Innledning som setter bloggen i et perspektiv: Dypdykk i kommunikasjonsutfordringen i Psykiatrien.
"Vi ønsker å utvikle et Helsevesen hvor pasienten står i sentrum og garanteres behandling i nåtid". Fritt referert fra Regjeringserklæringen til SolbergRegjeringen.
"For i bakvendtland der kan alt gå an! Der er de like tullete og rare alle mann". Dette er refrenget på en kjent barnevise. Historien jeg nå skal fortelle kan høres ut som om den har foregått i bakvendtland. Men, nei. Dette er en faktisk historie fra virkeligheten. En virkelighet som finner sted på et av Ahus sine største DPS-er. Jeg tar til motmæle mot et lager av avslag, epikriser og jorunalnotater som beskriver et skremmebilde av meg som Pasient med diagnosen komplex PTSD med tilknytningsskade.
Ulike medie- og nyhetskanaler har dokumentert store kommunikasjonsutfordringer internt og mellom enhetene i Ahus. Overleger må skrive åpent brev til styret gjennom lokalavisen og styret klarer ikke å få gode kandidater til adm.dir- jobben. Ledere som trer alvorlige endringer ned over sine kollegaer. På samme måte som ansvarlige overleger på Akuttmottaket sender ut turnusleger og ferske sykepleiere i front til å møte pasienter i krise. Dette til tross for store visjoner om å være beste sykehus på akuttmedisin. Mange klager til tross: Det kan se ut som om alle former for tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende blir oversett og overhørt. Og viljen til utvikling, utfordre systemet og læring ser ut til å være fraværende.
Jeg håper leserne av denne bloggen også er ansvarlige ledere og politikere i tillegg til de mange gode følgere av medmennesker jeg har i sosiale medier, spesielt på Twitter som @emmahansen1963. Jeg har også latt meg inspirere av seriøse helsedebatter om reservasjonsretten, retten til helsehjelp i nåtid - som ikke bare bør gjelde kreftpasienter, om leger som blir syke av pasienter, hvordan se barn som lever i omsorgssvikt og skadene av denne, samt undersøkelser som viser skremmende resultater for statlige institusjoner som skal ta vare på barn og ungdom. På papiret er jeg ingen ungdom lenger, men bli håndtert slik av overlegen på mitt lokale DPS Døgn. Takk for at dere er med meg:-)
Ahus (Akershus Universitetssykehus) profilerer seg med at:
- Ansvarlige og kliniske leger går på kommunikasjonskurs. De oppfordres til å trene jevnlig. Og noen har nå sett at noen pasienter gjør dem syke. Også siden de ikke takler konstruktiv dialog.
- Personalet i Psykiatrien skoleres i satsingen på Tryggere Traumeterapeut - Program utviklet av NVTS og som andre helseforetak også har blitt skolert i.
- Pasienter møtes av erfarne overleger på Akuttmottaket og blir godt ivaretatt videre.
- IA - et gode sykehus for alle ansatte. Regelverket praktiseres i alle enhetene.
- Lytteposten er for dem som har noen tilbakemeldinger til Ahus. Sendes rett til Kvalitetsavdelingen hvor kun Personalet høres i "klagesaker". Nomenklaturen i Ahus er slik at alle tilbakemeldinger omtales og oppfattes som klager.
"Vi ansetter kun kompetanse med Voksentrening: Slik at de er villige til å hilse på kundene" (Robert Reitan i Reitangruppen).
At Personalet og Overleger kurses i kommunikasjon og avansert traumeterapi er kjempegodt utgangspunkt. Skulle man tro. Det kan se ut som om virksomhetskulturen i Ahus ikke støtter opp om mulighetene for god sosial kommunikasjon mellom Overlege og Pasient. Overlegen vil heller Reservere seg mot å ha noe med traumepasienter med tilknytningsskade å gjøre:
1. Nei! Du har ikke lenger rett til "Støtte i form av samtaler med Personalet og mulighet for deltagelse i aktiviteter og møter".
Tilknytningstraumer beskrives og erfares som den mest alvorlige formen for traumer. Pasienten har en grunnleggende mangel på tillit. Opplevelsen av å være psykologisk alene i en følelsesmessig situasjon er potensielt traumatisk i fraværet av dialog og gode lindrende voksensamtaler.
Dialogen er en grunnleggende innstilling for god kommunikasjon, og som bunner i at Personalet og Overleger er genuint interessert i en relasjon bidra med sin "helsehjelp i nåtid";smertelindring. Dialog innebærer også at Vi utvikler oss i fellesskap.
Kommunikasjon er en prosess med ulike delprosesser. Det er viktig at ulike aktører forankerer innhold og forventninger til ulike delprosesser i fellesskap (i konstruktiv samtale..). Det krever velvilje for åpen og konstruktiv dialog. Slik bør gode kommunikasjonsprosesser med smertelindring i fokus for pasienten, finne sted:
- Komme sammen på felles grunnlag hvor vi er gjensidige samtalepartnere. Unngå at Personalet ser på Traumepasienten (Komplex = Komplisert) som Monsterpasient og hvor Personalet inntar Offerrollen.
- Å holde sammen er en fremgang.
- Ulike samtaler skal også stimulere meg til en tilstand der jeg som Pasient er mer og mer åpen for å ta inn læring om andre voksne mennesker. Jeg skal lære meg til å tolke sinn og være sammen med andre voksne mennesker for å unngå konflikter i fremtiden. Dette er en sentral av Aap for 2014 som jeg har fått bistand til fra Nav, men hvor nå Ahus ikke vil forplikte seg.
- Å kunne arbeide godt sammen er en suksess. Miljøterapi er et godt supplement til Polikliniske samtaler, der den skaper Tillit der den i liten grad har vært.
- All behandling og aktiviteter for å bedre Psykisk Sykdom er sosialt konstruert; relasjon mellom mennesker. Det må være en utvikling i nærende relasjoner som gjør Pasienten moden for Påvirkning av flere Andre voksne mennesker.
- Opplevelsen av å være Psykologisk alene i en vanskelig og traumatisk følelsesmessig situasjon, er traumatisk i fraværet av voksensamtaler og samspill. Nærvær, empati, omsorg, dialog og verdighet er viktige elementer. Traumepasienter befinner seg til en hver tid i en dobbeltoppmerksomhet mellom her-og-nå og der-og-da. Og er et Krenkende psykolgisk landskap med mange tillitsbrudd.
Samlet sett bidrar disse erfaringene til at min retraumatisering blir større og jeg mer utmattet både fysisk om mentalt. Å si i fra om dette er sløsing med ressurser: Kvalitetsavdelingen hører bare Ahus i sine klagesaker, aldri meg som Pasient i krise. Jeg lurer på hva ansvarlige ledere i Helse Sør Øst og politikere i Helsedepartementet mener om de hadde blitt behandlet slik i en stor personlig krise..?
2. Når ensomheten er i ferd med å ta overhånd, er språket Rusmiddelet. Det er vanskelig å være Alene Sammen i en stor krisesituasjon som Julefeiringen er.
"Ensomhet gjør vondt, men isolasjonen tar liv! Unngå å late som om det onde ikke har skjedd" (Diverse artikler delt på Twitter).
Jeg deltar aktivt i sosiale medier hvor vi fremsnakker og roser hverandre gjennom gode samtaler. Vi er mange som påpeker at velvillighet, raushet og inkluderende evner er gode kommunikasjons-egenskaper. Der noen leger opplever at pasientene gjør dem syke, har Pasientene nok med å akseptere alle negative holdninger og egenskaper om tillegges oss traumepasienter. Og som ikke har rot i virkeligheten. Overlegen er ikke i samtale med Pasienten - hun snakker kun OM Pasienten.
Og det kan se ut som om det er lav takhøyde for tilbakemeldinger i det byråkratiske Ahus, i en hektisk hverdag med pasienter i kø. Også i forbindelse med Julefeiring, hvor flesteparten av Pasienter ved Døgn er hjemme på permisjon. Dog kan vi som Pasienter vel forvente at det er et slags etisk regelverk som legges til grunn i vurderinger og avslag på Henvisninger til døgnopphold, utforming av Epikriser og Jorunalnotat? Pasienten har også innsyn, rett til å utarbeide tjenestetilbudet og klagerett. Men får ingen av delene i varetatt på DPS Døgn Ahus.
Noen kommentarer fra ulike skriv forfattet av Overlegen, der hun bl.a bruker min store krise og krisereaksjon (fortvilet gråt og panikkangst for kritikk, nettopp fra Overlegen (mor)) i julen 2013 hvor barndommens uverdige juler ble gjentatt:
- "Pasienten er en stor belastning for alle aktører"!
- "Pasienten passer ikke inn her hos oss. Det er noe helt galt og komplisert som feiler henne og derfor vil vi ikke bidra til å hjelpe henne".
- " Når pasienten snakker, er det kun klager på behandlere, behandlingsplanen, aktiviteter, medpasienter, måltider, osv. Vi vil helst slippe å ha noe med Pasienten å gjøre".
- "Pasienten bidrar ikke nok til at Personalet og Studentene får en god dag på jobben"!
- "Pasienten har ikke lenger tilgang til støtte i form av samtaler med Personalet"; " Det er like greit at hun er hjemme alene og ikke snakker med noen, fordi hun ikke er velkommen noen steder"!
- "Pasienten er traumepasient og hun har selv skylden for traumevirkeligheten. Hun har høy intellektuell kapital, slik at hun burde forstå hvordan og hjelpe seg selv. Vi vil ikke hjelpe henne med dette!!"
- "Pasienten er 50 år og det er på tide å bli frisk":
På den ene siden skal ulike samtaler og terapi arbeide med å fremme det vi skulle ønske var en selvfølge som gjensidig respekt og tillit, samt, responser i en hyggelig kontekst. Det viktigste Personalet kan gjøre for oss Pasienter - uansett situasjon - er å vise sine ferdigheter som Medmenneske. På den andre siden må Pasienter kunne forvente at Personalet, behandlere og Overleger er i stand til å ville samhandle med et mangfold av Pasienter på Voksenpsykiatri.
Ledere og Overleger er rollemodeller og forbilder og de har en slags symbolsk effekt når de bruker 3,5 side med udelt negativ kritikk i å beskrive en traumepasient i krise:
"Pasienter: Vi er mennesker som er spesielt sårbare etter et liv i uverdig omsorgsvikt". Ta dere råd til å gi oss gode rause opplevelser og assosiasjoner knyttet til sosiale relasjoner, julefeiring, voksen-samtaler, gode sosiale tilknytninger og opplevelse av respekt og verdighet!!
Et 4 siders stort notat med udelt negativ kritikk er en slags eskalerende avvisning og manglende vilje til å se og forstå: Overlegen overhører og overser min uverdige smertefulle omsorgssvikt og reflekterer aldri over at jeg var i krisesituasjon i julen 2013, min ydmykende ensomhet uten støttenettverk og mine forsøk på å bli forstått og bidra i å utvikle en aldersadeqvat Behandlingsplan. Jeg kollapser på kontoret til Overlegen, i gangen eller ute på gårdsplassen i fortvilet gråt og panikkangst. Personalet med Overlegen i spissen lar seg ikke affisere, skrever over meg, snur ryggen til og går sint inn på vaktrommet. Og så: Ingen kommentar. -> Hva sier ekspertene?:
" I behandling av tilknytningstraumer må vi bruke vår med menneskelighet til å hele det som er skadet av umenneskelighet". Alle tekstene i Jorunalen min viser på en måte hvordan Overlegen påstår at jeg nærmest forpester DPS Døgn Ahus med min tilstedeværelse. Det oser skyld, skam og avledningsmanøvre av notatene, som jeg oppfatter som utidig hersketeknikk fra en Overlege som ikke vil ta i bruk sin autorisasjon som Overlege i mitt tilfelle.
Beskrivelsene ovenfor viser hvordan Overlegen(e) i Psykiatrien i Ahus forsøker å Reservere seg mot meg og ikke i tråd med Helsepersonelloven. Overlegenes autorisasjon dreier seg om velvilje til å gi med adeqvat helsehjelp i nåtid. Dette er en innebygget velvilje i lisensen som også skal hjelpe meg og IKKE resultere i "Handlinger i tjenesten som svekker tilliten til helsepersonellet og i så stor grad at man blir uegnet som Helsepersonell" (Helsepersonelloven). Det store NEI som utvises i mitt tilfelle er også en form for ydmykende grensesetting fra Overlegens side. Slik mor gjorde dette i min traumatiske uverdige omsorgssvikt (= Komplex PTSD).
Det Vonde som preger mitt liv og min person har ikke blitt, og vil TYDELIGVIS aldri bli tålt på DPS Døgn Ahus. Alle ordene og beskrivelsene er bare nedsettende og fryktelig vanskelig lesning for meg. Min åpenhet og utviste tillit til behandlere og miljøpersonale blir brukt mot meg og omtales som utidig støy. Jeg er dårligere enn noen gang. Høyt totalt symptomtrykk i aleneheten har gitt meg en livskvalitet som er dårligere enn noen gang. Jeg opplever mer at jeg "banner i kirken" når jeg desperat ber om Helsehjelp på Døgn i Psykiatrien i Ahus.
3. Å utelate noen er en form for mobbing som gjør veldig vondt. Sinte negative og utolmodige avvisninger er en form for utilbørlig sosial dominans.
Litterataturen omkring traumebehandling og behandling av tilknytningsskade tar til orde for en helhetlig tilnærming til å ville forstå traumevirkeligheten og:
- møte meg der jeg er i krisen med å ville tåle min smerte og uhensiktsmessige reaksjoner (iht hva Personalet tåler på DPS Døgn Ahus).
- møte mine behov for voksensamtaler med vennlig aksept og gjensidig tillitt, ikke bare "er du så misfornøyd du da".
- reparere selvet og inkludere den gjensidige tillitten som aldri har vært der.
- forstå hvordan mitt totale symptomtrykk og livskvalitet er sosialt konstruert. Og min alenehet:
ENSOMHETEN: Jeg lever i min egen boble av ekstrem omsorgssvikt, hyperventilering og mye smerte relatert til samtaler og avvisning som lever sitt eget liv i mitt hode. Og det at ingen vil samtale med meg eller mentalisere (undres og stille åpne spørsmål som Hvordan har du det?). Jeg har ikke noe støtteapparat og ikke noe nettverk av venner, familie eller jobbrelasjoner. Jeg har aldri opplevd å ha tilhørighet til noen grupper, egentlig.
STØTTENETTVERK er viktig i behandling av emosjonelt krevende arbeid med psykososiale problemer med mye ensomhet og utmattelse. Pasienter med trygg tilknytning vil lettere utvikle gode allianser og ha raskere nytte av traumebehandling.
Det er derfor min behandler har henvist meg til et lengre døgnopphold på DPS Døgn Ahus. Vi har konkretisert behovet for utvikling og rehabilitering av krevende traumebehandlingsarbeid over 2 år i et miljø med mulighet for voksensamtaler og gode sosiale tilknytninger for å bygge opp tryggere plattform og toleransevindu:
- skape trygghet for videre krevende traumebehandling og bearbeide tilknytningsskade som følge av Eksponeringsterapi i regi av DPS Døgn.
- gjøre meg som pasient moden for Påvirkning av flere andre voksne ifb Aap.
- gjensidig nyttig samarbeid, samhandling og læring i terapeutisk dialog og voksensamtaler med personalet.
- det er utfordrende å la seg påvirke i forhold mellom Selvet og Andre. Følelser fremkommer i kontekst hvor man er i relasjon til Andre. En aktivitet som er umulig i Ensomheten.
- hvor DPS Døgn Ahus tar på seg utfordringen med å gjøre medmenneskelige kvaliteter til profesjonelle ferdigheter: Voksenpsykiatri hvor samtalepartnere har trening i å være empatisk til stede, lytte og ville samhandle;samspille i et gjensidig nyttig Partnerskap..
Overleger og helsefaglige ansvarlige i Psykiatrien i Ahus velger bevisst å tolke alle mine utsagn, initiativer til å ta ansvar for behandlingsprosessen, krisereaksjoner på korttidsopphold, regelrette rop om hjelp i en uverdig hverdag - bevisst ydmykende negativt. Overlegen på DPS Døgn er utelukkende negativ i sin beskrivelser om meg, og sjenerer seg ikke for å tillegge meg negative holdninger og handlinger som ikke har rot i virkeligheten. Jeg har ingen beskyttelse mot dette og min Polikliniske Psykiater har gitt opp alle forsøkene på samtale og nettverksmøter for å forankre kunnskap om min traumatiske lidelse og hvordan helsehjelp på DPS Døgn best kan gis.
Overlegene velger å lete etter "tilfeller" å kritisere meg for og konstruere meg til å være et så stort "problem" at jeg fremstår som monsterpasient. Et monster så stort at ingen Overleger, men vett og forstand, vil ha meg innenfor dørene. Ei heller "ta i meg med tang, en gang"! All denne negative destruktive kommunikasjonen - som hverken meg eller min Psykiater har lagt opp til - repeterer min ydmykende omsorgssvikt i barndommen. Hvor ulike Overleger har rollen som min mor, og INGEN vil ha noen former for voksensamtaler med meg. INGEN har spurt: "Hvordan har du det? Hva kan vi hjelpe deg med, nå?" Og de hilser ikke når vi møtes i korridoren.
4. Overlegen har etablert en Fryktkultur der det å være åpen for tilbakemeldinger fra Pasienten, er det samme som å kritisere hele Døgnavdelingen med deres mangfold av ansatte og pasienter. Flere Ansatte har tatt til orde for at Personalet er redd Pasienter som tør ta til orde, og ha mening om egen "håndtering på avdelingen".
Et av kjerneelementene i min uverdige traumevirkelighet er at jeg alltid har vært et problem og en belastning for mine foreldre. Av en eller annen grunn har jeg aldri bidratt positivt eller gjort noe bra i min mors hode. Min mor har vært ute etter å ydmyke meg på en slu og sosialt kontrollerende måte. Det ble etter hvert så vondt å være familiemedlem, siden kommunikasjonen fra min mor utelukkende gitt ut på å kritisere, irettesette og ydmyke meg muntlig og voldelig. Jeg har alltid måtte stå helt alene i store kriser med mye ydmykhet. Andre voksne har praktisert Passiv Medvirkning i de lukkede rom (tidligere bloggpost). Jeg mangler en grunnleggende tilhørighet til en gruppe og gjensidig tillitt til voksne som jeg er livredde for å møte når jeg er i krise. Julen er en stor krisetid for meg.
Jeg har absolutt behov for sunne støttesamtaler i supplement til krevende traumebearbeidingssamtaler poliklinisk. Jeg får kjempegod hjelp av min Psykiater 2 ganger i uken. Min ensomhet er mer alvorlig påkjenning enn den DPS Døgn Ahus velger å ta inn over seg. Når de nå gjør et alvorlig veivalg for min behandlingsprosess og helse ved å nekte meg døgnopphold for alltid i Ahus-systemet. - uten å samtale med meg om total adeqvat behandlingsprosess iht Aap.
Politikere snakker om behandling i Helsesektoren med Pasienten i sentrum. Og om ditt nærmeste sykehus ikke har kapasitet, så er det Fritt Sykehusvalg. Kære Politikere og Helseminister: Regelverket knyttet til Pasientrettigheter, Helsepersonelloven og Forvaltningsloven (svar på henvendelser) PRAKTISERES IKKE. Og det er ikke alle sykehus med adeqvate Døgntilbud til Traumepasienter som praktiserer Fritt Sykehusvalg, slike som Vestre Viken og Modum Bad.
Og om noen eksterne Overleger leser min Jorunal, så er det lett å forstå at de ikke vil ha meg innenfor dørene, slik som Overlegene i Psykiatrien i Ahus beskriver meg som Pasient i krise og kritiserer mine krisereaksjoner. Min personlige krise i julen 2013 er en stor krise brukt mot meg på mest ydmykende måte - helt seriøst!!. Dette opplever jeg så ydmykende og negativt uverdig. Overlegen har rett og slett tatt fra meg det siste jeg har av verdighet. All kommunikasjon Om meg foregår Uten meg tilstede. Helt utrolig, men sant!! Og nå har de tatt et avgjørende alvorlig veivalg for min samlede behandlingsprosess, liv og helse.
"Det er vanskelig å få tillit til noe som ikke skal vare" (Miljøterapiboken, Skårderud). Å få vite at ingen vil hjelpe deg, men heller velger å kritisere at traumepasienter ikke skal være innlagt på Døgn når du er fortvilet å går i oppløsning, er en krevende øvelse i seg selv. Traumepasienter roper etter medmenneskelighet og empati i praksis. Vi kan tydeligvis ikke forvente at personalet vi være tilstede for oss og samtale om gode løsninger og erfaringer. Det er nyttig å samtale om utfordringer for alle parter. Det utvikler alle aktørene i dialogen. Men det må være takhøyde for slikt arbeid på DPS Døgn.
I stedet viser de en måte å kommunisere på som ikke godtas i noen andre Sosiale Virksomheter:
- Overhører og overser kjerneinformasjonen når pasienten formidler sin smerte i en kontekst av uverdig omsorgssvikt.
- Skaper rykter om den vanskelige traumepasienten slik at et samlet personalet får en udelt negativ inntrykk av pasienten. En negativ gift som også spres til ledere og adm.personale.
- Personalet snur ryggen til og går inn på Vaktrommet når jeg bryter sammen på kontoret, i gangen eller ute på gårdsplassen. INGEN spør "hvordan går det - trenger du hjelp"?
- Overlegen og Personalet operer med en skjult agenda overfor Pasienten som ikke får lov å være med å utarbeide Behandlingsplanen eller innholdet i Tjenesten.
- Traumepasienter med tilknytningsskade konstrueres til å være så problematiske som en monsterpasient kan være. Og Personalet inntar offerrollen hvor "vi vil ha oss frabedt noen som helst kommentarer fra deg!!!"
- Jeg får ikke svar på henvendelser av ulike innhold. Jeg blir også nektet innsyn i avslag så lenge at jeg ikke kan ivareta mine rettigheter til å klage.
- Behandlere og nøkkelpersoner jeg aldri har snakket med møter meg med sinte blikk uten å hilse - en taushet som er ulidelig for meg og typisk hersketeknikk som mor brukte.
- Min sårbarhet og retraumatisering brukes mot meg: "traumevirkeligheten er din skyld og vi vil ikke hjelpe deg!!"
- Jeg nektes deltagelse i aktiviteter og møteplasser hvor pasienter knytter relasjoner - OGSÅ!
- Jeg skal oppdras "med fokus på døgnrytme og mat" i krisesituasjoner og fratas all verdighet.
Jeg har sett at enkelte i Personalet har forsøkt å komme gjennom glavalaget av negativitet rundt meg som pasient og har forsøkt seg på Opprører- og Helt-rollen, men blitt slått tilbake, og har gitt opp. Det er et stort apparat av behandlere, miljøpersonale, leder, overleger og studenter på Døgn, og ikke alle er i kontakt med den enkelte pasient. Men fryktkulturen står skrevet i ansiktene på alle, og de er negativt innstilt til meg som Pasient før jeg får satt meg ned i stolen og snakket med nye "hjelpere" - "Har du egentlig tillit til oss da"??
Jeg tar ansvar for min behandling og utvikling, men jeg får ikke lov å være gjensidig samtalepartner i møter;samtaler. Jeg skal liksom oppdras. Jeg viser stor åpenhet og tillitt og har lenge trodd at dette har bidratt. Noe Også mine notat med oppdatering av traumevirkeligheten og forslag til kommunikasjonsmåter som skal hjelpe meg og hjelpe miljøpersonalet til å gjøre jobben sin, er ment å demonstrere. Derfor var det spesielt vanskelig å lese jorunalen min for desember 2013.
DPS Døgn Ahus har skolert sitt Personale i Tryggere Traumeterapeut over ett års tid. Om de ikke tar kunnskapen i bruk, går den i glemmeboka. Vi som har gjort karriere vet at det er smertefullt å bruke kurs og tilbakemeldinger til å skape endringer. Det krever mot og ekstra energi i en hektisk hverdag til å gå fra kjennskap -> til kunnskap -> til nye holdninger til traumepasienter. Og frem til å bli -> tryggere traumeterapeut. Det er mulig å gjøre denne utviklingen sammen med kompliserte traumepasienter. Om vi får mulighet til å samhandle og spille sammen med et engasjert positivt personale. Vi kan bli gode utviklingspartnere om kulturen tillater dette. Men det gjør den tydeligvis ikke. Og det er synd. Også for dem som kommer etter meg!
Litteraturen anbefaler "Unngå umenneskelig påkjenning og traumeskader i et stadig lengre tidsperspektiv". Det kan se mørkt ut for meg og min Aap. Tiden går. Jeg takler dårlig å være Ingen, Problem og uten verdi. Det viktigste er at Behandlere på DPS Døgn Ahus nå stopper:
- den formen for sosial ekskludering jeg opplever og som er skissert i min Jorunal. Jeg vil at de verste Jorunal-dokumentene slettes!
- den formen for unormale spilleregler med å være sint og ikke hilse og ikke hjelpe meg når jeg kollapser i nærheten.
- nekte meg nødvendig helsehjelp i Døgnenhet. Finne en enhet som er villig til å samarbeide med meg for mitt beste og i håp om at jeg kan bestå Aap og komme ut i jobb igjen.
- all avledningsmanøvrene av nedsettende beskrivelser og opplevelser på trykk og i samtaler.
- å overhøre og ikke ville forstå at resultatet av omsorgssvikt kommer i mange former og nyanser
Følg meg gjerne på @emmahansen1963. Om du ønsker å sende meg en mail, så er emmahansen1963@gmail.com adressen.
Husk at " Dine ord lever sitt eget liv i et annet menneske".
* Finn Skårderud og Bente Sommerfeldt. "Den store miljøterapiboken. Mentalisering som holdning og handling (MBT-M)", Gyldendal 2013.
** Jaakko Seikkula og Tom Erik Arnkil:" Åpen dialog i relasjonell praksis. Respekt for annerledeshet i øyeblikket". Gyldendal 2013.
*** Kjell Underlid: "Å bli hersa med. Utilbørlig sosial dominans". Gyldendal 2013.
