Nådeløse ledere og psykologspesialister i Traumepoliklinikken til Modum Bad i Oslo

Hvor har det blitt av de profesjonelle ekte medmenneskene?

"Tro det eller ei - stor respons når hemmelige/lukkede miljøer eksponeres for første gang"..(?)
Min forrige bloggpost om Modum Bad spredde seg som ild i tørst gress. Og engasjementet var stort. De eneste som ikke deltok i dialogen (blogg, twitter, FB.. er alle offentlige dialogplattformer) var ledere og fagpersoner i Modum Bad. De hadde altså muligheten til å formidle sin side av de alvorlige sakene, men lot være. En sak har minst 2 sider og samtaler kan bringe gjensidig nyttig kunnskap til de berørte aktører.

"Livet er ikke alltid forgylt, og stundom kan det gå så veldig galt."
Jeg ble derfor inspirert til å formulere en ny bloggpost med betydelig større alvor. Før jeg skriver videre: Nei- dette er ikke fiksjon. Dette er faktiske opplevelser. Og - ja: Jeg har forsøkt å få ansvarlige ledere i tale om alle elementene jeg omtaler i denne bloggposten som har et betydelig stort alvor i seg. De VELGER ALLE å styre unna voksendialogen :-(

1) Modum Bad i Oslo består av et fagmiljø med høy kompetanse. Og en skuespiller.
"De tåler så inderlig vel den smerten som ikke rammer dem selv. Når pasienter virkelig trenger deres kompetanse".

De er erfarne psykologer (3), psykologspesialister (6), leger, psykiatriske sykepleiere  ----> Og så ble vårt kurs "ble avspist" med en skuespiller. På nettsiden til Modum Bad er de ulike omtalte aktører beskrevet med bilde, navn, tittel, e-postadresse og telefon.nr. De er altså offentlig tilgjengelige. Se for øvrig www.modum-bad.no. I denne bloggposten deltar følgende sentrale aktører:

• Leder Traumeklinikken Marianne Klouman (marianne.klouman@modum-bad.no)
• Skuespiller Annika With (Annika.with@modum-bad.no, 21416152)
• Psykolospesialist Hanne Netland Simonsen (hanne.netland.simonsen@modum-bad.no)
• Overlege/Fagdirektør Ingunn Amble (ingunn.amble@modum-bad.no)
• Psykologspesialist Katinka Salvesen (Katinka.salvesen@modum-bad.no)

Krevende utviklings- og omstillingsprosesser krever utholdenhet hos alle aktører til å løse opp i utfordringer og misforståelser som vil oppstå underveis i prosessen på 20 uker.

 Mine bloggposter (forrige og denne) viser hvordan ledere og psykologspesialister i Modum Bad, beklageligvis fremmer:

- uakseptabel kommunikasjon og håndtering av allerede krenkede komplexe traumepasienter. Skuespiller Anniken With snakker til meg på en helt uakseptabel måte. Hvorfor gjøre skaden og skamfølelsen større.

- hardhendt, hastig og ekskluderende PROBLEMHÅNDTERING hvor Pasienten automatisk får skylda for den krevende situasjonen uten løsningsfokusert dialog. Modum Bad takler ikke situasjonen siden Dere velger å ekskludere meg fra kurset etter et kort møte i et av de lukkede møterom, uten å ville vite min side av den krevende situasjonen, og helt uten min behandler som tross alt har ansvaret for min krevende traumebehandlingsprosess.

- barnslig opptreden ved å snu ryggen til meg når jeg VALGTE å være den voksne som forsøkte å løse den potensielle konflikten (misforståelsen med hjemmearbeidet) med Skuespilleren.

- krenkelse av Pasientens rettigheter som å følge Vanlige/etablerte prosedyrer  når avtaler skal endres eller avsluttes. I den profesjonelle verden utenfor Modum Bad er Prosedyren å innkalle berørte aktører (det vil si meg og min behandler som tross har ansvaret og beslutningsmandatet for min behandling) til samtale slik at vi får anledning til å formidle vår side av saken, og evnt utfordre deres syn og beslutning. Noe som gjøres før den endelige beslutningen eksponeres i Behandlingsmøte (alle behandlere til kursdeltagere). Det er smertefullt å vite at jeg i dette møtet omtales og diskuteres som et stort problem, siden det var meg Skuespilleren kjeftet på. Min behandler ble overrumplet og fikk ingen svar på sine spørsmål. Andre Behandlere får anledning til å klage på dårlig stemning på kursdager siden deres kursdeltager får angst når Skuespilleren skjeller meg ut. Ingen profesjonell virksomhet gjør slikt!!

- baksnakking - ledere og nøkkelpersoner kan bare snakke om pasienten i lukkede møterom og på høyttalende telefon til min behandler. 0 respons på alle mine dialogforsøk.

- sladder fra "Andres" behandlere som kan ringe leder/psykologspesialist og klage inn alt de ikke "tåler og bevisst misforstår" (lett når du selv ikke er tilstede i kursdager) på vegne av egen klient. Leder/psykologspesialist deltar aldri på kursdager.

- at traumepasienter forblir på trygdeytelser og aldri kommer ut i arbeid. Det gjelder de såkalte FLINKE pasientene som ikke gjør hjemmearbeid og aldri bidrar i gruppa. Dere stabiliserer traumepasienter til 4-års-alderen med alt barnslig sansefjas, pusing og dulling (forrige bloggpost) ("takk for at du deler - lykke til". Jeg er imponert over dere som klarer å komme hit på kursdager).

- trakassering med barnslige hersketeknikker i kursdager når Skuespilleren kun snakker med sine "kursfavoritter" og forteller dem hvor flinke de er som får lov å velge å ikke gjøre en eneste innsats. Hun samtaler med kursdeltagere etter tur og stopper når hun ser meg. Det samme gjør Psykologspesialist Hanne Netland Simonsen den hun kun spør sine "gullunger" når hun går gjennom Undervisningen. Jeg ble plassert i skammekroken i ene delen av møtebordet med merkelappen Syndebukken - jeg som har gjort alt hjemmearbeid og villig bidrar i gruppa på en måte som jeg nå ser at Skuespilleren ikke har kompetanse til å forstå - rett og slett.

- løgn og bedrag pr telefon når jeg stiller konkrete spørsmål til Psykologspesialisten der hun lover og lyver meg rett opp i ansiktet pr telefon ("vi skal bare snakke om rammer og regler")  og gjør meg til hovedtema og konfliktsak i behandlingsmøte jeg selv ikke får delta i.

- sin egen fortreffelighet som anerkjent kompetansemiljø på Traumer, Dissosiasjon, Spiseforstyrrelser. Pasientens smerte tåles ikke av Psykologspesialistene i Modum Bad - dette er Pasienten sin behandler sitt ansvar!! Derfor bli  mine forsøk på problemløsning - spørsmål, uenighet, initiativ til løsning osv blir møtt med "hold deg unna - vær så snill" når jeg blir ekskludert fra kurset. Slik hever de seg også over regelverket knyttet til Helsepersonell, Pasientrettigheter, Forvaltningsloven.. (de får millionstøtte av Helse Sør&Øst).

- egen ansvarsfraskrivelse i problematiske situasjoner hvor møteleder skjeller ut kursdeltager fordi vedkommende ikke svarer iht malen for tilbakemeldinger, forventet forståelse og fortolkning av hjemmearbeid.

- en oven-fra-ned- kommunikasjonskultur hvor det ikke tåles at Pasienter er uenig, trigges av helsepersonellet, stiller spørsmål eller deler erfaringer med hjemmearbeid UTENFOR MALEN. Den hemmelige malen som gjelder all kommunikasjonsatferd, fortolkning og håndtering av Belastende traumepasienter osv.

Utrolig mye kreativitet for å unngå Voksensamtaler og konstruktiv problemløsning  MED meg.

- manglende vilje til å løse potensielle konflikter forårsaket av Dem selv fordi dette er for BELASTENDE utenfor komfortstolen. Når jeg som pasient med diagnosen Komplex (for Modum Bad=Komplisert) PTSD med tilknytningsskader og spiseforstyrrelser (=Pariakasten) forsøker å få mine opplevelser om trakassering, ekskludering, flåkjeft fra Skuespilleren osv opp til tema for toppledelsen, blir jeg heller kastet ut av gruppa.

- ekskluderende handlinger med stor evne til å overse alle former for tilbakemeldinger  (ekskluderer viktig informasjon til læring..) når Ledere og Psykologspesialister i lukkede møterom konstruerer meg som et problemcase og samtidig snur ryggen til når jeg forsøker å ta opp nye krenkelser som gjør skaden STØRRE med rette vedkommende. Jeg har samtidig forsøkt å få svar på disse ekskluderende og "opplevd trakasserende handlingene" i skriftlige henvendelser uten å få noe svar: Å ignorere slike alvorlige henvendelser er regelrett ondskap.
 .

2. Modum Bad sin mest strategiske målgruppe er pasienter som har levd et helt liv med krenkelser og omsorgssvikt. Vi har diagnosen Komplex PTSD, tilknytningsskader, dissosiasjon og spiseforstyrrelser.
Det verste Modum Bad kan gjøre er å fortsette å krenke oss og gjøre skaden større. Det har De ennå ikke forstått!!

FORMÅL: Modum Bad fremmer psykisk helse og livskvalitet. De skal kun være et Supplement til ordinær behandling ved DPS (offentlige og private psykologer, psykologspesialister, psykiatere/leger..). Modum Bad sin Traumepoliklinikk i Oslo tilbyr utredning/Second Opinion og gruppebasert behandling.

Men når vi trigges, er uenig i hvordan kunnskapselementer skal fortolkes og hjemmearbeid skal deles. SÅ VELGER FAGPERSONER Å SE EN ANNEN VEG. De vil ikke involveres i noen voksensamtale - de har ikke ansvar for kommunikasjon, utvikle gjensidig tillit eller praktisere medisinske faglig etikk. De har overlatt all "kommunikasjon og håndtering" av retraumatisering de selv har forårsaket til Pasientens behandler. Fagpersonalet i Modum Bad skal være et supplement, og om det er noen kommentarer, så tas ikke disse imot med takk.

Jeg har også en traumatisk opplevelse med psykologspesialist Katinka Salvesen: Tidlig i januar for et par år siden hadde hun etter 10 krevende samtaler og ditto tester gjort sin "vurdering av meg", også omtalt som Second Opinion. De 5 første minuttene av samtalen vår ble jeg møtt med høytlesning. I etterkant spurte hun: "Kjenner du deg igjen?" Normale voksne vet at det er 50% sannsynlighet for at jeg vil svare "Ja" og like stor sannsynlighet for at jeg svarer "Nei!"

Jeg svarte ærlig NEI - og ble kastet ut av kontoret hennes umiddelbart. Samtalen tok til sammen 10 min. Den var så nedlatende krenkende (jeg fikk kjeft rett og slett) at jeg kollapset av avmagring (veide bare 50 kg) og retraumatisering på gårdsplassen. Å formidle denne hendelsen i ettertid ble møtt med, den (skulle det vise seg) sedvalige 0 respons.

Min behandler forsøkte å få hjelp til meg på Modum Bad sin døgnenhet i etterkant i februar 2012. Henvisningen resulterte i en 1,5 side nedlatende og krenkende beskrivelser av min person og måten jeg mestrer min Komplexe Traumelidelse og spiseforstyrrelser fra leder for traumeenheten Gunn Abrahamsen. Vi fikk selvsagt sjokk, siden hverken meg eller min behandler kjente oss igjen i disse krenkende og sårende personbeskrivelsene, regelrett som "takk for sist" for at jeg klagde på Katinka Salvesen sin håndtering og vurdering av meg.

Sånn går det når man drister seg til å gi Modum Bad en tilbakemelding. En alvorlig opplevelse - både det å ikke bli forstått og anerkjent rett, men også at de velger å ikke hjelpe meg med mine traumer og spiseforstyrrelser. Hvordan kan Modum Bad være et anerkjent fagmiljø når høyt utdannede fagpersoner hverken trenger å vise til et minimum av kommunikasjonsatferd og medisinsk etisk praksis og det verste: Ikke ville hjelpe. Jeg kollapset på gårdsplassen og det lar de seg ikke affisere av. Flere har visst nok samme erfaring, men de har ikke kommet til overflaten før nå: Det hører også med til saken at jeg har måttet tåle mye kritikk som pasient fra eksterne når de leser min bloggpost om Modum Bad.

"Dette er så langt unna Pasientens Helsevesen det går an å komme - hr Helseminister!"
Modum Bad blir støttet med millionbeløp av Helse Sør ØST. Er dette god utnyttelse av offentlige ressurser/skattebetaleres penger? Og hvordan hadde du likt å blir håndtert på denne måte jeg skisserer?  Det hører også med til saken at Modum Bad i Oslo er en flott villa med fagpersoner fordelt over 2 etasjer. Det er ingen pasienter som venter på venterommet. Og møterommene er stort sett tomme. Hva gjør alle disse dyktige ufeilbarlige menneskene? Ikke alle kan drive med forskning og utvikling. Eller er det viktigste å ha en god dag på jobb? Uten avbrytelser fra traumepasienter med behov for empati og mentalisering. Dere velger å se bort når vår smerte kommer til overflaten, rett og slett fordi vi da blir en for stor belastning..? Jeg stiller spørsmålene vel vitende om at jeg aldri vil få svar.

Stabilieringskurset formidler viktige kunnskapselementer som vi traumepasienter skal benytte i en krevende og smertefull traumebehandlingsprosess. Dette er ALVORLIG. Det er alvorlig at jeg nå nektes muligheten med å få mine relasjonstraumer stabilisert!!

3.0 Jeg så STAB-KURSET til Modum Bad som en siste mulighet til å bli helt frisk av traumelidelsene og spiseforstyrrelsene som Rehabilitering tilbake til jobb og karriere.
"Det er utrolig smertefullt å være en komplex traumepasient med tilknytningsskader og spiseforstyrrelser. Forsøk å gå noen dager i mine sko. Så kan du se hvor bra du har det!!"

Og derfor er nedturen desto større. Jeg utviklet et program og utviklingsprosess over 20 uker og med 5 milepeler. Og med en egen liste av 30 fagbøker som skulle utgjøre Litteraturen for selvstudiene. Dette fordi Traumemanualen stab-kurset benytter er sterkt begrenset i sin kunnskapsdeling og traumerelaterte lidelser og "hvordan få det bedre". Jeg konstruerte en omfattende utviklingsprosess, som bl.a skulle hjelpe meg med å lindre:

- affektregulering og traumebasert omsorg i et tilknytningsperspektiv.
- hvordan er min frykt og traumevirkelighet konstruert som følge av vold i nære relasjoner, utstudert ondskap og krenkelser av slemme voksne, livet uten nære relasjoner og familienettverk osv mange vanskelige tema.
- krenkelsenes sosiale konstruksjon med resultatet desorganisert tilknytningsskade.
- den vonde skapfølelsen, ensomheten, frykten for Mor og nærhet til andre voksne...
- alt jeg må erkjenne som jeg har mistet og hvordan min hjerne ikke er normalt utviklet
osv - listen er lang.

Jeg har hverken hatt sommer- eller høstferie. Jeg prioriterte å forberede meg til Stabiliseringskurset i Modum Bad. Det samme gjorde min PT der vi utformet Programmet/Utviklingsprosessen. Jeg leverte min omfattende Utviklingsprosess til min Jorunal-ansvarlige psykologspesialist Hanne Netland Simonsen 3 uker før kursstart. Her omtalte jeg energibalansen: Den viktige kommunikasjonsatferden og problemløsning for å hindre konflikter. Noe som er "normalt" siden endringer og omstilling er noe av det mest krevende vi medmennesker foretar oss, og som vi er konstruert til å ha motstand mot. Mye kan skje siden "vi bare er mennesker og mennesker gjør feil" osv.

Jeg har lang fartstid med utvikling- og omstillingsprosjekter i det private næringslivet. Det var også derfor jeg var den VOKSNE som var villig til å samtale og løse potensielle konflikter som oppstod på kursdager. Men når jeg henvender meg til rette vedkommende så velger Skuespilleren å vise meg ryggen og masjere ut av møterommet. Er ikke dette barnslig?

En Skuespiller har ingen autorisasjon knyttet til sin rolle, hvor det er nedfelt et sett av medisinsk faglige etiske spilleregler. Derfor må hun forholde seg til folkeskikken og våre normale etiske spilleregler for sosial omgang. Men det mangler. Det samme gjør relasjonskompetansen. Interessant dette siden det vi kursdeltagere har til felles: Vi har relasjonstraumer. Traumer som følge av at vi har blitt krenket av voksne helt frie fra egenskaper som:

- Vi er likeverdige voksne mennesker
- Vi har alle ansvar for den gjensidige tilliten --> tilliten er som fortjent. Og mistillit avler mistillit min kjære Annika!!
- God konstruktiv dialog hvor samhandlingen gjøres med en positiv holdning og væremåte. Flåkjeft med usanne påstander basert på negative holdninger til meg som betydelig intellektuell og kompetent traumepasient passer ikke inn her. Modum Bad VELGER denne ubehagelige situasjonen - jeg har endt opp som syndebukken for. Det er vel bare i selveste Modum Bad dette går an å få konstruert..??
- Velvilje til å bygge GODE relasjoner og dele kunnskap som vi Forstår og Fortolker denne. Vi er alle ulike og unike  personligheter som forstår, fortolker og opplever saker og situasjoner ulikt. Ulikheten er spennende og vi kan danne felles kunnskap og forståelse i viktige saker. Spesielt når vanskelige situasjoner skal løses før de blir konklikter. Velvilje til å løse opp i problemer og forsone seg hører med her.
- Motivasjon til å engasjere seg i prosessen med å forankre god kunnskap vi kursdeltagere skal bruke i en alvorlig traumebehandling.
- Vilje til å tåle vår smerte, der vi som komplexe traumepasienter har mer enn nok med å tåle oss selv. Og vi tåler IKKE å bli utsatt for nye krenkelser og mer belastene av en kunnskapsløs og uvillig Bare en Skuespiller Anniken With.
- Kreativitet i å gjøre Undervisning og viktig kunnskap forståelig for en gruppe med unike og LIKEVERDIGE personligheter. Hersketeknikker er IKKE INNAFOR!!
- Emosjonell modenhet i konfliktløsning. Ulike saker og situasjoner hvor voksensamtaler står i sentrum. Spørsmål må besvares og det er lov å komme med tilbakemeldinger for å oppklare og gjøre seg forstått. Spesielt når Skuespilleren skriker ut sine negative holdninger til meg som pasient, hvorpå andre kursdager flykter fra møterommet. TA ANVAR FOR SITUAJONEN DU HAR SKAPT ANNIKA!!
- Humor, inspirasjon og overbærenhet.
- Fokus på gode resultater og prestasjoner. Egeninnsats er sentralt for å komme seg videre og lære noe nytt. Komfortstolen er tydeligvis viktig for møteledere/fagpersoner i Modum Bad som viser seg å være mest opptatt av egen fortreffelighet og det å ha en god dag på jobb :-( Alle løsninger skal være gjensidige gode OG DA MÅ MAN SAMTALE SOM VOKSNE ANSVARLIGE MENNESKER.

All denne ressursbruken, for så brått og hardhendt å bli kastet ut av kurset på verst tenkelige og uprofesjonelle måte. Dette er uakseptabelt, og dere gjør ikke situasjonen mindre skamfull av at dere over hodet ikke vil svare på mine skriftlige henvendelser.

Jeg bli kastet ut av Stabiliseringskurset, men det betyr ikke at mitt behov for Stabilisering ikke er til stedet. Behovet for stabilisering som ble skissert i Henvisning til Stab-kurs av min behandler er fortsatt der. Og nå må jeg bruke enda lenger tid på traumebehandling for å kunne fungere i jobb med ulike voksenrelasjoner. Hvordan kan en Skuespiller få lov å ødelegge for denne alvorlig traumebehandlingsprosessen?

Følg meg gjerne på @emmahansen1963

Fordumming og glade vanvidd innenfor selveste Modum Bad

1.Endelig kom jeg "innafor" for så raskt å bli kastet ut igjen. Jeg ville bli behandlet som en voksen:

Denne bloggposten er viktig å få med seg for alle som lurer på hva som egentlig foregår bak de lukkede fasadene i selveste Modum Bad - nasjonalt kompetansesenter for behandling av komplexe traumer og spiseforstyrrelser. Etter et år med forvern, et par år på venteliste og 3 uker på Stab-Kurs, så har fasadene falmet for min del. Men så tilhører jeg også Pariakasten og vi skal visst nok ikke ha noen gode opplevelser, selv fra dem som mener seg å være spesialister i å forstå og hjelpe oss meg diagnosen Komplex PTSD med tilknytningsskader, spiseforstyrrelser og selvskadingsproblematikk. Sykere går det ikke an å bli :-(

2. Barnslige sansefjas og trakasserende sleivspark på Stabiliseringskurset i Traumepoliklinikken til Modum Bad i Oslo. Jeg trodde dette var voksenpsykiatri:

Når det er Bare en Skuespiller som leder viktige kursdager med Undervisning av viktig fagstoff vi skal bruke i en alvorlig samlet traumebehandling, så kan mye skje. En skuespiller helt fri for alle former for fordypning i psykologi og erfaringer med behandling i Psykisk Helsevern. Med seg har hun en psykologstudent/spesialist (det fikk jeg aldri forklaring på) Anne Observatør og en student som var plassert på pidestallen. Hva hun heter, er fortsatt ett mysterium, siden studenten ikke skulle presentere seg. Og jeg lurer fortsatt på om hun kan snakke.

Modum Bad (MB-heretter) mener seg å være et anerkjent fagmiljø for å behandle alvorlige relasjonstraumer, men jeg fikk meg litt av et sjokk. Tilbake til Nåtid er en fin floskel og skaper forventninger om at Voksne kvinner med relasjonstraumer skulle bli tatt på alvor. Og det ble vi i hvert fall ikke. Kunnskapsdelen i Manualen er veldig begrenset og "the tone of voice" er at det snakkes ned til oss pasienter. Og ingen konkretisering av metoder for å få det bedre med pasientspråk (= lavmål for oss som er vant med å "kurses" på masternivå). Og bare noen utpekte favoritt-gruppedeltagere fikk anledning til å bidra og dele sine strevsomme traumeerfaringer i plenum.

Skuespiller Veronika Vanwith snakker ned til sine kursdeltagere som om vi var 4 år. Jeg kom til å si at jeg ville bli behandlet som en voksen - den voksne kvinnen jeg faktisk er, og har passert de 40. Men det fikk jeg ikke mulighet til å formidle ferdig: Bare en Skuespiller Veronika trekker kjapt sine egne konklusjoner basert på sine egne oppfatninger og fortolkninger om meg (bare negative skulle det vise seg), samt sin misnøye med at jeg kunne finne på å si noe i plenum, for så å hindre meg i å snakke ferdig. Hun skriker ut sin misnøye med høy stemme og svarte øyne (som min Mor når barndommen repeteres av dette aggregerte sinnet). "Du har ingen tillit til oss!!"

Kjære Veronika Skuespiller: Når du har vokst opp i en ekstrem smertefull omsorgssvikt som har gitt deg diagnosen Komplex PTSD med tilknytningsskader, spiseforstyrrelser og selvskading - ja da har du ikke fått innprentet automatisk respekt og tillit med morsmelken. Det burde du vite som jobber på Traumeklinikken til MB. Du burde også vite at denne kommunikasjonsatferden din gjør bare SKADEN STØRRE!! Og du bør gjøre deg fortjent til min tillit. Men hvordan? Her må du være et forbilde og ikke "mor" som retraumatiserer meg.

Tilliten er gjensidig fortjent. Når du skriker til meg, så kan du ikke automatisk forlange at jeg skal vise deg tillit og respekt. OG ANNE OBSERVATØR synes denne kommunikasjonsferdigheten til Veronika Skuespiller var "helt som fortjent" der hun satt stille som en Østers. MB skal visst nok bare Observere og Evaluere oss slik at de ivaretar sin egen forskning. Alt som har med behandling og omsorgsfull ivaretakelse (innenfor Psykisk Helsevern) skal individualbehandleren ta seg av. En behandler som selvsagt ikke er tilstede på Kursdagene i Stabiliseringskurset på MB.

Jeg finner meg faktisk ikke i at noen som skriker til meg at "jeg er flink" snakker med barnestemme til sine "gullunger":
- "du trenger ikke gjøre noen ting, du trenger bare å kose med bamsen du har i veska" (jeg har ingen bamse). Hun snakker oss til rette og kan bare formidle det som står i Manuset " traumemanualen".
- "det er ikke noe prestasjonspress her, så dere kan kjenne på knuteballene, se på blomstene og beundre bildene på veggen - så får dere det nok bedre. Jeg har all respekt for at dere tør å møte meg her på kursdagene". Men hun ville ikke vite hva det betyr "å ha det slik, og ikke ville ha det slik lenger". Det var ikke mulig å avbryte forestillingen hennes med oppklarende spørsmål. Og det selv om enkeltpasienter roper ut 3-4 ganger "jeg forstår ikke hva du sier - hva er skam"?
- "og du Emma - prioriterer ikke dette kurset godt nok"!! Jeg var den eneste som gjorde hjemmearbeid og møtte godt forberedt. Dette fordi jeg har skrevet under flere sider av en "avtale" med rammer og regler og krav til hjemmelekser osv over flere sider. Bare jeg skulle det vise seg. Jeg ble satt på plass i skammekroken foran en gruppe på 10 og fikk aldri ordet igjen.
- " du ... er kjempeflink og takk for at du deler denne viktige erfaringen videre. Lykke til videre" osv rundt bordet om igjen og om igjen. Det var bare jeg som ikke fikk lov å dele eller si noen ting.

Hvordan ville du som voksen kompetent gruppedeltager (høyere utdanning og etterutdanning på masternivå) håndtert å bli håndtert, ivaretatt og snakket til på denne måten? Hvordan tror du det er å gå i mine sko etter denne sjikanerende ekskluderende trakasseringen?

3. Hva var det jeg egentlig rotet meg bort i her? Så mye omfattende forarbeid med år i forvern og så var dette regelrett barnepsykiatri: " men en ungdom ville ikke finne seg i dette barnefjaset en gang":

Blir det mer moro nå? Jeg er redd ingen lærer noen ting. Men det er kanskje ikke meningen. Hva slags behandling er dere i MB bruker våre skattepenger til?  Mitt store mål er å delta på dette Stabiliseringskurset: Som et viktig ledd i en alvorlig traumebehandling med det å bli HELT REHABILITERT TIL Å KUNNE FORTSETTE KARRIEREN etter 12 år i terapi. Så langt behandlingsløp er ikke uvanlig når man er så syk som jeg er med min psykiatriske diagnose, også kalt Pariakasten.

Pariakasten må OGSÅ tåle og takle en liste med negative og nedlatende holdninger og perspektiver knyttet til tolkninger av min diagnose:
- komplex= komplisert= stor belasning for alle aktører = vi får ikke lov å snakke på MB sine Undervisningsforedrag. Å stille oppklarende spørsmål er visst ufint!!
- vi har opplevd mye uverdig omsorgssvikt, og da tror mange at vi er så redde at vi er noen store slabbedasker som ikke gidder mer enn å stå opp og kanskje spise noe. Vi er de ultimate ofrene som synes det er greitt å forbli uføre. Og MB vil ivareta 4-åringen i oss.
- vi MÅ IKKE "komme her og komme her" og insistere på å bli håndtert som en hvilken som helst voksen. Noe så ufint å forsøke en argumentasjon på hvorfor - jeg ble som beskrevet avbrutt og utskjelt av Skuespiller Veronika.
- vi må fortsatt oppdras med en liste av rammer, regler og krav som kan ta pusten av de andre voksne- bare for å "komme innenfor døra" i MB. Dette tar år, men MB antar nok at det ikke er noe håp, så da kan vi sanse, lukte på eteriske oljer, kjenne på baller, kose med bamser, se på blomster for å holde oss i Komforsonen.

Skuespilleren Veronika kjenner ikke til forskjellen mellom Komfortsonen og dette Toleransevinduet. Hun er så opptatt av å holde seg i Toleransevinduet at hun gjerne krenker noen skadete relasjonstraumatiserte pasienter på vegen. Men jeg klapper ikke for denne forestillingen!!
- at vi er så forstyrret at vi aldri kommer til å bli voksne som "folk flest - med vanlige voksne behov og forventninger om aldersadekvat allmenndannelse, kommunikasjonsatferd, vilje til å bygge tillit, vise empati og praktisere mentalisering...".

 Disse negative sårende og krenkende personbeskrivelsene som Skuespiller Veronika liret av seg i sinne i min retning, var egentlig ikke så overraskende. Det som gjorde sjokket så stort er at DETTE SKJEDDE I SELVESTE ÆRVERDIGE MODUM BAD!! Jeg var den voksne som gikk bort til Veronika for å dele med henne hvor skadelig hennes hådtering;trakassering av meg er. For å løse en potensiell konflikt. Men Veronika VALGTE Å SNU RYGGEN TIL MEG og masjere ut av møterommet. Jeg har ikke noe annet "mandat" til å løse denne konflikten. Og hvorfor klarte ikke Veronika å være mer "voksen" enn den mentale 4 -åringen - den mentale alderen hun tror målgruppen for Stabiliseringskurset er i. Å bli ignorert på denne måten er faktisk ondskap og "spill for galleriet" satt i system på en måte jeg aldri TRODDE JEG SKULLE OPPLEVE I SELVESTE MODUM BAD.

4. Sanseglade VanWith og Anne Observatør sine mest Feige Forklaringer:

Det sies at;rykteflommen skal ha det til, at MB er opptatt av sin Forskning, PR-aktivitet og det å kunne ta all honnør for gode resultater deres Pasienter opplever. Det må vel alle virksomheter som vil være et anerkjent kompetansemiljø for sin spesialkompetanse?

 Men alle Pasienter må ha en egen behandler/terapeut som behandler og trygger de vonde opplevelsene man får i møte med MB som beskrevet ovenfor. Det er også OK for MB at pasienter kollapser ute på gårdsplassen etter et ublidt møte i MB. Modum Bad lever lykkelig i sin egen lille boble godt plassert der oppe på Pidestallen. Min behandler ble i hvert fall sjokkert ut av komfortsonen på Behandlermøtet. "Var det dette barnslige sansefjaset jeg hadde henvist deg til, og motivert deg til å gjennomføre"??

Jeg vil tro det blir ganske så ensomt der oppe på Pidestallen for ansatte i MB etter hvert som Pasientene begynner å dele sine virkelige erfaringer med Modum Bad i sosiale medier - den nye offentligheten. Her er noen gullkorn som krydrer min ellers så sjokkerende opplevelser av MB: "Hvor feige går det egentlig an å bli da dere?" Skamløses dag:

1.  "Du skal slippe den lange reiseveien (30 min)" Når min behandler i det offentlige Behandlingsmøte fikk pålegg om å fortelle meg at jeg har blitt kastet ut av kurset (reiseveg til behandler er 40 min). Fagpersoner i MB må for all del slippe å måtte ta opp alvorlige beslutninger direkte med pasienter, ansikt til ansikt, for så å måtte takle deres reaksjoner. Gud forby!!
2. "Jeg er kjempeflink" skriker Skuespiller Veronika til meg og setter en stopper for alle - med ønske om voksendialog og - saklige spørsmål, forklaringer på begreper som Skam og Nåtid fra pasientståsted, innspill til hvordan forankre viktige kunnskapselementer som tross alt er et viktig ledd i alvorlig og viktig samlet traumebehandling for OSS SOM VIL TILBAKE TIL JOBB OG KARRIÆRE.
3. "Du har ikke tillit til oss - hold deg unna vær så snill". Når jeg stilte det saklige spørsmålet knyttet til "det juridiske problematiske" utfordringen taushetsplikten, av det å måtte bli eksponert for pårørende i pårørende samtalen. Heldigvis er min behandler oppdatert og snakker sant. Pårørendesamtalen er en PR-aktivitet for å vise hvordan det ser inne i Traumeklinikken til MB. Slik at "vi kan stå sammen i sorgen og panikkangsten". Sikkert inspirerende for Pårørende (som sikkert kan snakke med behandleren og lese manualen til de får svar på alle spøsmål). Brudd på taushetsplikten for oss Pasienter som ikke vil bli eksponert som traumepasient i noe offentlig rom eller stor gruppe :-(
4. "Vi skal bare snakke om rammer og regler i Behandlingsmøte". Når møtet dreide seg om hver enkelt pasient/kursdeltager og meg spesielt som ble besluttet kastet ut i forkant av dette møtet. Min behandler mottok sjokkbeskjeden med påtrykk om å være den som skulle fortelle meg det. Resten av samtalen var viet til sansing og fjasing, og hva som hver enkelt annen kursdeltager slipper å bidra med osv. Sjokkeffekten lammet hukommelsen til oss begge. Heller ikke behandleren fikk lov å stille spørsmål. At det går an!!
5. "Mailene blir automatisk sendt til Skuespiller Veronika og Anne Observatør". Med vennlig hilsen Overlege, Fagsjef og Personalsjef. Når jeg forsøker å dele hvordan Skuespilleren og Observatøren ekskluderer og trakasserer meg, samt at de kaster meg ut av Stabiliseringskurset fordi jeg stiller brysomme spørsmål. Det er noe som heter "fenomenet Skomakerens barn" - når man ikke klarer å være resultatet av sin egen "medisin"; kunnskap om det å kommunisere med empati MED kompliserte relasjonstraumatiserte pasienter. Ingen leder tar noen som helst ansvar for å rydde opp. Ikke svar på noen skriftlige henvendelser (Forvaltningsloven..?). Ingen ANSVARLIGE LEDERE har vel noen gang måtte ta en samtale MED en pasient som vil løse opp i konfliktene som denne Sansefjasende Skuespiller Veronika skaper - alle skadene hun forverrer. Har de alle nok med seg selv? Kanskje de er glade for at de slipper hennes angrep?

For min del er det en grense for hvor mye ekskluderende barnslige hersketeknikker jeg vil forholde meg til når jeg går til Stabiliseringskurs og Undervisning i selveste Modum Bad. Når jeg har avslørt Skuespiller Veronika sin manglende - helt grunnleggende basis - psykiatrikompetanse og kommunikasjonsferdigheter. Denne inkompetansen toppes med en nedlatende tilsnakkende oppdragende holdning til oss pasienter. Som om det er viktig å ivareta det 4-årige barnet som ikke fikk nok omsorg. Jeg vil ikke tilbake til 4-års stadiet. Jeg vil bli håndtert og snakket MED SOM EN LIKEVERDIG VOKSENT KURSDELTAGER. Det fikk jeg ikke lov til.

Så mye omfattende forvern og brev om avtaler, rammer, regler og hjemmelekser for ingenting. Furtne møteledere som ikke vil ha noen kommentarer, spørsmål eller erfaringsdeling fra en pasient som forstår, fortolker og oppfatter kommunikasjon og kunnskapselementer på sin måte. Det er da like mange måter å forstå viktige kunnskapselementer fremført under bolken UNDERVISNING som det er antall deltagere på kurset. Men det er ikke rom for noen nyanser ei heller voksendialog i Modum Bad. Og det gjelder tydeligvis for alle med tittelen psykologspesialist, psykolog, skuespiller, overlege, fagsjef, personalsjef, daglig leder Traumepoliklinikken.... i Modum Bad.

Jeg vil tro at dette lavmålet av en fordumming og krenkende irettesetting av syke psykiatriske pasienter på lang sikt IKKE VIL GAVNE MODUM BAD. Selveste Modum Bad. Og jeg lurer faktisk på om Fagsjefen var helt edru da hun godkjente dette "opplegget". Og når hun ikke vil ha noen former for tilbakemeldinger fra den viktigste strategiske målgruppen Pasientene, vel da kan det heller ikke blir noen fornyelse eller læring som kanskje kunne representere bedre skreddersøm. Kanskje hun aldri har snakket med en ekte traumepasient med de mest alvorligste diagnosene? Hva skal vi tro - hva tror du?

Det er bare helt vanlige mennesker som jobber der innenfor Modum Bad. Ingen ekte medmennesker med spesialkompetanse innenfor hvordan man kommuniserer med og behandler pasienter med den alvorlige diagnosen komplex PTSD med tilknytningsskader, spiseforstyrrelser og selvskading. Nei - denne bloggposten viser bare at de er mest villig til å gjøre skaden vår større, uten vilje til en eneste kommentar til å løse opp i misforståelser skapt av dem selv og til stor skade for oss relasjonstraumatiserte pasienter. Og så var kurset over for meg :-( Jeg fortsetter traumebehandlingen med min behandler som er helt suveren å ha i disse dager.

Hvordan ville du ha opplevd en slik håndtering- og kommunikasjonsform? Du er frisk og har kanskje aldri måttet gå i mine sko. Hvem vet hva fremtiden vil bringe for oss begge?

Dette var ikke noe Stabiliseringskurs. Ingen intellektuell utfordring. Ingen verdig og omsorgsfull håndtering med forståelse og aksept for å håndtere "smerten" på min måte. Hvordan jeg tolker kunnskapselementer og hjemmearbeid. Jeg føler meg snurt, lurt og trakkasert. Dette har samlet sett vært en retraumatiserende opplevelse. Bare fordi jeg insisterte på å kunne være en likeverdig voksen og medlem av gruppen. Men Modum Bad vil ikke bruke det potensialet som en gruppe representerer for den mest strategiske målgruppen av pasienter som trenger det mest. Så må jeg takle mine mest smertefulle tilknytningsskader i ren isolasjon atter en gang. Det er kanskje det verste av alt.

Til mine lesere: Om det skulle være noen ansvarlige ledere eller politikere av dere: Vær så snill å bringe innholdet i denne bloggposten til den dere tror er rette vedkommende. Bloggen er mine faktiske opplevelser. Dette er ikke fiksjon, og ja - jeg har forsøkt å få denne opplevelsen/konflikten i tale med ansvarlige ledere i Modum Bad fra daglig leder og ned til overlegen, men det er 0 respons. Akkurat så suverene kan man tillate seg å være i selveste Modum Bad :-(

Satsingen på Psykisk Helsevern i Helseforetakene: Drømmen om Soria Moria?

Åpent Brev til Helseminister Bent Høie og Statsminister Erna Solberg.

1. Fra påstander om satsing på Psykisk Helsevern i 2013 --->

Vi er mange som trodde på dere Regjeringspolitikere allerede fra oktober 2013. Da dere presenterte Nydalen-erklæringen første gang og begynte å love Oss en sårt tiltrengt satsing på Psykisk Helsevern. Jeg skrev allerede i 2013 en bloggpost om Verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykisk Helsevern (denne bloggen) og mine anbefalinger ble fulgt opp i Nydalen-erklæringen. Jeg var kjempestolt over å ha blitt hørt.

Å være psykisk syk er en krevende og smertefull tilstand. Barn som må leve i uverdig omsorgssvikt blir syke voksne. Å leve med komplekse traumer og tilknytningsskader fra en smertefull og krenkende oppvekst, krever sin kvinne og mann i voksen alder. Noen av oss tyr til rus og kriminalitet, om vi ikke får hjelp - hverken som barn eller voksen. Jeg fikk ikke hjelp av helsesøster eller barnevernet når jeg vokste opp, og her er jeg knapt oppegående etter år med terapi og utallige døgninnleggelser. Jeg har delt mine virkelige opplevelser i denne bloggen.

I etterkant har Dere også lovet en satsing på Pasientens Helsevesen, Fritt Behandlingsvalg, en likeverdig prioritering av Psykiatri vs Somatikk og nå i høst en pakkeløsning for Psykiatrisk Helsevern. Alle satsinger uten at dere har poengtert hva slags Psykriatiske diagnoser som skal prioriteres. Annet enn at kommunene skal styre "båten":" alle skal hjelpes i nærområdene".

2. Til nedleggelse av tjenestetilbud og sparetiltak i DPS-ene fra 2014 ---->

Men hva har skjedd? Jeg er den første til å beklage at satsingen så langt bare har vært fagre ord og lovnader som det skal vise seg ikke er verd papiret de er skrevet på:
 
"FAKTA pr 16.9.2015:
Omstilling i Psykisk Helsevern med budsjettkonsekvenser (kilde ....... Universitetssykehus).

• Se på konsekvenser av saldering av budsjett 2015 for DPS-ene i divisjonen. Redusere aktiviteter som vil gi en effekt på 25 millioner i divisjonen. Det skal også beregnes helårseffekter av sparetiltakene for 2016.
• Omstilling fra Døgn til dag/poliklinikk skal implementeres gradvis og innarbeides i de årlige budsjettene for DPS.
• Det må legges til grunn i budsjettene at staten i resten av økonomiplanen vil øke inntektskravet knyttet til poliklinikkfunksjoner.
• Det skal arbeides videre med forbedringstiltak igangsatt i 2014.
• Mål med samlet forbedring og implementering av tiltak utredes i 2015.
• Det skal tas høyde for at forventet økt inntektskrav på polikliniske tjenester på 3-4 mill. Dette er inntektskrav med salderingseffekter for innsparingstiltak iht budsjettrammen for 2015 og 2016. "

Dette representerer "satsingen" på Psykisk Helsevern i Helseforetakene! Dette er så langt unna en satsing som det går an å komme: Aldri har det blitt lagt ned så mange Psykiatriske tjenestetilbud som med Helseminister Høie ved roret.

3. Til en kommunal helsetjeneste som er i ferd med å knele av belastningen i 2015--->

Kommunale Helsetjenester signaliserer samtidig manglende økte bevilgninger, mye stress og sykemeldinger fordi henvisningene øker uten at ressurser blir tilført. Kommuner har:

• Ambulerende team med støttesamtaler som supplement til terapi for de sykeste pasientene.
• Nettverksmøter med brukere som trenger hjelp til dialog med nettverk av familie og profesjonelle hjelpere.
• Støttekontakter - støtte til praktiske og sosiale aktiviteter.
• Ulike hjemmetjenester.
• Individuell Plan - formelt samarbeid mellom Spesialhelsetjeneste, Kommunal helsetjeneste, NAV (for å komme ut i jobb), pårørende, familie osv etter brukerenes behov. Et slags pakkeforløp.
• Aktivitetshus hvor brukere kan komme sammen og drive kreativt håndarbeid
• Kommunale boliger - som skal huse Psykiatriske pasienter som ikke kan finne bolig selv, rusavhengige, friomsorgens brukere (kriminelle som skal bosettes), flyktninger som skal bosettes osv
• Kommunale helsetjenester i form av fastlege og helsesøster i skolene. Det lokale Tjenestekontoret som tildeler kommunale helsetjenester øke kravene og redusere nålehullet for tildeling av tjenester.

Hva slags satsing på Psykisk Helsevern var det egentlig snakk om i utgangspunktet?

Nå i ettertid er det en uverdig opplevelse å kjenne på at sentrale politikere rett og slett har holdt oss for narr.

Jeg har brukt mye ressurser på å håpe og tro, for meg selv og mine medpasienter, at vi skal få et bedre tilbud så langt at vi kan tro at vi kan komme tilbake til arbeidslivet og det egentlige livet.

Politikere som lover og lyver slik jeg beskriver i denne artikkelen, gjør faktisk en krevende og smertefull situasjon mye verre. Vi som virkelig trenger hjelp i Psykisk Helsevern, og som må vente i det uendelige på adekvat helsehjelp i nåtid, sliter og klarer nesten ikke å holde ut situasjonen i Utenforskapet. Og det kan hende at selvmordsstatistikken er blitt unødvendig høy "mens vi venter på..". Enten dere liker dette eller ei. 

For det å love og lyve i utrengsmål, slik dere har gjort siden oktober 2013 er faktisk også en slags Passiv Medvirkning til at våre lidelser blir flerfoldige smertefulle (totalt symptomtrykk).

4. Til en Relansering av eksisterende plan - pakke - tjenesteløsninger i 2015. Haster!!

Helseministeren snakker om en helsepolitisk plan som kommer i høst. Og allerede har vi hørt om satsingen på Pasientenes Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg osv. Mange fagre ord. Det er bare det at regelverk og løsninger eksisterer i dag, men det er ikke klare mandater til hvem som skal bidra med hva, samt hvordan regelverket egentlig skal praktiseres for ulike diagnoser av pasienter.

Helseforetakene har allerede i dag:

• Loven om Pasientrettigheter. Loven praktiseres forskjellig også siden det er få rettsaker som tydeliggjør denne for ulike situasjoner av grov uforstand fra overleger overfor pasienter.
• Lovverk som fokuserer på at Psykisk Helsevern skal prioriteres likt med Somatiske lidelser.
• Fritt Sykehusvalg utenfor eget Universitetssykehus. Kun innenfor eget Helseforetak. Et konkret eksempel er Vestre Viken som profilerer seg med "komplett tilbud innenfor Psykisk Helsevern": De  praktiserer ikke Fritt Sykehusvalg for ulike spesial-skreddersydde tilbud for de sykeste pasientene av traumepasienter (som BET-behandling).
• Individuell Plan i kommunal helsetjeneste. Om man kommer gjennom nåløyet i kommunal helsetjeneste, som i dag ekskluderer brukere som får tilbud i DPS. En pakkeløsning hvor man også kan få NAV på laget-->
• Aap - NAV. Iht Aap skal man "delta i behandling og aktivitet med det formål å komme ut i arbeid". Max 4 år. MEN - DETTE FORPLIKTER INGEN AV AKTØRENE: Jeg har laget mange planer iht Aap som jeg har forsøkt å få både NAV og Universitetssykehuset i tale om. Uten hell. NAV har ikke villet lese planene eller bistå meg med å bli prioritert i helsevesenet. Og mine forslag til tiltak for å komme ut i arbeid har blitt avfeid. Det samme når jeg har forsøkt å få ansvarlige ledere og overleger i Universitetssykehuset i tale om å bli prioritert iht Aap. De sier rett frem at "dette bryr vi oss ingenting om"!!

Virkemiddelene er der i dag, men det trengs en gjennomgang med de ulike aktørene for at de senere skal forplikte seg til en plan-pakke-løsning for ulike psykiatriske diagnoser.

Og så er det slik at:

• Satsing på Psykisk Helsevern haster!!: Når Vi først har fått en psykiatrisk diagnose, trenger vi hjelp uavhengig av økonomi, sesong (jul, påske, sommerferie, Stortingsperiode). Og vi vil egentlig være som andre ("normale"..?): Vi vil trives i vårt liv med jobb, travel hverdag, familie, en god bolig og sosialt nettverk.
• Bruke ny kunnskap i praksis og tenke behandlingsprosesser før "innsparingseffekter":Det finnes mye forskning og kunnskap om hvordan behandle et mangfold av diagnoser. Viktig å bruke ny oppdatert kunnskap for å definere adekvate behandlingsprosesser. Tenke kvalitet før kvantitet og definere tilbudene.
• Redusere Selvmord og ant Rusavhengige, Kriminelle og Uføre:Om de sykeste pasientene ikke får adekvat hjelp i nåtid, vil vi få økt antall selvmord, mer kriminalitet (alle  krenkede "barn" som dreper sine foreldre eller egne barn), mer rus (jeg er ruset på reseptbelagte medisiner og slipper å prostituere meg for å kjøpe illegal medisin) og flere Uføre: Flere eksempler på meg (jeg har jobbet hardt innenfor de 4 Aap-årene med å få "behandling og aktivitet for å komme ut i jobb" uten at aktørene har villet samarbeide med meg).
• Likeverdig behandling av Psykisk Sykdom: Alle psykiske diagnoser har sine smertefulle symptomtrykk - det går ikke an å prioritere smerte sånn uten videre. Ulike psykiske diagnoser på prioriteres likt når man skal skreddersy ulike tilbud i DPS-ene! Det samme med alder, kjønn, kulturell bakgrunn osv.
• Komplett Psykiatri-tilbud med pakkeløsninger som må finansieres av staten:Vi trenger et komplett totalt tilbud innenfor Psykisk Helsevern, uavhengig av økonomiske rammer og budsjettprioriteringer. Det er litt bakvendt at DPS-er skal tjene penger på polikliniske samtaler. Det er kanskje en ide å se på Foretaksmodellen for å spare ressurser på unødvendig byråkrati.
• Botilbud til Psykiatriske pasienter. Er kommunene i stand til å tilby et stort antall boliger til Psykisk syke (noen oppholder seg i Døgn i påvente av bolig), Rusavhengige (som "skal få bolig og skal få jobb" iht Helseministeren), brukere av friomsorgen (fanger som venter på å bli bosatt i kommunen), flyktninger (som også trenger Psykiatrisk Helsevern for å behandle traumene), funksjonshemmede osv.

Jeg ser frem til at Vi blir tatt mer på alvor. Det er ikke greit at sentrale politikere lover og lyver om en potensiell satsing på Psykisk Helsevern i utrengsmål. Følg meg gjerne på @emmahansen1963

Hold deg unna. Vær så snill!! Om utilbørlig sosial dominans (=VoksenMobbing) i Psykisk Helsevern i Akershus Universitetssykehus (Ahus).

"Den som aldri har feilet, har aldri forsøkt noe nytt" Albert Einstein.
Eller: "Den som aldri har feilet, har aldri forsøkt å hjelpe en traumepasient med tilknytningsskader med nødvendig respekt og omsorg" (Emmas vise).

#mobbing
Det har vært en krevende høst i Sosiale Medier med mange vitnesbyrd fra mennesker med psykiske lidelser. Vi har twittret om alvorlige tema som etikk og verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud, fra suicid til selvmord, overleger som tar reservasjonsretten til nye fagområder, passiv medvirkning i lukkede rom (Christoffer saken) om mobbing, samt andre vanvidd og sleivspark. Sleivspart som den utvidede egoismen som Regjeringen utviser overfor mennesker som sliter og er på Uføretrygd.

Vi har lest om alle de vonde historiene til barn som blir mobbet i barnehagen og på skolen. Noen har måttet leve med mobbing gjennom hele livet i en uverdig og smertefull omsorgssvikt. Dette betyr at barn utsettes for mental mobbing sammen med vold og overgrep fra foreldrene, gjennom oppveksten i skolen og siden er utsatt for å blir HERSA MED i jobbsammenheng: En form for utilbørlig sosial dominans som ekskluderer og skaper situasjoner med konflikter. Konflikter er mønstre som repeteres.

Konfliktfylte relasjoner og sosiale tilknytninger rører ved vår Personlighet. En del av vår Personlighet kan tiltrekke seg ulike utilbørlige sosialt dominerende hersketeknikker fra ledere og kollegaer, eller eksperter i Psykisk Helsevern. En manglende tilhørighet kommer gjerne til utrykk i form av smertefull ekskludering fra det Store Vi. Sosial dominans rører ved Maktproblematikk.

Ubehaget med å stadig bli ekskludert, og stadig utsatt for maktproblematikk, kan stamme fra en psykisk lidelse som Komplex PTSD med tilknytningstraumer.
Og i det hierarkiske diagnosesystemet i Helse Sør Øst er denne diagnosen nederst på prioriteringen av tjenestetilbud i DPS og DPS Døgn. Det vil si at Vi som er traumepasienter med tilknytningsskader ofte er utsatt fra utilbørlig sosial dominans fra overleger og Ledere på alle nivå. I disse situasjonene er pasientene avmektige og avhengig av de Mektige (og Høyvelbårne) Overlegene og Avdelingssjefene (Helsefaglig ansvarlige) i Psykisk Helsevern i DPS Døgn for å nå vårt samlede behandlingsmessige mål: Bli frisk og fri fra all mental smerte. Også tilknytningstraumene som må leges i tilknytning. Relasjonen er asymmetrisk.

#åpenhet
Denne bloggen er et Vitnesbyrd fra den utfordrende Åpenheten.
Åpenhet er en risikosport for oss traumepasienter med tilknytningsskader i Psykisk Helsevern siden vi risikerer å bli nektet aldersadekvat helsehjelp som gjør oss fri fra smerte og kan leve en normalt voksenliv med gode sosiale tilknytninger. Vi må leve med en kontekst av stadige kommunikasjonsutfordringer som oftest gjør meg til den tapende part i det stadig mer aggressive ordskifte. Jeg velger allikevel å ta bladet fra munnen en siste gang. Min historie er alvorlig.

Innhold i fortrolige smertelindrende samtaler funnet sted i en krisetid brukes mot meg for alt de er verdt for å nekte meg videre helsehjelp i Døgn (DPS-voksen-, akutt- og Spesialpsykiatri.
Det har vist seg at Overleger, Avdelingssjefer, Ledere på ulike nivå i DPS Døgn og Ahus - direksjonen ikke takler noen former for tilbakemeldinger, som ikke samtidig tar vare på Personalgruppens beste. Det også være seg innhold i smertelindrende samtaler som finner sted når jeg er i krise i forbindelse med jul, ferieavvikling og helger. Det er ikke noe "kjære mor lenger" når man en gang som pasient har havnet nederst i diagnosekatogorien som Traumepasient med tilknytningsskade.

Vi er hverdagssliterne som lever et liv i fortsatt uverdig omsorgssvikt.
Du finner oss ikke på listen over vinnere av priser av noen kategori (siden vi ikke er kjendiser og bidrar med PR-effekten av disse prisene). Vi forsøker å dele våre smertefulle virkeligheter med våre medmennesker i den tro at vi kan utgjøre en forskjell for våre likesinnede og alle Våre som kommer etter oss. Slik Misjonen for denne bloggen er formulert (øverst). Vi bidrar også med kunnskapsdeling i den tro på å bli hørt av medier og ansvarlige statsråder. Om vi kommer på medienes agenda og kan skape adekvat politikk - Ja da er vi fornøyde. For vår del er egentlig løpet kjørt fordi den Eksluderingen vi opplever er endelig fra Helseforetakets side (Helse Sør Øst).

#smertehelvete

"Du skal ikke tåle så inderlig vel den uverdige smerten som ikke rammer deg selv."

Loven pålegger alt helsepersonell og deres støtteapparat å yte både omsorgsfull, etisk forsvarlig og juridisk forsvarlig aldersadekvat helsehjelp. Loven om Pasientrettigheter gir Pasienter anledning til å medvirke til innhold i behandlingsplaner som omfatter all behandling med forankring i det terapeutiske prosjektet i DPS-et.

Det vil si at Overleger, Ledere og annet Helsepersonell i Psykiatrien i Helse Sør Øst og Ahus skal "ikke forvolde eller tolerere unødvendig lidelse" på en måte som egentlig skader Pasienten. Pasienten skal oppleve lindring av smerte, omsorg, tillitt, medfølende ord og handlinger og velvilje fra alle aktører. Men slik er det dessverre ikke i dag.

Når jeg som Pasient 1)deler min smerte i fortrolige smertelindrende samtaler, 2)forsøker å ta til motmæle mot Vurderinger og Jorunalnotat som gjør min skade større, eller 3) regelrett ROPER OM HJELP!, så blir jeg møtt med en bevisst negativ fortolkning hvor alt jeg sier og gjør blir brukt mot meg på å nekte meg hjelp i Døgn (voksen-, akutt- og spesialpsykiatri), Gruppesamtaler som Stabiliseringskurs og terapi.

En bevisst negativ fortolkning av alle mulige tilbakemeldinger fra meg til ansvarlige Overleger og Ledere, fortolkes kun negativt. Denne fortolkningen oppleves som  sykelig kontroll av min kommunikasjonsatferd, innehar et filter for hva slags traumevirkelighet og anerkjent smerte som er AKSEPTERT å dele med MAKTRELASJONENE.

Disse maktrelasjonene av Overleger, Ledere og Helsepersonell utelukker meg fra alle samtaler og møter om meg. De har brukt år på kursing i tryggere traumeterapeut og tilknytningsskader, slik at de vet hva de vil akseptere av smertevirkeligheter og ditto atferd i sin avdeling.

Og nå er konsekvensene, for meg som syk Pasient, dette smertehelvete i form av en ond sirkel:

1. Mye sinne i et aggressivt ordskifte hvor jeg må forsvare mitt uverdige smertehelvete for å bli forstått rett.
• Jeg gråter og kollapser ute på gårdsplassen (personal snur ryggen til og går inn på vaktrommet).
• Jeg er helt utmattet både fysisk og mentalt - ligger hjemme i dager i strekk.
• Jeg er helt alene uten tilhørighet og noen tilknytninger. Må bearbeide mine mest smertefulle tilknytningsskader i ren isolasjon.
2. Jeg nektes samtaler; dialog og møter med Overleger, Ledere og Personalgruppen.
• Og jeg nektes videre helsehjelp i Døgn (DPS- voksen,-, akutt- og spesialpsykiatri).
• Jeg nektes hjelp i Gruppeterapi - Stabiliseringskurs, slik jeg har vært lovet i 1 år.
• Jeg er blitt tvunget over på Uføretrygd, siden "behandlingen har tatt for lang tid" og Ahus ikke har svart på noen av mine skriftlige henvendelser relatert til forpliktelser iht AAP etter avtale med NAV. Skriftlige henvendelser siden mars 2014.
3. O Respons på alle skriftlige henvendelser.
• Hvor jeg har tatt til motmæle mot Utilbørlig Sosial Dominans og beskrivelser av meg fra julen 2013 som at "Personalgruppen opplever at Pasienten er en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører".. osv se bloggposten videre.
• Hvor jeg har forsøkt å få dokumenter slettet som ødelegger for min fremtidige behandlingsprosess og iht AAP sammen med NAV.
• O Respons er skammens språk. 20-talls skriftlige henvendelser i år.
4. Passiv Medvirkning i de lukkede Vakt- og Møterom.
• Overleger og ledere opp til adm.dir har godkjent denne Utilbørlige Sosiale Dominansen som er skissert i denne bloggposten. Med godkjenning og signatur fra adm.dir. Jeg lurer på om han vet hvem jeg er. Og han som har bred erfaring innenfor Psykiatrisk Helsevern.
• Jeg snakkes om, bak og rundt. Andre tar beslutninger om min helse, min økonomi og mine muligheter (alle kjenner til stigma knyttet til psykisk lidelse, Uføretrygdede og arbeidstakere over 50-år) - og dette bidrar til min uverdige smertevirkelighet.
• Absolutt ingen velvilje til løsningsbasert dialog basert på fakta, hvor vi finner gjensidige gode løsninger for alle aktører. Har vært min henvendelse skriftlig helt opp til adm.dir siden mars 2014. 0 respons. Se tidligere bloggposter om Manglende Velvilje.-->
5. Aksept for at jeg skal leve med en uutholdelig stor smerte - mental og fysisk smerte i isolasjon over stadig lenger tid.
• Jeg har aldri vært så dårlig mentalt på alle måter med traumevirkeligheten som gjentar seg i den smertefulle omsorgssvikten som danner konteksten jeg lever i.
• Helt utmattet fysisk. Både kvalm, svimmel, ør og blodsmak i munnen.
• Jeg har ikke bare fått svekket min omdømme som vanskelig traumepasient med tilknytningsskader (absolutt etisk problematisk å bruke en krisetilstand mot meg..), men jeg er nå blitt konstruert til å være en monsterpasient som følge av den negative fortolkning av alt jeg sier og gjør, og med ditto negative jorunalføringer. Og jorunaler jeg ikke får slettet.
6. Større selvmordsfare. Jeg klarer ikke å leve med denne samlede overbelastningen (se bloggposten om Fra suicidal til selvmord-->)
• Mitt totale symptomtrykk, smertefulle uverdige traumevirkelighet og fullstendige isolasjon overhøres og misforstås i et aggressivt belastende ordskifte. Ingen spør meg; Hvordan har du det? Hva kan vi hjelpe deg med? Hvilke planer har du?
• Kvalitetsavdelingen som har SAKSBEHANDLET denne saken, samler kun på uttalelser fra ledere og vurderer kun den juridiske siden av saken. De godkjenner saken uten å vurdere den etiske forsvarligheten av denne samlede håndteringen av meg, og de vil ikke snakke med meg, min behandler eller mine pårørende. DE TÅLER MIN UVERDIGE SMERTE KJEMPEGODT og svarer aldri på skriftlige henvendelser pr. brev.
• Ekspertene i denne lukkede DPS-boblen gir meg like godt skylden for krisesituasjonen og traumevirkeligheten i mine siste forsøk på å be om hjelp. Og da vet ikke jeg hva jeg kan gjøre å si for å bli møtt med forståelse og minimum av respekt, tillit og profesjonalitet.
7. Alle "Hjelperne" i Psykisk Helsevern i Ahus tar ikke ansvar for å skape et godt Resultat eller å hjelpe meg med det jeg trenger i Nåtid. Og de svarer ikke på noen former for skriftlige eller muntlige henvendelser.
• Alle-mot-1 i møter hvor jeg ikke får delta.
• En enorm ekskludering av meg fra det Store Vi - som "Personalgruppen opplever Pasienten som en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører" danner konteksten for alle som skal vurdere mine ulike behov for adekvat helsehjelp i nåtid.
• Så hva skjer nå - tror du?

#medmennesker

"Livet er ikke alltid forgylt, og stundom kan det gå virkelig galt".

Vi trenger alle en forsikring om at noen mennesker virkelig liker oss.
At andre medmennesker ser oss, slik at vi også kan lykkes i å bli anerkjent som medmenneske. Vi kommuniserer med gjensidig tillit og respekt for å skape gode sosiale tilknytninger og nære relasjoner. Vi mennesker er sosiale vesener som lever i ekte sameksistens med andre medmennesker. Og enhver psykisk lidelse er sosialt konstruert. Det er viktig at vi forstår.

Språket vi benytter oss av beskriver virkeligheter, men det skaper også virkeligheter. For å forstå egen og andres virkeligheter, trenger vi å møte mennesker der de er. Å møte mennesker gjør noe med oss. Vi får et sannere bilde av virkeligheten og jo flere vi møter, og jo mer forskjellige de er, jo mer kan vi forstå. Da er det viktig at vi alle er opptatte av løsningsorientert dialog basert på fakta. En dialog med vilje til kommunikasjonsatferd som setter oss alle i det rette lyset. Verdiene er viktig å ha i bunnen; gode verdier for kommunikasjon basert på velvilje, tillit, omsorg, tilhørighet og samhandling. For hva som er sannferdig fakta endrer seg til enhver tid.

Den moral og de verdier som vi lever ut i form av kommunikasjonsatferd med Andre, har vi lært på et tidspunkt der vi var små og genuint undrende mennesker.
Vi var i ferd med å ta inn over oss verden. Vi kan fortsette med dette som voksne, spesielt Helsepersonell som skal reparere voksne tilbake til et normalt sosialt liv.

Når så Helsepersonellet går inn på sitt vaktrom for å rapportere sine opplevelser med Pasienten til Overlegen, blir alle tilbakemeldinger fra - nettopp Pasienten - diskutert og fortolket innenfor et asymmetrisk rammeverk. Dette rammeverket består av hva slags tilbakemeldinger og innhold i smertelindrende samtaler som Avdelingen kan tåle - hva slags smerte de kan tåle - og hva slags traumevirkeligheter som de kan forholde seg til. Dette rammeverket definerer Overlegens Maktrelasjon til Pasienten.

Resultatet kan få fatale konsekvenser om tilbakemeldinger fra Pasienten ikke blir TÅLT av Overlegen, Lederne og Personalgruppen, slik de har valgt situasjonen og konflikten i mitt tilfelle. Konsekvensene er punktene 1. - 7. skissert ovenfor. 

#omsorgskvalitet - fra fødsel og frem til i dag - 51 år senere --->

"Det er skjeldent at en vert snakker så stygt om sine gjester som på DPS Døgn i Ahus i form av personlige utleveringer fra en smertefull krisetid JULEN 2013".

Omsorgskvaliteten på DPS Døgn i hele Helse Sør Øst skal utvises i form av lindrende samtaler, trøst når pasienten er fortvilet og gråter ut sin smerte, eller behandling i form av medisiner og deltagelse i oppbyggelige sosiale aktiviteter.
Alle diagnoser er sosiale konstruerte. Og i Helse Sør Øst er de kategoriserte på en slik måte at Traumepasienter med Tilknytningsskader havner nederst;bakerst i prioriteringen. Og det er fullt ut akseptert å krenke pasienten i ulike jorunaler, møter og samtaler siden denne pasientgruppen konstrueres til å bli en stadig vanskeligere pasient å "håndtere", skal vi tro Overlegen som kun evaluerer andres uttalelser og jorunalføringer.

Og evalueringene fra min krise julen 2013 -> Innhold i fortrolige smertelindrende samtaler som brukes mot meg for alt hva de er verdt, står fortsatt ved lag. Knappe året etterpå. Og aldri noen vurderinger av hva Helsepersonellet bidro med eller ei. All den hjelpen jeg ble lovet og ikke fikk. All den uverdige håndteringen fra teamledere, primærkontakter og studenter som er ferdig negative innstilt i møte med meg, og som går inn på vaktrommet og konstruerer meg til å bli en "for stor og tidkrevende belastning for alle aktører".

Det ALLE glemmer i denne sammenheng er at Traumepasientene med tilknytningsskader har levd et helt liv i ekstrem omsorgsvikt med vold, overgrep, mental terror og med sykelig kontroll av all kommunikasjonsatferd. Vi har ikke hatt omsorgspersoner og vi har fortsatt ingen tilhørighet til familienettverket. Familien er fortsatt skuffet og sint på at jeg aldri på noen god måte, for dem, tok vare på omsorgspersonenens behov. Og slik er det fortsatt: Det er kun de traumepasientene som også tar vare på Personalets Behov som får adekvat helsehjelp i DPS Døgn (Voksen-, Akutt- og Spesialpsykiatri og Gruppeterapi, som Stabilitetskurs.

#ordenesmakt

"Traumevirkeligheten er din skyld. Du har valgt å være i denne krisen. Vi vil ikke hjelpe deg".

På DPS Døgn Åråsen "håndteres" traumepasienter med tilknytningsskader hardhendt.
Det viser mine 7 punkter ovenfor. Jeg har et dokument på over 3 sider som dokumenterer og beskriver dag-for-dag: Hva jeg sa på hvilke dager som ikke ble tålt av Overlegen og Personalgruppen (alle som jobber der og som ikke var på jobb julen 2013). Dette er i hovedsak innhold i fortrolige smertelindrende samtaler i en krisetid, hvor jeg var i stor krise. Ingen av dem som fører jorunal og uttaler seg tåler min uverdige smerte, vil på noen måte være empatisk tilstede for meg. Hverken da, nå, eller noen ganger i fremtiden. Og dette er forankret i alle DPS-ene i hele Ahus - systemet. I følge adm.dir som signerer beslutningspapirene er dette "adekvat behandling av meg i døgnenhet".

Toppledelsen for AHUS signerer på å bruke de ulike krisereaksjoner fra krisetiden julen 2013 mot meg på absolutt verst tenkelige måte. Å bli ekskludert en gang for alle, er en stor påkjenning. Mye større enn den å bli tvunget over på Uføretrygd fordi "behandlingen tar for lang tid". Dette siden Ahus ikke vil hjelpe meg med å bearbeide tilknytningsskaden i gode sosiale tilknytninger i DPS Døgn.

Min smertefulle erfaring er dessverre den at det å være traumepasient med tilknytningsskader, og samtidig en høyt sensitiv en i krise, får frem de narsissistiske egenskapene hos Overlegene, Avdelingssjefene og Teamlederne.

Og nå skal jeg straffes for ikke å ha ivaretatt Personalet godt nok i julen 2013: Min uverdige krise med ditto smertevirkelighet (slik den beskrives av Overlegen - mitt referat er strøket), er nå et utgangspunkt for å bli hardere straffet for en forbrytelse jeg ikke har gjort. Jeg har blitt påført min traumevirkelighet i en omsorgssvikt i barndommen som mangler sidestykke. Jeg har levd et helt liv uten omsorgsgivere, siden det ble forventet at JEG SKULLE VÆRE OMSORGSGIVER. Slik et samlet Helsepersonell ved DPS Døgn Åråsen forventet dette julen 2013. Derfor skal jeg fra januar 2014 være ekskludert fra alle DPS DØGN-enheter og Gruppeterapi i hele Ahus - systemet.

Og nå er jeg bare mer overstimulert av all trygghet, tilhørighet og omsorg jeg ikke fikk i min barndom. Som om jeg ikke har smerter nok!

#julen2014

"Hei - hå - så er det jul igjen. Du skal være hjemme alene i julen og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noen steder".

All adekvat Helsehjelp skal være tuftet på verdier som gjensidig respekt, tillit, nytte, omsorg (empati og raushet), visdom, rettferdighet, sannferdighet og likeverdighet. Vi er tross alt likeverdige medmennesker og samtalepartnere. Alt Helsepersonell (inkl Personalgruppen) skal alltid "møte pasientene og dennes pårørende, som våre medmennesker med det gode for øyet. Det er viktig å unngå de ekstreme ytterpunktene. Tilstandens alvorlighetsgrad og tiltakets nytte, smertereduksjon og grunnleggende omsorg, er viktig for å vurdere om en pasient er verd å hjelpe".

Mange andre traumepasienter er verd å hjelpe på DPS Døgn Åråsen. Det er dem som Overlegen og Personalgruppen liker, og som tar vare på Personalets beste i krisetider. Å gråte blir sett på som misnøye og tåles ikke (= "da skal du ikke være her").

Helsehjelpen skal være adekvat på en slik måte at jeg blir sikret en god helse og frihet fra smertefullt symptomtrykk og uverdig traumevirkelighet. Jeg har tatt ansvar for min behandling, men jeg får ikke lov å ta ansvar siden ingen vil snakke med meg, bare om meg i ulike samtaler og møter OM MEG. Dette er atferd som gjør meg utrygg med få fremtidsutsikter til et normalt sosialt liv med jobb og muligheter for å bidra til velferden.

Jeg må nå, fortsette å bearbeide mine mest smertefulle tilknytningstraumer i ren isolasjon. Noe som virkelig har vært en for stor belastning i hele år. I hele år har jeg måttet forsvare at det var adekvat å være innlagt på DPS Døgn Åråsen i julen 2013 i utgangspunktet. Og nå har Overlegene, Avdelingssjefene, Topplederne og juristene i Kvalitetsavdelingen hva og hvem som kan bidra til at jeg får oppleve smertelindring og bedre livskvalitet. Felles for dem alle er at de ikke vil samtale med meg i dialog om GJENSIDIGE GODE LØSNINGER BASERT PÅ FAKTA!!

Regelverket er tydelig på at ulike valgmuligheter og behandlingsmuligheter skal drøftes MED pasienten. Jeg skal medvirke i samtaler om hvilke ulike tjenester som ER OG KAN VÆRE nyttige og gode. Jeg ønsker å slette Vurderingsnotatet fra krisen julen 2013, hvor Overlegen så hardt og ubarmhjertig har konstruert meg til å være en uoverkommelig vanskelig traumepasient med tilknytningsskader, og som ikke ivaretar Personalet Beste i krisesituasjoner. Nå skal jeg straffes og alle mulige henvisninger min behandler skriver for meg, skal bryskt avvises i hele DPS Døgn i Ahus. Dette er litt av en dom!

#livsfarligdom

"Ikke et medfølende ord. Ingen medmenneskelighet. Ingen forståelse. Alle-mot-1."

Skammen er verre en noe annet. Og anerkjennelse og forståelse for hvor smertefull min hverdag er, har en så stor verdi at den rører ved min verdighet og selvfølelse.
Jeg kjenner at jeg er blitt ydmyket på verste måte av et samlet Helsepersonell og Toppledelse som bestemmer over min skjebne uten å kjenne meg eller ville samtale med meg. Og 0 respons på ulike henvendelser er skammens språk.

Hva med at Dere forsøker å gå noen dager i mine sko? Og så kan dere møte meg ansikt til ansikt og forklare meg hvorfor dere mener det er etisk og juridisk forsvarlig å HÅNDTERE MEG PÅ DENNE MÅTEN. Hva er det med meg som gjør at dere velger denne formen for håndtering? Alt dette sinne?

Denne håndteringen viser også hvor:

- erfaringsresistent Ahus er. Ingen tilbakemeldinger tåles. Også når de er i form av innhold i smertelindrende samtaler, gjør prosessen til en stor belasning.
- at sentrale lovverk ikke gjelder. Og at det er en laaaaaang veg til Pasientens Helsevesen i Ahus og Helse Sør Øst
- hvor langt Overleger får lov til å gå iht å ydmyke pasienter. Hvordan Overleger har adgang til å benytte krisereaksjoner i en stor krise for pasienten mot vedkommende som "takk for sist" fordi pasienten ikke innfridde Personalets behov for omsorg.  Hvordan Pasienter blir konstruert til å være en så stor belasning at ingen Overleger med vett og forstand vil ha vedkommende;meg innenfor dørene.

Dette er også hersketeknikker brukt på mest belastende måte for pasienten. Når overleger slipper å praktisere empati, raushet og dialog, så kan utfallene få fatale konsekvenser.
Det var flere av mine medpasienter på korte akuttopphold som gav utrykk for at Overlegen på DPS Døgn Åråsen "er villig til å gå over lik for å nekte meg adekvat helsehjelp i DPS Døgn". Og hun beundres av alle Ledere og Avdelingssjefer rundt seg. Der jeg får kritikk for å i hele tatt har tatt til motmæle, er det ingen som vil reflektere over mitt totale smertefulle symptomtrykk, traumevirkelighet og dårlige livskvalitet.

Å bli møtt med 0 respons på alle skriftlige henvendelser er også uprofesjonelt.
Forvaltningsloven gjelder for svar på skriftlige henvendelser. Men jeg "banner i kjerka" om igjen om jeg mener noe om dette. Nei for jeg skal SNAKKES OM I DE MEST NEDLATENDE ORDELAG til en samlet gruppe av Overleger, Seksjonsledere og Avdelingssjefer for samtlige DPS Døgn (voksen-, akutt- og spesialpsykiatri) i Ahus-systemet. Og resultatet var enda mer nedlatende "du er så misfornøyd, så lær deg til å kommunisere sammen med din behandler".

Og det hjelper ikke saken min at jeg formidler hvor stor og krenkende denne samlede belastningen er for meg. Dette er en krenkende ekskludering og utestengning. Alle-mot-1.
Jeg må derfor gjøre som forskningen anbefaler: Blogger og bearbeider mine erfaringer i sosiale medier. Og alt jeg har formidlet i denne bloggen har jeg forsøkt å få de ansvarlige Overleger, Avdelingssjefer, Ledere, Toppledere og jurister i Kvalitetsavdelingen i tale om. 0 respons er en ting. At dere nå har tatt i fra meg mine siste rester av verdighet, en annen. Og jeg må bearbeide konsekvensene i full isolasjon. Er dette virkelig etisk forsvarlig?

Skamfølelsen er i ferd med å ta knekken på meg. Hvem er det egentlig som bør skamme seg nå?

God jul!!

Følg meg gjerne på @emmahansen1963

EPILOG
Aggresjonsnivået har bare økt og jeg har blitt overhalt mer enn en gang i etterkant av denne bloggposten.

Det er ikke lenger mulig å holde en normal konversasjon med min behandler. Denne bloggen har skapt så mye sinne at ingen ansvarlig Overlege eller Leder  klarer å møte meg med noe annet enn en tirade av forsvar, og bortforklaringer og karakteristika av meg som vanskelig pasient. De vil gni det inn - igjen og igjen.

Og her om dagen fikk jeg dommen fra Overlegene i Ahus, formulert som beslutningsnotat fra NAV (hvor de viser til legeærklæring fra min behandler i konklusjonen):
"Emma har gått 9 år i terapi uten at det totale symptomtrykket har blitt stabilt. Hun vil derfor ikke kunne fungere normalt i en jobb noen gang. Og videre behandling ser ikke ut til å være til nytte". Nei - det er jo ikke det når det er bare kjeft å få.

Jeg ringte til min behandler i går (mandag 17.november) - i terapitiden kl11-12. Dette fordi jeg var for dårlig til å komme meg til terapitimen for egen maskin. Jeg var så kvalm og svimmel og med åpne sår etter mitt siste selvmordsforsøk. Jeg var livredd for å ta denne telefonen, siden jeg visste jeg ville få kjeft. Og sannelig fikk jeg rett:

Når jeg ringte min behandler og fortalte hvorfor, så rant det ut en tirade av sinne og jeg fikk "vær så god å møte opp til terapitimen og bli sittende timen ut. Du får ikke snakke mer nå - møt opp til timen vår på torsdag". Jeg forklarte IGJEN hvorfor jeg ringte og ikke møtte opp, men ble ikke vist noen forståelse eller medmenneskelighet. Hun lot seg ikke affisere av at jeg for 7.de gang har forsøkt å ta mitt liv, men mislykkes. Ingen medfølelse, eller "Hvordan har du det nå, egentlig? Trenger du hjelp?"

Dette viser jo bare atter en gang at mine 7 punkter tidligere i bloggen står ved lag.
Bare det at jeg erkjenner og avslører disse punktene, som også med dette "avsløre min behandler uetiske håndteringen av min smerte". OG som den som har forseglet min skjebne iht NAV - Aap og Ahus - var nok spesielt vanskelig for henne. Men vi snakker om STORE KONSEKVENSER FOR MITT LIV OG MIN HELSE og med potensiell dødelig utgang. Hvor mange ganger skal jeg forsøke å ta mitt liv?

Jeg skal selvsagt forsøke igjen.

Jeg har spilt med åpne kort og forsøkt å løse en alvorlig konflikt før den fikk dødelige konsekvenser. Jeg har vært saklig, skriftlig og stilt adekvate spørsmål og tatt initiativ til løsningsbasert dialog for å finne gjensidige gode løsninger. Aldersadekvate gode kvalitative løsninger for en samlet behandlingsplan med målet å komme ut i jobb og få til et normalt sosialt liv. Jeg har jobbet med dette prosjektet i hele år. Jeg har måttet stå alene i den krevende prosessen det er å foreslå noe slik og forsøke seg på noen tilbakemeldinger som ivaretar mine samlede behov for helsehjelp.  Og, jeg har ikke bare måttet stå alene i stormen, men bare møtt MOTSTAND OG MISFORSTÅELSER SOM HAR RESULTERT I MYE SINNE OG 0 respons (jmfr mine 7 punkter).

Det er nå i ettertid kjempevanskelig å fordøye det store antall Overleger, Avdelingssjefer (som helsefaglig ansvarlig ved DPS Døgn i Ahus),Ledere, Helsepersonell (samlet Personalgruppe ved DPS Døgn) og jurister i Kvalitetsavdelingen - hvor ingen vil samtale med meg.  Og INGEN AV DEM unner meg å finne en god løsning på en alvorlig sak;konflikt.

Men det verste er at ingen av dem unner meg å bli helt frisk slik at jeg kan fortsette karrieren og leve et normalt liv - og bidra til velferden.
Nå er jeg tvunget over i Utenforlandet på alle måter - og oppgitt av alle. Majoriteten vet ikke en gang hvem jeg er og har aldri møtt meg. Men de forsegler alle min skjebne. De 5 sidene jeg fikk fra NAV Skedsmo 11.november 2014 var tøff lesning. Jeg har vært naiv og trodd at all respekt og tillit jeg har vist har vært gjensidig. Og dette er Helsepersonell med et sett av medisinsk etiske prinsipper til grunn for i hele tatt å få innvilget sin autorisasjon. Om de ikke viser "grov uforstand i tjenesten" når de velger denne "håndteringen" av meg? Hva kan man som traumepasient med tilknytningsskader (=pariakasten i Helse Sør&Øst sitt diagnose-hierarki) egentlig forvente av helseoppbyggelig dialog og terapi?

Kjære leser: Vær så snill å sørge for at dette ikke skjer med dem som kommer etter meg. Du må være midt oppe i dette for å forstå. Men som jeg sa til min behandler på telefonen i ren desperasjon "Hvorfor klarer du ikke å være hyggelig bare i et par minutter? Det er ikke så mye som skal til, vet du. Så kanskje jeg er i livet frem til neste terapitime". Hvem vet? Dette burde ikke være lov - å "håndtere meg og kommunisere med meg" på denne måten? Men det er ingen ansvarlige ledere som vil kommunisere med meg eller svare meg på mine mange skriftlige henvendelser (=rop om hjelp). Så kanskje SAKEN hadde fått et helt annet utfall. Jeg har jobbet med denne saken i et helt år - og blogget til mine mange venner, følgere og Connections om mine faktiske opplevelser. Jeg er bare budbringer for en situasjon som alle overlegene og lederne på ulike nivåer har skapt.

Men min behandler hedres for denne "håndteringen" i Psykiatrien i landets største Universitetssykehus. Tro det eller ei!

Så slik er det mulig å gå over lik i Psykiatrien i Helse Sør&Øst!

Den utvidede egoismen i Psykiatrien i Akershus Universitetssykehus.

Der alle de suverene overlegene i DPS Døgn (Voksen-, Akutt- og Spesialpsykiatri) mobiliserer Alle-mot-1: Meg som Pasient. Siden de ikke takler innhold i fortrolige smertelindrende samtaler når jeg er i krise og har vært innlagt på Døgn i krisetid. De blir støttet av en Kvalitetsavdeling som kun samler på uttalelser fra Overleger og ledere (helt opp til adm.dir) og aldre "min side" meg som Pasient, min Behandler, mine Pårørende (leser ikke alvorlige bekymringsmeldinger) og mitt nettverk.

Alle Helsetjenester skal gjennomføres juridisk OG ETISK FORSVARLIG. Og hvor forsvarlig er dette:

#krisemonologene med varsel om #grovuforstand i tjenesten

Takk til alle mine 5200 lesere. Dere inspirerer til nye vitnesbyrd og skreddersydde bloggposter. At dere leser de mest alvorlige av dem alle: Om manglende medisinsk etisk praksis og Overleger som tar reservasjonsretten til nye høyder, viser hvor ekte medmennesker dere er. Og her har dere fortsettelsen.

"There is only one way to avoid criticism: do nothing, say nothing and be nothing" Aristoteles.

#erfaringsresistensen

Jeg har i 6 mnd forsøkt å få ansvarlige ledere og overleger i dialog om min samlede behandlingsplan, inkl et døgnopphold for å rehabilitere tilknytningsskaden. Jeg har dokumentert 100 sider grundig, sakelig og sannferdig. Og stiller noen alvorlige spørsmål i denne så alvorlige saken. Og Byråkratiet svarer med:

• 0 respons på alle spørsmål.
• Ingen vilje til løsningsfokusert dialog om total behandlingsplan basert på fakta.
• Ingen dokumenter (Vurderinger og Epikriser) slettes. Pasientrettighetsloven gjelder ikke meg.
• Jeg får ikke delta i forum hvor jeg og min behandlingsprosess er tema og hvor det foretas avgjørende veivalg for min behandlingsprosess, helse og mitt liv. Pasientrettighetens §3-1 gjelder ikke for meg.
• Påstander om at det "ikke foreligger misvisende eller feilaktige opplysninger" der jeg opplever jorunalnotatene som skriftlige overgrep som er en ekstra stor belastning for min helse og livskvalitet.
• En rekke negative fortolkninger og påstander fra en periode hvor jeg var i krise (julen 2013) brukes mot meg for det de er verdt. Og snart er det jul igjen. Ingen ny vurdering 9 mnd etterpå. Iht byråkratiet er dette "opplysninger som er viktige for å yte pasienten riktig form for helsehjelp" og disse "opplysningene" er av karakter som:
• "Personalgruppen opplever at pasienten er en stor og tidskrevende belastning for alle aktører" (jeg har ikke blitt spurt i rollen som "aktør").
• "Gjentatte daglige tilfeller av Samtalebehov og tilbakemeldinger" oppleves som for krevende for et Personalet som ønsker å være i komfortsonen.
• "Traumevirkeligheten er din skyld, og siden du er så intellektuell bør du forstå hvorfor og finne ut av dette selv. Vi vil ikke hjelpe deg med dette".
• Påstander;fortolkninger om at "Emma er misfornøyd" går igjen. Og jeg må tåle negative ydmykelser når jeg tar til motmæle.
• "Personalet er redd deg" og "Du skal ikke være her inne du".
• "Overlegen avgjør hvordan du har det og hvordan oppholdet har vært"
• "Håper du lærer deg å kommunisere bedre sammen med din behandler".

#byråkratiet

Jeg opplever at ulike aktører av ledere, overleger og annet Helsepersonell gjør seg opp en mening om meg, og feller sin dom over meg, før de har møtt meg og samtalet med meg. Jeg vet ikke hva som er verst, men jeg må tåle følgende fremferd:

• Avdelingsledere som blir sinte og aggressive på telefonen. De mer og mindre slenger på røret når jeg spør om "hvor saken står". Om jeg i hele tatt får kontakt med dem.
• Stadig nye avdelingsledere som mener mye om meg. Avdelingsledere jeg aldri har møtt!
• 4 ulike Overleger sitter i beslutningsforum som inntaksmøter, behandlingsmøter, flytmøter (bråstopp for min del) og fellesmøter og dømmer meg ut i fra ulike jorunalnotater. Og alle som leser disse jorunalnotatene (jeg har forsøkt å få slettet) forstår godt at ingen overlege med vett og forstand vil ha meg innenfor dørene. Slik er det å være pariakaste.
• Personalgruppen på DPS Døgn står sammen om å nekte meg adekvat helsehjelp på Døgn ut i fra krisen julen 2013 (jeg har spurt noen av dem om de kjenner seg igjen, men de blir bare sintere).
• En rekke enhetsledere fra DPS-er i Ahus deltar i Flyt-møte. Det de har til felles er at ingen av dem vet hvem jeg er, hvordan jeg har det (totalt symptomtrykk og livskvalitet) og hva jeg trenger av aldersadekvat helsehjelp i Døgn.
• Direktører helt opp til adm.dir sitter på 100 sider grundig dokumentasjon. Jeg spiller med åpne og tillitsfulle kort i håp om at jeg blir vist samme åpenhet og tillit tilbake, men nei. De har alle kjøpt en predikering av fremtidig døgnopphold basert på min store krisetilstand julen 2013. Det hører med til historien at Overlegen ved DPS Døgn ALDRI har tatt med i den vurderingen all den hjelpen jeg ikke fikk, men som jeg ble lovet for julen 2013. Hun hadde selv ferie julen 2013.
• Ingen ansvarlige ledere eller direktører viser VELVILJE til å finne frem til gjensidige gode løsninger for meg som traumepasient med tilknytningsskader. De driver i steden PASSIV MEDVIRKNING I LUKKEDE MØTEROM; De VELGER heller å konstruere meg til et stort problem i form av Vanskelig, Krevende og Belastende Traumepasient med Tilknytningsskader.
• Når jeg stiller spørsmål om hvorfor ingen vil samtale med meg, får jeg til svar " Du tvinger tilknytningsskaden din på alle andre. Det er derfor ingen av Oss vil samtale med deg". Og jeg har måttet tåle et møte hvor jeg fikk kjeft for i hele tatt har tatt til motmæle mot det ovenforstående.
• Jurister og saksbehandlere i Kvalitetsavdelingen vil ikke samtale med meg. De samler kun på uttalelser fra Personalet og fremmer aldri noen former for løsning. Min behandler blir ikke involvert.

Hvordan hadde du, kjære leser, taklet en slik "håndtering"? Vi begge vet at det er ikke slik man løser sine utfordringer i Utenforverdenen. Den verdenen som alle pasienter i Akershus Universitetssykehus skal tilbake til.

Og er ikke oppramsingen av aktører ovenfor MANGE MOT 1? Er ikke dette litt sånn urettferdig? Og vi har ingen å støtte oss til. Pasientombudet har kastet kortene og hjelper ikke til med klagesaker. Helsetilsynet varsler at deres saksbehandling tar 6-7 mnd og vil ikke "hjelpe din situasjon". Og jeg har ikke ressurser til å bruke advokat. Der Ahus har 2 jurister i sin Kvalitetsavdeling.

#pariakasten

Pariakasten er kjempedårlig, og må leve med at et stort omfang av aktører bevisst mener at vi skal være kjempedårlig over lang tid. Og vi kan kun få hjelp på Akuttavdelingen om situasjonen blir mer kritisk. Så hvor dårlig mener dere at jeg skal bli?

Når så mange er imot at jeg skal få mitt behov ivaretatt, er det lett å miste motet. Og er det ikke urettferdig at jeg aldri får lov å delta i samtaler som har avgjørende betydning for min behandling, helse og liv? Og hvem er opptatte av Selvmordsforebygging? Ingen så langt.

Traumepasienter på leve med en konstant retraumatisering - der barndommens uverdige omsorgssvikt repeteres, og hvem som helst kan få rollen som min mor. Vi lever med en konstant redsel for:

• Avvisning og Frykten for at ingen skal like oss.
• Overstimulering av alt vi ikke fikk i oppveksten som gode tilknytninger, tillit og tilhørighet til familie og venner. Alle som ikke unner meg å bli helt restituert er nå vanskelig å omgås (samtidig som vi skal unngås i korte akuttopphold)
• Det at min smerte ikke tåles. Og jorunalnotatene som min sak bygger på, forteller på 4 sider at Overleger og Personalgruppen på DPS Døgn ikke tåler min smerte. Men de tåler andre traumepasienter. Dem som har familie, barn, jobb - alt jeg ikke har. De er mer verdt å hjelpe.
• Personalgruppen på DPS Døgn kan VELGE å ikke være empatisk tilstede og tilby smertelindrende samtaler, som gjør at jeg nyttiggjør meg Døgn-oppholdet. Da er det bedre å nekte Traumepasienter med Tilknytningsskader adgang. Og lese en del av forskningen som sier at traumepasienter ikke skal være innlagt. For noen grupper av Traumepasienter - dem som ikke har samme samtalebehov som meg.
• Det er for enkelt for Overleger i Psykiatrien i Ahus å benytte en stor krise og ditto krisereaksjoner mot meg for å nekte meg hjelp i Døgn en gang for alle. OG det uten at jeg får være med på beslutningsprosessen. Det at jeg tar til motmæle mot dette, bygger opp under DERES EGNE VALGTE FORTOLKNINGER OM AT "Emma er misfornøyd"!!.
• Sint ordskifte på telefonen og i "nettverksmøter" tar meg tilbake til barndommen og trigger ubehaget ved å bli omtalt, baksnakket, negativt vurdert og ikke verdsatt. En ekstrem manglende vilje til å samtale og forstå meg, er vanskelig å leve med.
• Skammen knyttet til at så mange aktører har vært involvert (og snakket om meg uten meg tilstede), uten å kjenne meg og mitt samtalebehov, for så å støtte opp om "nei, nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg".
• Alle som virkelig virket engasjerte og med gjensidig tillit under juleoppholdet julen 2013. Som siden har gått inn på Vaktrommet (=komfortsonen) og stukket kniven i ryggen på meg. Disse vil jeg aldri klare å tilgi og går laaaang veg utenom.

"Du få'kke leke mer i våres gård. Vi æ'kke venner med deg mer". Konklusjonen som tas av alle aktørene. Og jeg lurer på hvor mange av disse som egentlig har lest saksdokumentene og alle mailene jeg har sendt ansvarlige ledere?

Og hvorfor skal det ikke være mulig å finne frem til gode gjensidige løsninger i faktabasert dialog. Og venne oss pasienter til Utenforverden?

#frittbehandlingsvalg

Det er virkelig behov for Fritt Behandlingsvalg hvor loven om Pasientrettigheter gjelder. Som at Helseforetakene tørr å utvikle Pasientens Helsevesen. I tråd med det regelverk som allerede er der.

Et Helsevesen som er fokusert på å ha tjenestetilbud som dekker alle diagnoser og smertevirkeligheter. Hvor det å få hjelp og rehabilitering i nåtid er fokus.
Alle Pasienter uansett diagnose (psykiatrisk eller somatisk) ønsker å:

1. Finne frem til troen på seg selv, sin verdi og verdighet.
Dette skaper god selvfølelse. Mange av oss traumepasienter er:

1. Overstimulert på alt vi ikke fikk i oppveksten av trygge tilknytninger, trygghet, respekt, tillit og at voksne ønsket av vi skulle ha det bra. Vi har ingen tilhørighet. Og alle som ikke har egen familie, lever i ensom isolasjon. Dette gjør smerten vondere.
2. Senistive for alle deltaljer og det subtile i våre omgivelser. Vi tar signaler og vi tolker kroppspråk. Den utfordrende tausheten som jeg beskrev i forrige bloggpost er vanskelig å leve med når ingen vil "ha noe mer med deg å gjøre".
3. Vi går i dybden når vi utforsker og bearbeider. Og vi har fokus på et kompleks antall detaljer. Komplex PTSD er komplisert og veldig smertefullt. En smerte vi har problemer med å tåle og så oppreist i selv. Om ikke Helsepersonellet skal gjøre denne situasjonen verre med å kritisere, konfrontere, ydmyke, nedverdige, latterliggjøre osv i sin streben på å formidle at "nei, nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg. Hold deg unna, vær så snill".
4. Emosjonellt sterke reaksjoner. Og vi er ekspertene på vårt liv! Hvordan kan ledere og overleger i beslutningsmøter være det uten å ville blir kjent med eller samtale med meg? Hvordan tror Dere det er å være oppløst i tårer hele dager til ende?

2. Lykkes i forhold til andre voksne mennesker.
Vi er alle sammen sosiale vesener som har glede av og er avhengige av hverandre. Alle Psykiatriske diagnoser er sosialt konstruerte. Det vil si at det å måtte bearbeide smertefulle tilknytningsskader i full isolasjon gjør vondt verre. Vi trenger trygghet og gjensidig tillit til å kunne:

1. Sørge for at stimuleringen (på alt det som er vondt) blir så liten som mulig i samhandling. Begreper som å ha det hyggelig sammen, gjøre gode kreative aktiviteter sammen og delta i åpen dialog i miljøet med medmennesker.
2. Konsentrere meg om gode samtaler og samtalepartnere som er gode lyttere, stiller åpne spørsmål og samtaler om problemer med fokus på løsning. Uten å være dømt til å tape på forhånd, siden ingen vil samtale med meg når de bestemt mener at jeg "dytter tilknytningsskaden min på alle andre". Dette er en dårlig kontekst.
3. Øve meg i ulike sosiale situasjoner med takhøyde for å tåle min uverdige smertefulle traumevirkelighet. Uten å få høre at det er "din skyld"!!!!
4. Jeg beskytter meg og mitt indre mot nye krenkelser. Og jo mer intelligent man er, jo mer introvert er man. Jeg trenger samtalepartnere jeg kan stole på og som har en forutsigbar atferd som ikke virker overstimulerende (som sinte aggressive ordskifter med nye negative anklager, slik jeg fikk dette i nettverksmøtet med ledere og overleger). Jeg trenger gode rollemodeller. Og alle ansvarlig ledere bør se seg selv som forbilder. Om man blir aggressiv på telefonen og mer og mindre slenger på røret, ja da er man et dårlig forbilde. Uansett hvor høyt oppe i hierarkiet man befinner seg. Dette er ikke Respekt!

3.Finne frem til riktig karriere i en virksomhet  og med et arbeidsmiljø med takhøyde.
Det har alltid vært et mål at jeg skal tilbake til min karriere og fortsette i Læringslivet.

1. Det har vært en bratt læringskurve og jeg liker å jobbe med Mål, Plan og aktiviteter iht AAP.
2. Men fordi "behandlingen har tatt for lang tid" også fordi jeg ikke får den hjelpen jeg mener jeg trenger i Døgn (tilknytningsskader bearbeides best i tilknytninger med miljøterapi), så står jeg nå i ferd med å blir mer og mindre tvunget over på Uføretrygd.
3. Uføretrygdet er en identitet jeg ikke vil takle å leve med. Og som er en konsekvens av at jeg ikke har fått noen god adekvat på min sak og Døgntilbud for traumepasienter med tilknytningsskader i Ahus.

Jeg har lest noen svar på høringsnotatene. Og det er ulike fokus. Så langt kan det tyde på at sentrale ledere i Helseforetakene er redde for å slippe:

• Kontrollen. De frykter for økonomien, Helsepersonell som bytter jobb og medbestemmelse for pasientene (jmfr min sak).
• Samordningen mellom ulike aktiviteter som samarbeider om behandling for Pasienten. Det er bare å gjøre Pasienten ansvarlig for koordineringen iht Pasientrettighetsloven (som i dag ikke gjelder for pasienter i Psykiatrien i Ahus).
• Samhandling om IP - men kommunale tiltak. Beskivelsen ovenfor gjelder også her.
• Ressursbruk og - tilførsel om Private Helseforetak skal gjøre en bedre jobb enn det offentlige helsevesenet. Og hvor lett blir det å ha kontrollen i begge endene nå (hvilke pasienter som får adekvat helsehjelp - ressurser som brukes i ulike sykehus til den enkelte pasient).

#sosialiseringen tilbake til den #normaleverdenen utenfor #psykiatrien

Vi medmennesker lever i sameksistens med hverandre. Vi kommuniserer i stadig større grad med hverandre og på ulike plattformer som sosiale medier. Sosiale medier er et stort potensiale for gode 2-vegs konstruktive samtaler om alle saker som er viktige for oss, og som berører oss alle.

Det er derfor mot utviklingen at pasienter som har samtale behov (alle diagnoser er sosialt konstruerte) mer og mindre får munnkurv og blir ekskludert fra DØGN-enheter på grunn av "daglige tilfeller av samtalebehov". At det er "for belastende og tidkrevende for Personalgruppen" sier mest om den lukkede asymmetriske ekspertkulturen i den enkelte Døgnenheten.

Det at en omfattende del av toppledelsen støtter denne holdningen til de sykeste pasientene, sier noe om utfordringene Ahus egentlig står ovenfor.

Så er det en gang slik at ingen Helseforetak eller Universitetssykehus blir bedre enn hvordan man "håndterer" de sykeste pasientene. Som pariakastene Traumepasienter med Tilknytningsskader. Etter et halvt år og 100 sider grundig saklig dokumentasjon og 0 respons, så viser dette egentlig et utviklingsbehov som topplederne FORTEST MULIG må innse.

Dette viser også at Pasienter innenfor Psykiatrien i Ahus burde fått en anledning til å få aldersadekvat helsehjelp et alternativt Sykehus i Helseforetaket Helse Sør&Øst.

I bloggposten overfor har meg beskrevet de negative merkelappene ansvarlige ledere og Helsepersonell får LOV TIL Å VELGE i sin aktivitet i å nekte meg helsehjelp. Jeg har jorunalnotater som oser av etisk problematiske fremstillinger - som jo egentlig er NEGATIVE MERKELAPPER BASERT PÅ SKJULTE FORDOMMER knyttet til mitt behov for adekvat helsehjelp i DPS Døgn.

En ting er at helsepersonell viser manglende vilje til å samtale med meg, og hjelpe meg når jeg er innlagt i en stor krisesituasjon som julen 2013. De gjør dette traumet større når de går inn på Vaktrommet sitt og bedriver PASSIV MEDVIRKNING i så stor grad min sak samlet viser.

Det hører med til saken: Overlegen som formulerer og skriver jorunalnotat var ikke på jobb den julen 2013. De vurderinger og jorunalnotater hun formulerer er med dette negative fortolkninger;merkelapper på negative holdninger til traumepasienter med tilknytningsskader i utgangspunktet.

Og så takler de dårlig at jeg tar til motmæle, TAR INITIATIV (ingen andre tar noen som helst initiativ til å løse denne vanskelige situasjonen) og foreslår løsningsbasert dialog med fokus på å samhandle om total behandlingsplan, basert på fakta. Slik man gjør det i utenforverden.

Så da: I  stedet for å VILLE VELGE å samtale med meg, så engasjeres et enormt stort byråkratiapparat (jmfr ovenfor) - alle mot 1. Alle som en, og som på ulike måter nekter å ville samarbeide med meg. Jeg må TÅLE OG TAKLE nye skriftlige overgrep bestående av:

• "Emma er misfornøyd" gjentatte ganger. 6 ganger på 1,5 side (godt gjort)!
• "Håper du lærer deg til å kommunisere, sammen med din behandler.." En nedlatende beskrivelse som undertrykker mine reflekterte intellektuelle kapital. Når dette er svaret på 100 sider grundig dokumentasjon hvor ingen av mine saklige alvorlige spørsmål blir besvart.
• "Traumevirkeligheten er din skyld", "Personalgruppen oppfatter pasienten som en stor tidkrevende belastning for alle aktører". I stor grad reduserer min selvtillit og selvfølelse når disse beskrivelsene utrykkes som adekvate og riktige opplysninger. Dette siden disse er med på å definere hva slags form for helsehjelp som er riktig for meg som Pasient - for all tid fremover.
• "Det er fint at du ikke klager til Fylkeslegen" skriver advokaten som SVAR på denne alvorlige henvendelsen. Dette er misvisende, arrogant, utilgjengelig og negativ innstilling til å ville løsne noe som helst av mine behandlingsmessige behov. Jeg HAR ALDRI FORMULERT EN KLAGE.

...og med signatur fra adm.dir.

Dette viser at et samlet PERSONAL og PASIENT er på 2 helt forskjellige planeter i Psykiatrien i Ahus. Og det er virkelig behov for en utviklingsprosess som tar PÅ ALVOR PASIENTENS BEHOV FOR ALDERSADEKVAT HELSEHJELP. Siden jeg er passert 40+, så er ikke BUP adekvat for meg. Jeg trenger ulike smertelindrende samtaler preget av Voksenpsykiatri med voksne helsearbeidere som er VILLIGE til å VELGE å samtale, som medmennesker, for å forstå min uverdige smertefulle traumevirkelighet. Ikke konstruere meg til et større problem.

Jeg trenger faktisk gode løsninger og ikke flere problemer nå. Nei takk!

"Hold dere unna, vær så snill"

Dette er konsekvensene jeg må leve med etter denne "saksbehandlingen i Ahus":

• Jeg har det helt forferdelig.
• Jeg holder ikke ut flere personlige nederlag om igjen.
• Ikke gi meg skylden for at jeg er den jeg er! Det er smertefullt nok å vite at det samlede byråkratiet ser på meg som et stort problem (ingen vil ta i med tang engang). Hvordan tror dere julen 2014 vil bli? Når DERE har valgt å gjøre juletraumet større enn noen gang.
• Jeg har aldri opplevd omsorg, trygghet og tilhørighet hjemme eller noe annet sted. Ingen hjemme var opptatte av at jeg skulle ha det bra. Og nå må jeg bearbeide mine mest smertefulle tilknytningstraumer i full isolasjon.
• Jeg føler meg totalt utkjørt, overhalt og utmattet (fysisk og mentalt). Jeg har vært mer og mindre sengeliggende i 3 uker for å komme til meg selv. 100 sider saklig grundig sannferdig dokumentasjon -> 0 respons, og med signatur fra adm.dir.
• Skamfølelsen er i ferd med å knekke meg der jeg er helt utmanøvrert helt ut på sidelinjen. Min Behandler har litt av en oppgave foran seg. Hun trenger all oppmuntring hun kan få av det byråkratiet hun stiller seg lojalt til!

Tydeligvis så er overleger og ansvarlige ledere så negativt innstilt til krevende Pasienter som tar til motmæle at noen av dem nær sagt er villige til å GÅ OVER LIK.

Da er det på tide at Helseministeren får til Pasientens Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg for oss som mer og mindre er ekskludert fra Døgn i Ahus.

Jeg følger spent med på utviklingen. Lykke til!!!