Fra Åpenhet og Sympati til praktisk handling. Hva skjer i Sannhetens Øyeblikk? Om vennlig aksept og anerkjennende likeverdighet når vi virkelig trenger dette.

"Gjensidig tillit er viktigere enn gjensidig forståelse" Marie von Ebner-Eschenback.

Det har vært en inspirerende sommer i sosiale medier. Vi er mange som har kjent på åpenheten i samhandling med uenighet og vilje til å dele innsikt og kunnskap. Jeg mottar en storm av gode tilbakemeldinger på denne bloggen som er lest av knappe 1400 lesere. På Twitter har mine knappe 900 fulgt ulike debatter om et bedre Helsevesen i Norge. Det er valgkamp og satsingsområder flyger mellom de ulike samtalene. Det blir en spennende høst med valgkamp!

"Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskap, men å se med nye øyne" Marcel Proust.

Et gjennomgangstema i sommer er dette med å kunne se barn som lever i omsorgssvikt. Dette er en utfordring for alle voksne og ikke bare helsepersonell. Andre voksne på jobbe med alle skadene og traumene som har fulgt i kjølvannet av å ha hatt en oppvekst med ekstrem omsorgsvikt. I denne bloggposten vil jeg bygge på mine to tidligere bloggposter om Medvirkning i de lukkene rom (bloggpost 2->) og Verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien (bloggpost 1->). Disse bloggpostene har sine egne Google-oppslag og jeg har fått signaler om at vi høres på høyeste nivå i hierarkiet av leger, ledere og politikere. Det er inspirerende - virkelig :-) :-)

"Kunnskap dreper frykt. Posttraumatisk stresslidelse er ikke uvanlig. Risikoen for å få langvarige problemer etter ekstreme traumer er stor" Mestringsbok ved posttraumatisk stresslidelse, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

I denne bloggposten vil jeg fokusere på 4 ulike temaer som sammen danner en helhetlig tilnærming til mestringsstrategier for å leve med traumelidelse med tilknytningsskade:

1. Traumenarrativet - Diagnosen og forståelsen for selve lidelsen og dens utfordringer i vårt kognitive nettverk. Utfordringer er å unngå å gjøre narrative feilslutninger som å tro at traumer er en varig tilstand. Mange gode mestringsstrategier ligger i å akseptere og forstå lidelsen. Den ultimate kommunikasjonsutfordringen ligger i å forankre kunnskapen i hele nettverket av samtalepartnere, familie, fastlegen, NAV..osv

2. Empatien utrygt gjennom gjensidig tillit. Hvordan bygge opp tillit og selvfølelse i helsebringende samtaler. Hvor stor utfordring er det å praktisere anerkjennende likeverdighet for Personalet i Psykiatrien? Pathos og empati for å oppnå ressursfylte tilstander.

3. Vennlig aksept når vi jobber med kognitiv utvikling i behandlingssamtaler og i gruppeterapi. Hvordan er velvilje og høy moral viktig for å kunne inkludere pasienter i en positiv kontekst på døgnenhet i Psykiatrien i landets største Helseforetak?

4. Hvordan ta i bruk erfaringskompetanse i kunnskaps basert praksis i utvikling av en helhetlig behandlingsplan? Helhetlige behandlingsplaner involverer pasienten. Det er viktig å samarbeide med og snakke med pasienten. Ikke arbeide med og snakke til!!

1. Traumenarrativet og forståelsen for lidelsen.

Posttraumatisk stresslidelse er en angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for særlig skremmende opplevelser og påkjenninger som ulykker, krigshandlinger, mishandling, vold og omsorgssvikt. Langvarige traumatiske opplevelser vil øke mulighetene for å få en posttraumatisk stresslidelse som andre psykiske problemer og somatiske plager. Posttraumatiske lidelser utvikler seg når det på forhånd foreligger en sårbarhet. Hvordan vi reagerer på et traume avhenger av den traumatiske eksponeringen, vår personlighet og det sosiale nettverket.

Vi mennesker lever i sameksistens med andre mennesker. Vår sosiale kapital og sosiale del av hjernen (hippocampus) kobler seg til andre menneskers sosiale hjerne. Og så er det ikke bare hjernen som tenker og har følelser. Vi tenker, føler, handler og samtaler med hele kroppen. Og det er denne helhetlige tilnærmingen vi legger til grunn når vi skal forstå traumenarrativet - som et sosialt skjema hvor aktørene har en destruktiv kommunikasjon og tilknytninger mellom seg. Aktive overgrep fra andre mennesker øker muligheten for traumatisk stresslidelse. Risikoen for å få langvarige problemer av ekstreme traumer er stor. Spesielt om påkjenningen og eksponering for traumer har vært stor over en lang periode.

Etter traumatiske opplevelser kan vi få traumatisk stressreaksjoner som går over i posttraumatiske stresslidelse. Overgangen fra det ene til det andre er flytende og avhengig av vår personlighet og sosialt nettverk. Posttraumatisk stresslidelse viser seg som en angstlidelse med panikkangst, hyperventilering, frykt for at traumene gjentar seg, konsentrasjonsproblemer, mareritt dag og natt og lettskremthet.

"Hva vi er, er resultatet av hva vi tenker" Buddha.
" Det er lettere å være etterpåklok i en situasjon man selv ikke har vært en del av "@anonym

Hvis vi prøver å glemme eller overse det som skjedde i oppveksten, vil det forfølge oss som vonde minner. Det vil være som et indre trygg som plager oss og dukker fram i bestemte situasjoner. Om voksne opptrer irrasjonelt i ulike situasjoner hvor vi traumepasienter blir eksponert for omsorgssvikten, vil den voksne gjenta de vonde minnene fra barneoppdragelsen. Vi bli livredde og vil flykte fra situasjonen. Eller vil blir satt ut av spill og fryser fast. Vi blir værende i vår boble hvor vi er kjemperedde som det lille barnet som ikke fikk omsorg - heller enn kjeft og irettesettinger. I denne sammenhengen trenger alle voksne å tenke gjennom distinktsjonen mellom å snakke med eller snakke til.

Barn som har vokst opp med omsorgssvikt er vant med kjeft og bli gitt skyld for situasjoner og hendelser. For mange pasienter kan forsoning og tilgivelse virke uoppnåelig og uforståelig. Hvordan kan vi tilgi våre foreldre og andre voksne i familien denne medvirkningen til omsorgssvikt? Det er i denne sammenhengen viktig å forstå historien til sin egen familie. Da kan vi lettere unngå å gjenta fortidens problemer og vansker. Og kan hende kan vi oppleve tilgivelse om vi får til å snakke om de ulike sider av traumevirkeligheten i åpne konstruktive nettverkssamtaler. Åpenhet er viktig når vi skal samtale med familien om passiv medvirkning i lukkede rom. Vonde hemmeligheter dekker smerte. Denne typen hemmeligheter påvirker ikke bare det vi gjør, men også hvem vi er.

Tilgivelse er noe vi må erfare. Vanligvis er tilgivelse noe som vokser frem etter en lang prosess. Tilgivelse er ikke å gi etter, glemme, unnskylde eller undertrygge sinne. Når vi anklager oss selv på feil grunnlag, blir ansvaret plassert på feil sted. Aggresjon går innover og ødelegger vårt liv.

Det er derfor viktig at tilgivelsen inneholder - at foreldrene og andre voksne i familien:
- tar fullt og helt ansvar for at de har krenket barnet med sin kommunikasjon og atferd
- at de er villige til å plassere skyld og ansvar der det hører hjemme
- erkjenner den omfattende skaden de har påført barnet
- at de plasserer skyld uten å fordømme
- at de er villige til å respektere nye grenser som beskytter barnet
- at de aktivt vil arbeide for å endre handlingsmønstret sitt

Samtaler ansikt til ansikt er den beste måten å påvirke en utvikling. Vi kan samtale om historikk, følelser, holdninger og handlinger. Det kan være rom for å rydde opp i misforståelser og finne gode løsninger for alle aktørene i samtalen. I denne sammenheng må det være takhøyde for empatisk lytting, konstruktive samtaler om vanskelige saker og traumatiske opplevelser, samt en løsningsorientert dialog.

"Den umulige pasienten kan bli et samfunnsnyttig menneske" @samholdskraft
" Ønsket om en situasjon for hvile, omsorg, samtale og hjelp til å mestre hverdagen. Jeg vil ikke bare være en diagnose som knapt klarer å stå oppreist" @45something.

2. Empatien utrygt gjennom gjensidig tillit. Hvordan bygge opp trygghet, selvfølelse og mestring?

"Kunsten å samtale består av to ting: Kunsten å tie og høre" Georg Brandes.

Innlevelsesevne eller empati handler om samtalepartneres, familiemedlemmer, venner osv sine evner til å sette seg inn i pasientens tanker og følelser. Vi ønsker alle å bli forstått på en riktig måte. Det er derfor viktig å fokusere på at alle som engasjerer seg i gode samtaler trenger å ha en utviklet empati. I samtaler er empatisk lytting deling av innsikt et stort potensiale for å jobbe med riktig kunnskap. Uansett hva slags oppgaver samtalen dreier seg om. Når vi viser empati, har vi akseptert andres grenser. Traumepasienter med tilknytningsskade lever i en familiær maktstruktur med trange grenser. Dette er viktig at ulike behandlere og samtalepartnere viser forståelse for. Selv om dere ikke aksepterer de smale grensene inkludert i Traumenarrativet.

Traumenarrativet er sosialt konstruert gjennom familiens maktstruktur. Ulike roller har ulike oppgaver i å beholde makten innenfor familiens 4 vegger. Sånn sett er dette en lukket struktur. Gjennom århundrer har familien eksistert som maktstruktur hvor de voksne hadde makt over barna. I et vellykket ekteskap var det om å gjøre å gjennomføre en barneoppdragelse med formålet at barna skulle tilpasse seg og adlyde makthavende voksne. For dem som klarte å tilpasse seg, var familien en trygg base. De som tok skade og utviklet symptomer (gjenspeile omsorgsmiljøet i skolemiljøet f.eks) skulle oppdras til å tilpasse seg maktstrukturen.

Dette samspillet er uhyggelig destruktivt. Og i ulike behandlingssammenheng har det aldri snakk om at foreldre skulle gi fra seg makten. Nå snart 50 år etter er det på tide for meg å gi slipp på familiens destruktive kontrollerende sosiale bånd. Enighet og tillitt benyttes for å opprettholde maktstrukturen i familien. Ulikheter og manglende tillitt oppleves som fiendtlig opposisjon. Å gi tilbakemeldinger er en uting når det forventes at man skal lystre uten å tenke på følgene. Om situasjonen oppleves som konflikt er verbale og voldelige overgrep, sammen med innskrenkningen av personlig frihet, resultatet.

Det er litt slik omsorgsmiljøene i døgnenheter i Psykiatrien i dag oppleves. Pasienter som gir tilbakemelding eller ønsker å få ivaretatt sine behov utenom malen for den definerte målgruppen, bli utestengt og gis stramme rammer for innleggelse og kommunikasjon - samme men utviklingsmuligheter og omsorg. I vanskelige livssituasjoner vil mange velfungerende "familier" reagere uhensiktsmessig. Selv om reaksjonene kan forstås, vil irrasjonelle reaksjoner gjøre situasjonen for den som har en posttraumatisk stresslidelse enda vanskeligere.

Alle medlemmene av familien, omsorgsmiljøet på Døgn og sosiale nettverk preger hverandre. Alle preges av sterke følelser. Familiemedlemmenes følelser og holdninger er viktige når vi skal behandle pasienter for posttraumatisk stresslidelse. I vanskelige situasjoner kan familier og miljøer reagere uhensigtsmessig. Om den emosjonelle reaksjonen er høy kan den gi seg utslag i form av kritikk, konfrontasjoner, overinvolvering (formidle traumenarrativet, involvere alle i smerten osv) og fientlighet. Vi trenger alle å forstå at vi får den respekt, tillit og legitimitet vi fortjener. Høy emosjonelle reaksjoner forsterker symptomene for posttraumatisk stresslidelse og gjør behandlingen mer komplisert.

I psykiatrisk behandling er det viktig å ha respekt for hverandre. Det samme med å få til god kommunikasjon som vil smøre maskineriet og bidra til åpenhet, tillit og trygghet. Respekt handler om at vi har verdi fordi vi er den vi er, ikke på grunn av det vi eier eller gjør. Respekt handler om likeverd og viser seg i handling. Å akseptere hverandre betyr å godta hverandre slik vi er med våre personlige egenskaper, styrker, svakheter, holdninger og handlinger. Det er ikke greit å fordømme pasienter som ikke passer inn i "familien;omsorgsmiljøet" eller som sier noe som ikke passer inn i hverdagen og omsorgstilbudet. Personalet må kunne akseptere pasienten selv om de ikke aksepterer handlingene eller kommunikasjonen. Det er viktig å skille person og handling for å kunne akseptere hverandre.

Tillit og trygghet er viktig ved all psykiatrisk behandling og konstruktive samtaler. Ved posttraumatisk stresslidelse bør dette tillegges større vekt siden tillit og trygghet ofte er blitt ødelagt på grunn av traumene og omsorgssvikten. Traumer og grensekrenkelser kan ødelegge vår selvtillit og vår kontaktevne. Dermed har vi store utfordringer med å stole på oss selv og andre.

Selvfølelse er vår viten om og vår opplevelse av hvem vi er. Selvfølelse handler om hvor godt vi kjenner oss selv og hvordan vi forholder oss til det vi vet. Dette er kjernen i vår identitet. Vi kjenner på den sunne, velutviklede selvfølelsen på fornemmelsen av å hvile i seg selv, Vi er tilpass med oss selv. Vi har et trygt sted inne i oss hvor vi kan hvile i oss selv. Selvfølelsen er grunntonen i vår psykologiske eksistens og den kan utvikles hele livet. Selvtillit handler om det vi kan - om hva vi er dyktige til. Den er ofte tillært gjennom erfaringslæring. Når personalet skal hjelpe pasienter med psykologiske og sosiale problemer må denne hjelpen rettes mot å øke selvfølelsen - ikke selvtilliten. Utfordringen er å se forskjellene på selvfølelse og selvtillit.

Barn som har blitt krenket gjentatte ganger gjennom oppveksten får ikke selvfølelse men utvikler en enorm skamfølelse. Så mye skamfølelse at de leter etter å bli tilgitt og godtatt på alle mulige arenaer og - noen ganger - i destruktive relasjoner (som er lik "omsorgsmiljøet" i familien). Når det gjelder selvfølelse er det viktig å ivareta pasienten med god forsonende kommunikasjon uten kritikk. For å skape tillit og trygghet må pasienten og personalet ha god kontakt. Det vil si at det er takhøyde og handlingsrom for å snakke åpent om aktiviteter, vanskelige følelser og tanker. Det kan ikke være slik at pasienter skal bli avbrutt midt i samtalen med at "nei...vi vil ikke snakke med deg". Utfordringene i dagens helsevesen er å få personalet til å være lydhøre overfor pasienters meninger og årsaksforklaring på de ulike psykiske vanskeligheter.

Kunnskap om lidelsen og forståelse for at traumer er krevende å jobbe er viktig for å kunne gi god hjelp. I den psykoedukative delen, så er det viktig at pasienten kjenner lidelsen. Begge aktører i en samtale har ansvar for å informere og bidra til forståelse og minst mulig misforståelser. Da må begge aktører være villige til å samtale 2-vegs konstruktiv. Her er lytting og deling av innsikt viktig. Vennlig aksept er grunnleggende verdi i den sosiale omgangstonen som Personalet er viktig talsperson og forbilde for. Omsorg skal være en form for omsorg som fører til bedre selvfølelse for pasienten. I samtalen kan de dukke opp ubehagelige tanker og følelser som ingen av partene er forberedt på skulle komme. Da er det viktig at begge parter, og personalet spesielt, er opptatt av å skape trygghet og gjensidighet i samtalen. Dette er både inspirerende og lærerikt!

En rett omsorg forutsetter at pasienten ikke blir umyndiggjort eller irettesatt for de reaksjoner som kommer frem gjennom samtalens gang. Ofte har traumepasienter vokst opp i et familiemiljø; omsorgsmiljø uten takhøyde og en sort-hvitt tolkning av alle mulige innspill som ikke passer inn i familien og som gir en god stemning. Å gi pasienter skyld for dårlig stemning, negative utsagn og strekk i samtalerelasjonene er en uting og en gjentagelse av "barneoppdragelsen". Å være traumeterapeut er like utfordrende som å være traumepasient med tilknytningsskader.

Alle samtalepartnere må ha en holdning til pasienten som bygger på omsorg. Omsorg viser vi gjennom aktiv oppmerksomhet og ved å lytte til pasienten. Noen ganger kan enkle åpne spørsmål hjelpe som "hvordan har du det - hva trenger du nå". Dette heller enn å tvinge pasienten til å svare på en spørreskjema som trigger behov for trygge traumesamtaler. Omsorg handler om å vise engasjement og støtte pasienten. Det kan ikke være slik at Personalet her smale grenser for omsorg og sender "problemet" videre til akuttmottaket fordi de ikke har tid til en konstruktiv støttesamtale. Hva som er godt nok omsorgsmiljø bør defineres av pasienten og ikke noe overleger som ikke kjenner pasienten.

Omsorg viser vi gjennom det vi gjør og hvordan vi samtaler med pasienter og andre i vårt nettverk. Ekte omsorg gir en følelse av fellesskap og tilhørighet. Pasienten kan oppleve å være akseptert og likeverdig i omsorgsmiljøet  - i terapien eller på døgnenheten. Omsorg har en positiv terapeutisk effekt på psykiske problemer når den kommer til utrykk på riktig måte. Hensikten er å skape trygghet. Dette vil si at alle helsearbeidere skal bidra til bedre omsorg for traumepasienter med tilknytningsskade. Omsorg er ikke kun forbundet med opphold på Akuttmottak eller Lukket avdeling.

3. Vennlig aksept når vi jobber med kognitiv utvikling.

"Den som i sannhet skal lykkes å føre et menneske til et bestemt sted, må først og fremst passe på å finne ut hvor den andre er, og begynne der". Søren Kirkegaard.

" Den som glemmer fortiden er dømt til å gjenta den" Elise Wiesel.

Selv om den traumatiske hendelsen virker fjern, kan en merke symptomer i nåtiden. Når vi skal bearbeide traumer, er det vanlig at behandlingen forsterker det vi kaller for flashback, DVs at traumene plutselig dukker opp igjen i vår hukommelse og skaper psykiske symptomer. Det samlede symptomtrykk utgjør diagnosen PTSD - komplex. En slik diagnose avstedkommer spesielle holdninger og forestillinger til oss som pasienter fra personalet i DPS-et. Vi bli sett på som kompliserte og vanskelige og vi nektes døgnplass.

En sake er at personalet forakter oss traumepasienter med tilknytningsskade. Faktum er at vi også forakter oss selv etter traumene. Vi deler de negative grunntankene om at "jeg er ikke noe verdt", " alt er min feil" og "jeg har gjort noe skammelig". Sagt på en annen måte "du har selv skylden for din traumevirkelighet og strekket i samtalerelasjonene". "Vi vil ikke hjelpe deg med dette" (overlege DPS Døgn).

"Et levende menneske kan ikke tenkte uten å føle, og ikke føle uten å tenke" Nina Karin monsen.

Kognitiv terapi tar utgangspunkt i måten vi tenker på. Ordet kognitiv har med aktiv erkjennelse, forståelse og undersøkelse å gjøre. Kognisjon er betegnelsen på den kontinuerlige bearbeidingen av informasjon som foregår i hjernen.  Erkjennelse får vi ved å bruke våre tanker. Tankene spiller en betydelig rolle i utvikling og opprettholdelse av en posttraumatisk stresslidelse. På grunn av traumene - traumenarrativet - kan vi få tanker, følelser og handlinger som styrer vårt liv på en problemskapende måte. Dette må alt Personale på DPS forstå før dere dømmer pasientene til taushet eller fratar traumepasienter rett til helsehjelp etter påstander om "ikke nyttiggjøre seg behandlingen" og "kommer i konflikter med alle som prøver å hjelpe henne".

Den måten vi tidligere har taklet traumene på (flykte, fryse fast livredde, forklare og involvere), vil ofte gjenta seg i framtiden. Gjennom kognitiv terapi hos behandler eller i miljøterapi, prøver vi å få et mer gjennomreflektert forhold til traumene og de tanker, følelser og handlinger (og beredskap) de har skapt. Dette må vi kunne gjøre sammen med sterke og kunnskapsrike samtale partnere som ikke dømmer oss før vi får begynt. Det finnes bare lokale sosiale interaksjoner mellom mennesker. Miljøterapiens arbeidsfelt er dermed mellommenneskelige samspill. Dette vil ha stor betydning for traumepasienter med tilknytningsskade - å eksponere seg og sine tanker i et miljø hvor det er handlingsrom for gode sosiale tilknytninger. Ikke nekte traumepasientene helsehjelp på grunn av den utfordrende tilknytningsskaden (som er et resultat av en barndom i ekstrem omsorgssvikt). Når dette får lov til å skje, representerer dette handlinger som gjentar barndommens barneoppdragelse.

En passiv objektivisering av pasienten som "krenkbar" og "ikke har nytte av behandlingen" , gjør det svært utfordrende å få til et likeverdig samarbeid. Likeverdig samarbeid sammen med akseptert likeverdighet, er sentrale prinsipper i kognitiv terapi. Samarbeidet skal være likeverdig og inkluderende og sammen med pasienten. I dette samarbeidet snakker behandler eller samtalepartner med pasienten. De snakker ikke til pasienten - irettesetter og kritiserer. Å jobbe med pasienter er heller ikke omgangstonen. Likeverdig, inkluderende og involverende er suksesskriterier.

Utgangspunktet i kognitiv terapi er at emosjonelle problemer aldri er fri for tankeprosesser. Traumene sitter fast i tankene våre. Kognitiv omstrukturering av negative traumatiserende tanker kan gjøres ved hjelp av objektive reflekterende analyser i konstruktive samtaler. Symmetri er fokus. Det antas at hvis pasienten argumenterer mot sine negative traumer i reflekterte samtaler om igjen og om igjen, så blir de negative tankene progressivt svakere.

Pasientens virkelighetsforståelse forankret i traumenarrativet er utgangspunktet for terapeutisk endring. DET HANDLER IKKE OM KONFRONTERING, men om å reflektere for å finne ut og avdekke om meningsinnholdet i tenkningen styrer pasientens liv. I kognitiv behandling og samtaler er det mangfold av sannheter og kunnskap for å komme videre mot mål. Antakelsene ser ut vil å være at jo mer komplekse kognitive modeller, desto nærmere en virkelighetstro beskrivelse av pasientens tankeprosesser er man kommet. Fagpersoner sitter altså ikke på sannheten eller Ekspertisen. I kognitiv terapi rettes oppmerksomheten mot:
- traumenarrativet og den sosiale konteksten i "familien"
- hvordan traumene ble forankret og hvordan det påvirker pasientens liv i dag
- reflektere over negative traumatiske tanker for å utforske om det kan være andre måter å tenke på
- erkjenne hvilke "problematferd" som er et resultat av at pasienten er retraumatisert (skader, ulikker, tragedier som kan skje, negativ atferd andre viser pasienten, ingen viser forståelse osv).
- automatiske taker - som bare kommer uten styring
- grunnantakelser som er byggesteinene i våre holdninger og atferd. Styrer følelser og tanker.
- leveregler og beredskap
- mestringsstrategier som kompenserer for "komfortsonen"
- handlingsrom for feiltolkninger og tankefeil uten at vi blir konfrontert, irettesatt eller kritisert
- det utfordrende ansvaret

Vårt indre psykologiske liv ser sosialt konstruert. Vi organiserer konstruksjonene slik vil opplevde omsorgsmiljøet i familien. De sosiale skjema består av trossystemer om en selv og ens relasjon til andre av typen "jeg er verdiløs" og "jeg er et offer". Slike trossystemer kalles ofte for grunnleggende antagelser og kjerneoppfatninger og blir etablert tidlig i livet som et resultat av barneoppdragelsen. Våre forklaringer av egne og andres tanker, følelser og handlinger er avgjørende for de trossystemene vi etablerer og vi leter etter alternative forklaringer når vi opplever at vi ikke strekker til. Vi mennesker er aktive og utforskende. Det vil si at følelser, kognisjon og handling utgjør en enhetlig psykologisk prosess. Behandlingsplanen må avspeile denne situasjonen.

4. Behandlingsplanen forankret i kunnskapsbasert praksis.

Kunnskapsbasert praksis har følende elementer i sin base.
- Erfaringsbasert kunnskap. Erfaringer med ulike behandlingsmetoder og samtalepartnere i og utenfor døgnenhet og akuttmottak
- Brukermedvirkning - brukeres psykoedukative kunnskap og involvering. Behandlere skal jobbe sammen med og snakke med pasienten. Ikke jobbe med og snakket til. Det er viktig at personalet reflekterer over disse elementene
- Forskningsbasert kunnskap. Jeg har lest hauger med fagbøker og forskningsartikler om temaet traumebearbeiding, tilknytningsskade, kognitiv terapi osv.
- Kontekst. Viktig å være oppmerksom på at prosesser kan forstås på ulike måter avhengig av ståsted.

Hjernen vår utvikler seg i sameksistens med andre selv og omsorgspersoner. Vi utvikler etter hvert en buffer mot smerte, tap, svikt og vold. Traumepasienter lever i en overveldende frykt etter foreldreatferd og vi kan utvikle såkalte kjølige emosjonelle trekk. Vår evne til å knytte gode emosjonelle bånd har blitt svekket. Vi speiler omsorgsmiljøet hjemme. Frykten for å bli straffet om igjen og om igjen har en sosialiserende virkning (hemming) for ulike traumepasienter. Det er derfor viktig å ha fokus på dette helhetlige bildet:
- Psykiske problemer og hvordan behandle lidelsen med ulike psykodynamiske metoder
- Sosiale problemer og hvordan bygge sterkere sosiale tilknytninger, nær bånd og gode relasjoner
- Verdimessige problemer relatert til identitet og oppfatning av meg som medmenneske, pasient, arbeidssøker - roller i ulike situasjoner. Fokus på gjensidig respekt, tillit, trygghet og nytte av samtaler
- Fysiske problemer. Fysisk overaktivering (utmattet både fysisk og mentalt), fysisk aktivitet, kosthold, avslapning, medisiner osv

Psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse samt impulsstyrt atferd. Jeg vokste opp med en psykopat. Vår hjerne er over-aktivert - angstsystemet og området for sosiale tilknytninger er helt utkjørt og kollapset. Atferd som tidligere har blitt staffet, aktiverer vår frykt i dag. Jeg lever i en uendelig runddans av frykt (livredd, panikkangst), skamfølelse etter alle krenkelsene og en uendelig ubehagelig frykt for å bli straffet for alt jeg gjør, sier og er. Slik min mor var ute etter å ydmyke meg og straffe meg for et stort mangfold av handlinger og situasjoner. Tidligere traumatiske tilknytninger har resultert i en krenket selvfølelse, utviklet empati og gitt forstyrrelsen mening. Jeg flykter ofte tilbake til komfortsonen;skammekroken her hjemme i min stue. Jeg er overaktivert for angst og det preger min atferd i møte med nye ukjente voksne og nye situasjoner. 

Behandlingsplanen må være helhetlig i den forstand at den skal helbrede hele kroppen:  
-  utvikle mestringsstrategier i kognitiv behandling i samtaler 1-1 og i gruppe (stabiliseringskurs)
- innleggelse på Døgn i form av BET-behandling eller Avtale om brukerstyrt seng
- fysisk aktivitet og trening av muskler og kondisjon hver dag
- Mindfullness og avslapning. Inkludert nok søvn
- kosthold og medisiner
- støttesamtaler fra kommunale samtalepartnere og støttekontakter er viktig
- få nettverket rundt til å fungere - fastlege, NAV rådgiver, familien, vennene, naboene, potensielle arbeidsgivere, kollegaer osv
- samtaler i sosiale medier gjennom blogging, Twitter, Facebook, Linkedin, Google
- arbeidsavklarende aktiviteter som jobbsøkeprosesser, skrive masterprosjektoppgave om kommunikasjon i sosiale medier
- relasjonstrening og eksponeringsterapi
- kulturopplevelser med venner og potensiell støttekontakt
-osv Trene på situasjoner og personer for å bygge opp området for sosiale tilknytninger i hjernen (hippocampus)

Som en ide videre: Sikre at alle involverte i behandlingsplanen er omforente om mål. Ikke tre målene og forventninger ned over hodene på folk. Pasienten er likeverdig samtalepartner. Dette er forankret i lovverket, men allerede glemt i Psykiatrien i landets ledende Helseforetak.  Slik er det mulig å kommunisere godt gjennom konstruktive samtaler og løsningsorientert dialog. Unngå å informere og kontrollere slik overlegene på DPS-et gjør i dag. De vil ikke gi meg en objektiv vurdering av min helsetilstand og livskvalitet. Viktig å huske at kognitiv refleksjon gjøres best i fellesskap. Da kan vi utfordre hverandres virkelighetsforståelser. Mest komfortabelt er det om samtalepartnere stiller åpne spørsmål.  Positiv påvirkning er viktig - best påvirkning får vi gjennom 2-vegs samtaler.

Å bli møtt med vennlig aksept gjør underverker og burde være akseptert fremgangsmåte. Det er det dessverre ikke på DPS Døgn i dag. Autopiloten er innstilt på konfrontasjoner og irettesettelser med antagelser om at jeg er en negativ og misfornøyd traumepasient med tilknytningsskader som er VANSKELIGE. Diagnosen har gitt Personalet en slags rett til å ikke praktisere folkeskikk (hilse, vise respekt, tillit, ydmykhet, stille åpne spørsmål osv). Jeg trenger heller anerkjennelse, gjensidig respekt og tillit og gjensidig troverdighet på "ekspertrollen" på min lidelse og hva jeg har behov for av samtaler og omsorg. Jeg er heller problemet de ønsker sendt videre til akutten. De forsøker å nekte meg helsehjelp ved å stille spørsmålet om jeg "egentlig vil det selv"? Personalet har nok med seg selv osv jmfr tidligere bloggposter.

Målet med all kommunikasjon er dialog og transformerende samtalepartnere med selvinnsikt. Hvordan kan vi ellers finne frem til sannheten og den beste behandlingen for meg i min uverdige traumevirkelighet. Jeg har evig nok med senskadene etter en uverdig omsorgssvikt, om jeg ikke må oppleve denne barndommen om igjen når jeg ber om hjelp i DPS Døgn. Forskningen anbefaler at:
- refleksjon over tenkningen relatert til traumenarrativet bør inngå i en syklus med eksponering i sosiale relasjoner
- når pasientens emosjoner blir oversatt til ord i samtaler, gir det pasienten mulighet til å reflektere over følgelsen i en trygg setting. Da kan vi sammen konstruere ny mening og evaluere egne emosjonelle erfaringer. Dette er ikke like enkelt å få til i aleneheten.
- målene bør være spesifikke, målbare, aksepterte, realistiske og tidsavgrensede. Akkurat slik Nav forventer ifb med videreføring av Arbeidavklaringspenger

Tanker og handlinger kan best undersøkes og testes i reelle situasjoner - i eksponeringsterapi (BET) og i situasjoner på Døgnenhet. Det kan være slik at trygghetsstrategiene på kort sikt gir lite uttelling på lang sikt siden de bidrar til å opprettholde angstproblemene i det sosiale skjemaet knyttet til traumevirkeligheten. Poenget med refleksjonen er å sammen erfare hvilke tanker som påvirker gitte følelser og handlinger i ulike problemsituasjoner. Og at det finnes altervative mestringsstrategier for ulike sosiale situasjoner og relasjoner. Dette kalles også for mestringseksperimenter. Og så kan vi trene og reflektere til traumene ikke påvirker meg i like stor grad. Jeg blir mer sosial, får flere trygge møteplasser og komfortsoner, og jeg trenger ikke å flykte unna situasjoner som tidligere var forbundet med straff, ydmykelser og nye krenkelser.

Å oppleve anerkjennende likeverdighet er rett og slett å bli behandlet som på likefot som en hvilken som helst annen pasient. Av de pasientene som Personalet på DPS Døgn liker å snakke med og som får plass når som helst det måtte passe. De kan nyttiggjøre seg behandlingen side personalet kan snakke til dem slik de vil, uten at pasientene kommenterer dette. For noen trenger fokus på oppdragelse, døgnrytme og mat. Andre pasientgrupper helt annerledes aldersadekvat helsehjelp og reflekterende støttesamtaler. Det er bare så synd at Psykiatrien i landets største Helseforetak ikke rommer oss alle. Min skjebne er allerede bestemt av et antall overleger jeg aldri har snakket med. De er mer opptatte av å la seg provosere over mine kommentarer via min behandler. Snakk om Profesjonalitet!!

Følg meg gjerne på @emmahansen1963