Den utvidede egoismen i Psykiatrien i Akershus Universitetssykehus.

Der alle de suverene overlegene i DPS Døgn (Voksen-, Akutt- og Spesialpsykiatri) mobiliserer Alle-mot-1: Meg som Pasient. Siden de ikke takler innhold i fortrolige smertelindrende samtaler når jeg er i krise og har vært innlagt på Døgn i krisetid. De blir støttet av en Kvalitetsavdeling som kun samler på uttalelser fra Overleger og ledere (helt opp til adm.dir) og aldre "min side" meg som Pasient, min Behandler, mine Pårørende (leser ikke alvorlige bekymringsmeldinger) og mitt nettverk.

Alle Helsetjenester skal gjennomføres juridisk OG ETISK FORSVARLIG. Og hvor forsvarlig er dette:

#krisemonologene med varsel om #grovuforstand i tjenesten

Takk til alle mine 5200 lesere. Dere inspirerer til nye vitnesbyrd og skreddersydde bloggposter. At dere leser de mest alvorlige av dem alle: Om manglende medisinsk etisk praksis og Overleger som tar reservasjonsretten til nye høyder, viser hvor ekte medmennesker dere er. Og her har dere fortsettelsen.

"There is only one way to avoid criticism: do nothing, say nothing and be nothing" Aristoteles.

#erfaringsresistensen

Jeg har i 6 mnd forsøkt å få ansvarlige ledere og overleger i dialog om min samlede behandlingsplan, inkl et døgnopphold for å rehabilitere tilknytningsskaden. Jeg har dokumentert 100 sider grundig, sakelig og sannferdig. Og stiller noen alvorlige spørsmål i denne så alvorlige saken. Og Byråkratiet svarer med:

• 0 respons på alle spørsmål.
• Ingen vilje til løsningsfokusert dialog om total behandlingsplan basert på fakta.
• Ingen dokumenter (Vurderinger og Epikriser) slettes. Pasientrettighetsloven gjelder ikke meg.
• Jeg får ikke delta i forum hvor jeg og min behandlingsprosess er tema og hvor det foretas avgjørende veivalg for min behandlingsprosess, helse og mitt liv. Pasientrettighetens §3-1 gjelder ikke for meg.
• Påstander om at det "ikke foreligger misvisende eller feilaktige opplysninger" der jeg opplever jorunalnotatene som skriftlige overgrep som er en ekstra stor belastning for min helse og livskvalitet.
• En rekke negative fortolkninger og påstander fra en periode hvor jeg var i krise (julen 2013) brukes mot meg for det de er verdt. Og snart er det jul igjen. Ingen ny vurdering 9 mnd etterpå. Iht byråkratiet er dette "opplysninger som er viktige for å yte pasienten riktig form for helsehjelp" og disse "opplysningene" er av karakter som:
• "Personalgruppen opplever at pasienten er en stor og tidskrevende belastning for alle aktører" (jeg har ikke blitt spurt i rollen som "aktør").
• "Gjentatte daglige tilfeller av Samtalebehov og tilbakemeldinger" oppleves som for krevende for et Personalet som ønsker å være i komfortsonen.
• "Traumevirkeligheten er din skyld, og siden du er så intellektuell bør du forstå hvorfor og finne ut av dette selv. Vi vil ikke hjelpe deg med dette".
• Påstander;fortolkninger om at "Emma er misfornøyd" går igjen. Og jeg må tåle negative ydmykelser når jeg tar til motmæle.
• "Personalet er redd deg" og "Du skal ikke være her inne du".
• "Overlegen avgjør hvordan du har det og hvordan oppholdet har vært"
• "Håper du lærer deg å kommunisere bedre sammen med din behandler".

#byråkratiet

Jeg opplever at ulike aktører av ledere, overleger og annet Helsepersonell gjør seg opp en mening om meg, og feller sin dom over meg, før de har møtt meg og samtalet med meg. Jeg vet ikke hva som er verst, men jeg må tåle følgende fremferd:

• Avdelingsledere som blir sinte og aggressive på telefonen. De mer og mindre slenger på røret når jeg spør om "hvor saken står". Om jeg i hele tatt får kontakt med dem.
• Stadig nye avdelingsledere som mener mye om meg. Avdelingsledere jeg aldri har møtt!
• 4 ulike Overleger sitter i beslutningsforum som inntaksmøter, behandlingsmøter, flytmøter (bråstopp for min del) og fellesmøter og dømmer meg ut i fra ulike jorunalnotater. Og alle som leser disse jorunalnotatene (jeg har forsøkt å få slettet) forstår godt at ingen overlege med vett og forstand vil ha meg innenfor dørene. Slik er det å være pariakaste.
• Personalgruppen på DPS Døgn står sammen om å nekte meg adekvat helsehjelp på Døgn ut i fra krisen julen 2013 (jeg har spurt noen av dem om de kjenner seg igjen, men de blir bare sintere).
• En rekke enhetsledere fra DPS-er i Ahus deltar i Flyt-møte. Det de har til felles er at ingen av dem vet hvem jeg er, hvordan jeg har det (totalt symptomtrykk og livskvalitet) og hva jeg trenger av aldersadekvat helsehjelp i Døgn.
• Direktører helt opp til adm.dir sitter på 100 sider grundig dokumentasjon. Jeg spiller med åpne og tillitsfulle kort i håp om at jeg blir vist samme åpenhet og tillit tilbake, men nei. De har alle kjøpt en predikering av fremtidig døgnopphold basert på min store krisetilstand julen 2013. Det hører med til historien at Overlegen ved DPS Døgn ALDRI har tatt med i den vurderingen all den hjelpen jeg ikke fikk, men som jeg ble lovet for julen 2013. Hun hadde selv ferie julen 2013.
• Ingen ansvarlige ledere eller direktører viser VELVILJE til å finne frem til gjensidige gode løsninger for meg som traumepasient med tilknytningsskader. De driver i steden PASSIV MEDVIRKNING I LUKKEDE MØTEROM; De VELGER heller å konstruere meg til et stort problem i form av Vanskelig, Krevende og Belastende Traumepasient med Tilknytningsskader.
• Når jeg stiller spørsmål om hvorfor ingen vil samtale med meg, får jeg til svar " Du tvinger tilknytningsskaden din på alle andre. Det er derfor ingen av Oss vil samtale med deg". Og jeg har måttet tåle et møte hvor jeg fikk kjeft for i hele tatt har tatt til motmæle mot det ovenforstående.
• Jurister og saksbehandlere i Kvalitetsavdelingen vil ikke samtale med meg. De samler kun på uttalelser fra Personalet og fremmer aldri noen former for løsning. Min behandler blir ikke involvert.

Hvordan hadde du, kjære leser, taklet en slik "håndtering"? Vi begge vet at det er ikke slik man løser sine utfordringer i Utenforverdenen. Den verdenen som alle pasienter i Akershus Universitetssykehus skal tilbake til.

Og er ikke oppramsingen av aktører ovenfor MANGE MOT 1? Er ikke dette litt sånn urettferdig? Og vi har ingen å støtte oss til. Pasientombudet har kastet kortene og hjelper ikke til med klagesaker. Helsetilsynet varsler at deres saksbehandling tar 6-7 mnd og vil ikke "hjelpe din situasjon". Og jeg har ikke ressurser til å bruke advokat. Der Ahus har 2 jurister i sin Kvalitetsavdeling.

#pariakasten

Pariakasten er kjempedårlig, og må leve med at et stort omfang av aktører bevisst mener at vi skal være kjempedårlig over lang tid. Og vi kan kun få hjelp på Akuttavdelingen om situasjonen blir mer kritisk. Så hvor dårlig mener dere at jeg skal bli?

Når så mange er imot at jeg skal få mitt behov ivaretatt, er det lett å miste motet. Og er det ikke urettferdig at jeg aldri får lov å delta i samtaler som har avgjørende betydning for min behandling, helse og liv? Og hvem er opptatte av Selvmordsforebygging? Ingen så langt.

Traumepasienter på leve med en konstant retraumatisering - der barndommens uverdige omsorgssvikt repeteres, og hvem som helst kan få rollen som min mor. Vi lever med en konstant redsel for:

• Avvisning og Frykten for at ingen skal like oss.
• Overstimulering av alt vi ikke fikk i oppveksten som gode tilknytninger, tillit og tilhørighet til familie og venner. Alle som ikke unner meg å bli helt restituert er nå vanskelig å omgås (samtidig som vi skal unngås i korte akuttopphold)
• Det at min smerte ikke tåles. Og jorunalnotatene som min sak bygger på, forteller på 4 sider at Overleger og Personalgruppen på DPS Døgn ikke tåler min smerte. Men de tåler andre traumepasienter. Dem som har familie, barn, jobb - alt jeg ikke har. De er mer verdt å hjelpe.
• Personalgruppen på DPS Døgn kan VELGE å ikke være empatisk tilstede og tilby smertelindrende samtaler, som gjør at jeg nyttiggjør meg Døgn-oppholdet. Da er det bedre å nekte Traumepasienter med Tilknytningsskader adgang. Og lese en del av forskningen som sier at traumepasienter ikke skal være innlagt. For noen grupper av Traumepasienter - dem som ikke har samme samtalebehov som meg.
• Det er for enkelt for Overleger i Psykiatrien i Ahus å benytte en stor krise og ditto krisereaksjoner mot meg for å nekte meg hjelp i Døgn en gang for alle. OG det uten at jeg får være med på beslutningsprosessen. Det at jeg tar til motmæle mot dette, bygger opp under DERES EGNE VALGTE FORTOLKNINGER OM AT "Emma er misfornøyd"!!.
• Sint ordskifte på telefonen og i "nettverksmøter" tar meg tilbake til barndommen og trigger ubehaget ved å bli omtalt, baksnakket, negativt vurdert og ikke verdsatt. En ekstrem manglende vilje til å samtale og forstå meg, er vanskelig å leve med.
• Skammen knyttet til at så mange aktører har vært involvert (og snakket om meg uten meg tilstede), uten å kjenne meg og mitt samtalebehov, for så å støtte opp om "nei, nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg".
• Alle som virkelig virket engasjerte og med gjensidig tillit under juleoppholdet julen 2013. Som siden har gått inn på Vaktrommet (=komfortsonen) og stukket kniven i ryggen på meg. Disse vil jeg aldri klare å tilgi og går laaaang veg utenom.

"Du få'kke leke mer i våres gård. Vi æ'kke venner med deg mer". Konklusjonen som tas av alle aktørene. Og jeg lurer på hvor mange av disse som egentlig har lest saksdokumentene og alle mailene jeg har sendt ansvarlige ledere?

Og hvorfor skal det ikke være mulig å finne frem til gode gjensidige løsninger i faktabasert dialog. Og venne oss pasienter til Utenforverden?

#frittbehandlingsvalg

Det er virkelig behov for Fritt Behandlingsvalg hvor loven om Pasientrettigheter gjelder. Som at Helseforetakene tørr å utvikle Pasientens Helsevesen. I tråd med det regelverk som allerede er der.

Et Helsevesen som er fokusert på å ha tjenestetilbud som dekker alle diagnoser og smertevirkeligheter. Hvor det å få hjelp og rehabilitering i nåtid er fokus.
Alle Pasienter uansett diagnose (psykiatrisk eller somatisk) ønsker å:

1. Finne frem til troen på seg selv, sin verdi og verdighet.
Dette skaper god selvfølelse. Mange av oss traumepasienter er:

1. Overstimulert på alt vi ikke fikk i oppveksten av trygge tilknytninger, trygghet, respekt, tillit og at voksne ønsket av vi skulle ha det bra. Vi har ingen tilhørighet. Og alle som ikke har egen familie, lever i ensom isolasjon. Dette gjør smerten vondere.
2. Senistive for alle deltaljer og det subtile i våre omgivelser. Vi tar signaler og vi tolker kroppspråk. Den utfordrende tausheten som jeg beskrev i forrige bloggpost er vanskelig å leve med når ingen vil "ha noe mer med deg å gjøre".
3. Vi går i dybden når vi utforsker og bearbeider. Og vi har fokus på et kompleks antall detaljer. Komplex PTSD er komplisert og veldig smertefullt. En smerte vi har problemer med å tåle og så oppreist i selv. Om ikke Helsepersonellet skal gjøre denne situasjonen verre med å kritisere, konfrontere, ydmyke, nedverdige, latterliggjøre osv i sin streben på å formidle at "nei, nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg. Hold deg unna, vær så snill".
4. Emosjonellt sterke reaksjoner. Og vi er ekspertene på vårt liv! Hvordan kan ledere og overleger i beslutningsmøter være det uten å ville blir kjent med eller samtale med meg? Hvordan tror Dere det er å være oppløst i tårer hele dager til ende?

2. Lykkes i forhold til andre voksne mennesker.
Vi er alle sammen sosiale vesener som har glede av og er avhengige av hverandre. Alle Psykiatriske diagnoser er sosialt konstruerte. Det vil si at det å måtte bearbeide smertefulle tilknytningsskader i full isolasjon gjør vondt verre. Vi trenger trygghet og gjensidig tillit til å kunne:

1. Sørge for at stimuleringen (på alt det som er vondt) blir så liten som mulig i samhandling. Begreper som å ha det hyggelig sammen, gjøre gode kreative aktiviteter sammen og delta i åpen dialog i miljøet med medmennesker.
2. Konsentrere meg om gode samtaler og samtalepartnere som er gode lyttere, stiller åpne spørsmål og samtaler om problemer med fokus på løsning. Uten å være dømt til å tape på forhånd, siden ingen vil samtale med meg når de bestemt mener at jeg "dytter tilknytningsskaden min på alle andre". Dette er en dårlig kontekst.
3. Øve meg i ulike sosiale situasjoner med takhøyde for å tåle min uverdige smertefulle traumevirkelighet. Uten å få høre at det er "din skyld"!!!!
4. Jeg beskytter meg og mitt indre mot nye krenkelser. Og jo mer intelligent man er, jo mer introvert er man. Jeg trenger samtalepartnere jeg kan stole på og som har en forutsigbar atferd som ikke virker overstimulerende (som sinte aggressive ordskifter med nye negative anklager, slik jeg fikk dette i nettverksmøtet med ledere og overleger). Jeg trenger gode rollemodeller. Og alle ansvarlig ledere bør se seg selv som forbilder. Om man blir aggressiv på telefonen og mer og mindre slenger på røret, ja da er man et dårlig forbilde. Uansett hvor høyt oppe i hierarkiet man befinner seg. Dette er ikke Respekt!

3.Finne frem til riktig karriere i en virksomhet  og med et arbeidsmiljø med takhøyde.
Det har alltid vært et mål at jeg skal tilbake til min karriere og fortsette i Læringslivet.

1. Det har vært en bratt læringskurve og jeg liker å jobbe med Mål, Plan og aktiviteter iht AAP.
2. Men fordi "behandlingen har tatt for lang tid" også fordi jeg ikke får den hjelpen jeg mener jeg trenger i Døgn (tilknytningsskader bearbeides best i tilknytninger med miljøterapi), så står jeg nå i ferd med å blir mer og mindre tvunget over på Uføretrygd.
3. Uføretrygdet er en identitet jeg ikke vil takle å leve med. Og som er en konsekvens av at jeg ikke har fått noen god adekvat på min sak og Døgntilbud for traumepasienter med tilknytningsskader i Ahus.

Jeg har lest noen svar på høringsnotatene. Og det er ulike fokus. Så langt kan det tyde på at sentrale ledere i Helseforetakene er redde for å slippe:

• Kontrollen. De frykter for økonomien, Helsepersonell som bytter jobb og medbestemmelse for pasientene (jmfr min sak).
• Samordningen mellom ulike aktiviteter som samarbeider om behandling for Pasienten. Det er bare å gjøre Pasienten ansvarlig for koordineringen iht Pasientrettighetsloven (som i dag ikke gjelder for pasienter i Psykiatrien i Ahus).
• Samhandling om IP - men kommunale tiltak. Beskivelsen ovenfor gjelder også her.
• Ressursbruk og - tilførsel om Private Helseforetak skal gjøre en bedre jobb enn det offentlige helsevesenet. Og hvor lett blir det å ha kontrollen i begge endene nå (hvilke pasienter som får adekvat helsehjelp - ressurser som brukes i ulike sykehus til den enkelte pasient).

#sosialiseringen tilbake til den #normaleverdenen utenfor #psykiatrien

Vi medmennesker lever i sameksistens med hverandre. Vi kommuniserer i stadig større grad med hverandre og på ulike plattformer som sosiale medier. Sosiale medier er et stort potensiale for gode 2-vegs konstruktive samtaler om alle saker som er viktige for oss, og som berører oss alle.

Det er derfor mot utviklingen at pasienter som har samtale behov (alle diagnoser er sosialt konstruerte) mer og mindre får munnkurv og blir ekskludert fra DØGN-enheter på grunn av "daglige tilfeller av samtalebehov". At det er "for belastende og tidkrevende for Personalgruppen" sier mest om den lukkede asymmetriske ekspertkulturen i den enkelte Døgnenheten.

Det at en omfattende del av toppledelsen støtter denne holdningen til de sykeste pasientene, sier noe om utfordringene Ahus egentlig står ovenfor.

Så er det en gang slik at ingen Helseforetak eller Universitetssykehus blir bedre enn hvordan man "håndterer" de sykeste pasientene. Som pariakastene Traumepasienter med Tilknytningsskader. Etter et halvt år og 100 sider grundig saklig dokumentasjon og 0 respons, så viser dette egentlig et utviklingsbehov som topplederne FORTEST MULIG må innse.

Dette viser også at Pasienter innenfor Psykiatrien i Ahus burde fått en anledning til å få aldersadekvat helsehjelp et alternativt Sykehus i Helseforetaket Helse Sør&Øst.

I bloggposten overfor har meg beskrevet de negative merkelappene ansvarlige ledere og Helsepersonell får LOV TIL Å VELGE i sin aktivitet i å nekte meg helsehjelp. Jeg har jorunalnotater som oser av etisk problematiske fremstillinger - som jo egentlig er NEGATIVE MERKELAPPER BASERT PÅ SKJULTE FORDOMMER knyttet til mitt behov for adekvat helsehjelp i DPS Døgn.

En ting er at helsepersonell viser manglende vilje til å samtale med meg, og hjelpe meg når jeg er innlagt i en stor krisesituasjon som julen 2013. De gjør dette traumet større når de går inn på Vaktrommet sitt og bedriver PASSIV MEDVIRKNING i så stor grad min sak samlet viser.

Det hører med til saken: Overlegen som formulerer og skriver jorunalnotat var ikke på jobb den julen 2013. De vurderinger og jorunalnotater hun formulerer er med dette negative fortolkninger;merkelapper på negative holdninger til traumepasienter med tilknytningsskader i utgangspunktet.

Og så takler de dårlig at jeg tar til motmæle, TAR INITIATIV (ingen andre tar noen som helst initiativ til å løse denne vanskelige situasjonen) og foreslår løsningsbasert dialog med fokus på å samhandle om total behandlingsplan, basert på fakta. Slik man gjør det i utenforverden.

Så da: I  stedet for å VILLE VELGE å samtale med meg, så engasjeres et enormt stort byråkratiapparat (jmfr ovenfor) - alle mot 1. Alle som en, og som på ulike måter nekter å ville samarbeide med meg. Jeg må TÅLE OG TAKLE nye skriftlige overgrep bestående av:

• "Emma er misfornøyd" gjentatte ganger. 6 ganger på 1,5 side (godt gjort)!
• "Håper du lærer deg til å kommunisere, sammen med din behandler.." En nedlatende beskrivelse som undertrykker mine reflekterte intellektuelle kapital. Når dette er svaret på 100 sider grundig dokumentasjon hvor ingen av mine saklige alvorlige spørsmål blir besvart.
• "Traumevirkeligheten er din skyld", "Personalgruppen oppfatter pasienten som en stor tidkrevende belastning for alle aktører". I stor grad reduserer min selvtillit og selvfølelse når disse beskrivelsene utrykkes som adekvate og riktige opplysninger. Dette siden disse er med på å definere hva slags form for helsehjelp som er riktig for meg som Pasient - for all tid fremover.
• "Det er fint at du ikke klager til Fylkeslegen" skriver advokaten som SVAR på denne alvorlige henvendelsen. Dette er misvisende, arrogant, utilgjengelig og negativ innstilling til å ville løsne noe som helst av mine behandlingsmessige behov. Jeg HAR ALDRI FORMULERT EN KLAGE.

...og med signatur fra adm.dir.

Dette viser at et samlet PERSONAL og PASIENT er på 2 helt forskjellige planeter i Psykiatrien i Ahus. Og det er virkelig behov for en utviklingsprosess som tar PÅ ALVOR PASIENTENS BEHOV FOR ALDERSADEKVAT HELSEHJELP. Siden jeg er passert 40+, så er ikke BUP adekvat for meg. Jeg trenger ulike smertelindrende samtaler preget av Voksenpsykiatri med voksne helsearbeidere som er VILLIGE til å VELGE å samtale, som medmennesker, for å forstå min uverdige smertefulle traumevirkelighet. Ikke konstruere meg til et større problem.

Jeg trenger faktisk gode løsninger og ikke flere problemer nå. Nei takk!

"Hold dere unna, vær så snill"

Dette er konsekvensene jeg må leve med etter denne "saksbehandlingen i Ahus":

• Jeg har det helt forferdelig.
• Jeg holder ikke ut flere personlige nederlag om igjen.
• Ikke gi meg skylden for at jeg er den jeg er! Det er smertefullt nok å vite at det samlede byråkratiet ser på meg som et stort problem (ingen vil ta i med tang engang). Hvordan tror dere julen 2014 vil bli? Når DERE har valgt å gjøre juletraumet større enn noen gang.
• Jeg har aldri opplevd omsorg, trygghet og tilhørighet hjemme eller noe annet sted. Ingen hjemme var opptatte av at jeg skulle ha det bra. Og nå må jeg bearbeide mine mest smertefulle tilknytningstraumer i full isolasjon.
• Jeg føler meg totalt utkjørt, overhalt og utmattet (fysisk og mentalt). Jeg har vært mer og mindre sengeliggende i 3 uker for å komme til meg selv. 100 sider saklig grundig sannferdig dokumentasjon -> 0 respons, og med signatur fra adm.dir.
• Skamfølelsen er i ferd med å knekke meg der jeg er helt utmanøvrert helt ut på sidelinjen. Min Behandler har litt av en oppgave foran seg. Hun trenger all oppmuntring hun kan få av det byråkratiet hun stiller seg lojalt til!

Tydeligvis så er overleger og ansvarlige ledere så negativt innstilt til krevende Pasienter som tar til motmæle at noen av dem nær sagt er villige til å GÅ OVER LIK.

Da er det på tide at Helseministeren får til Pasientens Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg for oss som mer og mindre er ekskludert fra Døgn i Ahus.

Jeg følger spent med på utviklingen. Lykke til!!!