Når velviljen og moralen forsvinner, så har jeg det ikke bra :-(

" Ser vi ikke verdien i et annet menneske, har vi mistet noe verdifullt". @45something.
" For det handler om å leve, det handler om å gi" (ukjent).

Det har vært 3 hektiske sommer uker i sosiale medier. Mange er engasjert i helsesaker og vi har mange kjent på ubehaget når de vanskelige historiefortellinger ( "min erfaring") deles med alle 800 følgere på min TW-feed. Stadig flere tar mot til seg og deler av sin erfaring. Dette er nyttig innsikt vi alle håper politikere og helseminister får med seg.

En gjenganger har vært hvordan diagnose kan gi ungdom i alle aldre merkelapper som skygger for den egentlige smerten og uverdige traumevirkeligheten ungdommen befinner seg i. Hvordan kan vi bli bedre på å se signalene? Hvilken rolle har helsepersonell i slike situasjoner?

Denne bloggposten bygger på de mange gode samtalene. Alle innsiktene som er delt og ulik forskning og kunnskapsformidlere omkring de ulike tema, er inkludert i erfaringene. Sånn sett er dette en felles kunnskapsplattform - bygget på sosial kompetanse. " Noen mennesker er modigere og rakere i ryggen enn de fleste. Bøyer meg i støvet"@45something.

Denne bloggposten er også en fortsettelse av verdidebatten jeg startet i bloggpost 1. Bloggen har nå over 1060 lesere og jeg får uendelig mange gode kommentarer på Twitter. Temaene denne gang er:

1. Om Pasientrollen og den vanskelige diagnostiske merkelappen. Hva den trigger av holdninger, kommunikasjon og atferd. Hvordan kan vi se identiteten og smerten i bakgrunnen?
2. Utvikling av identitet, jobbrelaterte muligheter og ressursfylte tilstander: "Jeg vil gå med overskudd, ikke på trygd"!
3. Retoriske valg i fravær av empati. Fra Henvisning til avvisning i det offentlige rom når den gjensidige tilliten uteblir.


1. Om Pasientrollen og den vanskelige diagnostiske merkelappen.

Pasientrollen er definert ved et sett av negative kjennetegn, symptomer, problemer og mangler som skyver positive kjennetegn ut av oppmerksomhetsfeltet. Dette er ikke kilde til opplevelse av personlig verdi. Samlet sett oppleves dette som en urimelig sosial nedvurdering. Dette er et dårlig utgangspunkt for selvverdsetting muligheter for positive sosiale tilknytninger og anerkjennelse i fellesskapet. Behandlingsapparatet har inngrodde holdninger og forestillinger til kategorier av pasienter - som traumepasienter med tilknytningsskade.

Selvopplevelsen formes av vår samhandling med andre. En gjensidig tillit og anerkjennelse er viktig for å utvikle selvtillit og tiltro til verden rundt oss og oss selv. Vi mennesker lever i sameksistens med andre mennesker i vår sosiale nettverk. Vi har en slags absolutt avhengighet av hverandre.

Pasienter er som andre mennesker - vi har en identitet basert på positive verdier og intensjoner på tvers av tid og situasjoner. Diagnosen vår skygger for vår positive identitet, og våre positive egenskaper kan fort bli brukt mot oss i henvisninger og inntaksmøter: "Du har selv skylden for dine opplevelser, og siden du har så høyt intellektuell kapital, burde du forså hvordan og finne ut av dette selv". Dps Døgn, som gjennomgår Opplæring i kognitive verktøy, for å få pasientene til å ta mer ansvar for sin egen helse. Så galt kan det bære av sted.

Vår selvanseelse er også et resultat av hvordan andre reagerer på oss i den sosiale situasjonen rundt oss. Som traumepasient har du ofte en bakgrunn med ekstrem omsorgssvikt som nå utrykker seg i form av: Å være så livredd for personer og situasjoner at du helst vil flykte, fryse (holde deg fast i sofaen eller sengen), argumentere for vår rett til å "leve" og til å få helse hjelp. Vi er i en boble hvor du fysisk sett ser ut som om du er helt uinteressert i hva som foregår rundt deg, du ser sur ut og du klarer ikke å se noen inn i øynene. Når personalet skriver at " hun ser så misfornøyd ut at jeg ikke tok kontakt", så er dette en grov form for avvisning av nødvendig helsehjelp og forståelse for lidelsen.

Samme opplevelse sitter man igjen med når en Henvisning blir avslått med ordene "hun føler seg retraumatisert og avvist" - som eneste forklaring på hva DPS Døgn ikke vil hjelpe meg som pasient med. Slike negative antagelser uten kobling til virkelig opplevelse - hos meg som pasient - gjør mye skade på selvfølelsen og selvtilliten. At påstandene er usanne og tatt ut av en virkelighet, gjør saken alvorlig. Det vi traumepasienter gjør nå, er at vi roper på er mer omsorg. Noen av oss har ikke sluttet med å ønske oss mer omsorg fra "far eller mor". Personalet på landets DPS-er har en viktig voksen-rolle å tenke gjennom når de skal hjelpe traumepasienter.

Vår selvfølelse formes i nære relasjoner og av ulike omsorgs- og voksenpersoner. Når vi snakker om tilknytning, refererer vi vanligvis til hvor nær vi står andre mennesker, hvor nær vi er knyttet til en venn, til en i familien, til en kollega, kjæreste eller til en behandler og samtalepartner i DPS Døgn. Vi vil gjerne etablere vennskap, partnerskap og gode opplevelser i ulike sosiale situasjoner.

Tilknytningsatferd kan forveksles med temperament hos barn, og med personlighet hos voksne. De tilknytningene vi opplevde som barn i nære relasjoner, blir modeller for hvordan vi tilknytter oss og blir avhengige av andre personer som voksen. Vi søker etter nærhet og en trygg havn ved stress, ubehagelige sosiale opplevelser og en trygg base å utforske verden fra. Mitt mål er å bedre min tilknytning til relevante personer i og utenfor helsevesenet. Helt frem til jeg er i mål med behandlingsprosessen og fungerer i en ny jobb.

Vi ønsker alle åpenhet og gjensidig respekt mot felles forståelse av situasjonen. Dette er et av de viktigste utgangspunkt for selvverdsetting. Vi trenger da at omgivelsene anerkjenner våre behov. Rent profesjonelt betyr det at overleger og sykepleiere i Inntaksmøtene må vise til sosial kompetanse og vilje til dialog. Dette for å få den rette forståelsen for krisesituasjonen og lidelsen, og for å gi et hensiktsmessig svar på Henvisning.

En utelukkende tekstanalyse fra jorunaler ett år tilbake i tid er ikke god nok bakgrunn - siden disse er skrevet med utgangspunkt i subjektive holdninger til traumepasienter med tilknytningsskade. At overlegen oppleves som "urimelig streng og negativ til at traumepasienter skal være innlagt på Dps Døgn" gjør ikke situasjonen bedre for pasienten.

Slik "urettferdig opplevd avvisning" utvikler en angstberedskap, vaktsomhet og mistenksomhet som ødelegger for alle samtalerelasjoner i og utenfor DPS Døgn. Det er viktig at overleger er oppmerksom på dette fenomenet. Hva med å gjennomføre en konstruktiv samtale for å reflektere over tidligere erfaringer og nåværende behov? Dette er en bedre opplevelse enn å drive med skyttegravs-mail-skriving av viktige erfaringer som bør revurderes i samtalene i Inntaksmøtene.

Det er like mange ulike oppfatninger av samtaler og situasjoner som det er aktører. Og så har verden gått frem over det siste året. Det er krevende å få listet opp alle negative holdninger, forestillinger og fantasier om hvordan jeg som traumepasient evnt. skaper dårlig stemning i DPS Døgn - fra en fersk overlege du aldri før har snakket med. Oppfordring: Prøv å gå noen dager i mine sko. Og så kan du se hvor bra du har det etter dette. Historien og mønstrene gjentar seg i Behandlernettverket i landets største Helseforetak. Døpt om til "Grotesk divisjon for Helsevern hvor pasienters beskyttelse og sikkerhet mot utilbørlig kommunikasjon og atferd ikke er ivaretatt". Dette er også lovbrudd.

2. Utvikling av identitet, jobbrelaterte muligheter og ressursfylte tilstander. "Jeg vil gå med overskudd - ikke uføretrygd."

Ingen liker å bli tatt med buksene nede. Men hvorfor skal vi medmennesker ha tillitt til overleger og ansvarsvakter med makt - som ikke en gang erkjenner åpenbare feil? Fakta om uverdige opplevelser hjelper ikke for dem som ønsker å tro at traumepasienter med tilknytningsskape skaper dårlig stemning og negative opplevelser for personalet. Det viser seg gang etter gang, at å dele negative erfaringer blir sett på som kritikk og feil. Da er pasienten blitt definert som negativ for lenge siden (om mindfulness i samtalerelasjoner, bloggpost 3). Dette er nomenklaturet som gjelder i Psykiatrisk Helsevern i landets største Helseforetak.

Vi har samtalt om mediedekningen omkring Øygard-og Christoffer saken på Twitter. Et spørsmål som dukket opp var: "hvor mye tåler et menneske før det bryter sammen" av utilbørlig atferd og kommunikasjon? Jeg har stilt dette spørsmålet til behandlernettverket i landets største Helseforetak, men ikke fått noen svar.

Jeg kjenner selv at jeg er på grensen av hva jeg tåler nå som jeg stadig vekk bli konfrontert og irettesatt av overleger jeg aldri har snakket med, og som hardnakket avslår min Henvisning om plass i døgnenhet med "opplever seg retraumatisert og avvist". Dette er kjernen i min traumevirkelighet brukt mot meg på mest ubehagelige måte. Der jeg må forsvare meg på mobiltelefonen ute i det offentlige rom (her gjelder tydeligvis ikke taushetsplikten for nevnte overleger?).

Vi higer alle etter anerkjennelse, positiv identitet og stabilitet. Slik kan vi føle velbehag og en sammenhengende selv. Vi får vår evne til å vise tillit i relasjoner gjennom konstruktiv dialog, refleksjoner og samhandling. Gode samtaler er det mest kraftige "verktøy;medium" til å påvirke til positive holdninger, forestillinger og atferd. Tillitskapitalen er viktig å ha i bakgrunn når vi utfordrer systemet og ønsker å bidra til læring. Dette er et godt supplement til opplæringsprogrammet om "tryggere traumeterapeuter" som går helseforetakene rundt.

Vi ønske oss alle gode sosiale relasjoner, og vi mobiliserer det vi kan av kommunikasjonsbudskap for å øke vår sosiale mobilisering. Arbeid har en dokumentert helsefremmede faktor. Å være i arbeid er identitetsskapende og en livsrolle som er sentral for alle mennesker. Det øker vår selvverdsetting når vi er i en jobb vi trives i, og med gode jobb- og sosiale relasjoner. Vi øker vår kapasitet for sosiale tilknytninger og vi får et samlet sett større nettverk.

Når vi opplever økning av anerkjennelse og selvverd på ett nivå, så øker det for flere nivåer. Dette er nettverkseffekter hvor 1+1=10. Omvendt: Om vi mister anerkjennelsen på ett nivå, så øker risikoen for tap på flere nivåer. Dette gir dårlige kår for utvikling av selvtillit og selvrespekt - alt dette vi ikke fikk som barn, og som vi sliter med omformet som tilknytningsskader fra ekstrem omsorgssvikt. Vi som har jobbet hardt for å få utdanning og arbeid, vil få positive resultat for selvverdsetting om vi kommer tilbake til arbeid så fort som mulig. Vi utvikler nye mestringsassosiasjoner når vi gradvis klarer å fungere i ulike jobb-relasjoner og - situasjoner. 

Arbeidstrening er god behandling. Og hva som gir bedre selvtillit og livskvalitet er ulikt for alle mennesker. Hva som er god livskvalitet, er opp til hver enkelt å definere. Det kan ingen andre gjøre for deg, uten å samtale med deg. Å ikke være anerkjent nok til å ta avgjørende veivalg for eget liv og egen helse, svekker anerkjennelsen ytterligere. Omfattende tap av anerkjennelse truer individets psykiske integritet på samme måte som organisk sykdom truer kroppens reproduksjon. Mine indre modeller for sosiale relasjoner blir utfordret av overleger og byråkrati, når jeg som traumepasient forsøker å ta ansvar for behandling og forberedelser til å komme tilbake til arbeidslivet.

Vi konkurrerer om å være ekspert på min helse. Jeg er opptatt av mine rettigheter, og blir avvist med tilsnakk og konfrontasjoner om at "du må være fornøyd med det tilbudet du får på DPS". Nå har jeg vært alene i skammekroken i 4 uker uten å snakke med noen andre enn denne sinte overlegen på DPS. Rettigheter er et sett av anonymiserte tegn på sosial respekt (Eirik Falkum 2011). Her kan alt personale bidra. Å stadig oppleve å bli ekskludert fra et behandlingsmiljø fordi "noen har snakket sammen", bidrar bare til å forsterke den negative merkelappen som tilknytningsskaden gir.

Tap av rettigheter, sånn uten å få noen konstruktiv forklaring, gjør at atferden samlet sett oppleves som utilbørlig krenkende og urettferdig. Jeg viser tillit, formidler min traumevirkelighet, tar initiativ for å løse opp i misforståelse og utfordringer og for å sitte igjen med et - for meg - rettferdig "samlet etterlatt inntrykk" av alt som har vært skrevet og sagt om meg de siste årene. Dette har blitt en utmattende kamp, og jeg er nærmere en kollaps enn noen gang.

Meningen var at jeg skulle bruke sommeren til å lade batteriene, i et miljø med muligheter, for å øke toleransevinduet og få gode erfaringer med sosiale tilknytninger. Utredningsprosessen er over for meg. Mange overleger har vært på banen og gitt sine råd. Den nye overlegen på DPS overkjører dem alle. Meg inkludert.

Denne kampen om anerkjennelse bidrar nå til å opprettholde min totale psykiske lidelse. Jeg trenger lenger tid for å bli rustet til å ta fatt på jobbsøk- og arbeids-prosessene. Jeg opplever det motsatte av aktiv lytting til meg som pasient og min "fortelling". Det hjelper ikke med oppklarende mailer, når viljen til å samtale og forstå ikke er tilstede. Verdier som likeverdighet, velvilje og ønsket om å bidra til helsehjelp er ikke tilstede i Inntaksmøtene i landets største Helseforetak.

Jeg forstår at det å samtale med meg, er med på å bryte ned fordommene til traumepasienter med tilknytningsskade. En tekstanalyse hvor "medisinsk rådgiver/overlege" leser de jorunalrapporter som passer inn i det bildet DPS Døgn har skapt om meg, ikke alle vurderinger og kommentarer til jorunal for hele perioden, bidrar til å gjøre min prosess unødvendig uverdig. Hvor kan jeg få beskyttelse mot dette? Mine pårørende blir avvist med taushetsplikten. Ingen vil snakke med meg for å finne løsninger utenfor Personalet "komfortsone".

"Det er mellom mennesker sorg kan minskes, ubehaget reduseres og glede kan forstørres" @45something. "Du må ikke finne deg i å bli håndtert på denne måten "@anonym.

Forskningen anbefaler at man ser på "muligheter for å finne terapigevinster basert på anerkjennelse i ulike interaksjoner og situasjoner" (Eirik Falkum, 2011). Tap av anerkjennelse øker den psykiske lidelsen og forstyrrer personens utvikling. Det vil ta lenger tid å komme tilbake til arbeid, siden våre modeller for gode nye jobbrelaterte interaksjoner er redusert. Min selvopplevelse og mentale helse har fått seg et skikkelig skudd for baugen.

3. Retoriske valg i fravær av empati. Fra tekstanalyse til avslag på Henvisning om opphold i Døgnenhet.

" Da falt det hele platt til marken som retorisk valg, ikke empati"@45someting.

Rent retorisk bruker vi alle tekst, bilder, lyder og alt vi setter i scene for å få oppmerksomhet. Vi snakker i symboler og bruker bilder for å formidle holdninger og atferd. Vi ønsker alle å få frem våre saker på best mulig måte. Det er viktig at kommunikasjonsbudskapet fanger oppmerksomhet og gjør målgruppen vennlig innstilt til oss og saken. Vi tilpasser vårt budskap til den ekspertrollen vi har. Idealet er dialog, refleksjon og en debatt som sikrer etisk kommunikasjon og skaper premisser for å lykkes. Dette påvirker den totale opplevelsen av behandlingsprosessene som foregår på DPSet i landets største Helseforetak.

Det er naturlig å stille følgende spørsmål til medisinsk rådgiver/overlege ved DPS: Er du en del av problemet, eller løsningen? Hva ligger i lisensen til å praktisere som overlege?

Om vi skal benytte oss av tekstanalyse, så må vi kunne forutsette at analysen og teksten er sannferdig. Konklusjoner basert på negative holdninger og forestillinger, kan knapt beskrives som sannferdig når de oppleves uverdig urettferdige og strenge. Å bli avspist med "opplever seg retraumatisert og avvist"- når historien og alle jorunalnotatene de siste 6 mnd viser noe annet, er ikke til å holde ut i min traumevirkelighet, utmattelse og ensomhet. To adjektiver som gjør krisesituasjonen større.

I det retoriske perspektivet finnes det spilleregler for å utvise etiske regler for dannelse og moral. Eller rett og slett praktisere folkeskikk (på godt norsk). Det å utvise velvilje, sannferdighet, respekt og bidra til noe positivt er viktige verdier. Alt vi sier og gjør må tåle dagens lys i den stadig mer åpnere og tilgjengelige sosiale verden vi omgås i.

Samlet etterlatt inntrykk = omdømme; Ethos. Ethos er selve beviset på dannelse og sier noe om å:
- vise til praktisk kunnskap om behandling av traumepasienter med tilknytningsskade. Forstå lidelsen som er utfordrende og komplisert for både pasient, behandler og samtaleperson.
- utvise tillit og velvilje. Som å være villige til å utfordre etablerte negative holdninger og forestillinger til traumepasienter.
- være en positiv karakter. Det vil si at konfronterende og irettesettende telefonsamtaler i mitt eneste trygge møteplass; miljø er helt uakseptabelt!!
- demonstrere god vilje med å ville ta dialog om løsninger som supplement til tekstanalyse.
- bidra til å konstruere et positivt inntrykk av meg som behandlingstrengende pasient. Jeg går vel ikke til dette skrittet å be om hjelp uten å være nødt til dette?
- viser anerkjennelse og erkjennelse. Forstå lidelsen og vise til evne til å forstå og finne løsninger. Det å bli avvist på en brutal måte på mobilen ute i det offentlige rom er ikke akseptabelt i denne sammenheng.

Trenger overleger og sentrale nøkkelpersoner i Inntaksmøtet i landets største Helseforetak oppdragelse og opplæring i dannelse og det å utvise profesjonalitet? Eller er det greit at sentrale personer får fortsette å bygge opp omdømmet om at "pasientene dør fordi de blir oversett av personalet". Kan et sykehus i landets største Helseforetak leve med dette omdømmet?

Det ligger ikke i min families gener å gå på uføretrygd. Vi har alle en karriere å være stolte av. Jeg ble i juni lovet en tillitsfull objektiv vurdering av behov for plass på døgnenhet i sommer. I stedet ble jeg møtt med:
- negative holdninger og forestillinger til meg som pasient basert på tekstanalyse av noen jorunalnotater. Ingen pørsmål og hva slags hjelp trenger du nå?
- uvilje til dialog, samtale om løsninger og til å svare på bekymringsmeldinger fra pårørende. Jeg blir konfrontert og irettesatt ute i det offentlige rom med jorunalnotat fra min behandler jeg ikke har sett.
- ingen vilje til å forstå min totale smertevirkelighet og behov for helsehjelp. Utallige telefoner og mailer til tross: ingen respons fra DPS Døgn. Jmfr Helsepersonelloven.
- ingen vilje til å følge Veilederen for Henvisninger (Helsedirektoratet) med fokus på totalt symptomtrykk og manglende livskvalitet
- ingen vilje til å gi meg skriftlig avslag på Henvisning, slik at jeg kan ta i bruk mine klagerettigheter. Jmfr Pasient-brukerrettighetsloven.

Summen av denne påkjenningen er en større krise, og jeg lurer på om de ikke vil at jeg skal ha det bra. Og hva skal vi med lovverket når sentrale nøkkelpersoner er mer enn villig til å sette dette til side for å kunne iverksette sine fordommer og mangel på vilje til å praktisere den helsehjelpen de har lisens til å praktisere?

Dette er helt motsatt det jeg opplever med mine samtalepartnere i sosiale medier. Her dyrker vi den gode samtalen (jmfr forrige bloggpost under), og tilbakemeldingene er:
- "Fine deg som morer, gleder, deler, inspirerer og gjør meg tankefull"@45something
- "Min dør, mine ører er åpne for alle mulige innspill" @jonasgahrstøre
- "Hvordan skal jeg forstå dette?" @anonym

 Livskvalitet er noe hver enkelt av oss bærer i seg. Ikke noe som kan defineres av andre. Selv ikke medisinsk rådgiver/overlege DPS i landets største Helseforetak. "Det som skremmer meg er hvor flinke folk er til å skjule problemene, eller hvor lite de velger å se". Hvor stort symptomtrykk mener dere jeg "må tåle"? Jeg har det helt fryktelig!!

Medmenneskelighetens mangfold utrygt gjennom vilje til konstruktive samtaler.

Om likeverd, verdier og verdighet!

Om alt fra å se signaler på omsorgssvikt, via fokus på erfaringskompetanse - til det glade vanvidd i agurktiden i sosiale medier. For en mangfoldig gruppe med 710 følgere.

Jeg vil starte denne bloggposten med å sende noen ord til vår alles store helt og medmenneske Nelsom Mandela "If you talk to a man in a language he understands, that goes to his head. If you talk to him in his language, that goes to his hart".

Kort oppsummert: Nyansert og mangfoldig meningsutveksling og kunnskapsdeling på Twitter og andre sosiale medier:

Det har vært 2 hektiske uker i sosiale medier og Twitter spesielt i Helsetjenestens ånd. Vi er en bred sammensatt gruppe som har engasjert oss i den gode sak. Vi er i opptakten til valgkampen og det hagler med, alt fra gode ord og lovnader, til skremmeskudd fra dagens regjering om et evnt. blått alternativ til dagens helsepolitikk. Mange pasienter vil ha endring og prioritert behandling.

Det har samtidig vært mange triste historier å lese i form av bloggposter og artikler om barn som lever i omsorgssvikt og trenger trygge voksne. Vi har hørt om hvordan systemet kan se ut for disse barna. Hvordan en diagnose kan hindre helsearbeideres fokus på den reelle smerten. Mest av alt ønsker det store mangfoldet seg en ny helsepolitikk. En Helsepollitikk som setter pasienten i sentrum og som bygger ned alt unødvendig byråkrati.

I det glade vanviddet finner de engasjerte samtalene sted. Det er et stort omfang av argumenter i retning av hva som egentlig er utfordringene til dagens helsevesen, hvem som trenger heder og ære og hva vi tror kommer til å bli en alternativ politikk. Vi som deltar har fått med oss forskningen på erfaringskompetanse og pasientsikkerhet. Vi lurer på om det gjøres i praksis. Dette siste er også vanskelig å få finne ut av, siden de ulike sykehus og helseforetak sine kommunikasjons-avdelinger ikke deltar aktivt i samtalene på Twitter. Dette til tross for at de er tilstede (med TW-konto).

Denne bloggposten vil forsøke å sette lys på noen nye og viktige utfordringer som helsevesenet står overfor: Den ultimate kommunikasjonsutfordringen:
 "Det finnes kort sagt en rekke meget kompetente mennesker i dette landet som udugelige mennesker sørger for at ikke kommer til ordet" (Peter Warren, 2012).

Lysten til å dele opplevelser, erfaringer og kunnskap med andre ligger nedarvet i oss. Vi deltar gjerne i samtaler hvor vi inviterer, faktisk lytter og deltar i dialogen på en mer personlig måte der vi tar med oss mer av hvem vi er. Denne ukens bloggpost omfatter utfordringene:

Hvordan bygge en plattform for sosial kommunikasjon som støtter fokus på erfaringskompetanse i landets største Helseforetak?

1. Den utfordrende likeverdigheten med pasienten som ressurs. Her er måten vi kommuniserer på blitt et valg om verdier (jmfr første bloggpost) og om likeverd.
2. Den utfordrende uenigheten. Om hvordan vi tolererer andre og har en sosial kompetanse til konstruktiv dialog. Hva slags budskap sender vi til mottaker, og hvordan dette kan oppfattes?
3. Den utfordrende endringen om hvordan vi kan og vil lytte til andres annerledes erfaringer. Vår evne til å håndtere endring under stort stress og press. Hvor interesserte er "vi" i læring?
4. Det utfordrende fellesskapet. Er vi nysgjerrige nok til å forstå den verden og del fellesskapet vi er en del av? Vi har alle et behov for å høre til et fellesskap;grupper;familier; samfunn.
5. Den smertefulle omsorgssvikten. Hvordan se signaler på at barn lever i omsorgssvikt. Og om hvordan diagnoser kan hindre helsearbeidere til å se den uverdige smerten bak diagnosen; merkelappen.

1) Den utfordrende likeverdigheten med pasienten som ressurs. Om å like og bli likt!

Kunnskapen vi har om våre samtalepartnere bidrar til å styre hva vi deler med våre samtalepartnere. Endringer i retning av sosial kommunikasjon hviler på forutsetningen om at vi ser på våre venner, følgere og pasienter som likeverdige samtalepartnere. Samtalepartnere, som kan lære mye av og like gjerne bli tilført noe, samtidig som vi tilfører noe til. Kunnskap og holdninger til hverandre som likeverdige samtalepartnere bygges på en plattform av tillit. Det er også slik at om vi liker den vi samtaler med, er det lettere å få tillit til vedkommende og vil etter hvert gi vedkommende den troverdigheten han;hun fortjener. Vi liker dem som er like som oss, og vi stoler mest på dem vi liker.

Hvorfor er det viktig at helsearbeidere liker pasienten? Det er viktig for stemningen. Helsearbeideres tanker, følelser, holdninger og bildet av samtalesituasjonen styrer forventningene om hva begge parter kan få ut av samtalen. Helsearbeidere liker å fremstå som troverdige fagpersoner, men glemmer ofte at respekt, tillit og troverdighet flyter mellom samtalepartnerne. Begge må, dessverre, gjøre seg fortjent til tilliten. Det er bevist at helsearbeidere også bidrar til misforståelser og konflikter. Om følelsene er ute av kontroll, og helsearbeideren forsøker mer sosial kontroll, enn dialog, vil samtalealliansen bli krevende. Holdninger som er rettet mot verdier (moral, folkeskikk) og stress kan dermed føre til konflikter.

Hvilken stemning;kontekst foregår samtalen? Er det rom for refleksjon, ettertanke og endring? Eller er det mer form av tilsnakk, irettesetting og belærende "oppdragelse" i en ramme av reservasjon for hva som er "tillatt å snakke om"? Helsearbeidere har ansvaret med å sørge for at konteksten bærer preg av å være et handlingsrom for gode tilknytninger. Vi knytter til oss relasjoner mellom våre samtalepartnere. Og pasienter har som regel følelsene ut av kontroll, og da må helsearbeidere sørge for takhøyde for misforståelser og få frem helsefremmende livsholdninger.

Fokuset er å bygge hverandre opp, og diskutere de utfordringer som trengs for å oppnå ressursfylte tilstander hos pasienten. Å drive med skyldinduksjon og avvisende tilsnakk kan føre til fiendlighet, tilbaketrekning, avvisning og maktmisbruk med ditto symptomøkning hos pasienten. Om stemningen skulle bli dårlig, er det en viktig terapeutisk intervensjon å bruke ordet "unnskyld". Traumepasienter med tilknytningsskade søker trygge tilknytninger. De er vant med destruktive samhandlingsprosesser med "omsorgsgiver". De har uverdige vonde traumatiske minner av alt som minner om sinne, tilsnakk, irettesettelse og andre belærende "oppdragelse".

Det er viktig at helsearbeidere ikke inntar "mors" rolle i samtalen - rett og slett fordi det er enklest. Traumepasienter har aldri opplevd å være likeverdig medlem av gruppen; "familien"; avdelingen. Jeg vil oppfordre til å se pasienten som en ressurs som kan tilføre verdifull innsikt og kunnskap. Alle mennesker har noe med seg som er verd å vise frem og gi støtte til.

2) Den utfordrende uenigheten. Om hvordan vi tolererer andre og har sosial kompetanse til å gjennomføre en god dialog.

Å være sosial er faktisk å snakke med mennesker, tilføre dem noe og bli tilført noe. Gjennom gode samtaler kan vi bli positivt nysgjerrige og engasjerte i å finne helsefremmende løsninger for pasienten; våre samtalepartnere. Fokuset på god dialog gir oss nye perspektiver og forståelse av samhandling. Alt personale i Helsesektoren bør lære seg å møte den viktigste målgruppen: Pasienten der vedkommende virkelig er. Uansett vår rolle i Helseforetaket. Dialog foregår i nåtid og gir muligheter til å møte pasientens erfaringer her og nå. Vi kan sammen vurdere ulike erfaringer og som et resultat finne frem læringselementer. Samtidig utfordrer "vi" hverandre om hvordan samarbeidet fungerer frem mot målet: Helsefremmende livsholdning.

Gjennom dialog kan vi påvirke hvordan innsikt og erfaringer oppleves av pasienten. Vi kan bevege hverandre i samme retning. Dette er samtidig et potensiale til å avdekke både positive og negative omtaler og erfaringer. Disse kan snus til det positive gjennom gjensidig nyttig dialog, tilgjengelighet og samarbeid. Utfordringene er å samtale mot felles mål selv om utgangspunktene er svært forskjellige.  Om vi viser åpenhet, så øker vi muligheten for å få tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger i form av ulike erfaringer, meninger og innsikt kan være nyttig informasjon. Denne informasjonen er sentral i å finne gode løsninger og konsensus om "mening"- kontra ekspertuttalelse. Vi har et stort potensiale i å forstå våre meningsfeller og samtalepartnere som er uenig i sak. Mange vokser på direkte og saklige tilbakemeldinger. Behovet for støtte og bli pushet fremover, har sitt motbehov i ønsket om motstand og motargumenter. Dette er en spennende delingsdynamikk.

Vi trenger alle å øve opp evnen i å like våre konstruktive kritikere og samtalepartnere som er uenig i oss på sak. Dette er konstruktive omgivelser så lenge vi holder oss til saken, og ikke fortsetter å kritisere personen i mangelen på saklige argumenter. Å ha en personlig kommunikasjonsform i samtaler kan innebære at vi lytter aktivt til det som først fremstår som personkritikk. Om vi puster med magen, og lar den vurderende delen av hjernen få tid til refleksjon og ettertanke, kan tilbakemeldingene bestå av vektige argumenter og forestillinger som bidrar til ny innsikt.

Vi mennesker er sosial mennesker som lever i sosial sameksistens med våre samtalepartnere. Vi knytter til oss gode sosiale kontakter om vi forsøker å aktiv lytte til "motstanderens" budskap med de tanker, følelser og forventninger budskapet representerer. Dette er en utfordrende øvelse. En slik personlig kommunikasjon gir oss store utfordringer, men ditto større gevinster hvis vi klarer å løse dem.

Saksorientert kritikk er enklere å takle enn den personorienterte. Utfordringene er å finne smartere måter å utnytte muligheter for konstruktiv dialog om utfordringer og misforståelser her og nå. Kommunikasjon handler om å bevege tanker, handlinger og atferd. Helsevesenet trenger å utvikle en ny informasjons- og samtalestruktur for sosial samhandling i byråkratienes system-organisasjon. Økt åpenhet gir mulighet for trygge samtaler i trygg positiv kontekst hvor vi utfordrer etablerte maktposisjoner, institusjonelt liv og koordinerte aktiviteter på tvers. Dermed har "vi" (helsearbeidere i dialog med pasienter) muligheter til å utfordre hvordan vi samarbeider og samhandler. Samtalene fremkommer i en delingskultur fundert på likeverdighet, verdier og verdighet.

3) Den utfordrende endringen som kan føre til god læring mot å nå pasientens mål: Helsefremmende livsholdning.

"Evolusjonen skjer gjennom nysgjerrighet, nytenkning og mot il å foreta endringer. Vi må unngå å sitte å håpe på at historien gjentar seg" (Peter Warren).

Helseforetakene oppfordres til å ta i bruk pasientenes;brukernes erfaring i utvikling av tjenestetilbud. Tidligere har jeg blogget om verdier i fremtidens tjenestetilbud. I denne bloggposten er en sosial orientering av hele verdikjeden i Helseforetakene et fokus. All den tid pasientene blir sett på som ressurser, som kan samarbeide på likefot med "ekspertene" (helsepersonell og adm.personell i komm.- og kvalitetsavdelingen), kan vi få til møteplasser for likeverdige samtaler i form av konstruktiv dialog. Dette krever ressurser og tålmodighet. Slike prosesser kan oppleves som ubekvemme, og det er viktig at det er en god plan på utviklingsprosessen. Målet må være oppdatert tjenestetilbud og kommunikasjonsplattform.

Kjernen i samhandlingen er pasientens om ressurs til å stille spørsmål, komme med ideer og innspill, samt fortelle sin historie om opplevelsene i Helseforetaket. Det vil være like mange opplevde "virkelighetsbeskrivelser" av behandling i Helseforetaket - som det er antall pasienter med i utviklingsprosessen. Likeverdigheten i denne sammenheng er gjensidig tillit og åpenhet til å dele erfaringer. Når vi kjenner på tryggheten, så dukker behaget opp, og da er det mulig å få til gode interaksjoner mellom behandlere, leger, sykepleiere og pasienter. I samtalene er det å fremheve de gode erfaringene og dyktige samtalepartnere som er fokus. Og vi kan samtale om belønning for god innsats i ulike former. Utfordringen er å tilrettelegge for involvering og kunnskapsdeling på kryss og tvers av tradisjonelle byråkratiske linjer.

Dette er rause personlige samtaler med gjensidig tillit og nytteeffekt. Det er jo slik i dag at: "alt vi sier og gjør må tåle dagens lys". Samfunnet og gruppene er blir mer åpne og gjennomsiktige. Vi er alle mennesker og vi gjør feil. I rause samtaler er vi aktive i dialogen med å være aktive lyttere og bidragsytere til å føre prosessen fremover. Dette er samhandling hvor vi tar med oss mer av hvem vi er og hvordan vi påvirker våre samtalepartnere. Læring får vi om vi tør å utfordre system-organisasjonen til å ta inn ny informasjon og justere tjenestetilbudet. Kommunikasjonen er 2-vegs konstruktive samtaler.

I dagens mer utfordrende kommunikasjonskultur: En-vegs orientert, upersonlig, propagandafylt (i tråd med kommunikasjonsstrategien) og belærende, er det ikke mye læring og utfordring av etablerte meninger om tjenester som foregår. Dette er en motsatt retning av sosial kommunikasjon: "Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig".

Vi liker alle å være aktive og dyktige fagpersoner som inngir tillit og troverdighet hos dem vi vil samhandle med. Dette er en sentral del av hele vår identitet, sammen med personkarakteristikkene. Nysgjerrighet er grunnlaget for all læring. Høy moral er grunnlaget for å bli likt. Vi forteller gjerne til våre omgivelser hva vi holder på med. Vi liker god oppmerksomhet, være godt likt og gjensidig gode samtaler om temaer som er viktige for oss.

Dette får vi til gjennom dialog: Konstruktive dialoger om misforståelser, erfaringer, utfordringer og hva som er verdifullt. Om vi ser nytteverdien, etableres det lettere en vilje til å finne gode løsninger for læring for alle involverte aktører. Dette er en spennende dynamikk. Verdifulle relasjoner skapes over tid og de er tuftet på god sosial kommunikasjon. Utfordringen er dermed å tone ned belæring og irettesettende 1-vegs samtaler til fordel for ydmykhet og læring gjennom konstruktiv dialog.

4) Det utfordrende fellesskapet. Alle mennesker har et sosialt behov for å høre til et fellesskap;familie gruppe;samfunn. Hvordan ser vi den virkelige verden gjennom det fellesskapet vi er en del av?

Fellesskapet er tuftet på felles verdier. "Det er viktig å ha et sett av kjerneverdier i grunnmuren. Hva som er gjeldende fakta endrer seg med tiden" (Arne Ness).

Det er viktig for oss alle å kunne tolerere andres synspunkter i en sosial god dialog. Vi trenger å være rause nok til å ha en positiv innstilling til andre mennesker og deres behov. I konstruktive omgivelser vil det være handlingsrom for gode sosiale tilknytninger. Vi mennesker stoler mest på de personene vi har i vært nettverk eller "familie". Vi blir gjerne godt likt av dem vi har tillit til, og det er dem vi liker å samtale med. Vi tar med oss vår personlighet, tanker, bilder av "virkeligheten" i fellesskapet og vi søker mot trygge tilknytninger. Relasjoner tar tid å bygge opp.

Ingen mennesker utvikler seg i all sin ensomhet. Mange traumepasienter med tilknytningsskade er ensomme, siden den sosiale-tilknytnings-delen av hjernen har kollapset og er helt utmattet. Det kreves ekstra ressurser å være en del av et fellesskap, om man tror dette fellesskapet er likt som den uverdige omsorgssituasjonen man opplevde som barn (som har levd i ekstremt omsorgssvikt). Våre holdninger, verdier, evne og vilje kan utfordres. Vi trenger trygghet for å komme oss ut av "komfortsonen". For mye traumatisk stress har sørget for en lang liste av ubehagelige erfaringer knyttet til misforståelser, konflikter, avvisning, tilsnakk og irettesettende kommunikasjonsformer.

Det er en rekke uskrevne regler i det fellesskapet vi søker til. Vi har ulike forventninger til samtalens innhold og form, vi har mange tanker om hva som kan gå galt, og vi er utrygge for å oppleve ubehaget - en gang til. Helsepersonell er presset og stresset til det maksimale. Leger og behandlere løper i gangen, siden det ikke er tid for å gå. De gjør det de kan med begrensede ressurser. Det vet vi.

Tjenestetilbudet i Psykiatrien er kuttet til det minimale, og det er mye opp til pasientene og skape handlingsrom for gode tilknytninger. Pasienter trenger å bli utfordret på den destruktive samhandlingen de har erfart med omsorgsgiver. Personellet må bruke tid nok til å forstå den destruktive dynamikken. En kommunikasjonsform som er direkte 1-vegs, irettesettende og stresset, hjelper ikke på stemningen, når det kun den intuitive hjerne som styrer alle samtaler og "omsorg" i DPS Døgn eller Avdeling for Akuttpsykiatri i landets største Helseforetak.

For mange misforståelse gjør at alle "vi" som er stresset trekker oss tilbake. Personalet tviholder på komfortsonen (jmf tidligere blogginnlegg) og Pasienten får økt sitt Symptomtrykk. Det som har blitt sedvane da, er at pasienten ikke får hjelp og blir kastet på dør i DPS Døgn. Det finnes ingen oppskrifter på hva som er et godt fellesskap før du har prøvd. På samme måte finnes det heller ingen oppskrifter på hva slags gode personligheter fellesskapet "bør" inneholde.

Det gjelder å forsøke seg frem i en kontekst med stor takhøyde, og hvor det er ok for alle å stille spørsmål, rydde opp i misforståelser og finne gode nok HENSIKTSMESSIGE løsninger - her og nå. Vi trenger å ha fokus på gjensidig nytte og hva vi kan tilføre hverandre som gjensidige samtalepartnere. Uansett tidshorisonter og arbeidsoppgaver for øvrig. Så er det en gang slik at utrygghet kan erstattes med trygget - ved å erverve seg kompetanse. Kompetanse fra deling av kunnskap og innsikt i dialog. Delingskultur er sentralt i alle fellesskap. Og jeg har en liste av hva som fungerer - og ikke - som jeg kan bidra med:-).

5) Hvordan kan Trygge Voksne se signaler på at barn lever i uverdig omsorgssvikt? Hvor mye ekstra smerte kan en diagnose føre til?

Jeg har i tidligere bloggpost om Passiv Medvirkning i de lukkede rom, fokusert på at det synes at barn lever i ekstrem omsorgssvikt. Jeg er et slikt barn. Her har du liten tillit og trygghet med deg når du snakker med voksne (kjente og ukjente). Så det å tolke signaler, handler også mye om å kunne ha gode trygge samtaler med barn - som:
- er stille og redde
- blir mobbet uten av stand til å ta igjen
- som utagerer med sinne eller utagerende atferd - speiler den omsorgssvikten barnet lever i overfor andre barn og ungdommer
- som har et usunt kroppsbilde og lider av spiseforstyrrelser, selvskading - eller ekstrem overvekt
- som er annerledes og prøver å oppleve trygghet og omsorg i feil ungdomsmiljø
- som lar seg bli med i kriminalitet eller rus
- som er gule og blå under klærne og gråter mye

Kunsten er å få til gode samtaler med barnet eller ungdommen. Gode fortrolige samtaler hvor samtalepartneren i ettertid ikke sladrer til mor eller far. Å formidle ervervet kunnskap videre, kan bety at barnet eller ungdommen "får gjennom gå av far eller mor" når de kommer hjem. Da blir det å snakke med voksne enda vanskeligere. Det er derfor vi trenger trygge voksne for barn, som takler alle mulige innspill, og hjelper til å få barnet ut av den krevende situasjonen.

Mange fagpersoner hevder at barn som lever i omsorgssvikt ikke utvikler språket. Det gjør "vi" fordi vi ikke får lov å utvikle vår språk, samt vår evne til å ta igjen, diskutere, være uenige, komme med ideer og forslag, spørre om "hva som egentlig foregår" osv. Dette tar vi med oss inn i voksen alder. Vi er så redde for å oppleve nye og mer uverdige opplevelser. Vi er livredde - så redde at vi ikke tør si noe som helst. Slik kan vi også fremstå som lite interessert i hva som skjer rundt oss, eller vi tar ikke del i fellesskapet. Vi lever i en boble av frykt og beredskap for nye uverdige situasjoner.

Barn som lever i omsorgssvikt, lever i et negativ psykologisk grep fra mor eller far. Jeg er oppvokst med en mor som forventet å få et barn som kunne bidra til å gi henne den omsorgen hun trengte, og som tok hensyn til hennes sosiale kalender. Jeg fikk kjeft fra første dag, siden jeg gråt om natten som baby. Siden har hun bygget opp en grunnleggende global holdning i vårt "fellesskap"; familienettverk om at jeg "er født slem, og hun har vært slem hele livet og sørget for å gi sin mor mye smerte". Om barn og ungdom har foreldre som sliter psykisk på ulike måter, så er det grunn til bekymring. Mine foreldre hadde mange utfordringer de burde fått profesjonell hjelp til.

Traumatiske opplevelser i barndommen - og frem til marerittaktige intrusjoner på dag og natt i voksen alder, kan trigge depresjon, psykoser, suicidalitet og bipolar lidelser. I tillegg er vi negative vanskelige traumepasienter med tilknytningsskade. Vi er ikke vant med å være likeverdige i et fellesskap. Vi er familiens sorte får "du skal være alene hjemme, og ikke snakke med noen. Siden du ikke er velkommen noen steder" (psykolog i Avdeling for Akuttpsykiatri). Dette er et mareritt som fortsatt forfølger meg.

Når mor eier offerrollen, er det virkelig mange traumatiske situasjoner med ditto beskyldninger og "overgrep" man kan forvente seg. Jeg har laget lange lister til min behandler. Vi snakker om å være offer for ekstrem sosial kontroll med konfrontasjoner, irettesettelser, negativt sladder som kommer deg i forvegen og utrykk for et enormt sinne. Voksne skriker, mobber, slår, begår overgrep osv for å gjøre livet mest mulig ubehagelig for meg. I situasjoner med mye alkohol som jul, påske, bursdager osv - så blir situasjonen forverret. Dette siden det er lov for alle voksne å "ta meg for noe - ta igjen for min mor" osv. De voksne har lært seg at å ydmyke meg er vegen til mitt mors hjerte. Jo mer jeg gråter, jo morsommere er det for min mor "du må da kunne tåle såpass"!!Leseren kan bare kjenne på følelsene dette vekker:-)

Så her er jeg: Jeg er fortsatt familiens store problem som sendes sidelengs. Ingen snakker med meg, siden jeg har brutt kontakten med min mor. Dette måtte jo komme. Men jeg er sint på de andre voksne i min familie. Alle dem som aldri stod opp for meg i de uverdige sosiale situasjonene i familien med mye alkohol. Dette måtte bli resultatet av en langt liv i terapi og traumatiske intrusjoner dag og natt. I konstant beredskap for å slippe nye uverdige opplevelser.

Hadde bare Hjelpeapparatet villet snakke med meg om hvordan jeg hadde det hjemme? Hvor var alle Trygge Voksne for Barn? Mor styrte all kommunikasjon, og jeg fikk ikke lov å snakke med noen voksne på skolen. Hun ville heller ikke oppsøke helsevesenet for mine store problemer. Det er fordi hun har villet holde på de negative holdningene overfor meg og "det samlede etterlatte utrykk" utad i familien. Hun styrte budskapet i alle samtaler med hard hånd. Jeg fikk ikke lov å si noe, eller snakke med voksne, siden jeg da ville "ødelegge hennes liv og gode navn og rykte".

Mor omtalte med som nervøs og slem overfor andre. I dag kan barn få ulike diagnoser som ADHD, depresjon, psykotisk, bipolar. Dette er merkelapper som avstedkommer ulike tanker, holdninger og forestillinger i hjelpeapparatet. Slik de har det overfor vanskelige traumepasienter med tilknytningsskade. Diagnosene skaper et inntrykk av hva man kan snakke med barn, ungdom og voksne om - og ikke. Og siden hjelpeapparatet er stresset med mangel på ressurser, så er det den intuitive hjernen (forrige bloggpost) som rår. Og det er lett å ty til tilsnakk, irettesettende kommentarer 1-vegs, i stedet for å invitere til god konstruktiv dialog om utfordringer. Empatisk lytting må til for å tolke alle mulige signaler barn i alle aldre gir til behandlere og andre samtalepartnere. Vær så snill: Forsøk å se den uverdige smerten bak diagnosen!!

Nå blir jeg bare trist av å lese om alle barna som har det vanskelig. Jeg leser artikler og bloggposter. Det er mange beskrivelser fra voksne som har levd i uverdig omsorgssvikt, og hvor hjelpeapparatet fortsetter å svikte i dag. Ingen av oss vil "ha det slik vi har det" lenger enn nødvendig!!!

Det er ren misforståelse. Det samme med å tro at "det går nok over" bare vi blir ignorert lenge nok. Helsevesenet må se alle pasienter som likeverdig og invitere de inn i fellesskapet. Og så må Helsepersonell få de ressurser og tilrettelegginger som trengs for at de kan gjøre jobben sin skikkelig.

I sosiale medier samtales det intenst om utfordringene i Helsesektoren. Helsearbeidere får fortjent god omtale. Problemet er at det er politikere og ledere som ikke forstår problemet og prioriterer alle pasienter likt. Jmfr min første bloggpost om verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien,-> Noen må ta ansvar før korthuset rett og slett ramler sammen. Det er god samfunnsøkonomi.

Følg oss gjerne på Twitter @emmahansen1963