Mindfullness i helsebringende støttesamtaler mellom traumepasienter og tryggere traumeterapeuter.

* For Pasientens Beste, eller Personalets Beste?
* Om hvordan verdier, regelverk og mandatet praktiseres i avgjørende veivalg for traumepasienter med tilknytningsskade. Hvordan Personalet setter grenser for handlingsrommet til å bli HELT frisk.
* Vi har handlingsregler, samhandlingsreformer, behandlingsplaner og fokus på sosial kommunikasjon i hele verdikjeden. For ikke å snakke om et regelverk som skal ivareta at pasienter får hjelp av ulike personale med lisens til å praktisere helsehjelp - gjennom samhandling - i nåtid.

Innledning:
Takk til alle dere 520 følgere som er med å samtaler om bloggpostene i denne bloggen på Twitter og andre sosiale medier. Deres innspill er virkelig verdifulle for meg. Sammen kan vi crowdsource til vi finner en "sannhet". Og det er nettopp hva som er sannhet og mest hensiktsmessig behandling av traumepasienter med tilknytningsskade som er fokus i denne bloggen.

Jeg har en historie å fortelle. Denne blir stadig mer "utrolig" for utenforstående etter hvert som avvisningene begynner å være på grensen av utstøting og mobbing, fra "det gode selskap" av døgnenheter i Psykiatrien i landets største Helseforetak. En god kommentar fra en god samtalepartner i Twitter "en system-organisasjon helt ute av kontroll".

Denne bloggposten er en oppfølger av min tidligere bloggpost om verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien i landets største Helseforetak. I denne bloggposten forsøker jeg å rettferdiggjøre med å fortelle inngående hva som kan røre seg i hodene på det Personalet som utøver negativitetseffekten så langt at traumepasienter med tilknytningsskade nektes helsehjelp i døgnenhet.

I denne bloggposten vil jeg omtale disse områdene:

1. Hvordan ta i bruk Mindfullness og tankenes kraft i støttesamtaler som også gir handlingsrom for gode sosiale tilknytninger?  Dette er en glitrende mulighet til å sitte igjen i en ressursfylt tilstand som tar oss videre til neste steg i utviklingen, og den læreprosessen, som behandling supplert med støttesamtaler er. Kanskje på tide å akseptere Pasientens kompetanse og ressurser til bruk i en samlet behandlingsplan - til Pasientens Beste?

2. Mindedness i den utfordrende samtalen som gir rom for refleksjon og læring. Jeg er innom temaet tankens kraft og viser hvordan den intuitive delen av hjernen fungerer sammen med den veloverveide delen av hjernen. Til slutt noen refleksjoner om hvordan vi tenker med hele kroppen og ikke bare med hjernen. Det betyr også at vi må jobbe for å koble hjernen til kroppens mange muskler, organer og funksjoner. Med andre ord er det lov å bruke hodet i ulike støttesamtaler og behandlingsprosesser!

3. Hvordan god sosial kommunikasjon vil gjøre behandling og støttesamtaler, samlet sett til en nyttig læreprosess for begge parter og aktører -> Jeg blir frisk og Personalet lærer mer detaljert om hvordan være en god traumeterapeut. Forskningen støtter denne retningen - en retning mot sosial utvikling som resten av verden fokuserer hele sine virksomheter mot.

4. Hvordan aktiv historieforfalskning fra henvisende psykologer og overleger sørger for at behandlingsmøtet gjennomfører narrative feilslutninger i tråd med egne negative holdninger til traumepasienter med tilknytningsskade. Dette avsnittet viser hvor vanskelig det er å bli vist respekt og tillit av "det gode selskap" til å få adekvat helsehjelp i en krisesituasjon. Vi kommer rett og slett innenfor dørene fordi Personalets Beste er i fokus, og alle er samstemming om "nei deg vil vi ikke snakke med". Er dette i tråd med sentralt regelverk som sikrer pasienter hjelp i nåtid?

5. Hvordan mitt eget engasjement og forventninger til å bli frisk blir avvist som "helt urimelig og vanskelig". Personalet blir heller provosert av mine ønsker om å samtale for å finne en minnelig løsning for alle parter. De ønsker ikke å utnytte mine ressurser til å finne en adekvat behandlingsplan. Faktum er at jeg nektes helsehjelp i en krisesituasjon basert på "nei vi har ingenting å snakke med deg om". "Du har selv skylden for din traumatiske virkelighet og stresset i relasjonene. Vi vil ikke hjelpe deg".

6. Hvordan et sensitivt fagpersonalet tar i bruk homososiale inntakskriterier i behandlingsmøter med hele personalet til stede. En samlet negativ kritisk masse har formet en slags boble hvor de nyter komfortsonen. Personalet bruker all energi på å unngå å få dagen ødelagt av pasienter som trenger støttesamtaler, med en risiko for at det blir dårlig stemning om vi er uenige i sak. Helt seriøst: Personalet mener at jeg etter 40 år trenger mer rammer og disiplin - max 4 dager med fokus på døgnrytme og mat. Virkelig! Jeg trenger mer sykelig kontroll og omsorgssvikt? Hvor kommer dette fra? Snakk om å være "kjerringene mot strømmen, og mot samhandling med pasienter i krise".

1. Mindfullness og tankenes kraft.

Mindfullness er en form for meditasjon hvor vi kan roe ned hjerne og hjerte til beta og theta nivå. På disse nivåene kan vi introdusere nye og ukjente impulser og informasjon. Vi kan fokusere på en muskel om gangen. Puste gjennom denne i repetisjoner. Slik kobler vi muskler og organer til hjernen. Traumepasienter har dårlig tilknytning mellom de ulike hjernehalvdeler og områder av hjernen som igjen styrer ulike funksjoner og organer. Vi tenker ikke bare med hjernen, men med hele kroppen. Slik oppmerksomt nærvær hjelper deg til å finne og forstå nye utfordringer og traumatiske situasjoner. Vi kan også indusere nye mentale program som letter vår store mentale smerte. Vi kan kjenne på følelsesregistret for ulike traumatiske opplevelser og løsninger.

Ved å ta aktivt i bruk Mindfullness har vi tilgang til en stor ressurs, en datamaskin for ny og ukjent kompetanse. Vi kan finne ukjent kunnskap og omforme denne til kjent kunnskap, som igjen hjelper oss med å handle mer hensiktsmessig i ulike situasjoner. Vi jobber i takt med hvordan vi utvikler vår hjerne. Denne læringen blir optimal om vi trener den samtidig: God trening er fysisk aktivitet og det å tegne hjernekart når vi tillegger oss ny kunnskap - eller vil dele vår kunnskap i sosiale medier.

Mindfullness tar ikke mye tid, men er lett å integrere i en aktiv hverdag og behandlingsprosess. Den erstatter ikke behandlingen, men hjelper oss til å gjennomarbeide traumatiske minner og Flash-backs for siden å kunne indusere nye gode opplevelser og læring når vi forstår hvordan våre traumer påvirker oss. Det er ekstra spennende å kunne dele denne kunnskapen i samtaler med fagpersoner og behandlere, for å holde utviklingsprosessen på rett spor. Vi deler kunnskap når vi samtaler i 1-1samtaler eller grupper. Dette gir oss også en mulighet å oppleve å ha tilhørighet til en gruppe. Alle mennesker har behov for tilhørighet. Og det er vanskelig å kunne tro på fremtiden og det å bli frisk uten å ha tilgang til støttesamtaler og et miljø å samtale med.

Forskningen støtter det å kunne ta i bruk hele hjernen og hele kroppen i utvikling av gode sosiale tilknytninger samtidig som vi bearbeider traumatiske mareritt. Samtidig er det god helsebringende effekt å kunne delta i samtaler i et positivt miljø med et Personale som er opptatte av at du skal ha det bra. Tilbake sitter jeg igjen i en ressursfylt tilstand som tar meg videre til neste steg i utviklingen frem mot å bli:
- helt frisk
- fortsette karrieren der jeg møtte veggen
- bidra til velferden igjen
- bidra med ny og oppdatert læring om tryggere traumeterapeut til behandlere på DPS-et

Alternativet om nei til samtaler, og nei til plass på døgnenhet i en krisesituasjon, er ikke helsebringende men tar meg tilbake til krisen og den følelsesmessige barnehagen jeg uten min vilje har blitt satt i. Og det er visst helt greit for lederne i landets største Helseforetak.

2. Mindedness i den utfordrende samtalen.

1-1 samtaler er det viktigste mediet for å utvikle ny kunnskap, relasjoner og endre holdninger og følelsesregistret. Vi kan introdusere hverandres virkelighetsbilder og samtale om ulike forestillinger om traumevirkeligheten, mentale skjema og handlingsmønster. Vår hjerne er sosialt innstilt og i et sosialt mindset erkjenner vi hverandres virkelighet og er villige til å omforme ukjent informasjon til kjent og aktiv kompetanse. Dette er fundament for alle utvikling og læring.

Psykologisk Mindedness handler om å ha kapasitet til å observere og reflektere over egne ressurser og vår egen innsats som påvirker andre. Vi knytter oss til hverandres sosiale hjerne og assosiasjonsnettverk. Vi er sosiale mennesker som ikke fungerer godt alene. Våre tilknytninger og relasjoner påvirker atferd og følelser. Det er viktig i denne prosessen å støtte andres motivasjon og forestillinger. Slik kan vi finne ut av hvordan historien har påvirket våre holdninger og atferd i dag. Vi kan bearbeide traumer med forståelse for hva som er hensiktsmessig atferd og følelsesregister i ulike situasjoner. Dette gjøres best i symmetrisk dialog hvor vi er likeverdige samtalepartnere. Ingen skal oppdra noen og hierarkiet er borte.

I den gode mindedness tar vi i mot og deler informasjon om hvordan utfordringer og traumer påvirker den innsatsen jeg bidrar med i kommunikasjon og atferd overfor andre medmennesker. Vi skaper resultat for oss selv og andre. Derfor er det viktig at konteksten som samtalen fremkommer i er positiv og støttende. I denne settingen diskuterer vi følger for ulike handlinger. Klokskap og mot blir belønnet og vi kan gjensidig støtte hverandre. Empatisk lytting med både hjerte og hjerne gir gode resultater. Resultater er en fortløpende forståelse av virkeligheten og følelsesregistret som gir den verden vi lever i mening.

Hjernen er et meningsskapende organ. Den er med å gir oss våre fortellinger om fortid (traumer) og fremtid (fri fra traumer). Den intuitive hjernen får oss til å forstå verden som et tryggere, enklere og mer forutsigbar sted enn verden virkelig er. Vi supplerer den intuitive hjernen med informasjon fra den veloverveide og anstrengende tankekraften fra den veloverveide hjernen. Denne hjernen foretar mer komplekse mentale valg og krever at vi konsentrerer oss. Den veloverveide hjernen har muligheter til å resonere seg frem til selvkritikk, folkeskikk, selvkontroll og eksplisitte overbevisninger og valg. Det oppleves som krevende og anspent stemning å ta i bruk den veloverveide hjernen. Det er forbundet med ubehag å ta selvkritikk og gjøre valg utenfor autopiloten den intuitive hjernen.

Men vi trenger bidrag fra den veloverveide hjernen når vi skal være empatiske medmennesker og bidra med symmetrisk dialog og samhandling. Det er enklere å avvise pasienter med at "vi vil ikke samtale med deg". Når disse pasientene har en negativ holdning som går foran og beskriver dem som i utgangspunktet vanskelige, kritiske og misfornøyde. En form for Mindlessness blant personalet er en form for irettesettende kommunikasjon som går på autopiloten;intuitive hjernen og som avviser alle former for støttesamtaler. Mindlessness er en form for kommunikasjon som skaper større kriser og tar oss traumepasienter med tilknytningsskade tilbake til den følelsesmessige barnehagen.

"Vi blir målt på hvor gode vi er til å unngå feil. Å gjøre ingenting blir belønnet. Dette rammer utviklingen for alle pasienter" @anonymhelsearbeider. Konteksten hindrer dialog og samhandling om nyttig behandlingsplan og samtalemiljø. Pasienten blir ikke involvert, men regelrett overkjørt. Pasientene står i kø og det enkleste er å velge dem som ikke skaper ubehag og dårlig stemning eller fokus på "feil". Hjernen styrer tanker, oppfatninger, følelser og hva vi tror på. Dette virkelighetsbildet blir ikke utfordret av et personale i boblen.

Et samlet personale deltar i inntaksmøtene. Det vil også si at den kritiske massen som er negative til traumepasienter vinner frem med sitt budskap om "nei vi vil ikke snakke med deg..". Det fritar dem fra å snakke om alle temaer, samt behandle uenighet og utfordringer på en konstruktiv og samlende måte - som skaper god stemning. Dette er samtaler som bygger opp begge aktørene. Alle saker har minst 2 sider og minst like mange aktører som snakker. Hvem sitter egentlig på den mest troverdige og sannferdige kunnskapen om behov for helsehjelp? Når personalet nekter pasientene en samtale for å komme "innenfor det gode selskap".

Hvordan vet Personalet om hva som fungerer eller ikke når de ikke vil bli utfordret av "utenforstående" i sin streben etter å ha det mest mulig komfortabelt - uten påvirkning fra pasienter de ikke vil snakke med. De har også problemer med å fremstå med folkeskikk i sosiale sammenhenger fordi de er mest opptatte av å tenke så lite som mulig, siden det er så krevende.

Summen av gode støttende samtaler Mindfullness, skal føre til positiv atferd, bedre mental helse med traumatiske opplevelser som ikke påvirker atferd og følelsesregister. Samtalepartene kan se nyanser og mangfold, samt finne skreddersøm av tiltak for den enkelte pasient. Dette blir det gode effekter av og god læring for begge aktører - og ikke minst gode fremtidsutsikter og livskvalitet for pasienten. God stemning påvirker vår mindset der og da. I dag hindres vi i at Personalet i "sannhetens øyeblikk": når de skal vurdere om de vil bidra til å gi traumepasienter med tilknytningsskade helsehjelp (ulike støttende samtaler og aktiviteter) i døgnenhet, så sier de "NEI -NEI". Hva tror leseren det blir for traumepasienter i krise?

3. God sosial kommunikasjon som gjør "behandlingen" til en nyttig læreprosess for alle aktører.

Våre verdier, trosbekjennesler, holdninger påvirker vår måte å relatere oss til andre samtalepartnere. Vår samlede atferd og hvordan vi er villige til å ta inn over oss tilbakemeldinger, viser hvor gode vi er til å kommunisere som medmennesker. Hjernen er en magnet som tiltrekker seg den informasjonen og personlighetene vi ønsker oss. Å skape en god 2-vegs dialog er viktig for å kunne behandle riktig informasjon i støttesamtaler og terapi. Det er vanskelig å se hvor grensen går mellom terapi og støttesamtaler. Vi er sosiale med en sosial hjerne som gjerne deltar i aktiviteter hvor vi kan gi og ta imot tilbakemeldinger, som utfordrer vår sårbarhet og virkelighets verden.

Traumepasienter med tilknytningsskader er ingen homogen målgruppe. Vi er like mangfoldig som det er innbyggere i kommunen vi bor i. Vi representerer et mangfold av personligheter med hver vår unike traumevirkelighet. Vår virkelighet utvikler seg i tråd med hvordan vår hjerne utvikler seg gjennom terapi på DPS-et eller vår kommunikasjon i sosiale medier. Hjernen utvikler seg i tråd med hvordan internettet utvikler seg.

Vi, medmennesker, er sosiale vesener med sosiale hjerner og vi lever i en sameksistens med andre medmennesker. Vi vil være sosialt tilgjengelige og tilhøre en gruppe. Dette siste er vanskelig med et stempel som ekstremt vanskelig negativ traumepasient med tilknytningsskade. Vår virkelighet består av traumatiske situasjoner vi har fått som følge av ekstrem omsorgssvikt. Ellers er vi som andre personligheter hvor våre verdier (etiske regelverk, skikk og bruk), fakta om opplevde situasjoner, erfaringer og følelser preger virkeligheten i hverdagen.

Når personalet ikke vil snakke med meg eller min behandler. når behandlingsmøtet skal gi meg et tilbud:
- Hvem er det da som sitter på den sanne og troverdige virkelighetsbeskrivelsen som skal til for å formulere hensiktsmessige løsninger og innhold i støttesamtaler?

Å si nei til samtaler som involverer oss når viktige veivalg skal gjøres, er det samme som å si nei til å praktisere den helsehjelpen ulike Personalet har (overleger, psykologspesialister, sykepleiere) lisens til å praktisere. Resultatet blir en ensrettet form på samtaler som er vanskelig å ta imot: "Nei, vi vil ikke snakke med deg". "Du har selv skylden for retraumatiseringen, og siden du er så intelligent burde du forstå hvordan og finne dette ut av deg selv" . "Vi vil ikke hjelpe deg med dette". "Du trenger strengere rammer og mer disiplin".

Dette er en måte å kommunisere på som Personalet i landets ledende Helseforetak er programmert til å gjøre. Denne måten å kommunisere på gjør at Personalet unngår risikoen med å måtte ta selvkritikk ("vi har ikke gjort noe feil") samtidig som de beholder komfortsonen. Denne boblen er det ikke mulig for pasienten eller dennes behandler å komme innenfor. En slik automatikk mot komfort, har ingenting med det å praktisere den helsehjelpen et stort mangfold av pasienter, med behov helsehjelp i døgnenhet når krisen tar overhånd, trenger. Regelverket ivaretas heller ikke i denne krevende situasjonen.

4. Hvordan aktiv historieforfalskning fra henvisende overleger og psykologer skaper narrative feilslutninger hos Personalet i inntaksmøtene.

En Narrativ feilslutning fremkommer når kun deler av vår historie og mangelfulle beskrivelser av fortiden former synet som skapes av pasienten på papiret (Henvisning og Epikriser) og i inntaksmøtene. Narrative feilslutninger er med på å forme fremtiden og hva slags hjelpebehov jeg her. Deler av min traumevirkelighet blir gjerne supplert med negativ personlige beskrivelser av hvordan jeg opptrådde i vurderingssamtalen. Denne er skrevet på grensen til det ondskapsfulle, og det er vanskelig å definere Utilbørlig kommunikasjon.

Etter et opphold på Avdeling på Akuttpsykiatri ble jeg beskrevet med så mange feil, negative holdninger og forestillinger til traumepasienter og med så negative personkritikker, at jeg ikke kjente meg igjen. Og jeg fikk avslag av Inntaksmøtet om helsehjelp i Døgnenhet. Mitt "omdømme" (det samlede etterlatte inntrykk ) fra alle skriveriene som har vært gjort av meg, mitt behov for helsehjelp og min krise, er så negativt at jeg som pariakaste ikke får innpass til å gi innspill. Jeg blir negativt avskrevet med "nei vi vil overhode ikke snakke med deg". Jeg har allerede skrevet mye om dette i bloggposten om verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien i landets største Helseforetak.

Narrative feilslutninger former også forventninger til fremtiden. Når historien om meg er så negativ, så er det ingen som tror at jeg noen gang vil kunne fungere normalt. Dette er lagret i Jorunalen som følger meg i videre behandling. Og jeg har gjentatte ganger blitt forsøkt uføretrygdet.

Det er fullt mulig å formulere et helt annet virkeligbilde av meg om jeg, min behandler eller min pårørende får lov å supplere kunnskapselementene (skriveriene) med beroligende oppdatert kunnskap om hvordan veien til et bedre liv har vært, hvordan jeg jobber aktivt med Mindfullness og hva som er status i dag. Krisetilstanden trenger ikke være en livsvarig tilstand, eller en dødsdom. Det snakkes mye om tilstander som ikke kan helbredes. Jeg bearbeider traumer på den måten som passer meg best. Jeg tillegger meg kompetanse om traumer og tilknytningsskader, og jeg har en suveren kompetanseplattform på psykologi, kommunikasjon og læring i organisasjoner.

Problemet er at jeg KOMMER IKKE PÅ BANEN. Ingen i DPS Døgn Åråsen 3 vil høre min versjon av traumevirkeligheten, hvordan jeg jobber i terapien, treningsprogrammet og hvilke reelle forventninger jeg har til støttesamtaler og det å bli frisk. Hvordan jeg jobber i sosiale medier og tillegner meg kunnskap ved å notere i hjernekart og supplerer aktivitetsprogrammet med Mindfullness. Jeg har mye å tilby de av Personalet som deltar i opplæringen Tryggere traumeterapeut. Jeg har min historie og jeg deltar gjerne i symmetriske samtaler for å finne løsninger, løse opp i misforståelser og det å skape kontekst (=god positiv stemning) for læring for begge parter.

I forrige bloggpost snakket jeg mye om verdier sammen med gjensidig respekt og tillit. Gode symmetriske samtaler - i og utenfor sosiale medier, har et stort potensiale i gjensidighet og konstruktiv lytting og det å opptre som medmenneske. Jeg føler meg virkelig som en pariakaste. Jeg må tåle å leve med at lisensierte fagpersoner og ledere virkelig mener at mine forventninger til å bli frisk og møtt med folkeskikk, er for store forventninger til å bli innfridd.

Jeg har ingen talspersoner eller muligheter for å korrigere den aktive historieforfalskningen som nå har ført til at Personalet mener at jeg trenger flere rammer og mer disiplin - etter mer enn 30 år med ydmykelser og omsorgssvikt helt uten takhøyde og muligheter for å være medmenneske. Personalet viser fullstendig mangel på evne til å ville rekonstruere min traumevirkelighet og krisesituasjon og tilby meg støttesamtaler og en kontekst for gode sosiale tilknytninger. Forskningen sier mye om hva som er hensiktsmessig å tilby av tillitsfulle samtaleallianser og innhold til eksponering og støttesamtaler. DPS Døgn Åråsen 3 har nå tatt et avgjørende veivalg uten å konsultere meg eller noen av mine talspersoner. Jeg skammer meg over alle negative skriveriene, og lurer på hva jeg har gjort som fortjener denne "håndteringen".

Redselen for å gjøre feil, sammen med behovet for å være inne i sin boble av komfort, har gjort at Personalet gjør verdivalg for Personalets Beste. Pasientens Beste er ikke vurdert siden det er forbundet med å måtte bruke mye energi på anstrengende veloverveide tankeprosesser i symmetriske støttesamtaler. Og jeg har problemer med å bli trodd av mine venner når jeg forteller om denne smertelige sanne historien, og om mangel på tilbud og muligheter for å bli helt frisk og kunne leve et normalt liv etter krisen.

5. Hvordan mitt engasjement og forventninger til å bli frisk blir avvist som vanskelig og urimelige krav.

Det er vanskelig å leve med mitt skriftlige omdømme i Jorunalen. Det er like vanskelig å kjenne på denne todelingen - eller double bind:

- A1:Min behandler oppfordrer meg stadig til å ta ansvar for min behandling og utvikling. Jeg har gjort som jeg gjorde i jobber hvor jeg har hatt ansvar for kommunale satsingsområder, eller utvikling av grupper og virksomheter. Jeg tar ansvar i for av mål, plan og konstruktive samtaler for å finne hensiktsmessige løsninger. Jeg leser forskning og faglitteratur for å oppdatere meg på lidelsen og anbefalte behandlingsformer. Jeg proaktiv og tar initiativ, koordinerer mellom aktører og henvender meg til fagpersoner jeg ønsker å samtale med.

- A2: Fagpersoner med lisens til å praktisere som overlege, psykologspesialist, sykepleier blir provosert av at jeg tar ansvar og initiativ. Spesielt av at jeg vil samtale om løsninger og finne frem til en omforent hensiktsmessig behandlingsplan og - prosess, som også inkluderer opphold i døgnenhet for å komme på +. Det finnes regelverk som skal sikre pasientmedvirkning, men dette regelverket er satt til side. Det er lettere å liste opp alle negative holdninger og forestillinger til traumepasienter med tilknytningsskade osv (se tidligere beskrivelser).

Misforståelser skal ikke ryddes opp i og "noen" har besluttet at strekket i samtalealliansene er min skyld. På samme måte som Fagpersoner med lisens gir meg skylden for hele min traumevirkelighet. De mener rett og slett at jeg må "leve med det" og "vi vil ikke snakke med deg". Jeg har ikke noe valg hva angår innhold i behandlingsplanen. Den kritiske massen i inntaksmøtet ønsker å bli i boblen sin, og i deres virkelighetsbilde er ikke jeg velkommen. Hvem eier misforståelsen? Alle saker har minst 2 sider og 2 aktører. - hva så?

-B1: Min mor og familien var avhengig av meg til å gjøre alle huslige sysler, hold kontakten med familiemedlemmer, stille opp i krisesituasjoner og ivareta mine foreldres omdømme.

-B2: Mine foreldre har sett på meg som født slem og jeg har forvolt dem mange problemer og mye smerte. Jeg er familiens sorte får og jeg må tåle uverdige ydmykelser side streng kontroll og ydmykelser er "takk for sist" og "jeg må da tåle såpass".

Jeg får altså ikke lov å være med å ta avgjørende veivalg for min helse og mitt liv. Jeg har egentlig aldri fått lov til dette. Til tross for at jeg nærmer meg ...0 år. Og så mener Personalet i Psykiatrien ved landets største Helseforetak at jeg trenger strengere rammer, mer disiplin og flere opplevde overkjøringer, når jeg ber om støttesamtaler i en krisesituasjon. Denne smerten er ikke til å holde ut.

6. Hvordan et sensitivt fagpersonale tar i bruk homososiale inntakskriterier i behandlings-møtet.

Behandlingsmøtet består av fagpersonale og administrativt personell av ulike karakter. Alle er med å diskuterer alle detaljer om alle pasienter. Alle har ikke nok kunnskap om alle pasienter. Om noen av disse pasientene har gitt utrykk for kritikk, eller blir fremstilt som spesielt vanskelige, er det vanskelig å nå frem. Jeg har også opplevd å måtte spise alene i felleslunsjen siden personalet straffet meg for mine negative innspill i fellesmøtet tidligere på dagen. Dette er en form for utstøting som omtales som mobbing i enkelte miljøer. Men på DPS Døgn Åråsen 3 får dette lov å utspille seg i all sin glans.

Jeg har tidligere omtalt narrative feilslutninger som følge av aktiv historieforfalskning. Jeg har ingen sjanse til å bli hørt i alt dette negative. Negativitetseffekten sammen med Personalets oppfatning av egen fortreffelighet har resultert i at min behandler fikk avslag på henvisningen. De ville overhodet ikke hjelpe meg, eller snakke med meg. Jeg ble ikke innkalt til vurderingssamtale. Jeg fikk aldri lov å tale min sak. Personalet formulerer avvisningen i sin uovertrufne suverenitet. De mener at de ikke gjør feil, og at jeg med min traumesmerte og tilknytningsskade gjør at det blir dårlig stemning og strekk i relasjonene. Det er ikke snakk om å kunne fungere noen uker i en positiv kontekst hvor det er mulig å oppnå gode opplevelser og sosiale tilknytninger til personale og et mangfold av pasienter.

Personalets sensitivitet er med å bidra til glorieeffekten. Pasientene står i kø og personalet kan velge de letteste. De letteste pasientene som ikke krever støttesamtaler og som man kan "håndtere" med irettesettinger og den intuitive hjernen som får frem autopiloten. Pasienter som i utgangspunktet har gitt opp ved at de har droppet ut av skolen, vil ikke finne på å si i fra eller bidra med dårlig stemning. Mange av disse pasientene er på permisjon mesteparten av tiden etter at de har deltatt i et par gruppesamtaler i løpet av uken, i tillegg til en behandlingssamtale. Målgruppen for DPS Døgn Åråsen 3 er nettopp unge voksne 18-30 år som har droppet ut av skolen og er deprimerte, psykotiske eller kriminelle. De trenger rammer med fokus på døgnrytme og mat som hovedfokus.

Personalets sensitivitet får dem også til å ville dyrke seg selv. Alle deltar i inntaksmøtene hvor de som er godt likt og "som dem selv" får innpass. Sensitive personale har høy intuisjon, et stort indre kaos, opplever mye stress, har lav smerteterskel, har et fintfølende nervesystem og blir lett overstimulert av det de opplever fra pasienter. De føler seg gjerne annerledes og de har tydeligvis behov for å dyrke sin egen fortreffelighet i en boble. De ønsker ikke å bli utfordret, siden det er forbundet med ubehag å evnt måtte ta selvkritikk og finne løsninger utenfor "normalen". De lever godt i sin boble og vil - i hvert fall ikke - bli forstyrret av meg med mine behov for støttesamtaler og skreddersydde løsninger i behandlingsplanen. Det er ikke mye samhandling med annerledes tenkende i denne boblen. Det blir stadig vanskeligere å trenge gjennom denne boblen siden den er godkjent av toppledelsen i landets største Helseforetak.

Vi har da avslørt at DPS Døgn Åråsen 3 består av et meget unikt personale som aldri gjør feil. Mange har deltatt i opplæringen Tryggere Traumeterapeuter. De glemmer lett rollene. At pasientene skal ha den helsehjelp og støtte de trenger. Ikke omvendt. Helsetilbud i Døgnenhet i Psykiatrien er ikke for Personalets Beste.

Dette er egentlig en utvikling i motsatt retning av den som resten av verden gjennomgår. Resten av verden oppgraderer sin verdikjede mot sosial kommunikasjon. Vi mennesker er sosiale vesener som lever i sameksistens med andre medmennesker.  I sosial kommunikasjon har vi 1-1samtaler og gruppesamtaler hvor vi kan dele og utvikle ny kunnskap i en slags delingskultur. Den foregår ansikt til ansikt, eller gjennom teknologiske plattformer som web 2.0 eller web 3.0.

Gode konstruktive samtaler er det beste mediet for å utvikle sosiale tilknytninger og rett og slett utfordre hverandres holdninger, handlinger og verdisett. Påvirkning er best med gode direkte kontakt. Verdisett som empati, velvilje og gjensidig nyttig står sentralt. Hver person bidrar med sitt ut i fra sin forankring og verdens syn. Dette er en spennende dynamikk. I denne delingskulturen deltar aktørene på like fot og vi engasjerer oss i samtaler som utvikler vår virkelighet, som engasjerer oss positivt og som hjelper oss med å nå våre mål. Gjennom en 2-vegs gjensidig dialog kan vi bli bedre kjent med oss selv og våre andre medmennesker. Vi er forskjellige personligheter og vi forstår verden på hver vår unike måte. Vi er alle medmennesker som kan gjøre feil. Stress får frem autopiloten.

Kunnskap og erfaring får først verdi når vi samtaler om erfaringer og opplevelser. Slik skaper vi vår profil og identitet gjennom de opplevelsene vi får når vi samtaler med andre fagpersoner og ledere i 2-vegs gjensidig nyttig samtaler. Hvordan kan man ellers utvide horisonten og kunnskapsnivået?

Det største limet i delingskulturen: Vi deler kunnskap, erfaringer, mental smerte, utfordrende saker og situasjoner, og vi deler omsorg i en kultur bestående av tillit, empati og velvilje. At vi praktiserer et normalt etisk regelverk, samt normale former for folkeskikk og profesjonalitet, er selvklart i dette bildet. Da kan vi snakke om gjensidig harmoni og takhøyde til å snakke om "alt som opptar oss" uten binding på innhold, form og tidsbegrensning. Gode støtte- og dagligdagse samtaler er et godt supplement til behandlingssamtaler når du er helt alene i din traumevirkelighet uten omsorg.

Vi tiltrekker oss personer som har de samme verdier, verdensbilder og mentale skjema som oss selv. Gode samtaler skaper ikke bare gode relasjoner og helsebringende effekter, men de skaper også en trygghet og følelse av tilhørighet. Gode budskap når frem i en positiv sosial setting. Dette er spesielt viktig for oss traumepasienter med tilknytningsskade - å ha gode samtaler om engasjerende tema som motiverer oss og skaper gode sosiale tilknytninger. Det er mye god omsorg i helsebringende samtaler. Og kan hende kan vi endelig oppleve den omsorgen vi aldri fikk. Dette er hovedgrunnen for at jeg og min behandler henviste om plass i døgnenhet som supplement til polikliniske behandlingssamtaler. Jeg trenger også en time-out fra traumevirkeligheten og panikkangsten 24/7.

Gode samtalepartnere stiller gode spørsmål med det formålet å forstå deg som person, din virkelighet, dine referanser og perspektiver og hva som skaper utrygghet hos deg. Gode spørsmål kan være "hvordan har du det", "hva trenger du å snakke om" eller "hva kan vi hjelpe deg med"??? Vi kommer i kontakt med medmennesker og fagpersoner vi ikke kjenner fra før. Å stille spørsmål om ulike elementer av en utfordring eller misforståelse er en kunst i seg selv. Sympati kan forstås.

I gode samtaler tar partene vare på hverandre. Det gir en trygghet til å samtale videre om mer utfordrende saker. Det kan være vanskelig å forstå en traumatisk virkelighet når man ikke har opplevd denne selv. Den kan ikke bli forstått rett uten vilje til gode dialog med pasienten i sentrum. Gjensidig tillit er limet som holder samtalene i gang. Dette er et kraftfullt verktøy. Når vi tar vare på hverandre gjennom dialog, så bygger vi hverandre opp. Vi kan gi hverandre erkjennelse og så skaper vi sammen en plattform hvor vi utveksler kunnskap som gir oss god læring og utvikling mot mål. Dette er en form for samhandling som Døgnenheter i Psykiatrien i landets største Helseforetak må ta inn over seg og delta i.

A-symmetri består av kontroll, konfrontasjoner, irettesettinger og muligheter til å manipulere medmennesker bort fra samtaler som kan skape dårlig stemning. Personalet er opptatte av rammer, disiplin og fokus på "opphold med fokus på døgnrytme og mat". I denne boblen er det ikke lov for pasienten å komme med noen tilbakemeldinger. Intuisjonen styrer kommunikasjonen som ofte fører til at krisen blir større, og at vi Pasienter blir hensatt til den følelsesmessige barnehagen vi befinner oss i.

Symmetriske samtaler baserer seg på gjensidig tillit og troverdighet. Samtalepartnerne har en genuin vilje og evne til å ville forstå hverandre (og Pasienten) fullt ut. Personalet er genuint opptatt av å forstå pasienten med hele pasientens verdisystem, den traumatiske virkelighet vi lever i og våre følelser, intellektuelle kapital og forståelse for temaer. Positive personkarakteristikker blir sett på som verdifulle og IKKE EN ÅRSAK TIL "NEI, NEI!!"

Så hva skjer i sannhetens øyeblikk?
Personalet får lov å dyrke boblen og kun noen pasienter får prioritet såpass at de kan ha forventninger til å bli friske. Her sitter jeg igjen og nektes helsehjelp i en krisesituasjon. Alt mitt engasjement og bidrag til å involvere fagpersoner har slått negativt ut. Noen har bestemt min skjebne for meg. Og jeg får ikke være med å delta i avgjørende veivalg for min helse og mitt liv. Negativitetseffekten som overleger og psykologer har beskrevet i Henvisninger og Beskrivelser - lagret i min Jorunal - går foran meg når jeg ber om hjelp. Jeg opplever dette på grensen til å være ondskapsfullt. Men det er det jo ingen som bryr seg om.

Vi trenger en gjennomgripende samhandlingsreform i å utnytte eksisterende ressurser i Psykiatrien. Om det ikke er aktuelt med en ny Opptrappingsplan for Psykisk helse. Det er vel meningen at helsepersonell som har lisens til å praktisere, skal bruke disse lisensene overfor sterkt hjelpetrengende pasienter. Å prioritere pasienter som ikke trenger samtaler eller opphold i Pasientrom på Døgnenheter, er vel en slag sløsing med ressursene. Jeg ber ledere og politikere revurdere hvordan ulike pasientgrupper prioriteres i Psykiatrien i landets største Helseforeta.

Til det Beste for Pasienten!!

Følg meg gjerne på @emmahansen1963 :-)