Melding om Pasientskade og manglende medisinsk etisk praksis i Psykiatrien i Ahus.

Kjære Overlege: Hvem har gitt deg mandater til å ydmyke meg om igjen og om igjen?

Om å måtte leve med mobbing gjennom et helt liv. Og alt vi traumepasienter med tilknytningsskade må tåle når vi ber om hjelp på DPS Døgn i Ahus.

Vi har allerede samlet opp mye vondt og smertefulle erfaringer fra et langt liv. Og nå må vi også tåle at Personalgruppen rotter seg sammen mot oss når det brygger opp til "krig" (slik de velger å oppfatte situasjonen) og når jeg "bryter sammen og gråter" (som er en fortvilelse over å ikke bli hørt og forstått rett i en sårbar situasjon) ---> Å være i krise, og vise følelser i en krisetid (som julen), betyr også at man nektes videre helsehjelp i DPS Døgn for evig og alltid.
Hvor er rettferdigheten blitt av?

1. Først noen fakta om samtaler i sosiale medier som fungerer som crowdsourcing om felles mening:

Det har vært noen interessante uker i MediaNorge med helsesaker som står for tur som Helseministeren skal løse. Dette er kjempeinteressant lesning. Og det er inspirerende å samtale med Helseminister Bent Høye på Twitter:-)) Det florerer av bloggposter, artikler, undersøkelser og artige innspill fra engasjerte fagpersoner (ulike nettsider) fra alle mulige fagmiljø i hele Norge. Vi, mine mange følgere og tilknytninger i sosiale medier, har samtalet om:

- at Norge egentlig har et av verdens dårligste helsevesen, også på grunn av at leger mangler evne og vilje til å kommunisere med Pasienten. Slik jeg har dokumentert i tidligere bloggposter.
- at Pasientrettighetene brytes og som følger av dette tar pasienter selvmord når de er innlagt i Psykiatrien - ikke bare på Ahus men også i andre helseforetak. Dette er alvorlig men tas ikke på alvor i Ahus, hvor medmenneskeligheten og velviljen er fraværende for oss Pariakaster - nå uten grenser: traumepasientene med tilknytningsskade. Se mine to forrige bloggposter.
- at helseministeren vil utvikle Pasientens Helsevesen. Og han har litt av en utfordring foran seg. Lykke til :-). Dette har jeg formidlet på @emmahansen1963 og han har takket for dette.
- helseministeren skal sette ned en undersøkelseskommisjon for Helsevesenet. Og det trengs. For ett år siden tok jeg opp dette temaet med mine twitterfølgere (min første bloggpost) og samtalen fortsatte i styringsgruppen i Helse Sør&Øst.
- helseministeren har tatt til orde for at han kan si opp enkelte av "reservasjonslegene". Håper dette også gjelder for overleger i Psykiatrien som reserverer seg for å hjelpe traumepasienter med tilknytningsskade på DPS Døgn. Jmfr tidligere bloggpost.
- at spesialister innenfor Psykiatrien trenger oppdatert kompetanse - ikke bare på fag men også medisinsk etikk (profesjon= hjelpe pasienter til bedre helse og normalt liv) og kommunikasjon, for å forstå at kompetansen har et relasjonell element, der den kun får verdi når den deles i samtaler og løsningsorientert dialog.

2. Så en liten historie om savnet av en trygg voksen som alltid stiller opp (inspirert av " Mormor hilser og sier unnskyld" Fredrik Backman):

Jeg savner min mormor. Å ha en mormor er å ha en hær.

Det er det aller største privilegiet et barnebarn kan ha, å vite at noen står på din side, alltid, uansett. Til og med når du tar feil. Og når du gråter ut din fortvilelse, sorg og smerte. Spesielt da, faktisk.

En mormor er både et sverd og et skjold, og hun er min helt. Dette er en helt spesiell form for kjærlighet som ekspertene i psykiatrien ikke skjønner. Og ikke vil forsøke å skjønne heller. For de vil ikke snakke med meg. Når de på DPS Døgn sier at jeg er "annerledes og vanskelig", som om det var noe dårlig, og når jeg bryter sammen og gråter og sier at jeg må "tilpasse meg og ikke være en belastning for" Personalgruppen. De har så mange negative meninger om meg, som at jeg er for "tidkrevende og egoistisk" når jeg "provoserer frem reaksjoner hos Personalgruppen og overlegen" - da står mormor på min side. Nekter å la meg be om unnskyldning. Nekter å la meg ta på meg skylden for den smertefulle traumevirkeligheten jeg lever i. Mormor sier aldri at " jeg skal heve meg over det for da blir de kanskje snillere mot meg" eller at jeg bare skal "snu meg bort fra dem". Mormor vet bedre. Mormor skjønner mer. Mormor skjønner meg. Mormor er en sånn som man tar med seg ut i krig.

Mormor var alltid Team Emma!! Og hver kveld minnes jeg min kjære mormor.

3. Deretter noen etiske betraktninger omkring profesjonen Helsepersonell med autorisasjon:

Etiske retningslinjer for fagprofesjon, og normal sosial omgang, har vært diskutert siden Aristoteles sin tid. Og det er de greske kardinaldydene som visdom, mot, måtehold og rettferdighet som ligger til grunn for den medisinske etikken som alt Helsepersonell burde kjenne til ("Medisinsk og helsefaglig etikk". Jan Helge Solbakk et al, 2014 Gyldendal):

1. Målet er å oppnå det gode liv for individ og fellesskap. Gjensidig nytte, respekt og tillit!!
2. Visdom, likevektighet, godlynthet, gavmildhet, beskjedenhet og vennskap. Dette siste betyr at personer som har status som PASIENT ikke skal oppleve krig og annet uvesen når jeg ber om hjelp i form av smertelindrende samtaler og dialog om løsninger.
3. En dyd er en egenskap som hjelper folk til å velge en middelveg (tilbud og adekvat helsehjelp) og som unngår de ekstreme ytterpunkter (pasienter som går til det skrittet å ta selvmord). I samtaler med pasienten og dennes behandlerteam.
4. For at Helsehjelpen skal være forsvarlig må Helsepersonellet; Personalgruppen bygge opp en psykologisk kontrakt slik at partene har tillit til hverandre. Derfor er det viktig å holde fokuset på vennlighet (vennlig aksept når jeg deler min smerte), rettskaffenhet (ærlighet og sannferdighet) og dialog med pasienten om hva som er ALDERSADEKVAT HELSEHJELP i form av ulike samtaler - poliklinisk terapi med supplement fra miljøterapi og smertelindrende samtaler i DPS Døgn.
5. Utfordringen er å finne en gylden middelveg mellom ekstremer 1) Nei - vi vil ikke hjelpe deg --> 2) Livslangt avslag på Helsehjelp - som jo fører til større symptomtrykk og dårligere livskvalitet. Og ender med selvmord. Den beste Selvmordsforebyggelse er god sosial kommunikasjon med alle pasienter i deres unike smertevirkelighet. Ydmykhet, tro og håp er med på å gjøre noe mer enn det som er forventet, slik at resultatet blir best mulig for pasienten. Og da er det viktig at Overlegen og Helsepersonellet er villige til å kommunisere med Pasientene på en mentaliserende måte (som holdning og handling, jmfr tidligere bloggposter) - som å spørre Hvordan har du det egentlig? Hva skal til for at du får det bedre? Hva kan vi hjelpe deg med?
6. Helsearbeidere skal ha kommunikasjonsegenskaper, blikk og empati til å tåle pasientens smerte. Selve håndverket skal bestå av en slik innlevelse i pasientens smerte, slik at Pasienten erfarer at hun blir tatt på alvor og med nødvendig respekt og omtanke.
7. All sykdom og diagnoser er sosialt konstruerte. Og ulike pasienter er unike personligheter som lever i sameksistens med andre personligheter og helsepersonell. Det er derfor viktig at Helsepersonell har sosial kompetanse intakt til å erfare og nære pasienten med ansvar og empatisk respons. Alle former for negative anklager, ydmykende irettesettelser, avvisning av samtalebehov og syklig kontroll av hva det skal samtales om er overhode ikke etisk forsvarlig virksomhet.
8. All kompetanse og etisk praksis er relasjonelle dyder. På samme måter som at diagnoser er sosialt konstruerte, vil Helsepersonellet måtte kommunisere ulik med ulike personligheter av pasienter og gjennom godt samvær, samspill og samhandling. Dette er oppgaven for miljøterapien i DPS Døgn å ivareta.
9. Helseforetaket blir ikke bedre enn hvordan det "håndterer" de sykeste pasientene som traumepasienter med tilknytningsskade " I møte med alvorlig syke kreves en form for innlevelse som gjør at pasientene opplever at hjelperne bryr seg om dem. Evnen til innlevelse er absolutt viktig forutsetning for at pasienter skal få en tillit og fortrolighet som kan viktig grunnlag for å bli frisk og få tilbake et "normalt liv"". Medfølelse, sannferdighet og fortrolighet er sentrale etiske verdier for å hjelpe de alvorligste syke - Ikke kritikk, anklager, skyldinduksjon og bevisste negative fortolkninger om misnøye som er det beste DPS Døgn i dag kan fremvise meg som traumepasient med tilknytningsskader.
10. Til slutt: Helsepersonellet skal "ikke forvolde eller tolerere unødvendig lidelse".

4. Frem til å ha måttet leve med mental mobbing gjennom et helt liv.

I tillegg til fysisk vold i fravær av omsorgspersoner. Foruten min kjære mormor. Jeg har laaang erfaring i å stå helt alene i en uverdig smerte, som nå bare blir vondere for hver avvisning og ydmykelse fra autorisert Helsepersonell når jeg ber på mine knær om hjelp. Slik kan det gå når barn mangler trygge voksne i sin familie:

1. Fra fødsel og 0-3 år. Jeg har vært et "helvetes unge" og har måttet tåle hardhendt håndtering siden jeg ble født, og i følge min far "du gråt om natten som baby og det tålte ikke din mor". Hun forventet seg en baby som tok vare på hennes egne omsorgsbehov og sosiale kalender.
2. 3-6 år hjemme med en mor som var hjemmeværende på grunn av barna. Far jobbet og var opptatt med fagforeninger og politikk på kveldstid. Jeg ble utsatt for mental mobbing og fysisk vold og var en "nervøs unge" med en sykelig kontrollerende mor som "en løs kanon på dekk".
3. Mobbing i barne- og ungdomsskolen. Helsesøster snakket aldri med meg om mine vonde slemme blåmerker under klærne. Jeg var sykelig tynn og led av spiseforstyrrelser. Min mor har hatet mitt utseende hele mitt liv. Det var ikke noe anti-mobbe-program den tiden. Og jeg har ikke hørt om barnevern eller psykiatri for barn- og unge.
4. Videregående skole med eliteidrett på fritiden. Trener 10 - 12 ganger i uken for å tåle min families mange mentale og fysiske overgrep. Ekstremt sinne og mange ydmykelser i situasjoner med mye alkohol til stede. Jeg jobbet ved siden av og holdt meg hos mormor så ofte som jeg kunne. Jeg savner min mormor.
5. Hersa med i utdanningsfasen. Min mor og stefar tålte lite at jeg var utdannet og hadde praksisplass ikke langt unna hjemmet. Ble trakassert hjemme og på jobb og har alltid hatt en sjef hjemme og på jobb. Stefar begår overgrep i situasjoner med mye alkohol. Prosjekter med medstudenter går dårlig siden jeg er livredd i situasjoner i grupper; Mine mest ydmykende traumer har blitt begått i grupper og i situasjoner med mye alkohol.
6. Jeg starter i terapi høsten 1987 etter at min eneste kjæreste var med meg hjem for å hjelpe meg med å forklare at jeg ikke skulle bo hjemme den sommeren. Mor og stefar klikket. Hvem skulle nå passe katta når de drar på ferie? Min skyld!!Min siste ydmykelse foregår på toalettet; min mor er sint og slår meg mens jeg er på toalettet siden hun alltid er så sint på meg for all ting.
7. Jeg har blitt utnyttet på jobb i arbeidsrelaterte og seksuelle sammenheng. Jeg er grenseløs og har heller ingen egne grenser. Og jeg har ikke klart å si nei av redsel for nye ydmykende represalier.
8. Jeg har blitt Hersa med på jobb, også siden jeg er for redd til å inngå i nære relasjoner. Og konflikter har det med å bli min skyld. Jeg jobber hele tiden for å gjøre ledere og medarbeidere og brukere tilfredse. Jeg trener hardt hver dag for å holde ut smerten og arbeidsmengden. Jeg møter veggen kjempehardt, og har siden forsøkt å ta mitt liv 6 ganger.
9. Jeg opplever sosial ekskludering i psykiatrien - på Døgnenheter hvor Overlegen har etablert negative holdninger til meg. På Nordlandssykehuset har de tatt i mot meg og behandlet meg med stor innlevelse og empati i 4 år. Dette snur når jeg flytter til Akershus og må ta til takke med DPS Døgn Ahus. Det går greit til de får ny Overlege i 2012. I 2 år har de største ydmykelsene vært i hennes regi. Rett og slett fordi hun ikke liker meg og har stemplet meg som hat objekt nr.1. Dessverre er det andre av mine medpasienter som opplever det samme. Men hun er eksperten og all kommunikasjon skal gå gjennom henne og "personalet skal ikke ha noen tilbakemeldinger" (DPS-leder, 13.6.2014). Min behandler har gjort en suveren jobb og reddet livet mitt siden oppstarten i 2008.
10. Mobbingen fra familien fortsetter og får sin endelige slutt sommeren 2011 hvor jeg stilte opp for min mor når hennes mann gikk bort. Min stefar som jeg har vært livredd siden 1975, men jeg lot familiekonfliktene være hjemme og gjorde alt en eldstedatter kunne for sin mor. Men hun ble bare verre, og jeg måtte bryte med familien. De andre er hjernevasket av min mor og har lært seg hvordan jeg skal "håndteres hardt" som "takk for sist" (at jeg aldri har tatt vare på min mors omsorgsbehov).
11. Jeg lever i full isolasjon, og må bearbeide mine vanskeligste tilknytningstraumer ---> i full isolasjon:
• Mitt liv består av ensomhet, spiseforstyrrelser og overtrening.
• Rus og medisiner - 8 ulike piller 3 ganger om dagen.
• Panikkangst, invaderende mareritt, hyperventilering og svetten renner.
• Jeg er livredd for å bli eksponert for familie og deres venner, og jeg takler dårlig kommentarer når jeg er på trening.
• Jeg har blitt behandlet med ECT (depresjon), Litium (bipolar) og coctail av piller (komplex PTSD med tilknytningsskade).
• 6 selvmordsforsøk og jeg har planer om et nytt.
• Mange utviklingsprosjekter og korte jobbrelaterte forhold. Flyttet 12 ganger til ulike deler av Norge, også for å "komme bort fra smerten av å bli eksponert for familien".
• Ingen nære venner eller familie å snakke med nå som det er sommerferie og ingen terapi "du skal være hjemme alene og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noen steder "(Psykolog DPS Døgn).
12. Min sårbarhet som ingen vil hjelpe meg med - nå som Overlegen har bestemt at "alle samtaler i fremtiden skal kun foregå med din behandler" -
• Omsorgssvikten fortsetter - nå også som Passiv Medvirkning i lukkede møterom.
• Jeg er fratatt verdigheten, menneskeretter og alle muligheter for hjelp i sommer.
• Baksnakkingen (helsepersonell snakker om - ikke med) og ryktebørsen fortsetter.
• Jorunalen er full av negative omtaler; alle mulige behov for samtaler og løsninger fortolkes negativt. "Personalet opplever pasienten som en stor og tidkrevende belastning for alle aktører". Det harseleres med mine behov for å lege tilknytningsskaden i miljøterapi. Som mulighet for å komme ut i jobb.
• Ingen vennlig aksept, skånsom håndtering eller blitt møte med nye fagpersoner. Ledere retter kun negative anklager og ydmykende irettesettelser mot meg når jeg "kalles inn på teppet" etter å har stilt teamleder et spørsmål hun ikke tålte. Jeg har det med å få kjeft for alt mulig!!
• Fagpersoner fra DPS Døgn er ferdig negativt innstilt når de samtaler med meg og lar seg ikke affisere av at jeg deler "Kjære Overlege: Nå har du gjort nok skade. Kan du være så snill å stoppe nå?"
• Mye sinne og arroganse knyttet til meg: Voksne psykiatriske sykepleiere ser på meg med stygge svarte øyne når jeg nærmer meg DPS Døgn. Jeg oversees på en arrogant måte av Helsepersonell, som ikke en gang vil hilse på meg. Hva har jeg gjort dere som fortjener en slik "håndtering"?
• Jeg blir kastet ut etter 4 dager på akutthjelp "du er negativ, misfornøyd, kritisk og lyver. Og alle samtaler skal i fortsettelsen foregå med din behandler". Jeg ble kastet på dør etter 20 min og fotfulgt ut. Ingen spørsmål om Hvordan har det vært? (fordi Overlegen skal evaluere meg IGJEN i august). Hvordan har du det? Har du planer om selvmord?
• Jeg har tatt oppfordringen om å ta ansvar for min behandlingsprosess og har henvendt meg skriftlig til ansvarlige ledere og direktører for å få "min totale sak" diskutert.  50 sider dokumentasjon som avsluttes med en oppfordring;forslag om at  vi kan finne en "minnelig løsning for alle aktører med løsningsbasert dialog om total behandlingsplan".
• 0 respons på alle skriftlige og muntlige henvendelser. Formulert i et beslutningsnotat signert adm.dir Ahus og leder for Kvalitetsenheten.

KONKLUSJON

1. Lovverket om Pasientrettigheter, Helsepersonelloven og Forvaltningsloven gjelder ikke for de sykeste pasientene; traumepasienter med tilknytningsskade i Akershus Universitetssykehus.
2. Helsepersonell, Overleger og Ledere mangler evne og vilje til å kommunisere på en konstruktiv måte med syke pasienter for å finne minnelige gode løsninger for begge parter. Lukketheten råder der Åpenhet og gjensidig tillitt skal være "normen".
3. Avvisning på en uprofesjonell måte (jmfr etisk profesjonell atferd i pkt 3) - med potensiell dødelig utgang. Og ikke nok med det: Pasienten får skylda for situasjonen!
4. Det at "Personalet ikke skal ha tilbakemeldinger" betyr at det er liten vilje til å lære av sine erfaringer, feil og mangler. Pasienter får skylda for "alt som skjer".
5. Manglende vilje til å kommunisere, møte syke pasienter med empati, manglende vilje til å følge lovverket BETYR: Stort handlingsrom for pasientskade med dødelig utgang.

Er dette en situasjon Ahus kan leve med i lengden? Hvor er du Helseminister??

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
 Onsdag 9.juli 2014 - kl 14.00

Det skulle vise seg at DPS Døgn har hatt store problemer med innholdet i denne bloggposten. De gir meg, som sedvanlig skylden for situasjonen. Heller ikke denne gangen kan de ta imot noen pasienters virkelige erfaring med vennlig aksept. De går til og med så langt at de kaller meg for nettroll. Jeg synes det er ganske så karakteristisk for situasjonen med de påstander også andre samtalepartnere i sosiale medier for lenge siden har konkludert med: AT helseforetakene, og psykiatrien spesielt er erfarings- og læringsresistente.

Jeg har benyttet blogging i supplement til krevende terapi og det har ikke akkurat gått den veien jeg en gang trodde: AT DPS DØGN skulle sette pris på tilbakemeldingene slik at de har hatt anledning til å justere seg for å prestere bedre. Nei de vil heller sette sin lit til egne undersøkelser der de kun spør et utvalg pasienter som aldri ville finne på å ta bladet fra munnen for å si hva "jeg" egentlig mener. Så kan de påvirke sin egen utvikling i tråd med egne preferanser for undersøkelsen. Det er jo fint for dem, men katastofalt for oss som gjerne vil bidre til utvikling: Vi får skyldebøtta midt i fleisen og nektet videre helsehjelp. Så kjære Helseminister: Du har virkelig en stor jobb foran deg med å skape Pasientens Helsevesen. Lykke til og god sommer:-))