Passiv medvirkning i de lukkede rom.

Når tryggheten, omsorgen og familieverdiene forsvinner i kaoset av sinne, irettesettinger, slag, spark, konfrontasjoner, spydigheter, ydmykende seksuelle tilnærmelser og anklagene om at "du er slem mot mor fordi du gjør slik...":

Vi trenger trygge voksne for barn og ungdom i alle faser av oppveksten. Barn og ungdom trenger også trygghet og muligheter til å snakke med andre voksne når omsorgspersonen(e) og familiemedlemmer svikter dem på det groveste. Den største utfordringen for trygge voksne er å ville se og bli bekymret. De få som blir bekymret vegrer seg for å sende en bekymringsmelding til Helsetjenesten for barn og unge. Ingen vil vel stå frem som varsler. Det er altfor få  voksne som tar kontakt med barna og ungdommen for å gi dem en mulighet til å snakke om vanskelige saker som fysiske vold og overgrep og psykisk terror fra voksenpersoner som gjør ulike overgrep sterkt ruset. For barn og ungdom sliter med å bli sett og bli trodd uten å bli stemplet som "den slemme mot mor".

Siden vil det være viktig at trygge voksne med private (tante, onkel, bestemor..) og offentlige roller (barnehagetante, lærer, helsesøster, ungdomsarbeider..)finner sin rolle i å hjelpe de unge som har opplevd ekstrem omsorgssvikt i oppveksten. Min erfaring er at passiv medvirkning foregår ikke bare i barnerommet eller på stua, men også i pasient- og samtalerommet noen år senere i Avdeling for Psykiatri i landets største Helseforetak.

En smertefull oppvekst uten omsorg har gitt meg spisskompetanse nettopp på omsorg, empati og rettferdighet. Nå er min største utfordring negativ respons og uforstand i Helsesektoren:

Denne bloggposten har jeg sett frem til å skrive lenge. Jeg har ivret etter å få mitt budskap og engasjement ut til dere som vil lytte og ta i mot gode råd. Kan hende er du en av "oss" eller så er du en trygg og engasjert voksen i en rolle hvor du har muligheter til å hjelpe barn og unge som opplever ekstrem omsorgssvikt. Mange personer har ansvar for å sørge for barn og ungdom sitt beste. Jeg har selv jobbet iherdig med å utvikle forebyggende oppvekstplaner i kommuner som vil gjøre det trygt for alle barn å vokse opp.

Slik sikrer de at barn og ungdom blir tatt godt vare på fra de blir født til de er 18 år. Det er mange flere kommuner som bør satse på slike viktige saker for å gi barn og ungdom god selvfølelse og trygghet til å inngå gode sosiale relasjoner. De trenger også stimulans og motivasjon for viktige aktiviteter i skolen, fritiden - sammen med venner hjemme og ute. Om slike saker blir håndtert rett, vil barn og ungdom utvikle sitt intellekt og sine ressurser slik de ønsker dette.

Vi burde alle bli sjokkert nok til å lære av Christoffersaken, alle voldtektssakene i rettsapparatet og alle sakene hvor vi hører om at barn har lidd under vold og psykisk terror i nære relasjoner. Rus og alkohol kan gjøre mye ugang. Vi trenger derfor også fokusere på hvordan vi som trygge voksne kan møte barn som lider under omsorgssvikt. Om vi ikke er familie eller offentlige ansatte, kan vi bry oss som naboer eller som voksne som ikke aksepterer å se eller høre barn og ungdom som lider.

Dette har jeg sett frem til: Jeg vil bare komme ut med det: DET SYNES AT BARN LIDER UNDER EKSTREM OMSORGSSVIKT. Spør en gang for mye, heller enn en gang for lite: F.eks: Hvordan har du det egentlig? Er mor og far snille med deg?

Jeg var selv en av dem som gråt mye og holdt meg mye for meg selv. Jeg var både gul og blå innenfor alle klærne som hang og slang. Jeg ble mobbet og jeg klarte ikke å spise eller være med på leken. Jeg var livredd og helt utmattet. Og gruet meg enormt til jeg skulle hjem til min hjemmeværende mor. Far var på jobb og ute i politiske møter på kvelden. Familiesammenkomster med mye alkohol var et ekstremt mareritt.

Det er en krevende prosess å streve med skadene av ekstrem omsorgssvikt: Nå er jeg traumepasient (komplex PTSD) med tilknytningsskader. Jeg har beskrevet mye av mitt totale symptomtrykk i forrige bloggpost. Jeg er så livredd og skadet sosial og følelsesmessig, at det å være ute blant folk, er en utfordrende affære. Jeg opplever mye uforstand fra helsepersonell med lisens til å praktisere helsehjelp, siden jeg har fått stemplet ekstrem vanskelig misfornøyd traumepasient med tilknytningsskader.

1) En tilknytningsskade gir deg senere i livet store problemer med mellommenneskelig kommunikasjon og relasjoner, samt interne intime situasjoner:

Selve tilknytningssystemet kan beskrives som menneskers medfødte tilbøyelighet til å knytte varige følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgsgivere. Vi trenger å knytte oss til noen tryggere og sterkere enn oss selv. Slik får vi beskyttelse og omsorg. Når far og mor svikter, kan andre trygge voksne steppe inn som de trygge voksne som gir oss beskyttelse og omsorg. Når barn fra tidlig alder opplever atskillelse, avvisning, sinne, irettesettinger, vold og uverdige seksuelle tilnærminger blir følgene desto mer alvorlig for barnets psykiske helse.  De første årene med samspill med omsorgspersoner og nærmeste familie utvikler barnets forventninger til samspill. Samspill som er styrende for reaksjoner, atferd og hvordan vil knytter oss til andre mennesker sosialt og følelsesmessig.

2) En posttraumatisk tilnærming er en selvdestruktiv atferd hvor jeg risikerer å bli offer i mange gitte situasjoner. Dette blir bare vanskeligere når hjelpeapparatet i landets største Helseforetak sier "nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg":

Tilknytningsmønstre dreier seg om strategier for å oppnå størst mulig trygghet og behag innenfor rammene av samspillet. Når samspillet er destruktivt med sykelig kontroll og ydmykende konfrontasjoner daglig, så blir dette samlet sett et dårlig grunnlag for senere "handlingsrom for gode sosiale tilknytninger". Vi vil alle mer enn gjerne oppleve:

• Trygge tilknytninger med andre. Her klarer vi å regulere følelser og forventninger. Grunnlaget for dette er en sensitiv, forutsigbar og kjærlig omsorg for barnets behov for beskyttelse, trøst og omsorg. Trygghet og hyggelige situasjoner hjelper på. Om familie- og omsorgspersoner ikke kan bidra med dette, kan andre trygge voksne bidra med sitt. Kan hende skal barnet vokse opp i en annen familie? Jeg hadde håpet på at noen andre trygge voksne hadde sett og hørt - som min tante, onkel - eller besteforeldre som alle var til stede i de lukkede familierommene.

• Barn får en engstelig og unnvikende tilknytningsbase om det stadig opplever avvisning og at omsorgspersoner ikke er interessert i barnets ulike behov for beskyttelse, trøst og omsorg. Kjeft og ubehag i stedet for trøst er farlig for barnets senere relasjoner. Resultatet er at barnet blir reservert, unnvikende og avvisende. Dette blir spesielt tydelig i nære forhold hvor barnet stort sett er urolig og livredd. Når barnet samtidig får ansvar for mors opplevelser og smerte, vil dette utvikle en tilknytningsskade hvor barnet konstant opplever seg misforstått, oppgitt og avvist. Det er en håpløs situasjon uten noe som helst håp om løsning i sikte. Dette er en fortvilende, ydmykende og uverdig prosess.

• Nå er jeg redd andre "ustabile voksne". Spesielt når disse voksne blir sinte og irettesettende mot meg. Dette er en pågående prosess som nå har vart i snart 50 år!!. Når barnet opplever stadige følelsesmessige og atferdsmessige uforutsigbarhet og overdrivelser, vil det føle seg utilstrekkelig på alle områder. Mor og far er aldri fornøyd med noe som helst og de kjefter på meg for hva som helst. Når disse barna blir voksne, viser de mye ambivalente tilknytninger basert på at mye angst og mangel på følelsesmessige stabilitet. Som barn gjorde jeg alt for å klare å holde ut å bo hjemme. Det var ingen andre voksne som brydde seg. Alle var opptatte av mor og hva mor mente. Ingen så eller spurte med om "hvordan har du det"? Nå er jeg følelsesmessig ustabil og kan reagere underlig og direkte på impulser fordi jeg har lav toleranse for stress og påkjenninger. Jeg er helt utmattet fysisk og mentalt.

• Barn som opplever ekstrem omsorgssvikt: langvarig forsømmelse, mishandling fysisk og mentalt (den verste mobbingen var hjemme, ikke på skolen) og misbruk av barnet fra de nærmeste i fylla, ender opp med en desorganisert tilknytningsplattform. Denne plattformen preges av en prosess av sammenbrudd og følelsesmessig- og atferdsmessig kaos og forvirring. I stedet for at vi har fått trøst og beskyttelse, utgjør våre nærmeste den største faren og trusselen. Mye foregår innendørs i familiens hus og i stua når vi er på besøk til familie og venner. Vi har naboer som kan bry seg, og voksne i barnehage og skole, kan ta kontakt eller sende bekymringsmeldinger. Nå er vi en ekstrem vanskelig situasjon hvor vi trekkes mot nærhet og flukt fra de viktigste menneskene i vårt liv. Hvor lett er det å vise tillitt til nye voksen-relasjoner etter dette, mon tro?

3) Fortsatt eksponering for traumatisk stress er pågående og relatert til livet innen en familie. Nå er jeg voksen nok til å ta vare på meg selv og til å bo alene.

Og jeg er fortsatt helt alene i min traumatiske og asosiale verden. Nå er det personale i form av overleger, psykologer, sykepleiere og ufaglært administrativt personalet i landets største Helseforetak som fortsetter retraumatiseringen av mine verste familiemareritt. En tilknytningsskade er varig problem, som skaper problemer i slik grad, at det medfører betydelig nedsatt sosial- eller yrkesmessig evne og subjektiv lidelse. Min skade har resultert i en mer og mindre varig lidelse. Den oppstod og utviklet seg gjennom barne- og ungdomsårene.

Det synes at jeg er skadet gjennom måten jeg skiller meg fra andre, og hvordan jeg oppfatter og tolker meg selv og andre. I tillegg viser meg min smerte gjennom hvordan jeg takler ulike situasjoner og debatter i ulike saker. Det er vanskelig å reagere hensiktsmessig i ulike situasjoner og saker siden jeg har en utfordring i å tilpasse mine følelsesmessige reaksjoner.

Dette siste blir stadig vanskeligere når jeg opplever en så stor uforstand og avvisning av helsepersonell i landets største Helseforetak. Den eneste jeg klarer å stole på å snakke med er min behandler på DPS-et. Hva skulle jeg gjort uten henne? Hun har holdt liv i meg siden 2008. Det er ekstremt vanskelig å skape og opprettholde trygghet i eget liv. Og det å be om hjelp i supplement til min behandling på DPS-et, har vært et nytt invaderende mareritt på kveldstid og intrusjon på dagtid.

Dette siste har jeg skrevet mye om i forrige bloggpost. Jeg lever i en sann interaksjon mellom barndomstraumer, posttraumatisk stressforstyrrelse og personlighetsforstyrrelse. Noen vil nok si at jeg er følelsesmessig ustabil. Jeg er lei kjeft, sinne, irettesettelser konfrontasjoner og ydmykelser i relasjoner med helsepersonell som skal fortelle meg "hva jeg må tåle" siden alle erfaringer, samtalerelasjoner og negative opplevelser i samtaler er "din skyld, og siden du er så intelligent, burde du forstå hvorfor og finne dette ut av deg selv. Vi vil ikke hjelpe deg med dette". Nå er den passive medvirkningen flyttet seg fra barnerommet og stua til pasient- og samtalerommet i landets største Helseforetak.

4) Konsekvensene at vi blir konstruert (av helsepersonell med lisens) til å være så vanskelige at ingen vil hjelpe oss. Det finnes en lang liste av grunner til at jeg ikke skal hjelpes i døgnenhet.

Jeg har skissert noen av dem. Jeg har vært innlagt på Avdeling for Akuttpsykiatri 10 ganger. Jeg opplever i stadig vanskeligere grad at min lidelse er vanskelig og samtalepartnere må anstrenge seg. De vil helst ikke ut av "komfortsonen". Derfor ender det OFTE i at samtalepartnere står over meg og skriker til meg - når de ikke sitter ved siden av meg i samtalerommet eller miljøet å skriker til meg om hvor negativ og misfornøyd de oppfatter meg.

At jeg gråter ut min ekstreme smerte til helsepersonale i Avdeling for Akuttpsykiatri,  trigger et uholdbart sinne og avvisning hos personalet som er trenet til å avvise gråt som negativitet. Pasienter med tilknytningsskade har aldri lært å reagere "normalt". Vi har fått MYE kjeft og måttet tåle mye uverdige ubehageligheter. Hvem har fortalt personalet at vi må tåle enda mer uverdighet og sinne når vi er i krise om må være innlagt på Avdeling for Akuttpsykiatri? Om vi har lært å reagere med primitive følelsesmessige reaksjoner, ikke ta ansvar for situasjonen eller vi er redde for nye overgrep i form av å ikke bli møtt, sett og forstått rett, så er det dermed ikke sagt at det er OK for helsepersonell å opptre som min sinte og avvisende MOR eller FAR fra oppveksten!

Når du er vokst opp med ekstrem omsorgssvikt, så er empati, takknemlighet og gjensidig glede fraværende. Og det er vel ikke slik at pasientene på Avdeling for Akuttpsykiatri har ansvar for at personalet (overleger, psykologspesialister, sykepleiere osv) skal ha en god dag på jobb, og alene ha ansvar for å sørge for hyggelige samtaler og situasjoner. Det er PERSONALET SOM SKAL BIDRA og vise at de er tilgjengelige for helsehjelp. De må hjelpe oss med å vise opp empati og likeverdighet. Bare det å bli oppfattet likeverdig og med folkeskikk er et stort fremsteg for oss. Vi er ikke vant med dette.

5) Vi trenger konstruktive og trygge samtaler for å få hjelp til å endre vår affektregulering, bevissthet og oppmerksomhet, selvoppfattelse, oppfattelsen av overgriperne og handlingsrom for positive sosiale tilknytninger og relasjoner.

Mine siste opplevelser fra Avdeling for Akuttpsykiatri i landets største Helseforetak, er at helsepersonellet nå har tatt mine tidligere overgripere sine roller. Hvordan har dere da tenkt at jeg skal bli frisk?

Det finnes gode behandlingsformer for oss traumepasienter med tilknytningsskade. Vi trenger hjelp i form av konstruktive støttesamtaler for å utvikle nye sosiale og kognitive skjema. Da er trygge og tillitsfulle samtaleallianser viktige. Sinne, ubehag og ydmykelser (stå over pasienten som gråter å skriker av sinne.... hvor er det ok?) REPRESENTERER IKKE muligheter og trygghet til å endre tilknytningsproblemer. Nye verbale overgrep, lik de jeg opplevde på Avdeling for Akuttpsykiatri, må bli gjenstand for oppmerksomhet og kritikk hos ansvarlige overleger og direktører i landets største Helseforetak. Dette er ekstrem medvirkning i lukkede pasient- og samtalerom.

6) Jeg ønsker mest av alt i verden å kunne fungere med stadig mindre posttraumatisk stresslidelse og tilknytningsvansker. Jeg vil tilbake til jobb og muligheter for et normalt liv!

Jeg har henvendt meg til en bredde av døgnenheter, med henvisning fra min behandler. Vi har forsøkt Modum Bad, Vestre Vike (BET-behandling), Spesialpsykiatri og ulike DPS Døgn. Flyt-møtet som overfører pasienter fra Avdeling for Akuttpsykiatri har ingen prioritering for traumepasienter med tilknytningsskade i landets største Helseforetak. Min behandler kan klage på avslag og sende nye henvendelser. Min Fastlege har gitt meg opp og vil sende en legeerklæring hvor han anbefaler at jeg mottar Uførestønad.

I mellomtiden samler jeg på gode behandler allianser som kan bygge meg opp og gi meg en utvikling av affektregulering, trygghet, sikkerhet og sosiale ferdigheter. Jeg er høyt utdannet i en verden som ble min mestringsarena. Jeg har noen mastergrader og jeg har lang erfaring med terapi, kommunikasjon og strategisk alliansebygging.

Nære relasjoner står det dårlig til med. Jeg er dårlig på egenomsorg og støtte der jeg lever i invaderende mareritt 24/7. Jeg roper etter hjelp i form av støttesamtaler. I disse konstruktive symmetriske empatiske 2-vegs-samtalene kan jeg lære alternative strategier for å regulere atferd og følelser. Jeg vil også lære alternative måter å være på i relasjon til meg selv og andre - barn, ungdom og trygge voksne. Jeg sliter med å vise tillit til nye samtalepartnere etter dette. Jeg vil gjerne inngå i relasjoner hvor vi samhandler over tid og jeg kan oppleve mestring. Slik vil jeg lære å håndtere situasjoner, tanker og følelser. Jeg kan utvikle ferdigheter som egenomsorg, emosjonsregulering, sosiale- og beslutnings-messige ferdigheter.

Ingen mennesker kan fungere optimalt alene. Vi lever i et omfattende sosialt nettverk med ulike noder av aktører. Alle medmennesker trenger å tilhøre en gruppe - venner, familie, jobb og andre aktiviteter. For meg - og mine medpasienter - er området for sosiale tilknytninger i hjernen kollapset. Vi må lære å fungere på nytt. Våre overgripere - av omsorgs- og familie-personer, og alle voksne som så og ikke gjorde noe - har satt varige spor.

Ingen vil ha en uutholdelig smerte fysisk og mentalt lenge nok. Å tro at man får hjelp i Psykiatrien i landets største Helseforetak - i tillegg til DPS-behandlingen, er som å starte den destruktive omsorgsprosessen om igjen og om igjen. Nå er det Helsepersonell og ufaglært personale i Kvalitetsavdelingen som fortsetter å forankre mine største posttraumatiske mareritt. Er det en slik Helsesektor vi skal ha?

Konklusjon: Barn og ungdom trenger trygge voksne i oppveksten. Når skaden så er skjedd, så trenger vi trygge voksne i ulike behandlingssamtaler og - situasjoner som kan hjelpe oss med trygghet i relasjoner og redusere mistillit, engstelse og usikkerhet. Ulike samtalepartnere og behandlere må se sin trygge voksen-rolle i et perspektiv hvor dere skal bygge pasienten opp, og ikke ned med nye "mentale overgrep, sinne, irettesettelser og ydmykelser" i pasient- eller samtalerommene. Med en slik atferd, så fortsetter dere å plassere meg i en følelsesmessig barnehage. Sammen kan vi endre misbruks- og traumerelaterte kognisjoner og sosiale skjema. Jeg drømmer om å ha gode relasjoner til andre og utvikle støttende nettverk - utenfor Helsesektoren.

Husk: Vi som lever med tilknytningsskade har fått mye kjeft, og vi VET GODT, gjennom tiår med overgrep, at vi er "negative, slemme, vanskelige og slitsomme". Det har vi fått inn med teskje i oppveksten. Dere trenger ikke minne oss om dette når vi er i krise og trenger krisehjelp i Avdeling for Akuttpsykiatri. Det vi ønsker mest av alt er å leve et normalt liv med en jobb som utfordrer oss intellektuelt og med et privatliv med normale sosiale- og familiære relasjoner. Vi driver gjerne med sunne aktiviteter når vi har ressurser og trygghet til dette. Da har vi også en normal kroppsvekt og mat er ikke lenger vanskelig. Tiden med psykisk terror og mobbing er over.  Jeg vil ha FRIHET fra min mor og far, samt frihet fra å ønske meg omsorg fra min mor og far.

Dere må gjerne se denne bloggposten sammen med min forrige bloggpost. Jeg ønsker å bidra som vitnesbyrd til at evnt. likesinnede og de barn og unge som kommer etter meg, får en bedre opplevelse i divisjon for Psykiatri i landets største Helseforetak. Kom gjerne med dine kommentarer!:-) :-)