Fordumming og glade vanvidd innenfor selveste Modum Bad

1.Endelig kom jeg "innafor" for så raskt å bli kastet ut igjen. Jeg ville bli behandlet som en voksen:

Denne bloggposten er viktig å få med seg for alle som lurer på hva som egentlig foregår bak de lukkede fasadene i selveste Modum Bad - nasjonalt kompetansesenter for behandling av komplexe traumer og spiseforstyrrelser. Etter et år med forvern, et par år på venteliste og 3 uker på Stab-Kurs, så har fasadene falmet for min del. Men så tilhører jeg også Pariakasten og vi skal visst nok ikke ha noen gode opplevelser, selv fra dem som mener seg å være spesialister i å forstå og hjelpe oss meg diagnosen Komplex PTSD med tilknytningsskader, spiseforstyrrelser og selvskadingsproblematikk. Sykere går det ikke an å bli :-(

2. Barnslige sansefjas og trakasserende sleivspark på Stabiliseringskurset i Traumepoliklinikken til Modum Bad i Oslo. Jeg trodde dette var voksenpsykiatri:

Når det er Bare en Skuespiller som leder viktige kursdager med Undervisning av viktig fagstoff vi skal bruke i en alvorlig samlet traumebehandling, så kan mye skje. En skuespiller helt fri for alle former for fordypning i psykologi og erfaringer med behandling i Psykisk Helsevern. Med seg har hun en psykologstudent/spesialist (det fikk jeg aldri forklaring på) Anne Observatør og en student som var plassert på pidestallen. Hva hun heter, er fortsatt ett mysterium, siden studenten ikke skulle presentere seg. Og jeg lurer fortsatt på om hun kan snakke.

Modum Bad (MB-heretter) mener seg å være et anerkjent fagmiljø for å behandle alvorlige relasjonstraumer, men jeg fikk meg litt av et sjokk. Tilbake til Nåtid er en fin floskel og skaper forventninger om at Voksne kvinner med relasjonstraumer skulle bli tatt på alvor. Og det ble vi i hvert fall ikke. Kunnskapsdelen i Manualen er veldig begrenset og "the tone of voice" er at det snakkes ned til oss pasienter. Og ingen konkretisering av metoder for å få det bedre med pasientspråk (= lavmål for oss som er vant med å "kurses" på masternivå). Og bare noen utpekte favoritt-gruppedeltagere fikk anledning til å bidra og dele sine strevsomme traumeerfaringer i plenum.

Skuespiller Veronika Vanwith snakker ned til sine kursdeltagere som om vi var 4 år. Jeg kom til å si at jeg ville bli behandlet som en voksen - den voksne kvinnen jeg faktisk er, og har passert de 40. Men det fikk jeg ikke mulighet til å formidle ferdig: Bare en Skuespiller Veronika trekker kjapt sine egne konklusjoner basert på sine egne oppfatninger og fortolkninger om meg (bare negative skulle det vise seg), samt sin misnøye med at jeg kunne finne på å si noe i plenum, for så å hindre meg i å snakke ferdig. Hun skriker ut sin misnøye med høy stemme og svarte øyne (som min Mor når barndommen repeteres av dette aggregerte sinnet). "Du har ingen tillit til oss!!"

Kjære Veronika Skuespiller: Når du har vokst opp i en ekstrem smertefull omsorgssvikt som har gitt deg diagnosen Komplex PTSD med tilknytningsskader, spiseforstyrrelser og selvskading - ja da har du ikke fått innprentet automatisk respekt og tillit med morsmelken. Det burde du vite som jobber på Traumeklinikken til MB. Du burde også vite at denne kommunikasjonsatferden din gjør bare SKADEN STØRRE!! Og du bør gjøre deg fortjent til min tillit. Men hvordan? Her må du være et forbilde og ikke "mor" som retraumatiserer meg.

Tilliten er gjensidig fortjent. Når du skriker til meg, så kan du ikke automatisk forlange at jeg skal vise deg tillit og respekt. OG ANNE OBSERVATØR synes denne kommunikasjonsferdigheten til Veronika Skuespiller var "helt som fortjent" der hun satt stille som en Østers. MB skal visst nok bare Observere og Evaluere oss slik at de ivaretar sin egen forskning. Alt som har med behandling og omsorgsfull ivaretakelse (innenfor Psykisk Helsevern) skal individualbehandleren ta seg av. En behandler som selvsagt ikke er tilstede på Kursdagene i Stabiliseringskurset på MB.

Jeg finner meg faktisk ikke i at noen som skriker til meg at "jeg er flink" snakker med barnestemme til sine "gullunger":
- "du trenger ikke gjøre noen ting, du trenger bare å kose med bamsen du har i veska" (jeg har ingen bamse). Hun snakker oss til rette og kan bare formidle det som står i Manuset " traumemanualen".
- "det er ikke noe prestasjonspress her, så dere kan kjenne på knuteballene, se på blomstene og beundre bildene på veggen - så får dere det nok bedre. Jeg har all respekt for at dere tør å møte meg her på kursdagene". Men hun ville ikke vite hva det betyr "å ha det slik, og ikke ville ha det slik lenger". Det var ikke mulig å avbryte forestillingen hennes med oppklarende spørsmål. Og det selv om enkeltpasienter roper ut 3-4 ganger "jeg forstår ikke hva du sier - hva er skam"?
- "og du Emma - prioriterer ikke dette kurset godt nok"!! Jeg var den eneste som gjorde hjemmearbeid og møtte godt forberedt. Dette fordi jeg har skrevet under flere sider av en "avtale" med rammer og regler og krav til hjemmelekser osv over flere sider. Bare jeg skulle det vise seg. Jeg ble satt på plass i skammekroken foran en gruppe på 10 og fikk aldri ordet igjen.
- " du ... er kjempeflink og takk for at du deler denne viktige erfaringen videre. Lykke til videre" osv rundt bordet om igjen og om igjen. Det var bare jeg som ikke fikk lov å dele eller si noen ting.

Hvordan ville du som voksen kompetent gruppedeltager (høyere utdanning og etterutdanning på masternivå) håndtert å bli håndtert, ivaretatt og snakket til på denne måten? Hvordan tror du det er å gå i mine sko etter denne sjikanerende ekskluderende trakasseringen?

3. Hva var det jeg egentlig rotet meg bort i her? Så mye omfattende forarbeid med år i forvern og så var dette regelrett barnepsykiatri: " men en ungdom ville ikke finne seg i dette barnefjaset en gang":

Blir det mer moro nå? Jeg er redd ingen lærer noen ting. Men det er kanskje ikke meningen. Hva slags behandling er dere i MB bruker våre skattepenger til?  Mitt store mål er å delta på dette Stabiliseringskurset: Som et viktig ledd i en alvorlig traumebehandling med det å bli HELT REHABILITERT TIL Å KUNNE FORTSETTE KARRIEREN etter 12 år i terapi. Så langt behandlingsløp er ikke uvanlig når man er så syk som jeg er med min psykiatriske diagnose, også kalt Pariakasten.

Pariakasten må OGSÅ tåle og takle en liste med negative og nedlatende holdninger og perspektiver knyttet til tolkninger av min diagnose:
- komplex= komplisert= stor belasning for alle aktører = vi får ikke lov å snakke på MB sine Undervisningsforedrag. Å stille oppklarende spørsmål er visst ufint!!
- vi har opplevd mye uverdig omsorgssvikt, og da tror mange at vi er så redde at vi er noen store slabbedasker som ikke gidder mer enn å stå opp og kanskje spise noe. Vi er de ultimate ofrene som synes det er greitt å forbli uføre. Og MB vil ivareta 4-åringen i oss.
- vi MÅ IKKE "komme her og komme her" og insistere på å bli håndtert som en hvilken som helst voksen. Noe så ufint å forsøke en argumentasjon på hvorfor - jeg ble som beskrevet avbrutt og utskjelt av Skuespiller Veronika.
- vi må fortsatt oppdras med en liste av rammer, regler og krav som kan ta pusten av de andre voksne- bare for å "komme innenfor døra" i MB. Dette tar år, men MB antar nok at det ikke er noe håp, så da kan vi sanse, lukte på eteriske oljer, kjenne på baller, kose med bamser, se på blomster for å holde oss i Komforsonen.

Skuespilleren Veronika kjenner ikke til forskjellen mellom Komfortsonen og dette Toleransevinduet. Hun er så opptatt av å holde seg i Toleransevinduet at hun gjerne krenker noen skadete relasjonstraumatiserte pasienter på vegen. Men jeg klapper ikke for denne forestillingen!!
- at vi er så forstyrret at vi aldri kommer til å bli voksne som "folk flest - med vanlige voksne behov og forventninger om aldersadekvat allmenndannelse, kommunikasjonsatferd, vilje til å bygge tillit, vise empati og praktisere mentalisering...".

 Disse negative sårende og krenkende personbeskrivelsene som Skuespiller Veronika liret av seg i sinne i min retning, var egentlig ikke så overraskende. Det som gjorde sjokket så stort er at DETTE SKJEDDE I SELVESTE ÆRVERDIGE MODUM BAD!! Jeg var den voksne som gikk bort til Veronika for å dele med henne hvor skadelig hennes hådtering;trakassering av meg er. For å løse en potensiell konflikt. Men Veronika VALGTE Å SNU RYGGEN TIL MEG og masjere ut av møterommet. Jeg har ikke noe annet "mandat" til å løse denne konflikten. Og hvorfor klarte ikke Veronika å være mer "voksen" enn den mentale 4 -åringen - den mentale alderen hun tror målgruppen for Stabiliseringskurset er i. Å bli ignorert på denne måten er faktisk ondskap og "spill for galleriet" satt i system på en måte jeg aldri TRODDE JEG SKULLE OPPLEVE I SELVESTE MODUM BAD.

4. Sanseglade VanWith og Anne Observatør sine mest Feige Forklaringer:

Det sies at;rykteflommen skal ha det til, at MB er opptatt av sin Forskning, PR-aktivitet og det å kunne ta all honnør for gode resultater deres Pasienter opplever. Det må vel alle virksomheter som vil være et anerkjent kompetansemiljø for sin spesialkompetanse?

 Men alle Pasienter må ha en egen behandler/terapeut som behandler og trygger de vonde opplevelsene man får i møte med MB som beskrevet ovenfor. Det er også OK for MB at pasienter kollapser ute på gårdsplassen etter et ublidt møte i MB. Modum Bad lever lykkelig i sin egen lille boble godt plassert der oppe på Pidestallen. Min behandler ble i hvert fall sjokkert ut av komfortsonen på Behandlermøtet. "Var det dette barnslige sansefjaset jeg hadde henvist deg til, og motivert deg til å gjennomføre"??

Jeg vil tro det blir ganske så ensomt der oppe på Pidestallen for ansatte i MB etter hvert som Pasientene begynner å dele sine virkelige erfaringer med Modum Bad i sosiale medier - den nye offentligheten. Her er noen gullkorn som krydrer min ellers så sjokkerende opplevelser av MB: "Hvor feige går det egentlig an å bli da dere?" Skamløses dag:

1.  "Du skal slippe den lange reiseveien (30 min)" Når min behandler i det offentlige Behandlingsmøte fikk pålegg om å fortelle meg at jeg har blitt kastet ut av kurset (reiseveg til behandler er 40 min). Fagpersoner i MB må for all del slippe å måtte ta opp alvorlige beslutninger direkte med pasienter, ansikt til ansikt, for så å måtte takle deres reaksjoner. Gud forby!!
2. "Jeg er kjempeflink" skriker Skuespiller Veronika til meg og setter en stopper for alle - med ønske om voksendialog og - saklige spørsmål, forklaringer på begreper som Skam og Nåtid fra pasientståsted, innspill til hvordan forankre viktige kunnskapselementer som tross alt er et viktig ledd i alvorlig og viktig samlet traumebehandling for OSS SOM VIL TILBAKE TIL JOBB OG KARRIÆRE.
3. "Du har ikke tillit til oss - hold deg unna vær så snill". Når jeg stilte det saklige spørsmålet knyttet til "det juridiske problematiske" utfordringen taushetsplikten, av det å måtte bli eksponert for pårørende i pårørende samtalen. Heldigvis er min behandler oppdatert og snakker sant. Pårørendesamtalen er en PR-aktivitet for å vise hvordan det ser inne i Traumeklinikken til MB. Slik at "vi kan stå sammen i sorgen og panikkangsten". Sikkert inspirerende for Pårørende (som sikkert kan snakke med behandleren og lese manualen til de får svar på alle spøsmål). Brudd på taushetsplikten for oss Pasienter som ikke vil bli eksponert som traumepasient i noe offentlig rom eller stor gruppe :-(
4. "Vi skal bare snakke om rammer og regler i Behandlingsmøte". Når møtet dreide seg om hver enkelt pasient/kursdeltager og meg spesielt som ble besluttet kastet ut i forkant av dette møtet. Min behandler mottok sjokkbeskjeden med påtrykk om å være den som skulle fortelle meg det. Resten av samtalen var viet til sansing og fjasing, og hva som hver enkelt annen kursdeltager slipper å bidra med osv. Sjokkeffekten lammet hukommelsen til oss begge. Heller ikke behandleren fikk lov å stille spørsmål. At det går an!!
5. "Mailene blir automatisk sendt til Skuespiller Veronika og Anne Observatør". Med vennlig hilsen Overlege, Fagsjef og Personalsjef. Når jeg forsøker å dele hvordan Skuespilleren og Observatøren ekskluderer og trakasserer meg, samt at de kaster meg ut av Stabiliseringskurset fordi jeg stiller brysomme spørsmål. Det er noe som heter "fenomenet Skomakerens barn" - når man ikke klarer å være resultatet av sin egen "medisin"; kunnskap om det å kommunisere med empati MED kompliserte relasjonstraumatiserte pasienter. Ingen leder tar noen som helst ansvar for å rydde opp. Ikke svar på noen skriftlige henvendelser (Forvaltningsloven..?). Ingen ANSVARLIGE LEDERE har vel noen gang måtte ta en samtale MED en pasient som vil løse opp i konfliktene som denne Sansefjasende Skuespiller Veronika skaper - alle skadene hun forverrer. Har de alle nok med seg selv? Kanskje de er glade for at de slipper hennes angrep?

For min del er det en grense for hvor mye ekskluderende barnslige hersketeknikker jeg vil forholde meg til når jeg går til Stabiliseringskurs og Undervisning i selveste Modum Bad. Når jeg har avslørt Skuespiller Veronika sin manglende - helt grunnleggende basis - psykiatrikompetanse og kommunikasjonsferdigheter. Denne inkompetansen toppes med en nedlatende tilsnakkende oppdragende holdning til oss pasienter. Som om det er viktig å ivareta det 4-årige barnet som ikke fikk nok omsorg. Jeg vil ikke tilbake til 4-års stadiet. Jeg vil bli håndtert og snakket MED SOM EN LIKEVERDIG VOKSENT KURSDELTAGER. Det fikk jeg ikke lov til.

Så mye omfattende forvern og brev om avtaler, rammer, regler og hjemmelekser for ingenting. Furtne møteledere som ikke vil ha noen kommentarer, spørsmål eller erfaringsdeling fra en pasient som forstår, fortolker og oppfatter kommunikasjon og kunnskapselementer på sin måte. Det er da like mange måter å forstå viktige kunnskapselementer fremført under bolken UNDERVISNING som det er antall deltagere på kurset. Men det er ikke rom for noen nyanser ei heller voksendialog i Modum Bad. Og det gjelder tydeligvis for alle med tittelen psykologspesialist, psykolog, skuespiller, overlege, fagsjef, personalsjef, daglig leder Traumepoliklinikken.... i Modum Bad.

Jeg vil tro at dette lavmålet av en fordumming og krenkende irettesetting av syke psykiatriske pasienter på lang sikt IKKE VIL GAVNE MODUM BAD. Selveste Modum Bad. Og jeg lurer faktisk på om Fagsjefen var helt edru da hun godkjente dette "opplegget". Og når hun ikke vil ha noen former for tilbakemeldinger fra den viktigste strategiske målgruppen Pasientene, vel da kan det heller ikke blir noen fornyelse eller læring som kanskje kunne representere bedre skreddersøm. Kanskje hun aldri har snakket med en ekte traumepasient med de mest alvorligste diagnosene? Hva skal vi tro - hva tror du?

Det er bare helt vanlige mennesker som jobber der innenfor Modum Bad. Ingen ekte medmennesker med spesialkompetanse innenfor hvordan man kommuniserer med og behandler pasienter med den alvorlige diagnosen komplex PTSD med tilknytningsskader, spiseforstyrrelser og selvskading. Nei - denne bloggposten viser bare at de er mest villig til å gjøre skaden vår større, uten vilje til en eneste kommentar til å løse opp i misforståelser skapt av dem selv og til stor skade for oss relasjonstraumatiserte pasienter. Og så var kurset over for meg :-( Jeg fortsetter traumebehandlingen med min behandler som er helt suveren å ha i disse dager.

Hvordan ville du ha opplevd en slik håndtering- og kommunikasjonsform? Du er frisk og har kanskje aldri måttet gå i mine sko. Hvem vet hva fremtiden vil bringe for oss begge?

Dette var ikke noe Stabiliseringskurs. Ingen intellektuell utfordring. Ingen verdig og omsorgsfull håndtering med forståelse og aksept for å håndtere "smerten" på min måte. Hvordan jeg tolker kunnskapselementer og hjemmearbeid. Jeg føler meg snurt, lurt og trakkasert. Dette har samlet sett vært en retraumatiserende opplevelse. Bare fordi jeg insisterte på å kunne være en likeverdig voksen og medlem av gruppen. Men Modum Bad vil ikke bruke det potensialet som en gruppe representerer for den mest strategiske målgruppen av pasienter som trenger det mest. Så må jeg takle mine mest smertefulle tilknytningsskader i ren isolasjon atter en gang. Det er kanskje det verste av alt.

Til mine lesere: Om det skulle være noen ansvarlige ledere eller politikere av dere: Vær så snill å bringe innholdet i denne bloggposten til den dere tror er rette vedkommende. Bloggen er mine faktiske opplevelser. Dette er ikke fiksjon, og ja - jeg har forsøkt å få denne opplevelsen/konflikten i tale med ansvarlige ledere i Modum Bad fra daglig leder og ned til overlegen, men det er 0 respons. Akkurat så suverene kan man tillate seg å være i selveste Modum Bad :-(