Glade vanvidd og andre sleivspark bak fasadene på Åråsen stadion. Når tausheten får råde.

"GÅ ta banen"!!! Skrek hun etter meg. Og jeg gikk. Et rødt kort rikere. Det har blitt noen av dem i det siste.

"What you see depends on where you stand" Albert Einstein.

#Fasader og #monster
Det kan bli virkelig hett opp under takhøyden når gradestokken passerer 35 varme grader. For alle som har sitt tilhold rundt Åråsen stadion. Og da kan mye skje for Meg og Oss som står midt i skuddlinjen. Jeg er en mester i å knuse fasader, men jeg kaster aldri stein i glasshus. Glassfasader er skjøre greier.

Glassfasadene rundt Åråsen stadion inneholder et bredt mangfold av ulike helsetjenester med, mer og mindre, profesjonelle medmennesker. Ja og så holder selvsagt Lillestrøm sine mange store idrettshelter her, med deres støtteapparat, pikk og pakk.

Fasader er en asymmetrisk innretning hvor ingen informasjon slipper inn, som ikke stemmer med filtret. Konstruktive tilbakemeldinger er eksempel på slik informasjon. Filterne stopper alle former for forsøk på dialog og behov for svar på alvorlige spørsmål. Og svare på skriftlige henvendelser og muntlige tilbakemeldingene. Disse fasadene kontrolleres av Monstere. Mormor sier at "noen mennesker er monstre, mens andre bærer monstrene inne i seg". 

#Trollheimen der de sinte trollene bor.
Verbet "to troll" (trolling) er opprinnelig en fiskemetode, hvor man sleper en krok med påsatt agn gjennom vannet og venter på at noe skal bite på; En variant av fisketeknikken dorging.

Trollheimen finnes ikke bare på Internettet. Praksisen med trolling er et fenomen og definerer praksisen som "å lokke andre inn i meningsløse og tidssløsende diskusjoner". Et skikkelig troll på nettet skriver innlegg for å provosere og fremkalle hissige diskusjoner. Hatytringer er også noe nettrollene driver  med,

Jeg blir beskylt av Overlegen for å være et nett-troll. Det er siste anklagen i en rekke bortforklaringer rettet mot å nekte meg adekvat helsehjelp på Dps Døgn det siste halve året.

Jeg har skrevet et brev med forsøk på å få svar på spørsmål rettet til min behandlingsprosess og totale behandlingsplan. Jeg møter en vegg av taushet. Mens Overlegen fortsetter å lete etter tulleting å anklage meg for. Litt sånn som:
- "Emma - du lyver!" Nei jeg gjør ei!!
- "Så bann på at det er sant". Hvorfor banne?
- "Dette er bare misnøye og kritikk som kommer fra din munn!!" Synd du bare vil se det slik!
- "NEI og NEI vi vil ei hjelpe deg. Forstår du ikke det?".. men dere hjelper alle andre traumepasienter... ?
- "Fordi dette er din skyld!!!" (her bryter jeg sammen)

Så jeg foreslo at de skulle motbevise at jeg er "skikkelig troillat" (som vi sier i Trøndelag), med å hjelpe meg, samt med å  samtale meg ut av krisen og kriseberedskapen. Jeg fikk ikke noe svar nå heller.

De analoge trollene rapporterer og velger sine uttalelser - på papir. Det er virkelig ubehagelig når kunnskapsløsheten hos mine største kritikere slippes løs, og antar en form av ren sjikane og løgnaktige virkelighetsbeskrivelser. Spesielt når de føres i pennen på et beslutningsnotat av en Overlege som ikke selv var til stede i de ulike TILFELLENE (negativt og i overført form at Personalet måtte tåle at jeg gråt av fortvilelse bl.a), slik hun nedverdiger meg - I ulike sannhetens øyeblikk når jeg trengte smertelindrende samtaler i ulike situasjoner og i miljøet. Når jeg var i stor krise julen 2013.

Og siden jeg var så dårlig da, så får jeg ikke noe hjelp på Døgn nå. 

Det er få av "talspersonene fra juleoppholdet" i Ledelsen og Personalgruppen som viser at de kjenner reglene for fair play og balansert rapportering. Øverst i Persepsjonen ligger det at "Emma er en stor og tidkrevende belastning for alle parter". Dermed rapporterer de "min kriseberedskap" som om jeg var et Monster og ikke et Likeverdig Medmenneske. "Vi forsøker å være så presise som vi kan ved å rapportere det vi ser med filteret medmenneskelighet. Og med en avstand som gjør at vi slipper en unødvendig belastning med å forklare hvorfor ting skjer med de faglige øynene vi ikke har. Fordi vi ikke har gått på kurs. Så kan vi sette kriseberedskapen inn i en sammenheng som ikke er for belastende for alle aktører".

#Ressurser #Trolling
Det er en del av vår sivilisasjon at vi tar vare på hverandre. Uansett!

De analoge trollene har tatt fra meg verdigheten og retten til å være meg. Et likeverdig medmenneske, som dessverre er blitt syk av alvorlig omsorgssvikt gjennom mer enn 40 år. Elementære menneskerettigheter burde ha lært Lederne og Personalgruppen at alle mennesker har rett til et anstendig liv. Selv om de er så langt i fra ressurser som de kan komme. Og hadde jeg vært en hvilken som helst sykepleierstudent, hadde jeg blitt rett på som en ressurs.

MonsterTrollene bruker en rekke forskjellige metoder for å narre Andre Behandlere, Overleger og Ledere til å tro bare på dem. En metode er å fremsette en rekke skarpt formulerte avvisninger av det felles behovet som eksisterer for Personalgruppen og Overlegen på DPS Døgn. De avviser meg på 3,5 sider og dokumenterer med uthevet skrift hvor stor belastning jeg er osv.

Neste steg er å Trolle andre personer; hjernevaske alle i omgangskretsen. Og min behandler har fått kjeft for å forsøke å hjelpe meg. Dette er også helt sant. Tenk på det. Hun utviser medisinsk etisk praksis og strekker seg langt for å hjelpe meg. Og får så "hatten passer" av Overlegen og Lederne på DPS Døgn.

Den skriftlig formulerte avvisningen blir brukt i alle sammenhenger for å påvirke diskusjoner i ulike beslutnings- og nettverksgrupper. Avvisningen har satt sinnene i kok utenfor DPS Døgn. Jeg opplever at ekte engasjement fort går over i intoleranse, hat, usakligheter og bruk av person nedverdigende karakteristikker som savner virkelighet når jeg tar opp mitt behov for aldersadekvat Helsehjelp i DPS Døgn. Akkurat så hett har det blitt på innsiden av Åråsen!

MonsterTrollene bruker mange ressurser på å erkjenne at det er skikkelig vanskelig å omgås, og samtidig unngå meg, når jeg er på korte akuttopphold. Jeg er blitt en grenseløs traumepasient. Til alle trollene: Mormor lurer på "Du/dere har neppe lært å utrykke deg slik av alle foreleserne på kursene, dine foreldre eller på skolen? Har du/dere vel?"

#Komfortsonen #Sommertider #Kriseberedskap
Sånn går nå dagan!! Og sommerferien er over oss. Min Aap er på veg ut, og det er stille rundt omkring og inne på Åråsen. Alle barna på gressbanene rundt omkring Åråsen ser ut som noen miniputter av sine store fotballhelter. De sparker ivrig fotball hele dagen - i solen.

Når det er ferie og varmt for noen, så er det viktig for Personalgruppen og de andre Monstertrollene å kose seg på jobben.  Slik at overgangen til helt ferie går kjempefint. Og da vil ingen av de profesjonelle medmenneskene "spille ball" med noen som meg. Jeg som sørger for at de samme medmenneskene kan risikere å komme ut av Komfortsonen. Siden et ANTAS å være for krevende å ha en smertelindrende prat med meg. Det kan ta tid, dette med å gi meg trygghet nok slik at de profesjonelle medmenneskene  med dette bidrar til at jeg kan slippe å være i kriseberedskap hele tiden.

Denne, måten å hjelpe meg på, er ingen på Åråsen beredt på å gjøre denne sommeren, heller. Så nå er det virkelig krise.

Tenk på det: I stedet for å unne meg en hyggelig og avslappende ferie ute av kriseberedskapen, så vil de heller fortelle meg på - alle mulige tenkelige måter - akkurat som MonsterTrollene: "Emma er en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører. Alle evnt tilfellene av samtalebehov, kan Vi ikke leve med. Vi prioriterer dem med jobb, familie, vennenettverk og som ikke trenger disse samtalene hele tiden". MonsterTrollene vil kun snakke bak, om og rundt omkring meg.

Mormor snakket alltid med meg. Og mormor ville aldri ha sagt slikt til meg. "Hvorfor velger dere å være så utrivelige mot meg?" Det å være et trivelig medmenneske er et VALG." Kanskje blir det hyggeligere rundt dere om dere velger å være hyggelige, trivelige og hjelpsomme mot de pasientene som virkelig trenger helsehjelp nå i sommer? Tenk hvor mye hyggeligere jeg blir å være sammen med når jeg kan slappe av utenfor kriseberedskapen?Har dere noen gang tenkt den tanken??" Ville mormor spurt om.

Behandleren og Fastlegen min er også på ferie. De er det virkelige Team Emma. De er begge kjempegode medmennesker. Med god og lang utdannelse. Og med alle hjernedelene koblet korrekt sammen. Slikt blir det helsehjelp av - når sommeren er blitt til høst. Nav har også skrevet og ringt for å hjelpe meg videre i Aap-prosessen.

#Virkelighetsutfordringer #Humør
Virkeligheten endres ikke ved at man skriver den om. Om jeg var en helt Vanlig Pasient, så hadde jeg vært mer verdt å hjelpe. Akkurat nå virker det som om jeg forpester jeg hele Åråsen med mitt nærvær. Derfor går jeg selvsagt lange omveger.

Jeg kunne til og med blitt beskrevet som en ressurs.

Jeg er egentlig et likeverdig medmenneske med en historie. Jeg eksisterer bare. Dere aner ikke hvor mye pes jeg har fått fordi jeg blogger, og gjør som jeg blir fortalt: Bearbeider de smertefulle tilknytningstraumene i full isolasjon. Og i sosiale medier.

"DET ER INGENTING NYTT I MINE BLOGGPOSTER: JEG HAR FØRST FORSØKT Å FÅ "DERE" I TALE OM ALVORLIGE TEMA SOM BERØRER MEG".
Dere velger: 0 respons, igjen og om igjen!!

MonsterTrollene sier mange ting om meg som ikke stemmer. De sitter inne på Vaktrommet eller Møterommet og snakker om meg. Ingen vil egentlig vite:
-" Hvordan har du det?
- Hva slags hjelp trenger du i sommer?
- Hva kan vi hjelpe deg med for at du skal få det mye bedre?
- Hva er et normalt liv for deg?"

Jeg tenker og lagrer mye i en hjerne, som preges av den omsorgssvikten som startet når jeg ble født. Denne uverdige omsorgssvikten repeteres hver gang jeg blir skutt på av MonsterTrollene. Skikkelig sleivspark mange ganger. Og jeg får ikke lov å mene noe om "dette", heller.

Den spillende treneren, liker å sende meg smash-baller med håp om at jeg får ballen rett i fleisen og mister all energien. Men Hun tåler ikke at jeg blokkerer disse ballene og sender dem rett tilbake til henne. Når dette skjer, går hun av banen og inn på Vaktrommet, for å skrive nye jorunalnotat om at "du har sagt...., du har gjort.... og det er din skyld, skjønn de'a".

Hvorfor skal nå egentlig alle være i så godt humør hele tiden? Veien til lykken er tydeligvis brolagt med negative anklager og omtaler rundt omkring.

SÅ:Denne Personalgruppen og Ledelsen er opptatte av å omskrive Virkeligheten på vegne av den gode sak: At Personalet og Overlegen skal ha det så fordømt trivelig på jobben. Før Dere fortsetter å anklage meg: "Hvordan bidrar du/dere til alles forventninger om dette gode humøret og triveligheten på jobben?"

Selv jeg forstår hvor krevende det kan være å samhandle og ha et godt samvær med traumepasienter med tilknytningsskader - i konstant kriseberedskap. Denne skaden kan best bearbeides i tilknytninger.

Det vil si i et miljø med miljøterapi og med profesjonelle medmennesker som er VILLIGE TIL Å BIDRA - i en kontekst;miljø med handlingsrom for gode sosiale trygge tilknytninger---->
- fritt for konfrontasjoner og negative anklager. Lederne har aldri sagt noe positivt til meg!!
- fritt for studenter som er grunnleggende negativt innstilt til traumepasienter. Helt sant: De lærer opp nye monstre til å være MonsterTroll!!
- fritt for intense irettesettende ydmykelser av min person, hvor jeg blir gjort til latter. Det morsomste Personalgruppen kan gjøre er å le av meg sammen med Pasientene. Jeg ler ikke - jeg gråter!
- fritt for personkrendende hatefulle ytringer og avbrudd som at "dette må du snakke med behandleren din om "(som er på 4 ukers sommerferie)" dette skal overlegen vurdere i August..."

Som Overlege har hun sikkert jobbet med alle mulige diagnoser og traumepasienter med tilknytningsskader. Og hun er ikke like skeptisk til dem alle. Det kommer an på om personkjemien stemmer. Men ettersom hun heldigvis er Overlegen, så tar hun seg ikke nær av at de andre ikke liker henne.

For MonsterTrollene er det viktig at Pasientene er godt likt for at de skal få innvilget nødvendig Helsehjelp. Ha nytte av denne helsehjelpen. Og komme tilbake til et normalt liv. Dette er et stort ansvar å ha. Det forstår alle.  Det er helt normalt. Men dere oppfører dere så rart. Sammenliknet med dere, er jeg rene åndseliten.

Og folk med Komplex PTSD har problemer med å komme for sent, ikke sant..? Diagnoser er alle sosiale konstruerte. Flere av mine venner i sosiale medier tror at Diagnoser er som skapt for medmennesker som ønsker å slippe unna ansvar som utdannelse, jobb, familie, husarbeid, sosiale tiltak, egeninnsats osv. Det er ikke lett å være sosial, og helt alene i traumevirkeligheten preget av uverdig omsorgssvikt.

#tausheten #omsorgssvikten #lykken
Tausheten er språklig meningsfylt. Tausheten påvirker oss alle. Den kan skape dårlige stemninger og en pause fra hverdagen. For meg er det å være taus - rundt meg - en måte å straffe meg på. Jeg ønsker å kommunisere, men det er ikke all smerte jeg klarer å sette ord på, sånn med en gang. Nå er dette vanskelige, så kjempevanskelig å snakke om at jeg ikke finner ord.

MonsterTrollene bruker min taushet til å snakke meg til rette. Jeg er taus og gråter, og trollene tillegner meg holdninger, handlinger og skal fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv. Ingen av dem kjenner meg, eller kjenner det jeg kjenner på nå.

Jeg har lært meg til å være taus om det vonde jeg opplevde i oppveksten, skolegangen, utdannelse og i læringslivet. Nå er det blitt slik at profesjonelle medmennesker og andre voksne ikke vil se meg eller snakke med meg. De ser på meg med sine svarte øyne og viser meg ryggen. Det verste som kan skje, for dem, er at jeg bryter sammen i gråt. Da får jeg kjeft da!!

Jeg opplever at voksne sitter eller står over meg og kjefter på meg når jeg gråter. Jeg blir ikke mer snakkesalig av den grunn. Jeg er livredd. Jeg tørr ikke. Det verste er når de i tillegg kritiserer meg på hvordan jeg ser ut. Noen ganger er det som om joggebuksen og t-shirten jeg bruker er selvlysende og trekker til seg alle de sinteste MonsterTrollene. Slik er det å være meg om dagen.

Nå må jeg leve med den vonde tausheten: Jeg er veldig ensom og jeg har behov for hjelp. Jeg har ringt voksne medmennesker. Det er ferietid. Jeg klarer ikke flere korte kriseopphold hvor jeg blir "unngått, samtidig som vi omgås". Så mange sinte fjes på et og samme sted. MonsterTrollene klarer ikke å bruke sin empati når jeg er til stede. Jeg har levd under ydmykelser og tilsnakk et helt liv.

Tenker dere gjennom hva taushet betyr når dere møter traumatiserte voksne Pasienter som fortsatt lever med/i konteksten uverdig omsorgssvikt i sin boble? Det er lett for dere å jorunalføre "kommer i konflikt med alle som forsøker å hjelpe henne". Men dere gjør jo ikke det!!

Deres oppgave er å gjøre meg trygg på at jeg er verdt å lytte til, verdt å ta vare på, vært å hjelpe med smsertelindrende samtaler - uansett hva jeg kjenner på. Det kan hende det tar litt mer enn 30 min å gjøre mitt uverdige smertehelvete mindre. På å gjøre meg trygg på at nettopp DU (som profesjonelt medmenneske - og ikke TROLL) vil meg vel.

Før du velger å møte meg med flere personkrenkelser, negative anklager, ydmykende irettesettinger... TOP OF MIND? Det krever nok mer enn 30 min til å bygge opp en psykologisk kontrakt og gjøre meg trygg. Bare slik kan jeg slippe den konstante kriseberedskapen. Men dere VELGER å ikke ha tid!!

Jeg er overlatt til meg selv med alle voksne profesjonelle medmenneskene - som bare vil se, men ikke snakke. Har dere tenkt på hvordan det påvirker meg når dere møter meg med taushet?? Og ikke en gang hilser på meg? Hva er det som gjør at dere ikke vil tåle min smerte? Og tror dere virkelig at jeg ber på mine knær om helsehjelp på DPS Døgn - fordi jeg har det bra???


#Helsehjelp i nåtid  #FrittBehandlingsvalg
Etter å ha ropt om hjelp et halvt år. Og samtidig forsøkt å ta til motmæle mot skriftlige Avslag fra Overlegen signert MonsterTrollene, er nå min kontekst av omsorgssvikt blitt et for destruktivt mønster som gjentas og gjentas. Lykken er langt unna!!

Dette er en vond sirkel som blir vondere for hver dag som går - helt alene: Det destruktive Samspillsmønstret fra et helt liv i ekstrem omsorgssvikt repeteres om igjen. Jeg kan bare ikke glemme hele greia, slik dere ber om. Fordi dere ikke vil samtale med meg om innholdet i mine bloggposter.

Autorisert Helsepersonell skal være om:
- Pasientens helse. Pasientens Beste, skal gå foran Personalets Beste.
- Pasientens interesse ved å helbrede, lindre, trøste og samtale med. Ikke bare vurdere og skrive om i jorunalnotater som også avslår Henvisning om Helsehjelp på DPS Døgn.

- Pasientens grunnleggende menneskerettigheter og verdighet -Verdiene barmhjertighet, sannferdighet, rettferdighet og omsorg skal stå sentralt.
- Samarbeid med pasienten skal baseres på gjensidig tillitt, respekt og menneskerettigheter.

- At dersom en Pasient trenger Helsehjelp i Nåtid, skal denne ytes så snart som mulig og med "rimelig anledning til å få hjelp fra en annen lege" dersom Overlegen ikke vil hjelpe.
- Sikre at en annen lege eller Helsepersonell yter Helsehjelp dersom Overlegen og Personalgruppen ikke vil hjelpe.

- Samhandle og samtale med Pasienten slik at denne sikres adekvate Behandlingsplaner
- Pasienten har Pasientrettighet og har mulighet til å være med å samhandle om innholdet i helsetjenesten.

DPS Døgn bruker 58%-80% av kapasienteten på døgnplasser (stadig færre sengeplasser er i bruk). Færre pasienter får plass, samtidig som tiden brukt i møter økes. Pasientene tilbys stadig kortere tid til støtte- og gruppesamtaler iht miljøterapien om "kognitiv miljøterapi". Antall Personal på jobb er det samme som om 100% av sengeplassene var i bruk.

Alle diagnoser blir tilbudt helsehjelp. Voksenpsykiatri (selv om det i virkeligheten oppleves som BUP). Og det har vært god kapasitet til å bidra med adekvat helsehjelp på Døgn for min del i hele år.

DET ER VELVILJEN SOM MANGLER!! Jmfr resten av bloggposten.

Helseministeren liker å snakke om "Pasientenes Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg". Det høres fint ut. I dag har vi Fritt Sykehusvalg og et Ahus med mange DPS Døgn. Det hjelper allikevel ikke for min del når Overleger og MonsterTrollene kan skalte og valte med min helse og mitt liv på denne måten.

Nei det er nok en holdningsendring som skal til!!! Sammen med en vurdering av Monstertrollenes personlige egnethet...

Slik at alle Pasienter i utgangspunktet får en reell mulighet til å bli vurdert :
- Objektivt med et helsefaglig aspekt og med velviljen og hjelperens utgangspunkt.
- Omtalt og Vurdert iht totalt symptomtrykk og stadig dårligere livskvalitet. Hvor mye utålelig smerte må jeg egentlig tåle?
- I samarbeidsmøter: Overleger, Personalgrupper og Ledere som ikke vil vurdere meg objektivt, ei heller samhandle med meg - BØR sende saken videre til alternativt DPS Døgn slik at jeg er sikret "Adekvat helsehjelp i nåtid, for i sommer og i henhold til Aap (Nav- avtale)".
- Når får jeg svar på mine mange skriv og henvendelser om adekvat helsehjelp i DPS Døgn som startet i januar 2014.
- Med takhøyde for tilbakemeldinger:Overleger, Personalgrupper og Ledere som utviser grov uforstand i tjenesten bør få en adekvat tilbakemelding. Med ditto beklagelser til pasienten og et "ekte forsøk på å gjenvinne respekt og tillitt med tilbud om adekvat helsehjelp i DPS Døgn".

Ha en riktig god sommer alle sammen!! Følg meg på @emmahansen1963

Melding om Pasientskade og manglende medisinsk etisk praksis i Psykiatrien i Ahus.

Kjære Overlege: Hvem har gitt deg mandater til å ydmyke meg om igjen og om igjen?

Om å måtte leve med mobbing gjennom et helt liv. Og alt vi traumepasienter med tilknytningsskade må tåle når vi ber om hjelp på DPS Døgn i Ahus.

Vi har allerede samlet opp mye vondt og smertefulle erfaringer fra et langt liv. Og nå må vi også tåle at Personalgruppen rotter seg sammen mot oss når det brygger opp til "krig" (slik de velger å oppfatte situasjonen) og når jeg "bryter sammen og gråter" (som er en fortvilelse over å ikke bli hørt og forstått rett i en sårbar situasjon) ---> Å være i krise, og vise følelser i en krisetid (som julen), betyr også at man nektes videre helsehjelp i DPS Døgn for evig og alltid.
Hvor er rettferdigheten blitt av?

1. Først noen fakta om samtaler i sosiale medier som fungerer som crowdsourcing om felles mening:

Det har vært noen interessante uker i MediaNorge med helsesaker som står for tur som Helseministeren skal løse. Dette er kjempeinteressant lesning. Og det er inspirerende å samtale med Helseminister Bent Høye på Twitter:-)) Det florerer av bloggposter, artikler, undersøkelser og artige innspill fra engasjerte fagpersoner (ulike nettsider) fra alle mulige fagmiljø i hele Norge. Vi, mine mange følgere og tilknytninger i sosiale medier, har samtalet om:

- at Norge egentlig har et av verdens dårligste helsevesen, også på grunn av at leger mangler evne og vilje til å kommunisere med Pasienten. Slik jeg har dokumentert i tidligere bloggposter.
- at Pasientrettighetene brytes og som følger av dette tar pasienter selvmord når de er innlagt i Psykiatrien - ikke bare på Ahus men også i andre helseforetak. Dette er alvorlig men tas ikke på alvor i Ahus, hvor medmenneskeligheten og velviljen er fraværende for oss Pariakaster - nå uten grenser: traumepasientene med tilknytningsskade. Se mine to forrige bloggposter.
- at helseministeren vil utvikle Pasientens Helsevesen. Og han har litt av en utfordring foran seg. Lykke til :-). Dette har jeg formidlet på @emmahansen1963 og han har takket for dette.
- helseministeren skal sette ned en undersøkelseskommisjon for Helsevesenet. Og det trengs. For ett år siden tok jeg opp dette temaet med mine twitterfølgere (min første bloggpost) og samtalen fortsatte i styringsgruppen i Helse Sør&Øst.
- helseministeren har tatt til orde for at han kan si opp enkelte av "reservasjonslegene". Håper dette også gjelder for overleger i Psykiatrien som reserverer seg for å hjelpe traumepasienter med tilknytningsskade på DPS Døgn. Jmfr tidligere bloggpost.
- at spesialister innenfor Psykiatrien trenger oppdatert kompetanse - ikke bare på fag men også medisinsk etikk (profesjon= hjelpe pasienter til bedre helse og normalt liv) og kommunikasjon, for å forstå at kompetansen har et relasjonell element, der den kun får verdi når den deles i samtaler og løsningsorientert dialog.

2. Så en liten historie om savnet av en trygg voksen som alltid stiller opp (inspirert av " Mormor hilser og sier unnskyld" Fredrik Backman):

Jeg savner min mormor. Å ha en mormor er å ha en hær.

Det er det aller største privilegiet et barnebarn kan ha, å vite at noen står på din side, alltid, uansett. Til og med når du tar feil. Og når du gråter ut din fortvilelse, sorg og smerte. Spesielt da, faktisk.

En mormor er både et sverd og et skjold, og hun er min helt. Dette er en helt spesiell form for kjærlighet som ekspertene i psykiatrien ikke skjønner. Og ikke vil forsøke å skjønne heller. For de vil ikke snakke med meg. Når de på DPS Døgn sier at jeg er "annerledes og vanskelig", som om det var noe dårlig, og når jeg bryter sammen og gråter og sier at jeg må "tilpasse meg og ikke være en belastning for" Personalgruppen. De har så mange negative meninger om meg, som at jeg er for "tidkrevende og egoistisk" når jeg "provoserer frem reaksjoner hos Personalgruppen og overlegen" - da står mormor på min side. Nekter å la meg be om unnskyldning. Nekter å la meg ta på meg skylden for den smertefulle traumevirkeligheten jeg lever i. Mormor sier aldri at " jeg skal heve meg over det for da blir de kanskje snillere mot meg" eller at jeg bare skal "snu meg bort fra dem". Mormor vet bedre. Mormor skjønner mer. Mormor skjønner meg. Mormor er en sånn som man tar med seg ut i krig.

Mormor var alltid Team Emma!! Og hver kveld minnes jeg min kjære mormor.

3. Deretter noen etiske betraktninger omkring profesjonen Helsepersonell med autorisasjon:

Etiske retningslinjer for fagprofesjon, og normal sosial omgang, har vært diskutert siden Aristoteles sin tid. Og det er de greske kardinaldydene som visdom, mot, måtehold og rettferdighet som ligger til grunn for den medisinske etikken som alt Helsepersonell burde kjenne til ("Medisinsk og helsefaglig etikk". Jan Helge Solbakk et al, 2014 Gyldendal):

1. Målet er å oppnå det gode liv for individ og fellesskap. Gjensidig nytte, respekt og tillit!!
2. Visdom, likevektighet, godlynthet, gavmildhet, beskjedenhet og vennskap. Dette siste betyr at personer som har status som PASIENT ikke skal oppleve krig og annet uvesen når jeg ber om hjelp i form av smertelindrende samtaler og dialog om løsninger.
3. En dyd er en egenskap som hjelper folk til å velge en middelveg (tilbud og adekvat helsehjelp) og som unngår de ekstreme ytterpunkter (pasienter som går til det skrittet å ta selvmord). I samtaler med pasienten og dennes behandlerteam.
4. For at Helsehjelpen skal være forsvarlig må Helsepersonellet; Personalgruppen bygge opp en psykologisk kontrakt slik at partene har tillit til hverandre. Derfor er det viktig å holde fokuset på vennlighet (vennlig aksept når jeg deler min smerte), rettskaffenhet (ærlighet og sannferdighet) og dialog med pasienten om hva som er ALDERSADEKVAT HELSEHJELP i form av ulike samtaler - poliklinisk terapi med supplement fra miljøterapi og smertelindrende samtaler i DPS Døgn.
5. Utfordringen er å finne en gylden middelveg mellom ekstremer 1) Nei - vi vil ikke hjelpe deg --> 2) Livslangt avslag på Helsehjelp - som jo fører til større symptomtrykk og dårligere livskvalitet. Og ender med selvmord. Den beste Selvmordsforebyggelse er god sosial kommunikasjon med alle pasienter i deres unike smertevirkelighet. Ydmykhet, tro og håp er med på å gjøre noe mer enn det som er forventet, slik at resultatet blir best mulig for pasienten. Og da er det viktig at Overlegen og Helsepersonellet er villige til å kommunisere med Pasientene på en mentaliserende måte (som holdning og handling, jmfr tidligere bloggposter) - som å spørre Hvordan har du det egentlig? Hva skal til for at du får det bedre? Hva kan vi hjelpe deg med?
6. Helsearbeidere skal ha kommunikasjonsegenskaper, blikk og empati til å tåle pasientens smerte. Selve håndverket skal bestå av en slik innlevelse i pasientens smerte, slik at Pasienten erfarer at hun blir tatt på alvor og med nødvendig respekt og omtanke.
7. All sykdom og diagnoser er sosialt konstruerte. Og ulike pasienter er unike personligheter som lever i sameksistens med andre personligheter og helsepersonell. Det er derfor viktig at Helsepersonell har sosial kompetanse intakt til å erfare og nære pasienten med ansvar og empatisk respons. Alle former for negative anklager, ydmykende irettesettelser, avvisning av samtalebehov og syklig kontroll av hva det skal samtales om er overhode ikke etisk forsvarlig virksomhet.
8. All kompetanse og etisk praksis er relasjonelle dyder. På samme måter som at diagnoser er sosialt konstruerte, vil Helsepersonellet måtte kommunisere ulik med ulike personligheter av pasienter og gjennom godt samvær, samspill og samhandling. Dette er oppgaven for miljøterapien i DPS Døgn å ivareta.
9. Helseforetaket blir ikke bedre enn hvordan det "håndterer" de sykeste pasientene som traumepasienter med tilknytningsskade " I møte med alvorlig syke kreves en form for innlevelse som gjør at pasientene opplever at hjelperne bryr seg om dem. Evnen til innlevelse er absolutt viktig forutsetning for at pasienter skal få en tillit og fortrolighet som kan viktig grunnlag for å bli frisk og få tilbake et "normalt liv"". Medfølelse, sannferdighet og fortrolighet er sentrale etiske verdier for å hjelpe de alvorligste syke - Ikke kritikk, anklager, skyldinduksjon og bevisste negative fortolkninger om misnøye som er det beste DPS Døgn i dag kan fremvise meg som traumepasient med tilknytningsskader.
10. Til slutt: Helsepersonellet skal "ikke forvolde eller tolerere unødvendig lidelse".

4. Frem til å ha måttet leve med mental mobbing gjennom et helt liv.

I tillegg til fysisk vold i fravær av omsorgspersoner. Foruten min kjære mormor. Jeg har laaang erfaring i å stå helt alene i en uverdig smerte, som nå bare blir vondere for hver avvisning og ydmykelse fra autorisert Helsepersonell når jeg ber på mine knær om hjelp. Slik kan det gå når barn mangler trygge voksne i sin familie:

1. Fra fødsel og 0-3 år. Jeg har vært et "helvetes unge" og har måttet tåle hardhendt håndtering siden jeg ble født, og i følge min far "du gråt om natten som baby og det tålte ikke din mor". Hun forventet seg en baby som tok vare på hennes egne omsorgsbehov og sosiale kalender.
2. 3-6 år hjemme med en mor som var hjemmeværende på grunn av barna. Far jobbet og var opptatt med fagforeninger og politikk på kveldstid. Jeg ble utsatt for mental mobbing og fysisk vold og var en "nervøs unge" med en sykelig kontrollerende mor som "en løs kanon på dekk".
3. Mobbing i barne- og ungdomsskolen. Helsesøster snakket aldri med meg om mine vonde slemme blåmerker under klærne. Jeg var sykelig tynn og led av spiseforstyrrelser. Min mor har hatet mitt utseende hele mitt liv. Det var ikke noe anti-mobbe-program den tiden. Og jeg har ikke hørt om barnevern eller psykiatri for barn- og unge.
4. Videregående skole med eliteidrett på fritiden. Trener 10 - 12 ganger i uken for å tåle min families mange mentale og fysiske overgrep. Ekstremt sinne og mange ydmykelser i situasjoner med mye alkohol til stede. Jeg jobbet ved siden av og holdt meg hos mormor så ofte som jeg kunne. Jeg savner min mormor.
5. Hersa med i utdanningsfasen. Min mor og stefar tålte lite at jeg var utdannet og hadde praksisplass ikke langt unna hjemmet. Ble trakassert hjemme og på jobb og har alltid hatt en sjef hjemme og på jobb. Stefar begår overgrep i situasjoner med mye alkohol. Prosjekter med medstudenter går dårlig siden jeg er livredd i situasjoner i grupper; Mine mest ydmykende traumer har blitt begått i grupper og i situasjoner med mye alkohol.
6. Jeg starter i terapi høsten 1987 etter at min eneste kjæreste var med meg hjem for å hjelpe meg med å forklare at jeg ikke skulle bo hjemme den sommeren. Mor og stefar klikket. Hvem skulle nå passe katta når de drar på ferie? Min skyld!!Min siste ydmykelse foregår på toalettet; min mor er sint og slår meg mens jeg er på toalettet siden hun alltid er så sint på meg for all ting.
7. Jeg har blitt utnyttet på jobb i arbeidsrelaterte og seksuelle sammenheng. Jeg er grenseløs og har heller ingen egne grenser. Og jeg har ikke klart å si nei av redsel for nye ydmykende represalier.
8. Jeg har blitt Hersa med på jobb, også siden jeg er for redd til å inngå i nære relasjoner. Og konflikter har det med å bli min skyld. Jeg jobber hele tiden for å gjøre ledere og medarbeidere og brukere tilfredse. Jeg trener hardt hver dag for å holde ut smerten og arbeidsmengden. Jeg møter veggen kjempehardt, og har siden forsøkt å ta mitt liv 6 ganger.
9. Jeg opplever sosial ekskludering i psykiatrien - på Døgnenheter hvor Overlegen har etablert negative holdninger til meg. På Nordlandssykehuset har de tatt i mot meg og behandlet meg med stor innlevelse og empati i 4 år. Dette snur når jeg flytter til Akershus og må ta til takke med DPS Døgn Ahus. Det går greit til de får ny Overlege i 2012. I 2 år har de største ydmykelsene vært i hennes regi. Rett og slett fordi hun ikke liker meg og har stemplet meg som hat objekt nr.1. Dessverre er det andre av mine medpasienter som opplever det samme. Men hun er eksperten og all kommunikasjon skal gå gjennom henne og "personalet skal ikke ha noen tilbakemeldinger" (DPS-leder, 13.6.2014). Min behandler har gjort en suveren jobb og reddet livet mitt siden oppstarten i 2008.
10. Mobbingen fra familien fortsetter og får sin endelige slutt sommeren 2011 hvor jeg stilte opp for min mor når hennes mann gikk bort. Min stefar som jeg har vært livredd siden 1975, men jeg lot familiekonfliktene være hjemme og gjorde alt en eldstedatter kunne for sin mor. Men hun ble bare verre, og jeg måtte bryte med familien. De andre er hjernevasket av min mor og har lært seg hvordan jeg skal "håndteres hardt" som "takk for sist" (at jeg aldri har tatt vare på min mors omsorgsbehov).
11. Jeg lever i full isolasjon, og må bearbeide mine vanskeligste tilknytningstraumer ---> i full isolasjon:
• Mitt liv består av ensomhet, spiseforstyrrelser og overtrening.
• Rus og medisiner - 8 ulike piller 3 ganger om dagen.
• Panikkangst, invaderende mareritt, hyperventilering og svetten renner.
• Jeg er livredd for å bli eksponert for familie og deres venner, og jeg takler dårlig kommentarer når jeg er på trening.
• Jeg har blitt behandlet med ECT (depresjon), Litium (bipolar) og coctail av piller (komplex PTSD med tilknytningsskade).
• 6 selvmordsforsøk og jeg har planer om et nytt.
• Mange utviklingsprosjekter og korte jobbrelaterte forhold. Flyttet 12 ganger til ulike deler av Norge, også for å "komme bort fra smerten av å bli eksponert for familien".
• Ingen nære venner eller familie å snakke med nå som det er sommerferie og ingen terapi "du skal være hjemme alene og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noen steder "(Psykolog DPS Døgn).
12. Min sårbarhet som ingen vil hjelpe meg med - nå som Overlegen har bestemt at "alle samtaler i fremtiden skal kun foregå med din behandler" -
• Omsorgssvikten fortsetter - nå også som Passiv Medvirkning i lukkede møterom.
• Jeg er fratatt verdigheten, menneskeretter og alle muligheter for hjelp i sommer.
• Baksnakkingen (helsepersonell snakker om - ikke med) og ryktebørsen fortsetter.
• Jorunalen er full av negative omtaler; alle mulige behov for samtaler og løsninger fortolkes negativt. "Personalet opplever pasienten som en stor og tidkrevende belastning for alle aktører". Det harseleres med mine behov for å lege tilknytningsskaden i miljøterapi. Som mulighet for å komme ut i jobb.
• Ingen vennlig aksept, skånsom håndtering eller blitt møte med nye fagpersoner. Ledere retter kun negative anklager og ydmykende irettesettelser mot meg når jeg "kalles inn på teppet" etter å har stilt teamleder et spørsmål hun ikke tålte. Jeg har det med å få kjeft for alt mulig!!
• Fagpersoner fra DPS Døgn er ferdig negativt innstilt når de samtaler med meg og lar seg ikke affisere av at jeg deler "Kjære Overlege: Nå har du gjort nok skade. Kan du være så snill å stoppe nå?"
• Mye sinne og arroganse knyttet til meg: Voksne psykiatriske sykepleiere ser på meg med stygge svarte øyne når jeg nærmer meg DPS Døgn. Jeg oversees på en arrogant måte av Helsepersonell, som ikke en gang vil hilse på meg. Hva har jeg gjort dere som fortjener en slik "håndtering"?
• Jeg blir kastet ut etter 4 dager på akutthjelp "du er negativ, misfornøyd, kritisk og lyver. Og alle samtaler skal i fortsettelsen foregå med din behandler". Jeg ble kastet på dør etter 20 min og fotfulgt ut. Ingen spørsmål om Hvordan har det vært? (fordi Overlegen skal evaluere meg IGJEN i august). Hvordan har du det? Har du planer om selvmord?
• Jeg har tatt oppfordringen om å ta ansvar for min behandlingsprosess og har henvendt meg skriftlig til ansvarlige ledere og direktører for å få "min totale sak" diskutert.  50 sider dokumentasjon som avsluttes med en oppfordring;forslag om at  vi kan finne en "minnelig løsning for alle aktører med løsningsbasert dialog om total behandlingsplan".
• 0 respons på alle skriftlige og muntlige henvendelser. Formulert i et beslutningsnotat signert adm.dir Ahus og leder for Kvalitetsenheten.

KONKLUSJON

1. Lovverket om Pasientrettigheter, Helsepersonelloven og Forvaltningsloven gjelder ikke for de sykeste pasientene; traumepasienter med tilknytningsskade i Akershus Universitetssykehus.
2. Helsepersonell, Overleger og Ledere mangler evne og vilje til å kommunisere på en konstruktiv måte med syke pasienter for å finne minnelige gode løsninger for begge parter. Lukketheten råder der Åpenhet og gjensidig tillitt skal være "normen".
3. Avvisning på en uprofesjonell måte (jmfr etisk profesjonell atferd i pkt 3) - med potensiell dødelig utgang. Og ikke nok med det: Pasienten får skylda for situasjonen!
4. Det at "Personalet ikke skal ha tilbakemeldinger" betyr at det er liten vilje til å lære av sine erfaringer, feil og mangler. Pasienter får skylda for "alt som skjer".
5. Manglende vilje til å kommunisere, møte syke pasienter med empati, manglende vilje til å følge lovverket BETYR: Stort handlingsrom for pasientskade med dødelig utgang.

Er dette en situasjon Ahus kan leve med i lengden? Hvor er du Helseminister??

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
 Onsdag 9.juli 2014 - kl 14.00

Det skulle vise seg at DPS Døgn har hatt store problemer med innholdet i denne bloggposten. De gir meg, som sedvanlig skylden for situasjonen. Heller ikke denne gangen kan de ta imot noen pasienters virkelige erfaring med vennlig aksept. De går til og med så langt at de kaller meg for nettroll. Jeg synes det er ganske så karakteristisk for situasjonen med de påstander også andre samtalepartnere i sosiale medier for lenge siden har konkludert med: AT helseforetakene, og psykiatrien spesielt er erfarings- og læringsresistente.

Jeg har benyttet blogging i supplement til krevende terapi og det har ikke akkurat gått den veien jeg en gang trodde: AT DPS DØGN skulle sette pris på tilbakemeldingene slik at de har hatt anledning til å justere seg for å prestere bedre. Nei de vil heller sette sin lit til egne undersøkelser der de kun spør et utvalg pasienter som aldri ville finne på å ta bladet fra munnen for å si hva "jeg" egentlig mener. Så kan de påvirke sin egen utvikling i tråd med egne preferanser for undersøkelsen. Det er jo fint for dem, men katastofalt for oss som gjerne vil bidre til utvikling: Vi får skyldebøtta midt i fleisen og nektet videre helsehjelp. Så kjære Helseminister: Du har virkelig en stor jobb foran deg med å skape Pasientens Helsevesen. Lykke til og god sommer:-))