Helsepersonellet; Personalgruppen bygge opp en psykologisk kontrakt slik at partene har tillit til hverandre. Derfor er det viktig å holde fokuset på vennlighet (vennlig aksept når jeg deler min smerte), rettskaffenhet (ærlighet og sannferdighet) og dialog med pasienten om hva som er ALDERSADEKVAT HELSEHJELP i form av ulike samtaler - poliklinisk terapi med supplement fra miljøterapi og smertelindrende samtaler i DPS Døgn.
5. Utfordringen er å finne en gylden middelveg mellom ekstremer 1) Nei - vi vil ikke hjelpe deg --> 2) Livslangt avslag på Helsehjelp - som jo fører til større symptomtrykk og dårligere livskvalitet. Og ender med selvmord. Den beste Selvmordsforebyggelse er god sosial kommunikasjon med alle pasienter i deres unike smertevirkelighet. Ydmykhet, tro og håp er med på å gjøre noe mer enn det som er forventet, slik at resultatet blir best mulig for pasienten. Og da er det viktig at Overlegen og Helsepersonellet er villige til å kommunisere med Pasientene på en mentaliserende måte (som holdning og handling, jmfr tidligere bloggposter) - som å spørre Hvordan har du det egentlig? Hva skal til for at du får det bedre? Hva kan vi hjelpe deg med?
6. Helsearbeidere skal ha kommunikasjonsegenskaper, blikk og empati til å tåle pasientens smerte. Selve håndverket skal bestå av en slik innlevelse i pasientens smerte, slik at Pasienten erfarer at hun blir tatt på alvor og med nødvendig respekt og omtanke.
7. All sykdom og diagnoser er sosialt konstruerte. Og ulike pasienter er unike personligheter som lever i sameksistens med andre personligheter og helsepersonell. Det er derfor viktig at Helsepersonell har sosial kompetanse intakt til å erfare og nære pasienten med ansvar og empatisk respons. Alle former for negative anklager, ydmykende irettesettelser, avvisning av samtalebehov og syklig kontroll av hva det skal samtales om er overhode ikke etisk forsvarlig virksomhet.
8. All kompetanse og etisk praksis er relasjonelle dyder. På samme måter som at diagnoser er sosialt konstruerte, vil Helsepersonellet måtte kommunisere ulik med ulike personligheter av pasienter og gjennom godt samvær, samspill og samhandling. Dette er oppgaven for miljøterapien i DPS Døgn å ivareta.
9. Helseforetaket blir ikke bedre enn hvordan det "håndterer" de sykeste pasientene som traumepasienter med tilknytningsskade " I møte med alvorlig syke kreves en form for innlevelse som gjør at pasientene opplever at hjelperne bryr seg om dem. Evnen til innlevelse er absolutt viktig forutsetning for at pasienter skal få en tillit og fortrolighet som kan viktig grunnlag for å bli frisk og få tilbake et "normalt liv"". Medfølelse, sannferdighet og fortrolighet er sentrale etiske verdier for å hjelpe de alvorligste syke - Ikke kritikk, anklager, skyldinduksjon og bevisste negative fortolkninger om misnøye som er det beste DPS Døgn i dag kan fremvise meg som traumepasient med tilknytningsskader.
10. Til slutt: Helsepersonellet skal "ikke forvolde eller tolerere unødvendig lidelse".

4. Frem til å ha måttet leve med mental mobbing gjennom et helt liv.

I tillegg til fysisk vold i fravær av omsorgspersoner. Foruten min kjære mormor. Jeg har laaang erfaring i å stå helt alene i en uverdig smerte, som nå bare blir vondere for hver avvisning og ydmykelse fra autorisert Helsepersonell når jeg ber på mine knær om hjelp. Slik kan det gå når barn mangler trygge voksne i sin familie:

1. Fra fødsel og 0-3 år. Jeg har vært et "helvetes unge" og har måttet tåle hardhendt håndtering siden jeg ble født, og i følge min far "du gråt om natten som baby og det tålte ikke din mor". Hun forventet seg en baby som tok vare på hennes egne omsorgsbehov og sosiale kalender.
2. 3-6 år hjemme med en mor som var hjemmeværende på grunn av barna. Far jobbet og var opptatt med fagforeninger og politikk på kveldstid. Jeg ble utsatt for mental mobbing og fysisk vold og var en "nervøs unge" med en sykelig kontrollerende mor som "en løs kanon på dekk".
3. Mobbing i barne- og ungdomsskolen. Helsesøster snakket aldri med meg om mine vonde slemme blåmerker under klærne. Jeg var sykelig tynn og led av spiseforstyrrelser. Min mor har hatet mitt utseende hele mitt liv. Det var ikke noe anti-mobbe-program den tiden. Og jeg har ikke hørt om barnevern eller psykiatri for barn- og unge.
4. Videregående skole med eliteidrett på fritiden. Trener 10 - 12 ganger i uken for å tåle min families mange mentale og fysiske overgrep. Ekstremt sinne og mange ydmykelser i situasjoner med mye alkohol til stede. Jeg jobbet ved siden av og holdt meg hos mormor så ofte som jeg kunne. Jeg savner min mormor.
5. Hersa med i utdanningsfasen. Min mor og stefar tålte lite at jeg var utdannet og hadde praksisplass ikke langt unna hjemmet. Ble trakassert hjemme og på jobb og har alltid hatt en sjef hjemme og på jobb. Stefar begår overgrep i situasjoner med mye alkohol. Prosjekter med medstudenter går dårlig siden jeg er livredd i situasjoner i grupper; Mine mest ydmykende traumer har blitt begått i grupper og i situasjoner med mye alkohol.
6. Jeg starter i terapi høsten 1987 etter at min eneste kjæreste var med meg hjem for å hjelpe meg med å forklare at jeg ikke skulle bo hjemme den sommeren. Mor og stefar klikket. Hvem skulle nå passe katta når de drar på ferie? Min skyld!!Min siste ydmykelse foregår på toalettet; min mor er sint og slår meg mens jeg er på toalettet siden hun alltid er så sint på meg for all ting.
7. Jeg har blitt utnyttet på jobb i arbeidsrelaterte og seksuelle sammenheng. Jeg er grenseløs og har heller ingen egne grenser. Og jeg har ikke klart å si nei av redsel for nye ydmykende represalier.
8. Jeg har blitt Hersa med på jobb, også siden jeg er for redd til å inngå i nære relasjoner. Og konflikter har det med å bli min skyld. Jeg jobber hele tiden for å gjøre ledere og medarbeidere og brukere tilfredse. Jeg trener hardt hver dag for å holde ut smerten og arbeidsmengden. Jeg møter veggen kjempehardt, og har siden forsøkt å ta mitt liv 6 ganger.
9. Jeg opplever sosial ekskludering i psykiatrien - på Døgnenheter hvor Overlegen har etablert negative holdninger til meg. På Nordlandssykehuset har de tatt i mot meg og behandlet meg med stor innlevelse og empati i 4 år. Dette snur når jeg flytter til Akershus og må ta til takke med DPS Døgn Ahus. Det går greit til de får ny Overlege i 2012. I 2 år har de største ydmykelsene vært i hennes regi. Rett og slett fordi hun ikke liker meg og har stemplet meg som hat objekt nr.1. Dessverre er det andre av mine medpasienter som opplever det samme. Men hun er eksperten og all kommunikasjon skal gå gjennom henne og "personalet skal ikke ha noen tilbakemeldinger" (DPS-leder, 13.6.2014). Min behandler har gjort en suveren jobb og reddet livet mitt siden oppstarten i 2008.
10. Mobbingen fra familien fortsetter og får sin endelige slutt sommeren 2011 hvor jeg stilte opp for min mor når hennes mann gikk bort. Min stefar som jeg har vært livredd siden 1975, men jeg lot familiekonfliktene være hjemme og gjorde alt en eldstedatter kunne for sin mor. Men hun ble bare verre, og jeg måtte bryte med familien. De andre er hjernevasket av min mor og har lært seg hvordan jeg skal "håndteres hardt" som "takk for sist" (at jeg aldri har tatt vare på min mors omsorgsbehov).
11. Jeg lever i full isolasjon, og må bearbeide mine vanskeligste tilknytningstraumer ---> i full isolasjon:
• Mitt liv består av ensomhet, spiseforstyrrelser og overtrening.
• Rus og medisiner - 8 ulike piller 3 ganger om dagen.
• Panikkangst, invaderende mareritt, hyperventilering og svetten renner.
• Jeg er livredd for å bli eksponert for familie og deres venner, og jeg takler dårlig kommentarer når jeg er på trening.
• Jeg har blitt behandlet med ECT (depresjon), Litium (bipolar) og coctail av piller (komplex PTSD med tilknytningsskade).
• 6 selvmordsforsøk og jeg har planer om et nytt.
• Mange utviklingsprosjekter og korte jobbrelaterte forhold. Flyttet 12 ganger til ulike deler av Norge, også for å "komme bort fra smerten av å bli eksponert for familien".
• Ingen nære venner eller familie å snakke med nå som det er sommerferie og ingen terapi "du skal være hjemme alene og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noen steder "(Psykolog DPS Døgn).
12. Min sårbarhet som ingen vil hjelpe meg med - nå som Overlegen har bestemt at "alle samtaler i fremtiden skal kun foregå med din behandler" -
• Omsorgssvikten fortsetter - nå også som Passiv Medvirkning i lukkede møterom.
• Jeg er fratatt verdigheten, menneskeretter og alle muligheter for hjelp i sommer.
• Baksnakkingen (helsepersonell snakker om - ikke med) og ryktebørsen fortsetter.
• Jorunalen er full av negative omtaler; alle mulige behov for samtaler og løsninger fortolkes negativt. "Personalet opplever pasienten som en stor og tidkrevende belastning for alle aktører". Det harseleres med mine behov for å lege tilknytningsskaden i miljøterapi. Som mulighet for å komme ut i jobb.
• Ingen vennlig aksept, skånsom håndtering eller blitt møte med nye fagpersoner. Ledere retter kun negative anklager og ydmykende irettesettelser mot meg når jeg "kalles inn på teppet" etter å har stilt teamleder et spørsmål hun ikke tålte. Jeg har det med å få kjeft for alt mulig!!
• Fagpersoner fra DPS Døgn er ferdig negativt innstilt når de samtaler med meg og lar seg ikke affisere av at jeg deler "Kjære Overlege: Nå har du gjort nok skade. Kan du være så snill å stoppe nå?"
• Mye sinne og arroganse knyttet til meg: Voksne psykiatriske sykepleiere ser på meg med stygge svarte øyne når jeg nærmer meg DPS Døgn. Jeg oversees på en arrogant måte av Helsepersonell, som ikke en gang vil hilse på meg. Hva har jeg gjort dere som fortjener en slik "håndtering"?
• Jeg blir kastet ut etter 4 dager på akutthjelp "du er negativ, misfornøyd, kritisk og lyver. Og alle samtaler skal i fortsettelsen foregå med din behandler". Jeg ble kastet på dør etter 20 min og fotfulgt ut. Ingen spørsmål om Hvordan har det vært? (fordi Overlegen skal evaluere meg IGJEN i august). Hvordan har du det? Har du planer om selvmord?
• Jeg har tatt oppfordringen om å ta ansvar for min behandlingsprosess og har henvendt meg skriftlig til ansvarlige ledere og direktører for å få "min totale sak" diskutert.  50 sider dokumentasjon som avsluttes med en oppfordring;forslag om at  vi kan finne en "minnelig løsning for alle aktører med løsningsbasert dialog om total behandlingsplan".
• 0 respons på alle skriftlige og muntlige henvendelser. Formulert i et beslutningsnotat signert adm.dir Ahus og leder for Kvalitetsenheten.

KONKLUSJON

1. Lovverket om Pasientrettigheter, Helsepersonelloven og Forvaltningsloven gjelder ikke for de sykeste pasientene; traumepasienter med tilknytningsskade i Akershus Universitetssykehus.
2. Helsepersonell, Overleger og Ledere mangler evne og vilje til å kommunisere på en konstruktiv måte med syke pasienter for å finne minnelige gode løsninger for begge parter. Lukketheten råder der Åpenhet og gjensidig tillitt skal være "normen".
3. Avvisning på en uprofesjonell måte (jmfr etisk profesjonell atferd i pkt 3) - med potensiell dødelig utgang. Og ikke nok med det: Pasienten får skylda for situasjonen!
4. Det at "Personalet ikke skal ha tilbakemeldinger" betyr at det er liten vilje til å lære av sine erfaringer, feil og mangler. Pasienter får skylda for "alt som skjer".
5. Manglende vilje til å kommunisere, møte syke pasienter med empati, manglende vilje til å følge lovverket BETYR: Stort handlingsrom for pasientskade med dødelig utgang.

Er dette en situasjon Ahus kan leve med i lengden? Hvor er du Helseminister??

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
 Onsdag 9.juli 2014 - kl 14.00

Det skulle vise seg at DPS Døgn har hatt store problemer med innholdet i denne bloggposten. De gir meg, som sedvanlig skylden for situasjonen. Heller ikke denne gangen kan de ta imot noen pasienters virkelige erfaring med vennlig aksept. De går til og med så langt at de kaller meg for nettroll. Jeg synes det er ganske så karakteristisk for situasjonen med de påstander også andre samtalepartnere i sosiale medier for lenge siden har konkludert med: AT helseforetakene, og psykiatrien spesielt er erfarings- og læringsresistente.

Jeg har benyttet blogging i supplement til krevende terapi og det har ikke akkurat gått den veien jeg en gang trodde: AT DPS DØGN skulle sette pris på tilbakemeldingene slik at de har hatt anledning til å justere seg for å prestere bedre. Nei de vil heller sette sin lit til egne undersøkelser der de kun spør et utvalg pasienter som aldri ville finne på å ta bladet fra munnen for å si hva "jeg" egentlig mener. Så kan de påvirke sin egen utvikling i tråd med egne preferanser for undersøkelsen. Det er jo fint for dem, men katastofalt for oss som gjerne vil bidre til utvikling: Vi får skyldebøtta midt i fleisen og nektet videre helsehjelp. Så kjære Helseminister: Du har virkelig en stor jobb foran deg med å skape Pasientens Helsevesen. Lykke til og god sommer:-))

Fra Suicidal til Selvmord. Mer ydmyket går det ikke an å bli :-(

Når håpløsheten er i ferd med å ta overhånd!
Jeg har sammen med mine samtalefølgere på twitter diskutert og kommentert  artikler i Aftenposten og Erfaringskompetanse denne uken. Dette er artikler som har vist oss verdens tristeste statistikk over hvor mange som tar sitt liv i DPS-systemet i Helse MidtNorge.

Jeg tror ikke dette helseforetaket er unikt hva angår selvmordsstatistikk. Det er bare å gange opp med antall helseforetak i Norge og vi får en enda tristere statistikk. Og hvordan kan jeg vite dette? Jeg har vært der selv. I andre Helseforetak. Jeg har forsøkt 6 ganger, og dessverre misslykkes!

Twitteratet av følgere har gitt sine klare anbefalinger!
Jeg har nesten 6000 ulike venner i sosiale medier. 3000 av dem er på Twitter. Dette twitteratet har samtalet om de ulike artikler i 3 dager. Gode argumenter og kommentarer har jeg notert som god informasjon i beste Erfaringskompetanse-ånd. Siden omfanget er så stort kan jeg med stolthet si at våre innspill er signifikante. Grensen for signifikans går ved 1000 respondenter når anerkjente analysebyråer gjør sine Omnibus-undersøkelser.

Mine erfaringer i form av 11 punkter til Psykisk Helsevern i stat og kommune, som vil ta selvmordsforebygging på alvor, er dermed å anse som anbefalinger fra FOLK FLEST!! Jeg takker for at dere er medmennesker og deltar i viktige samtaler om helsesaker som berører oss alle!!

Følg oss gjerne på @emmahansen1963

Psykisk Sykdom: Depresjon, komplekse traumer og psykoser - med fare for suicidalitet - kommer i mange farger, fasonger og utrykk! Og med ditto rop om hjelp!

"Dette må ikke skje, og vi må lære av feilene vi gjør", er gjerne kommentarer vi hører fra ansvarlige ledere og politikere i riksmedier og på TV-debatter. Forrige uke ble Helsekonferansen gjennomført. Slike kommentarer blir bare fine ord i denne sammenheng. Sakskomplekset er stort når man skal finne frem til årsaker og etter hvert løsninger. Jeg tror man "må ha vært der for å forstå" (visesanger Terje Nilsen).

Jeg har tatt et standpunkt: Dele mine erfaringer fra selvmordsforsøk og rop-om-hjelp-selvmords-forebygging med dere. Jeg ønsker med dette å gjøre livet lettere for dem som kommer etter meg. Dette er mitt vitnesbyrd for å ivareta fortvilte der ute.  Noe som er i tråd med Misjonen i denne bloggen. Jeg foreslår derfor disse 11 oppfølgingspunkter til Psykisk Helsevern i stat og kommune:

1. Psykisk syke er medmennesker med behov for mer medmenneskelighet.
Vi har gjerne levd et liv med mye uverdighet og tidlig omsorgssvikt.  Det er medmenneskelighet konkretisert gjennom smertelindrende støttesamtaler som skal til. Jeg har beskrevet dette i bloggpost 3 og 4 om verdier, verdighet og medmenneskelighetens konstruksjon.

Pasienter som opplever stor ydmykelse, er gjerne isolert og lever i sin egen lille boble det er vanskelig å trenge gjennom. Vi trenger ikke bli møtt med mer sinne, irettesettinger, avvisninger og YDMYKHET. Jeg vil oppfordre alt Helsepersonell om å "bruke hodet"!                                                                                     

2. Manglende medmenneskelighet i Psykisk Helsevern er et System-problem.
Systemet er ikke tilrettelagt for behov utenfor Malen. Og som et vitnesbyrd fortalte senest i dag "Når håpløsheten er som sterkest er det problematisk på få kontakt med Personalet som har begrenset med tid". Og da snakker vi kun om dem som har fått kommet seg innenfor dørene på DPS Døgn eller Akuttpsykiatrien. Hva med alle dem som ikke blir hørt i sine ulike "rop om hjelp"?

3. "Når smerten og ydmykheten blir for stor, er ordet den beste medisinen" (Finn Skårderud).
Det er her kjernen ligger. Når man går fra deprimert til suicidal, og til å ville handle, er det å bli møtt med forståelse, medmenneskelighet (=empati) og omsorg eneste medisinen. Og at Personalet er villig til å være med deg "ned i helvete og ut igjen". I denne Sannhetens Øyeblikk velger Personal flest (erfaring etter 20-talls innleggelser)  å snu ryggen til og gå inn på vaktrommet og klage over slike pasienter som "er til stor belastning for alle aktører og krever mye tid" (Overlege DPS Døgn).

4. Fra Depresjon ->til Suicidal ->til Selvmord-> Nytt selvmordsforsøk.
Dette er en prosess som påvirkes;eskalerer opp mot handling (selve selvmordsforsøket) etter hvert som jeg som pasient opplever irettesettende ydmykelser, avvisninger og sinne fra Personal som ikke vil forstå, eller samtale med meg.

* Fra Inntaksmøter som nekter alvorlig syke traumepasienter hjelp på DPS Døgn (jmfr Overleger som tar Reservasjonsretten inn til nye Fagområder i forrige bloggpost).

** Via Personalet som samles i sine mange Behandlingsmøter på Vaktrommene, som fungerer som de rene Furterom (Vaktmøter som fortolker alle former for tilbakemeldinger og samtalebehov fra pasienter i krise som ren kritikk mot enkeltpersonal), hvor vanskelige pasienter blir forsøkt ekskludert fra det Anerkjente Vi.

***Til Personalet, i form av Sykepleiere som står over meg og skriker til meg når jeg bryter sammen i gråt i møter på Psykiatriakutten. Jeg har vært gjennom prosessen 6 ganger og er i ferd med å gjennomføre en 7.de - Jeg blir ikke "anerkjent som pasient godt nok" (=ikke likt av ledelsen på DPS Døgn grunnet denne bloggen).

5. NEI, NEI, NEI - fordi "du er sånn.. - du er slik.. - du gjør sånn.. - du gjør slik..". Slik når uverdigheten og fortvilelsen sitt maksimumsnivå. Og slik kan Personalet få lov til å velge og gå over lik. FAKTA, FAKTA!!

6. "Vi skal ha et Psykisk Helsevern med Pasienten i sentrum" (sentrale politikere).
Det er jo fint det. Loven om Pasientrettigheter skal sikre alle pasienter adekvat helsehjelp. Problemet er at den ikke blir fulgt. Det er et ønske fra alle pasienter å få hjelp så fort som mulig, for så å kunne fortsette i jobben eller med utdanningen. Ingen vil vel være syke lenger enn nødvendig. Dette burde være allmenn forståelse hos alle som jobber i Helse&Omsorg. Dessverre er det ikke slik.

Kjente stemmer (alle medier) hevder av Psykisk Helse er helsehjelp på andre klasse. Det er enklere å snakke om fysisk sykdom på første klasse. Så stigmaene er allerede der. I tillegg til disse:

1. Onde tunger har hevdet at "suicidale mener egentlig ingenting med det, men de trenger oppmerksomheten". Det må være dem som aldri har vært i nærheten av en psykisk syk pasient eller møtt psykisk helsevern. Slike stigma er uverdig oppmerksomhet!!
2. Min erfaring er at noen suicidale nok trenger å snakke om det for å få oppmerksomheten som følger med. Som ekstra fokus av Personalet på DPS Døgn. Jeg tror disse er i undertall.
3. Suicidale som virkelig mener det, snakker ikke høyt om "det" (når og hvordan). De handler etter at de har forsøkt seg på trinnene ovenfor. Det er derfor viktig at Personalet i DPS-er totalt sett er oppmerksom på de ulike måter å be om hjelp på før Pasienten handler.
4. Selvmordsforsøk som man ikke lykkes med. Det er et sjokk og våkne opp etter et selvmordsforsøk hvor du virkelig har trodd at nå er jeg ENDELIG nådd slutten av livet. Uverdigheten og sjokket gjør ikke noe videre med den fortsatte suicidaliteten om Personalet fortsetter å overse deg. For det er det de gjør: Later som ingenting. Da er det lett å forsøke en gang til.

7. Selvmord skjer på grunn av Systemsvikt i DPS-ene.
Det er grunn til å undersøke alle Helseforetak og finne statistikker og årsaker. Et register er kanskje nødvendig for å få beslutningstakere til å velge å satse på Psykisk Helsevern. OG SÅ: De sykeste pasientene er ofte dem som blir sett på som så store problem, og som så vanskelige pasienter i DPS Døgn-enheter og Akuttpsykiatrisk at vi nektes Helsehjelp- rett og slett!

F.eks på Akuttmottaket vi må vente lengst på å få snakke med en overlege. Minst 2 dager og da kan det være for sent. Det er vi som sliter mest med å få hjelp når vi nærmer oss "sannhetens øyeblikk" og vi handler på ønsket om å forsvinne fra denne verdenen.

8. "På seg selv, kjenner man ingen andre" (@medmenneske).
Det er viktig at samtlige Helseforetak tar informasjon og statistikker om selvmord inn over seg. Vi som er på Twitter hver dag kjenner til @erfaringskompetanse. Erfaringskompetanse dokumenterer erfaringer og er viktig vitnesbyrd fra Helseforetakene. Problemet er at Overleger og Personalet ikke er villig til å ta tilbakemelding er og uttalelser fra syke pasienter inn over seg->.

Nomenklaturen i Helseforetakene gjør at alle utspill og rop om hjelp fortolkes til å være "UTIDIG KRITIKK: Ubehagelige kritikk og - hendelser hver dag" (forrige bloggpost). Da blir det vanskelig å lære av sine feil. Dette er enkel sosial læring.
---->>Åpenhet for tilbakemeldinger, takknemlighet for at viktig informasjon flyter helt frem til ledelsen, erkjenne feil og beklagelser, frem til nye rutiner. Og en god dose empati. Det er slik andre virksomheter jobber med utvikling og læring i hverdagen. Hvorfor er dette så vanskelig å få til i Psykisk Helsevern i Helseforetak og kommunal helsetjeneste i Norge?

9. Retningslinsjer for gode smertelindrende samtaler?
Det finnes mye god fagkompetanse i Helseforetakene. De jobber profesjonelt med kursing innenfor ulike diagnoser og god kommunikasjon. Det som mangler er fokus på personlig egnethet hos Personale som jobber innenfor Psykisk Helsevern. Dere må nok erkjenne at all fagkunnskap og samlet kompetanse, kun kommer til sin rett, og har verdi, når den deles gjennom løsningsfokusert dialog eller terapeutiske støttesamtaler.Gode smertelindrende samtaler hvor Mentalisering er holdning og handling.

Kompetanse, personlighet, kommunikasjonsegenskaper og kapasitet er det som samlet bidrar til ADEKVAT SELVMORDSFOREBYGGING. DPS er også et sosialt system hvor ulike aktører påvirker hverandre gjensidig som likeverdige deltagere.  Det er dette viktige systemfokuset som skal til for å få til god forebygging av selvmord og hindre at pasienter går fra depresjon til å handle;ta selvmord (punktene ovenfor). Går det an å lage retningslinjer for personlig egnethet? Eller er dette rett og slett politikersnakk? Jeg sender anbefalingen videre "Personalet i Psykisk Helsevern må få hjelp med det de selv sliter med før de får plass til å være medmennesker for andre"(@medmenneske).

10. Pasientsikkerhet handler om etikk og verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien i landets største Helseforetak (bloggpost 1).
Denne gjelder fortsatt. Og noen av punktene er gjengitt i Regjeringserklæringen. Jeg vil anbefale at Personalet og Ledelsen i Helseforetakene lar seg inspirere av læringspunktene fra denne bloggposten. Et adekvat resultat av denne informasjonsinnhentingen kan være å revidere hvordan man samtaler med sine pasienter om hva som skal prege all kommunikasjonsatferd.

Det er mange måter å realisere god kommunikasjon på overfor Deprimerte og Suicidale. OG disse representerer et stort mangfold av personligheter som har sine ønsker om å bli ivaretatt "på en god måte for å hindre selvmordsforsøk". Skreddersøm er viktig. Det er derfor jeg er litt usikker på dette med å utvikle faste retningslinjer. Erfaringskompetanse må ligge til grunn. Og da er det bare å stålsette seg for å ta imot verdifull informasjon fra pasienter og være villige til å samtale med et større mangfold av pasienter.

11. Å utfordre systemsvikten, handler også om å utfordre hvordan man organiserer og leder alt Psykisk Helsearbeid i Helseforetaket og i kommunalt Psykisk Helsevern.
En artikkel i Erfaringskompetanse i går viste hvordan Ledelsen kan sørge for at dyktige sykepleiere hindres i å ivareta Deprimerte og Suicidale på en god måte i DPS-Døgn. Noe som har ført til at dyktige psykiatriske sykepleiere slutter for å jobbe utenfor Helseforetaket. Dyktige fagpersoner kan ikke sitte å se på at Pasienter nektes samtaler og smertelindring!!

Dette var alarmerende lesning. God sosial læring (punktene ovenfor) handler DERFOR også om å utfordre selve systemet. Denne konklusjonen står for eget regnskap "DPS-ene lærer ikke av sine feil, rett og slett fordi de ikke tar imot slik informasjon".

Helseforetak  kan f.eks ta kontakt med andre og mer private virksomheter som lever av kunde; brukertilfredshet, medarbeidertilfredshet (ingen sykepleiere slutter pga ledelsen), dekningsbidrag etter reklame og %fakturerte timer (for tjenester brukerne;pasientene er fornøyde med). Samtidig som dere tar alle punktene i denne bloggen til etterretning.

Jeg sender denne oppfordringen videre "Dette med medmenneskelighet er også noe Systemet må legge til rette for å utvise" (@medmenneske).

Takk for oppmerksomheten:-)

Overleger som tar Reservasjonsretten til nye fagområder. Om store kommunikasjonsutfordringer i Ahus -systemet, internt og med Pasienter i Psykiatrien:-((

"Sinnet er sannelig et skremmende sted. Dit bør man ikke gå alene".Miljøterapiboken, Skårderud 2013.

Innledning som setter bloggen i et perspektiv: Dypdykk i kommunikasjonsutfordringen i Psykiatrien.
"Vi ønsker å utvikle et Helsevesen hvor pasienten står i sentrum og garanteres behandling i nåtid". Fritt referert fra Regjeringserklæringen til SolbergRegjeringen.

"For i bakvendtland der kan alt gå an! Der er de like tullete og rare alle mann". Dette er refrenget på en kjent barnevise. Historien jeg nå skal fortelle kan høres ut som om den har foregått i bakvendtland. Men, nei. Dette er en faktisk historie fra virkeligheten. En virkelighet som finner sted på et av Ahus sine største DPS-er.  Jeg tar til motmæle mot et lager av avslag, epikriser og jorunalnotater som beskriver et skremmebilde av meg som Pasient med diagnosen komplex PTSD med tilknytningsskade.

Ulike medie- og nyhetskanaler har dokumentert store kommunikasjonsutfordringer internt og mellom enhetene i Ahus. Overleger må skrive åpent brev til styret gjennom lokalavisen og styret klarer ikke å få gode kandidater til adm.dir- jobben. Ledere som trer alvorlige endringer ned over sine kollegaer. På samme måte som ansvarlige overleger på Akuttmottaket sender ut turnusleger og ferske sykepleiere i front til å møte pasienter i krise. Dette til tross for store visjoner om å være beste sykehus på akuttmedisin. Mange klager til tross: Det kan se ut som om alle former for tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende blir oversett og overhørt. Og viljen til utvikling, utfordre systemet og læring ser ut til å være fraværende.

Jeg håper leserne av denne bloggen også er ansvarlige ledere og politikere i tillegg til de mange gode følgere av medmennesker jeg har i sosiale medier, spesielt på Twitter som @emmahansen1963. Jeg har også latt meg inspirere av seriøse helsedebatter om reservasjonsretten, retten til helsehjelp i nåtid - som ikke bare bør gjelde kreftpasienter, om leger som blir syke av pasienter, hvordan se barn som lever i omsorgssvikt og skadene av denne, samt undersøkelser som viser skremmende resultater for statlige institusjoner som skal ta vare på barn og ungdom. På papiret er jeg ingen ungdom lenger, men bli håndtert slik av overlegen på mitt lokale DPS Døgn. Takk for at dere er med meg:-)

Ahus (Akershus Universitetssykehus) profilerer seg med at:

• Ansvarlige og kliniske leger går på kommunikasjonskurs. De oppfordres til å trene jevnlig. Og noen har nå sett at noen pasienter gjør dem syke. Også siden de ikke takler konstruktiv dialog.
• Personalet i Psykiatrien skoleres i satsingen på Tryggere Traumeterapeut - Program utviklet av NVTS og som andre helseforetak også har blitt skolert i.
• Pasienter møtes av erfarne overleger på Akuttmottaket og blir godt ivaretatt videre.
• IA - et gode sykehus for alle ansatte. Regelverket praktiseres i alle enhetene.
• Lytteposten er for dem som har noen tilbakemeldinger til Ahus. Sendes rett til Kvalitetsavdelingen hvor kun Personalet høres i "klagesaker". Nomenklaturen i Ahus er slik at alle tilbakemeldinger omtales og oppfattes som klager.

"En mann som ikke kan smile, skal aldri åpne butikk" (Ukjent)
"Vi ansetter kun kompetanse med Voksentrening: Slik at de er villige til å hilse på kundene" (Robert Reitan i Reitangruppen).

At Personalet og Overleger kurses i kommunikasjon og avansert traumeterapi er kjempegodt utgangspunkt. Skulle man tro. Det kan se ut som om virksomhetskulturen i Ahus ikke støtter opp om mulighetene for god sosial kommunikasjon mellom Overlege og Pasient. Overlegen vil heller Reservere seg mot å ha noe med traumepasienter med tilknytningsskade å gjøre:

1. Nei! Du har ikke lenger rett til "Støtte i form av samtaler med Personalet og mulighet for deltagelse i aktiviteter og møter". 

Tilknytningstraumer beskrives og erfares som den mest alvorlige formen for traumer. Pasienten har en grunnleggende mangel på tillit. Opplevelsen av å være psykologisk alene i en følelsesmessig situasjon er potensielt traumatisk i fraværet av dialog og gode lindrende voksensamtaler.

Dialogen er en grunnleggende innstilling for god kommunikasjon, og som bunner i at Personalet og Overleger er genuint interessert i en relasjon bidra med sin "helsehjelp i nåtid";smertelindring. Dialog innebærer også at Vi utvikler oss i fellesskap.

Kommunikasjon er en prosess med ulike delprosesser. Det er viktig at ulike aktører forankerer innhold og forventninger til ulike delprosesser i fellesskap (i konstruktiv samtale..). Det krever velvilje for åpen og konstruktiv dialog. Slik bør gode kommunikasjonsprosesser med smertelindring i fokus for pasienten, finne sted:

1. Komme sammen på felles grunnlag hvor vi er gjensidige samtalepartnere. Unngå at Personalet ser på Traumepasienten (Komplex = Komplisert) som Monsterpasient og hvor Personalet inntar Offerrollen.
2. Å holde sammen er en fremgang.
3. Ulike samtaler skal også stimulere meg til en tilstand der jeg som Pasient er mer og mer åpen for å ta inn læring om andre voksne mennesker. Jeg skal lære meg til å tolke sinn og være sammen med andre voksne mennesker for å unngå konflikter i fremtiden. Dette er en sentral av Aap for 2014 som jeg har fått bistand til fra Nav, men hvor nå Ahus ikke vil forplikte seg.
4. Å kunne arbeide godt sammen er en suksess. Miljøterapi er et godt supplement til Polikliniske samtaler, der den skaper Tillit der den i liten grad har vært.
5. All behandling og aktiviteter for å bedre Psykisk Sykdom er sosialt konstruert; relasjon mellom mennesker. Det må være en utvikling i nærende relasjoner som gjør Pasienten moden for Påvirkning av flere Andre voksne mennesker.
6. Opplevelsen av å være Psykologisk alene i en vanskelig og traumatisk følelsesmessig situasjon, er traumatisk i fraværet av voksensamtaler og samspill. Nærvær, empati, omsorg, dialog og verdighet er viktige elementer. Traumepasienter befinner seg til en hver tid i en dobbeltoppmerksomhet mellom her-og-nå og der-og-da. Og er et Krenkende psykolgisk landskap med mange tillitsbrudd.

Til tross for ulike vurderingsamtaler med overleger og behandlere i ulike kompetansemiljø, korte kriseopphold, initiativ til nettverkssamtaler osv så viser det seg at DPS Døgn Ahus vil ikke gå inn for en slik kommunikasjonsprosess med meg. De overhører alle initiativ til samtaler, nettverksmøter om mine initiativ iht til å ta ansvar for en helhetlig behandlingsprosess. Psykiatrien i Ahus velger byråkrati og asymmetri gjennom skriftlige dokumenter (hvor Pasienten beskrives i utelukkende negative vendinger). De nekter meg innsyn i Jorunalen;dokumenter og jeg får ikke lov å være med å utvikle behandlingsplan eller innhold i tjenesten (jmfr Pasienterettighetsloven). De nekter meg mine pasientrettigheter - på den ene siden. Og står over meg å skriker til meg når jeg bryter sammen på Akuttmottaket, hvor jeg må vente i minst 2 dager før Overlegen vil ha en samtale med meg.

Samlet sett bidrar disse erfaringene til at min retraumatisering blir større og jeg mer utmattet både fysisk om mentalt. Å si i fra om dette er sløsing med ressurser: Kvalitetsavdelingen hører bare Ahus i sine klagesaker, aldri meg som Pasient i krise. Jeg lurer på hva ansvarlige ledere i Helse Sør Øst og politikere i Helsedepartementet mener om de hadde blitt behandlet slik i en stor personlig krise..?

2. Når ensomheten er i ferd med å ta overhånd, er språket Rusmiddelet. Det er vanskelig å være Alene Sammen i en stor krisesituasjon som Julefeiringen er.

"Ensomhet gjør vondt, men isolasjonen tar liv! Unngå å late som om det onde ikke har skjedd" (Diverse artikler delt på Twitter). 

Jeg deltar aktivt i sosiale medier hvor vi fremsnakker og roser hverandre gjennom gode samtaler. Vi er mange som påpeker at velvillighet, raushet og inkluderende evner er gode kommunikasjons-egenskaper. Der noen leger opplever at pasientene gjør dem syke, har Pasientene nok med å akseptere alle negative holdninger og egenskaper om tillegges oss traumepasienter. Og som ikke har rot i virkeligheten. Overlegen er ikke i samtale med Pasienten - hun snakker kun OM Pasienten.

 Og det kan se ut som om det er lav takhøyde for tilbakemeldinger i det byråkratiske Ahus, i en hektisk hverdag med pasienter i kø. Også i forbindelse med Julefeiring, hvor flesteparten av Pasienter ved Døgn er hjemme på permisjon. Dog kan vi som Pasienter vel forvente at det er et slags etisk regelverk som legges til grunn i vurderinger og avslag på Henvisninger til døgnopphold, utforming av Epikriser og Jorunalnotat? Pasienten har også innsyn, rett til å utarbeide tjenestetilbudet og klagerett. Men får ingen av delene i varetatt på DPS Døgn Ahus.

Noen kommentarer fra ulike skriv forfattet av Overlegen, der hun bl.a bruker min store krise og krisereaksjon (fortvilet gråt og panikkangst for kritikk, nettopp fra Overlegen (mor)) i julen 2013 hvor barndommens uverdige juler ble gjentatt:
- "Pasienten er en stor belastning for alle aktører"!
- "Pasienten passer ikke inn her hos oss. Det er noe helt galt og komplisert som feiler henne og derfor vil vi ikke bidra til å hjelpe henne".
- " Når pasienten snakker, er det kun klager på behandlere, behandlingsplanen, aktiviteter, medpasienter, måltider, osv. Vi vil helst slippe å ha noe med Pasienten å gjøre".
- "Pasienten bidrar ikke nok til at Personalet og Studentene får en god dag på jobben"!
- "Pasienten har ikke lenger tilgang til støtte i form av samtaler med Personalet"; " Det er like greit at hun er hjemme alene og ikke snakker med noen, fordi hun ikke er velkommen noen steder"!
- "Pasienten er traumepasient og hun har selv skylden for traumevirkeligheten. Hun har høy intellektuell kapital, slik at hun burde forstå hvordan og hjelpe seg selv. Vi vil ikke hjelpe henne med dette!!"
- "Pasienten er 50 år og det er på tide å bli frisk":

På den ene siden skal ulike samtaler og terapi arbeide med å fremme det vi skulle ønske var en selvfølge som gjensidig respekt og tillit, samt, responser i en hyggelig kontekst. Det viktigste Personalet kan gjøre for oss Pasienter - uansett situasjon - er å vise sine ferdigheter som Medmenneske. På den andre siden må Pasienter kunne forvente at Personalet, behandlere og Overleger er i stand til å ville samhandle med et mangfold av Pasienter på Voksenpsykiatri.

 Ledere og Overleger er rollemodeller og forbilder og de har en slags symbolsk effekt når de bruker 3,5 side med udelt negativ kritikk i å beskrive en traumepasient i krise:

"Pasienter: Vi er mennesker som er spesielt sårbare etter et liv i uverdig omsorgsvikt". Ta dere råd til å gi oss gode rause opplevelser og assosiasjoner knyttet til sosiale relasjoner, julefeiring, voksen-samtaler, gode sosiale tilknytninger og opplevelse av respekt og verdighet!!

Et 4 siders stort notat med udelt negativ kritikk er en slags eskalerende avvisning og manglende vilje til å se og forstå: Overlegen overhører og overser min uverdige smertefulle omsorgssvikt og reflekterer aldri over at jeg var i krisesituasjon i julen 2013, min ydmykende ensomhet uten støttenettverk og mine forsøk på å bli forstått og bidra i å utvikle en aldersadeqvat Behandlingsplan. Jeg kollapser på kontoret til Overlegen, i gangen eller ute på gårdsplassen i fortvilet gråt og panikkangst. Personalet med Overlegen i spissen lar seg ikke affisere, skrever over meg, snur ryggen til og går sint inn på vaktrommet. Og så: Ingen kommentar. -> Hva sier ekspertene?:

" I behandling av tilknytningstraumer må vi bruke vår med menneskelighet til å hele det som er skadet av umenneskelighet". Alle tekstene i Jorunalen min viser på en måte hvordan Overlegen påstår at jeg nærmest forpester DPS Døgn Ahus med min tilstedeværelse. Det oser skyld, skam og avledningsmanøvre av notatene, som jeg oppfatter som utidig hersketeknikk fra en Overlege som ikke vil ta i bruk sin autorisasjon som Overlege i mitt tilfelle.

Beskrivelsene ovenfor viser hvordan Overlegen(e) i Psykiatrien i Ahus forsøker å Reservere seg mot meg og ikke i tråd med Helsepersonelloven. Overlegenes autorisasjon dreier seg om velvilje til å gi med adeqvat helsehjelp i nåtid. Dette er en innebygget velvilje i lisensen som også skal hjelpe meg og IKKE resultere i "Handlinger i tjenesten som svekker tilliten til helsepersonellet og i så stor grad at man blir uegnet som Helsepersonell" (Helsepersonelloven). Det store NEI som utvises i mitt tilfelle er også en form for ydmykende grensesetting fra Overlegens side. Slik mor gjorde dette i min traumatiske uverdige omsorgssvikt (= Komplex PTSD).

 Det Vonde som preger mitt liv og min person har ikke blitt, og vil TYDELIGVIS aldri bli tålt på DPS Døgn Ahus. Alle ordene og beskrivelsene er bare nedsettende og fryktelig vanskelig lesning for meg. Min åpenhet og utviste tillit til behandlere og miljøpersonale blir brukt mot meg og omtales som utidig støy. Jeg er dårligere enn noen gang. Høyt totalt symptomtrykk i aleneheten har gitt meg en livskvalitet som er dårligere enn noen gang. Jeg opplever mer at jeg "banner i kirken" når jeg desperat ber om Helsehjelp på Døgn i Psykiatrien i Ahus.

3. Å utelate noen er en form for mobbing som gjør veldig vondt. Sinte negative og utolmodige avvisninger er en form for utilbørlig sosial dominans.

Litterataturen omkring traumebehandling og behandling av tilknytningsskade tar til orde for en helhetlig tilnærming til å ville forstå traumevirkeligheten og:
- møte meg der jeg er i krisen med å ville tåle min smerte og uhensiktsmessige reaksjoner (iht hva Personalet tåler på DPS Døgn Ahus).
- møte mine behov for voksensamtaler med vennlig aksept og gjensidig tillitt, ikke bare "er du så misfornøyd du da".
- reparere selvet og inkludere den gjensidige tillitten som aldri har vært der.
- forstå hvordan mitt totale symptomtrykk og livskvalitet er sosialt konstruert. Og min alenehet:

ENSOMHETEN: Jeg lever i min egen boble av ekstrem omsorgssvikt, hyperventilering og mye smerte relatert til samtaler og avvisning som lever sitt eget liv i mitt hode. Og det at ingen vil samtale med meg eller mentalisere (undres og stille åpne spørsmål som Hvordan har du det?). Jeg har ikke noe støtteapparat og ikke noe nettverk av venner, familie eller jobbrelasjoner. Jeg har aldri opplevd å ha tilhørighet til noen grupper, egentlig.

STØTTENETTVERK er viktig i behandling av emosjonelt krevende arbeid med psykososiale problemer med mye ensomhet og utmattelse. Pasienter med trygg tilknytning vil lettere utvikle gode allianser og ha raskere nytte av traumebehandling.

Det er derfor min behandler har henvist meg til et lengre døgnopphold på DPS Døgn Ahus. Vi har konkretisert behovet for utvikling og rehabilitering av krevende traumebehandlingsarbeid over 2 år i et miljø med mulighet for voksensamtaler og gode sosiale tilknytninger for å bygge opp tryggere plattform og toleransevindu:
- skape trygghet for videre krevende traumebehandling og bearbeide tilknytningsskade som følge av Eksponeringsterapi i regi av DPS Døgn.
- gjøre meg som pasient moden for Påvirkning av flere andre voksne ifb Aap.
- gjensidig nyttig samarbeid, samhandling og læring i terapeutisk dialog og voksensamtaler med personalet.
- det er utfordrende å la seg påvirke i forhold mellom Selvet og Andre. Følelser fremkommer i kontekst hvor man er i relasjon til Andre. En aktivitet som er umulig i Ensomheten.
- hvor DPS Døgn Ahus tar på seg utfordringen med å gjøre medmenneskelige kvaliteter til profesjonelle ferdigheter: Voksenpsykiatri hvor samtalepartnere har trening i å være empatisk til stede, lytte og ville samhandle;samspille i et gjensidig nyttig Partnerskap..

Overleger og helsefaglige ansvarlige i Psykiatrien i Ahus velger bevisst å tolke alle mine utsagn, initiativer til å ta ansvar for behandlingsprosessen, krisereaksjoner på korttidsopphold, regelrette rop om hjelp i en uverdig hverdag - bevisst ydmykende negativt. Overlegen på DPS Døgn er utelukkende negativ i sin beskrivelser om meg, og sjenerer seg ikke for å tillegge meg negative holdninger og handlinger som ikke har rot i virkeligheten. Jeg har ingen beskyttelse mot dette og min Polikliniske Psykiater har gitt opp alle forsøkene på samtale og nettverksmøter for å forankre kunnskap om min traumatiske lidelse og hvordan helsehjelp på DPS Døgn best kan gis.

Overlegene velger å lete etter "tilfeller" å kritisere meg for og konstruere meg til å være et så stort "problem" at jeg fremstår som monsterpasient. Et monster så stort at ingen Overleger, men vett og forstand, vil ha meg innenfor dørene. Ei heller "ta i meg med tang, en gang"! All denne negative destruktive kommunikasjonen - som hverken meg eller min Psykiater har lagt opp til - repeterer min ydmykende omsorgssvikt i barndommen. Hvor ulike Overleger har rollen som min mor, og INGEN vil ha noen former for voksensamtaler med meg. INGEN har spurt: "Hvordan har du det? Hva kan vi hjelpe deg med, nå?" Og de hilser ikke når vi møtes i korridoren.

4. Overlegen har etablert en Fryktkultur der det å være åpen for tilbakemeldinger fra Pasienten, er det samme som å kritisere hele Døgnavdelingen med deres mangfold av ansatte og pasienter. Flere Ansatte har tatt til orde for at Personalet er redd Pasienter som tør ta til orde, og ha mening om egen "håndtering på avdelingen".

Et av kjerneelementene i min uverdige traumevirkelighet er at jeg alltid har vært et problem og en belastning for mine foreldre. Av en eller annen grunn har jeg aldri bidratt positivt eller gjort noe bra i min mors hode. Min mor har vært ute etter å ydmyke meg på en slu og sosialt kontrollerende måte. Det ble etter hvert så vondt å være familiemedlem, siden kommunikasjonen fra min mor utelukkende gitt ut på å kritisere, irettesette og ydmyke meg muntlig og voldelig. Jeg har alltid måtte stå helt alene i store kriser med mye ydmykhet. Andre voksne har praktisert Passiv Medvirkning i de lukkede rom (tidligere bloggpost). Jeg mangler en grunnleggende tilhørighet til en gruppe og gjensidig tillitt til voksne som jeg er livredde for å møte når jeg er i krise. Julen er en stor krisetid for meg.

Jeg har absolutt behov for sunne støttesamtaler i supplement til krevende traumebearbeidingssamtaler poliklinisk. Jeg får kjempegod hjelp av min Psykiater 2 ganger i uken. Min ensomhet er mer alvorlig påkjenning enn den DPS Døgn Ahus velger å ta inn over seg.  Når de nå gjør et alvorlig veivalg for min behandlingsprosess og helse ved å nekte meg døgnopphold for alltid i Ahus-systemet. - uten å samtale med meg om total adeqvat behandlingsprosess iht Aap.

Politikere snakker om behandling i Helsesektoren med Pasienten i sentrum. Og om ditt nærmeste sykehus ikke har kapasitet, så er det Fritt Sykehusvalg. Kære Politikere og Helseminister: Regelverket knyttet til Pasientrettigheter, Helsepersonelloven og Forvaltningsloven (svar på henvendelser) PRAKTISERES IKKE. Og det er ikke alle sykehus med adeqvate Døgntilbud til Traumepasienter som praktiserer Fritt Sykehusvalg, slike som Vestre Viken og Modum Bad.

Og om noen eksterne Overleger leser min Jorunal, så er det lett å forstå at de ikke vil ha meg innenfor dørene, slik som Overlegene i Psykiatrien i Ahus beskriver meg som Pasient i krise og kritiserer mine krisereaksjoner. Min personlige krise i julen 2013 er en stor krise brukt mot meg på mest ydmykende måte - helt seriøst!!. Dette opplever jeg så ydmykende og negativt uverdig. Overlegen  har rett og slett tatt fra meg det siste jeg har av verdighet. All kommunikasjon Om meg foregår Uten meg tilstede. Helt utrolig, men sant!! Og nå har de tatt et avgjørende alvorlig veivalg for min samlede behandlingsprosess, liv og helse.

"Det er vanskelig å få tillit til noe som ikke skal vare" (Miljøterapiboken, Skårderud). Å få vite at ingen vil hjelpe deg, men heller velger å kritisere at traumepasienter ikke skal være innlagt på Døgn når du er fortvilet å går i oppløsning, er en krevende øvelse i seg selv.  Traumepasienter roper etter medmenneskelighet og empati i praksis. Vi kan tydeligvis ikke forvente at personalet vi være tilstede for oss og samtale om gode løsninger og erfaringer. Det er nyttig å samtale om utfordringer for alle parter. Det utvikler alle aktørene i dialogen. Men det må være takhøyde for slikt arbeid på DPS Døgn.

I stedet viser de en måte å kommunisere på som ikke godtas i noen andre Sosiale Virksomheter:

• Overhører og overser kjerneinformasjonen når pasienten formidler sin smerte i en kontekst av uverdig omsorgssvikt.
• Skaper rykter om den vanskelige traumepasienten slik at et samlet personalet får en udelt negativ inntrykk av pasienten. En negativ gift som også spres til ledere og adm.personale.
• Personalet snur ryggen til og går inn på Vaktrommet når jeg bryter sammen på kontoret, i gangen eller ute på gårdsplassen. INGEN spør "hvordan går det - trenger du hjelp"?
• Overlegen og Personalet operer med en skjult agenda overfor Pasienten som ikke får lov å være med å utarbeide Behandlingsplanen eller innholdet i Tjenesten.
• Traumepasienter med tilknytningsskade konstrueres til å være så problematiske som en monsterpasient kan være. Og Personalet inntar offerrollen hvor "vi vil ha oss frabedt noen som helst kommentarer fra deg!!!"
• Jeg får ikke svar på henvendelser av ulike innhold. Jeg blir også nektet innsyn i avslag så lenge at jeg ikke kan ivareta mine rettigheter til å klage.
• Behandlere og nøkkelpersoner jeg aldri har snakket med møter meg med sinte blikk uten å hilse - en taushet som er ulidelig for meg og typisk hersketeknikk som mor brukte.
• Min sårbarhet og retraumatisering brukes mot meg: "traumevirkeligheten er din skyld og vi vil ikke hjelpe deg!!"
• Jeg nektes deltagelse i aktiviteter og møteplasser hvor pasienter knytter relasjoner - OGSÅ!
• Jeg skal oppdras "med fokus på døgnrytme og mat" i krisesituasjoner og fratas all verdighet.

For alle oss som har jobbet med sosial kommunikasjon og læring, så forstår vi at det å komme ut av komfortsonen er krevende. Og at det er krevende å stå i utviklingssamtaler hvor en også må takle kritikk rettet mot egen person. Men så er det også slik at vi alle er mennesker som gjør feil. Også Personalet på DPS Døgn Ahus. Men dere virker å være helt suverene, uten feil og ingen har øvelse i "ekte uforbeholden unnskyldning" når samtalepartnere trår virkelig feil:-(

Jeg har sett at enkelte i Personalet har forsøkt å komme gjennom glavalaget av negativitet rundt meg som pasient og har forsøkt seg på Opprører- og Helt-rollen, men blitt slått tilbake, og har gitt opp. Det er et stort apparat av behandlere, miljøpersonale, leder, overleger og studenter på Døgn, og ikke alle er i kontakt med den enkelte pasient. Men fryktkulturen står skrevet i ansiktene på alle, og de er negativt innstilt til meg som Pasient før jeg får satt meg ned i stolen og snakket med nye "hjelpere" - "Har du egentlig tillit til oss da"??

Jeg tar ansvar for min behandling og utvikling, men jeg får ikke lov å være gjensidig samtalepartner i møter;samtaler. Jeg skal liksom oppdras. Jeg viser stor åpenhet og tillitt og har lenge trodd at dette har bidratt. Noe Også mine notat med oppdatering av traumevirkeligheten og forslag til kommunikasjonsmåter som skal hjelpe meg og hjelpe miljøpersonalet til å gjøre jobben sin, er ment å demonstrere. Derfor var det spesielt vanskelig å lese jorunalen min for desember 2013.

DPS Døgn Ahus har skolert sitt Personale i Tryggere Traumeterapeut over ett års tid. Om de ikke tar kunnskapen i bruk, går den i glemmeboka. Vi som har  gjort karriere vet at det er smertefullt å bruke kurs og tilbakemeldinger til å skape endringer. Det krever mot og ekstra energi i en hektisk hverdag til å gå fra kjennskap -> til kunnskap -> til nye holdninger til traumepasienter.  Og frem til å bli -> tryggere traumeterapeut. Det er mulig å gjøre denne utviklingen sammen med kompliserte traumepasienter. Om vi får mulighet til å samhandle og spille sammen med et engasjert positivt personale. Vi kan bli gode utviklingspartnere om kulturen tillater dette. Men det gjør den tydeligvis ikke. Og det er synd. Også for dem som kommer etter meg!

Litteraturen anbefaler "Unngå umenneskelig påkjenning og traumeskader i et stadig lengre tidsperspektiv". Det kan se mørkt ut for meg og min Aap. Tiden går. Jeg takler dårlig å være Ingen, Problem og uten verdi. Det viktigste er at Behandlere på DPS Døgn Ahus nå stopper:

- den formen for sosial ekskludering jeg opplever og som er skissert i min Jorunal. Jeg vil at de verste Jorunal-dokumentene slettes!
- den formen for unormale spilleregler med å være sint og ikke hilse og ikke hjelpe meg når jeg kollapser i nærheten.
- nekte meg nødvendig helsehjelp i Døgnenhet. Finne en enhet som er villig til å samarbeide med meg for mitt beste og i håp om at jeg kan bestå Aap og komme ut i jobb igjen.
- all avledningsmanøvrene av nedsettende beskrivelser og opplevelser på trykk og i samtaler.
-  å overhøre og ikke ville forstå at resultatet av omsorgssvikt kommer i mange former og nyanser

Følg meg gjerne på @emmahansen1963. Om du ønsker å sende meg en mail, så er emmahansen1963@gmail.com adressen.

Husk at " Dine ord lever sitt eget liv i et annet menneske".

* Finn Skårderud og Bente Sommerfeldt. "Den store miljøterapiboken. Mentalisering som holdning og handling (MBT-M)", Gyldendal 2013.
** Jaakko Seikkula og Tom Erik Arnkil:" Åpen dialog i relasjonell praksis. Respekt for annerledeshet i øyeblikket". Gyldendal 2013.
*** Kjell Underlid: "Å bli hersa med. Utilbørlig sosial dominans". Gyldendal 2013.