" For det handler om å leve, det handler om å gi" (ukjent).
Det har vært 3 hektiske sommer uker i sosiale medier. Mange er engasjert i helsesaker og vi har mange kjent på ubehaget når de vanskelige historiefortellinger ( "min erfaring") deles med alle 800 følgere på min TW-feed. Stadig flere tar mot til seg og deler av sin erfaring. Dette er nyttig innsikt vi alle håper politikere og helseminister får med seg.
En gjenganger har vært hvordan diagnose kan gi ungdom i alle aldre merkelapper som skygger for den egentlige smerten og uverdige traumevirkeligheten ungdommen befinner seg i. Hvordan kan vi bli bedre på å se signalene? Hvilken rolle har helsepersonell i slike situasjoner?
Denne bloggposten bygger på de mange gode samtalene. Alle innsiktene som er delt og ulik forskning og kunnskapsformidlere omkring de ulike tema, er inkludert i erfaringene. Sånn sett er dette en felles kunnskapsplattform - bygget på sosial kompetanse. " Noen mennesker er modigere og rakere i ryggen enn de fleste. Bøyer meg i støvet"@45something.
Denne bloggposten er også en fortsettelse av verdidebatten jeg startet i bloggpost 1. Bloggen har nå over 1060 lesere og jeg får uendelig mange gode kommentarer på Twitter. Temaene denne gang er:
1. Om Pasientrollen og den vanskelige diagnostiske merkelappen. Hva den trigger av holdninger, kommunikasjon og atferd. Hvordan kan vi se identiteten og smerten i bakgrunnen?
2. Utvikling av identitet, jobbrelaterte muligheter og ressursfylte tilstander: "Jeg vil gå med overskudd, ikke på trygd"!
3. Retoriske valg i fravær av empati. Fra Henvisning til avvisning i det offentlige rom når den gjensidige tilliten uteblir.
1. Om Pasientrollen og den vanskelige diagnostiske merkelappen.
Pasientrollen er definert ved et sett av negative kjennetegn, symptomer, problemer og mangler som skyver positive kjennetegn ut av oppmerksomhetsfeltet. Dette er ikke kilde til opplevelse av personlig verdi. Samlet sett oppleves dette som en urimelig sosial nedvurdering. Dette er et dårlig utgangspunkt for selvverdsetting muligheter for positive sosiale tilknytninger og anerkjennelse i fellesskapet. Behandlingsapparatet har inngrodde holdninger og forestillinger til kategorier av pasienter - som traumepasienter med tilknytningsskade.
Selvopplevelsen formes av vår samhandling med andre. En gjensidig tillit og anerkjennelse er viktig for å utvikle selvtillit og tiltro til verden rundt oss og oss selv. Vi mennesker lever i sameksistens med andre mennesker i vår sosiale nettverk. Vi har en slags absolutt avhengighet av hverandre.
Pasienter er som andre mennesker - vi har en identitet basert på positive verdier og intensjoner på tvers av tid og situasjoner. Diagnosen vår skygger for vår positive identitet, og våre positive egenskaper kan fort bli brukt mot oss i henvisninger og inntaksmøter: "Du har selv skylden for dine opplevelser, og siden du har så høyt intellektuell kapital, burde du forså hvordan og finne ut av dette selv". Dps Døgn, som gjennomgår Opplæring i kognitive verktøy, for å få pasientene til å ta mer ansvar for sin egen helse. Så galt kan det bære av sted.
Vår selvanseelse er også et resultat av hvordan andre reagerer på oss i den sosiale situasjonen rundt oss. Som traumepasient har du ofte en bakgrunn med ekstrem omsorgssvikt som nå utrykker seg i form av: Å være så livredd for personer og situasjoner at du helst vil flykte, fryse (holde deg fast i sofaen eller sengen), argumentere for vår rett til å "leve" og til å få helse hjelp. Vi er i en boble hvor du fysisk sett ser ut som om du er helt uinteressert i hva som foregår rundt deg, du ser sur ut og du klarer ikke å se noen inn i øynene. Når personalet skriver at " hun ser så misfornøyd ut at jeg ikke tok kontakt", så er dette en grov form for avvisning av nødvendig helsehjelp og forståelse for lidelsen.
Samme opplevelse sitter man igjen med når en Henvisning blir avslått med ordene "hun føler seg retraumatisert og avvist" - som eneste forklaring på hva DPS Døgn ikke vil hjelpe meg som pasient med. Slike negative antagelser uten kobling til virkelig opplevelse - hos meg som pasient - gjør mye skade på selvfølelsen og selvtilliten. At påstandene er usanne og tatt ut av en virkelighet, gjør saken alvorlig. Det vi traumepasienter gjør nå, er at vi roper på er mer omsorg. Noen av oss har ikke sluttet med å ønske oss mer omsorg fra "far eller mor". Personalet på landets DPS-er har en viktig voksen-rolle å tenke gjennom når de skal hjelpe traumepasienter.
Vår selvfølelse formes i nære relasjoner og av ulike omsorgs- og voksenpersoner. Når vi snakker om tilknytning, refererer vi vanligvis til hvor nær vi står andre mennesker, hvor nær vi er knyttet til en venn, til en i familien, til en kollega, kjæreste eller til en behandler og samtalepartner i DPS Døgn. Vi vil gjerne etablere vennskap, partnerskap og gode opplevelser i ulike sosiale situasjoner.
Tilknytningsatferd kan forveksles med temperament hos barn, og med personlighet hos voksne. De tilknytningene vi opplevde som barn i nære relasjoner, blir modeller for hvordan vi tilknytter oss og blir avhengige av andre personer som voksen. Vi søker etter nærhet og en trygg havn ved stress, ubehagelige sosiale opplevelser og en trygg base å utforske verden fra. Mitt mål er å bedre min tilknytning til relevante personer i og utenfor helsevesenet. Helt frem til jeg er i mål med behandlingsprosessen og fungerer i en ny jobb.
Vi ønsker alle åpenhet og gjensidig respekt mot felles forståelse av situasjonen. Dette er et av de viktigste utgangspunkt for selvverdsetting. Vi trenger da at omgivelsene anerkjenner våre behov. Rent profesjonelt betyr det at overleger og sykepleiere i Inntaksmøtene må vise til sosial kompetanse og vilje til dialog. Dette for å få den rette forståelsen for krisesituasjonen og lidelsen, og for å gi et hensiktsmessig svar på Henvisning.
En utelukkende tekstanalyse fra jorunaler ett år tilbake i tid er ikke god nok bakgrunn - siden disse er skrevet med utgangspunkt i subjektive holdninger til traumepasienter med tilknytningsskade. At overlegen oppleves som "urimelig streng og negativ til at traumepasienter skal være innlagt på Dps Døgn" gjør ikke situasjonen bedre for pasienten.
Slik "urettferdig opplevd avvisning" utvikler en angstberedskap, vaktsomhet og mistenksomhet som ødelegger for alle samtalerelasjoner i og utenfor DPS Døgn. Det er viktig at overleger er oppmerksom på dette fenomenet. Hva med å gjennomføre en konstruktiv samtale for å reflektere over tidligere erfaringer og nåværende behov? Dette er en bedre opplevelse enn å drive med skyttegravs-mail-skriving av viktige erfaringer som bør revurderes i samtalene i Inntaksmøtene.
Det er like mange ulike oppfatninger av samtaler og situasjoner som det er aktører. Og så har verden gått frem over det siste året. Det er krevende å få listet opp alle negative holdninger, forestillinger og fantasier om hvordan jeg som traumepasient evnt. skaper dårlig stemning i DPS Døgn - fra en fersk overlege du aldri før har snakket med. Oppfordring: Prøv å gå noen dager i mine sko. Og så kan du se hvor bra du har det etter dette. Historien og mønstrene gjentar seg i Behandlernettverket i landets største Helseforetak. Døpt om til "Grotesk divisjon for Helsevern hvor pasienters beskyttelse og sikkerhet mot utilbørlig kommunikasjon og atferd ikke er ivaretatt". Dette er også lovbrudd.
2. Utvikling av identitet, jobbrelaterte muligheter og ressursfylte tilstander. "Jeg vil gå med overskudd - ikke uføretrygd."
Ingen liker å bli tatt med buksene nede. Men hvorfor skal vi medmennesker ha tillitt til overleger og ansvarsvakter med makt - som ikke en gang erkjenner åpenbare feil? Fakta om uverdige opplevelser hjelper ikke for dem som ønsker å tro at traumepasienter med tilknytningsskape skaper dårlig stemning og negative opplevelser for personalet. Det viser seg gang etter gang, at å dele negative erfaringer blir sett på som kritikk og feil. Da er pasienten blitt definert som negativ for lenge siden (om mindfulness i samtalerelasjoner, bloggpost 3). Dette er nomenklaturet som gjelder i Psykiatrisk Helsevern i landets største Helseforetak.
Vi har samtalt om mediedekningen omkring Øygard-og Christoffer saken på Twitter. Et spørsmål som dukket opp var: "hvor mye tåler et menneske før det bryter sammen" av utilbørlig atferd og kommunikasjon? Jeg har stilt dette spørsmålet til behandlernettverket i landets største Helseforetak, men ikke fått noen svar.
Jeg kjenner selv at jeg er på grensen av hva jeg tåler nå som jeg stadig vekk bli konfrontert og irettesatt av overleger jeg aldri har snakket med, og som hardnakket avslår min Henvisning om plass i døgnenhet med "opplever seg retraumatisert og avvist". Dette er kjernen i min traumevirkelighet brukt mot meg på mest ubehagelige måte. Der jeg må forsvare meg på mobiltelefonen ute i det offentlige rom (her gjelder tydeligvis ikke taushetsplikten for nevnte overleger?).
Vi higer alle etter anerkjennelse, positiv identitet og stabilitet. Slik kan vi føle velbehag og en sammenhengende selv. Vi får vår evne til å vise tillit i relasjoner gjennom konstruktiv dialog, refleksjoner og samhandling. Gode samtaler er det mest kraftige "verktøy;medium" til å påvirke til positive holdninger, forestillinger og atferd. Tillitskapitalen er viktig å ha i bakgrunn når vi utfordrer systemet og ønsker å bidra til læring. Dette er et godt supplement til opplæringsprogrammet om "tryggere traumeterapeuter" som går helseforetakene rundt.
Vi ønske oss alle gode sosiale relasjoner, og vi mobiliserer det vi kan av kommunikasjonsbudskap for å øke vår sosiale mobilisering. Arbeid har en dokumentert helsefremmede faktor. Å være i arbeid er identitetsskapende og en livsrolle som er sentral for alle mennesker. Det øker vår selvverdsetting når vi er i en jobb vi trives i, og med gode jobb- og sosiale relasjoner. Vi øker vår kapasitet for sosiale tilknytninger og vi får et samlet sett større nettverk.
Når vi opplever økning av anerkjennelse og selvverd på ett nivå, så øker det for flere nivåer. Dette er nettverkseffekter hvor 1+1=10. Omvendt: Om vi mister anerkjennelsen på ett nivå, så øker risikoen for tap på flere nivåer. Dette gir dårlige kår for utvikling av selvtillit og selvrespekt - alt dette vi ikke fikk som barn, og som vi sliter med omformet som tilknytningsskader fra ekstrem omsorgssvikt. Vi som har jobbet hardt for å få utdanning og arbeid, vil få positive resultat for selvverdsetting om vi kommer tilbake til arbeid så fort som mulig. Vi utvikler nye mestringsassosiasjoner når vi gradvis klarer å fungere i ulike jobb-relasjoner og - situasjoner.
Arbeidstrening er god behandling. Og hva som gir bedre selvtillit og livskvalitet er ulikt for alle mennesker. Hva som er god livskvalitet, er opp til hver enkelt å definere. Det kan ingen andre gjøre for deg, uten å samtale med deg. Å ikke være anerkjent nok til å ta avgjørende veivalg for eget liv og egen helse, svekker anerkjennelsen ytterligere. Omfattende tap av anerkjennelse truer individets psykiske integritet på samme måte som organisk sykdom truer kroppens reproduksjon. Mine indre modeller for sosiale relasjoner blir utfordret av overleger og byråkrati, når jeg som traumepasient forsøker å ta ansvar for behandling og forberedelser til å komme tilbake til arbeidslivet.
Vi konkurrerer om å være ekspert på min helse. Jeg er opptatt av mine rettigheter, og blir avvist med tilsnakk og konfrontasjoner om at "du må være fornøyd med det tilbudet du får på DPS". Nå har jeg vært alene i skammekroken i 4 uker uten å snakke med noen andre enn denne sinte overlegen på DPS. Rettigheter er et sett av anonymiserte tegn på sosial respekt (Eirik Falkum 2011). Her kan alt personale bidra. Å stadig oppleve å bli ekskludert fra et behandlingsmiljø fordi "noen har snakket sammen", bidrar bare til å forsterke den negative merkelappen som tilknytningsskaden gir.
Tap av rettigheter, sånn uten å få noen konstruktiv forklaring, gjør at atferden samlet sett oppleves som utilbørlig krenkende og urettferdig. Jeg viser tillit, formidler min traumevirkelighet, tar initiativ for å løse opp i misforståelse og utfordringer og for å sitte igjen med et - for meg - rettferdig "samlet etterlatt inntrykk" av alt som har vært skrevet og sagt om meg de siste årene. Dette har blitt en utmattende kamp, og jeg er nærmere en kollaps enn noen gang.
Meningen var at jeg skulle bruke sommeren til å lade batteriene, i et miljø med muligheter, for å øke toleransevinduet og få gode erfaringer med sosiale tilknytninger. Utredningsprosessen er over for meg. Mange overleger har vært på banen og gitt sine råd. Den nye overlegen på DPS overkjører dem alle. Meg inkludert.
Denne kampen om anerkjennelse bidrar nå til å opprettholde min totale psykiske lidelse. Jeg trenger lenger tid for å bli rustet til å ta fatt på jobbsøk- og arbeids-prosessene. Jeg opplever det motsatte av aktiv lytting til meg som pasient og min "fortelling". Det hjelper ikke med oppklarende mailer, når viljen til å samtale og forstå ikke er tilstede. Verdier som likeverdighet, velvilje og ønsket om å bidra til helsehjelp er ikke tilstede i Inntaksmøtene i landets største Helseforetak.
Jeg forstår at det å samtale med meg, er med på å bryte ned fordommene til traumepasienter med tilknytningsskade. En tekstanalyse hvor "medisinsk rådgiver/overlege" leser de jorunalrapporter som passer inn i det bildet DPS Døgn har skapt om meg, ikke alle vurderinger og kommentarer til jorunal for hele perioden, bidrar til å gjøre min prosess unødvendig uverdig. Hvor kan jeg få beskyttelse mot dette? Mine pårørende blir avvist med taushetsplikten. Ingen vil snakke med meg for å finne løsninger utenfor Personalet "komfortsone".
"Det er mellom mennesker sorg kan minskes, ubehaget reduseres og glede kan forstørres" @45something. "Du må ikke finne deg i å bli håndtert på denne måten "@anonym.
Forskningen anbefaler at man ser på "muligheter for å finne terapigevinster basert på anerkjennelse i ulike interaksjoner og situasjoner" (Eirik Falkum, 2011). Tap av anerkjennelse øker den psykiske lidelsen og forstyrrer personens utvikling. Det vil ta lenger tid å komme tilbake til arbeid, siden våre modeller for gode nye jobbrelaterte interaksjoner er redusert. Min selvopplevelse og mentale helse har fått seg et skikkelig skudd for baugen.
3. Retoriske valg i fravær av empati. Fra tekstanalyse til avslag på Henvisning om opphold i Døgnenhet.
" Da falt det hele platt til marken som retorisk valg, ikke empati"@45someting.
Rent retorisk bruker vi alle tekst, bilder, lyder og alt vi setter i scene for å få oppmerksomhet. Vi snakker i symboler og bruker bilder for å formidle holdninger og atferd. Vi ønsker alle å få frem våre saker på best mulig måte. Det er viktig at kommunikasjonsbudskapet fanger oppmerksomhet og gjør målgruppen vennlig innstilt til oss og saken. Vi tilpasser vårt budskap til den ekspertrollen vi har. Idealet er dialog, refleksjon og en debatt som sikrer etisk kommunikasjon og skaper premisser for å lykkes. Dette påvirker den totale opplevelsen av behandlingsprosessene som foregår på DPSet i landets største Helseforetak.
Det er naturlig å stille følgende spørsmål til medisinsk rådgiver/overlege ved DPS: Er du en del av problemet, eller løsningen? Hva ligger i lisensen til å praktisere som overlege?
Om vi skal benytte oss av tekstanalyse, så må vi kunne forutsette at analysen og teksten er sannferdig. Konklusjoner basert på negative holdninger og forestillinger, kan knapt beskrives som sannferdig når de oppleves uverdig urettferdige og strenge. Å bli avspist med "opplever seg retraumatisert og avvist"- når historien og alle jorunalnotatene de siste 6 mnd viser noe annet, er ikke til å holde ut i min traumevirkelighet, utmattelse og ensomhet. To adjektiver som gjør krisesituasjonen større.
I det retoriske perspektivet finnes det spilleregler for å utvise etiske regler for dannelse og moral. Eller rett og slett praktisere folkeskikk (på godt norsk). Det å utvise velvilje, sannferdighet, respekt og bidra til noe positivt er viktige verdier. Alt vi sier og gjør må tåle dagens lys i den stadig mer åpnere og tilgjengelige sosiale verden vi omgås i.
Samlet etterlatt inntrykk = omdømme; Ethos. Ethos er selve beviset på dannelse og sier noe om å:
- vise til praktisk kunnskap om behandling av traumepasienter med tilknytningsskade. Forstå lidelsen som er utfordrende og komplisert for både pasient, behandler og samtaleperson.
- utvise tillit og velvilje. Som å være villige til å utfordre etablerte negative holdninger og forestillinger til traumepasienter.
- være en positiv karakter. Det vil si at konfronterende og irettesettende telefonsamtaler i mitt eneste trygge møteplass; miljø er helt uakseptabelt!!
- demonstrere god vilje med å ville ta dialog om løsninger som supplement til tekstanalyse.
- bidra til å konstruere et positivt inntrykk av meg som behandlingstrengende pasient. Jeg går vel ikke til dette skrittet å be om hjelp uten å være nødt til dette?
- viser anerkjennelse og erkjennelse. Forstå lidelsen og vise til evne til å forstå og finne løsninger. Det å bli avvist på en brutal måte på mobilen ute i det offentlige rom er ikke akseptabelt i denne sammenheng.
Trenger overleger og sentrale nøkkelpersoner i Inntaksmøtet i landets største Helseforetak oppdragelse og opplæring i dannelse og det å utvise profesjonalitet? Eller er det greit at sentrale personer får fortsette å bygge opp omdømmet om at "pasientene dør fordi de blir oversett av personalet". Kan et sykehus i landets største Helseforetak leve med dette omdømmet?
Det ligger ikke i min families gener å gå på uføretrygd. Vi har alle en karriere å være stolte av. Jeg ble i juni lovet en tillitsfull objektiv vurdering av behov for plass på døgnenhet i sommer. I stedet ble jeg møtt med:
- negative holdninger og forestillinger til meg som pasient basert på tekstanalyse av noen jorunalnotater. Ingen pørsmål og hva slags hjelp trenger du nå?
- uvilje til dialog, samtale om løsninger og til å svare på bekymringsmeldinger fra pårørende. Jeg blir konfrontert og irettesatt ute i det offentlige rom med jorunalnotat fra min behandler jeg ikke har sett.
- ingen vilje til å forstå min totale smertevirkelighet og behov for helsehjelp. Utallige telefoner og mailer til tross: ingen respons fra DPS Døgn. Jmfr Helsepersonelloven.
- ingen vilje til å følge Veilederen for Henvisninger (Helsedirektoratet) med fokus på totalt symptomtrykk og manglende livskvalitet
- ingen vilje til å gi meg skriftlig avslag på Henvisning, slik at jeg kan ta i bruk mine klagerettigheter. Jmfr Pasient-brukerrettighetsloven.
Summen av denne påkjenningen er en større krise, og jeg lurer på om de ikke vil at jeg skal ha det bra. Og hva skal vi med lovverket når sentrale nøkkelpersoner er mer enn villig til å sette dette til side for å kunne iverksette sine fordommer og mangel på vilje til å praktisere den helsehjelpen de har lisens til å praktisere?
Dette er helt motsatt det jeg opplever med mine samtalepartnere i sosiale medier. Her dyrker vi den gode samtalen (jmfr forrige bloggpost under), og tilbakemeldingene er:
- "Fine deg som morer, gleder, deler, inspirerer og gjør meg tankefull"
- "Min dør, mine ører er åpne for alle mulige innspill" @jonasgahrstøre
- "Hvordan skal jeg forstå dette?" @anonym
Livskvalitet er noe hver enkelt av oss bærer i seg. Ikke noe som kan defineres av andre. Selv ikke medisinsk rådgiver/overlege DPS i landets største Helseforetak. "Det som skremmer meg er hvor flinke folk er til å skjule problemene, eller hvor lite de velger å se". Hvor stort symptomtrykk mener dere jeg "må tåle"? Jeg har det helt fryktelig!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar