tirsdag 11. november 2014

Hold deg unna. Vær så snill!! Om utilbørlig sosial dominans (=VoksenMobbing) i Psykisk Helsevern i Akershus Universitetssykehus (Ahus).

"Den som aldri har feilet, har aldri forsøkt noe nytt" Albert Einstein.
Eller: "Den som aldri har feilet, har aldri forsøkt å hjelpe en traumepasient med tilknytningsskader med nødvendig respekt og omsorg" (Emmas vise).

#mobbing
Det har vært en krevende høst i Sosiale Medier med mange vitnesbyrd fra mennesker med psykiske lidelser. Vi har twittret om alvorlige tema som etikk og verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud, fra suicid til selvmord, overleger som tar reservasjonsretten til nye fagområder, passiv medvirkning i lukkede rom (Christoffer saken) om mobbing, samt andre vanvidd og sleivspark. Sleivspart som den utvidede egoismen som Regjeringen utviser overfor mennesker som sliter og er på Uføretrygd.

Vi har lest om alle de vonde historiene til barn som blir mobbet i barnehagen og på skolen. Noen har måttet leve med mobbing gjennom hele livet i en uverdig og smertefull omsorgssvikt. Dette betyr at barn utsettes for mental mobbing sammen med vold og overgrep fra foreldrene, gjennom oppveksten i skolen og siden er utsatt for å blir HERSA MED i jobbsammenheng: En form for utilbørlig sosial dominans som ekskluderer og skaper situasjoner med konflikter. Konflikter er mønstre som repeteres.

Konfliktfylte relasjoner og sosiale tilknytninger rører ved vår Personlighet. En del av vår Personlighet kan tiltrekke seg ulike utilbørlige sosialt dominerende hersketeknikker fra ledere og kollegaer, eller eksperter i Psykisk Helsevern. En manglende tilhørighet kommer gjerne til utrykk i form av smertefull ekskludering fra det Store Vi. Sosial dominans rører ved Maktproblematikk.

Ubehaget med å stadig bli ekskludert, og stadig utsatt for maktproblematikk, kan stamme fra en psykisk lidelse som Komplex PTSD med tilknytningstraumer.
Og i det hierarkiske diagnosesystemet i Helse Sør Øst er denne diagnosen nederst på prioriteringen av tjenestetilbud i DPS og DPS Døgn. Det vil si at Vi som er traumepasienter med tilknytningsskader ofte er utsatt fra utilbørlig sosial dominans fra overleger og Ledere på alle nivå. I disse situasjonene er pasientene avmektige og avhengig av de Mektige (og Høyvelbårne) Overlegene og Avdelingssjefene (Helsefaglig ansvarlige) i Psykisk Helsevern i DPS Døgn for å nå vårt samlede behandlingsmessige mål: Bli frisk og fri fra all mental smerte. Også tilknytningstraumene som må leges i tilknytning. Relasjonen er asymmetrisk.

#åpenhet
Denne bloggen er et Vitnesbyrd fra den utfordrende Åpenheten.
Åpenhet er en risikosport for oss traumepasienter med tilknytningsskader i Psykisk Helsevern siden vi risikerer å bli nektet aldersadekvat helsehjelp som gjør oss fri fra smerte og kan leve en normalt voksenliv med gode sosiale tilknytninger. Vi må leve med en kontekst av stadige kommunikasjonsutfordringer som oftest gjør meg til den tapende part i det stadig mer aggressive ordskifte. Jeg velger allikevel å ta bladet fra munnen en siste gang. Min historie er alvorlig.

Innhold i fortrolige smertelindrende samtaler funnet sted i en krisetid brukes mot meg for alt de er verdt for å nekte meg videre helsehjelp i Døgn (DPS-voksen-, akutt- og Spesialpsykiatri.
Det har vist seg at Overleger, Avdelingssjefer, Ledere på ulike nivå i DPS Døgn og Ahus - direksjonen ikke takler noen former for tilbakemeldinger, som ikke samtidig tar vare på Personalgruppens beste. Det også være seg innhold i smertelindrende samtaler som finner sted når jeg er i krise i forbindelse med jul, ferieavvikling og helger. Det er ikke noe "kjære mor lenger" når man en gang som pasient har havnet nederst i diagnosekatogorien som Traumepasient med tilknytningsskade.

Vi er hverdagssliterne som lever et liv i fortsatt uverdig omsorgssvikt.
Du finner oss ikke på listen over vinnere av priser av noen kategori (siden vi ikke er kjendiser og bidrar med PR-effekten av disse prisene). Vi forsøker å dele våre smertefulle virkeligheter med våre medmennesker i den tro at vi kan utgjøre en forskjell for våre likesinnede og alle Våre som kommer etter oss. Slik Misjonen for denne bloggen er formulert (øverst). Vi bidrar også med kunnskapsdeling i den tro på å bli hørt av medier og ansvarlige statsråder. Om vi kommer på medienes agenda og kan skape adekvat politikk - Ja da er vi fornøyde. For vår del er egentlig løpet kjørt fordi den Eksluderingen vi opplever er endelig fra Helseforetakets side (Helse Sør Øst).

#smertehelvete

"Du skal ikke tåle så inderlig vel den uverdige smerten som ikke rammer deg selv."

Loven pålegger alt helsepersonell og deres støtteapparat å yte både omsorgsfull, etisk forsvarlig og juridisk forsvarlig aldersadekvat helsehjelp. Loven om Pasientrettigheter gir Pasienter anledning til å medvirke til innhold i behandlingsplaner som omfatter all behandling med forankring i det terapeutiske prosjektet i DPS-et.

Det vil si at Overleger, Ledere og annet Helsepersonell i Psykiatrien i Helse Sør Øst og Ahus skal "ikke forvolde eller tolerere unødvendig lidelse" på en måte som egentlig skader Pasienten. Pasienten skal oppleve lindring av smerte, omsorg, tillitt, medfølende ord og handlinger og velvilje fra alle aktører. Men slik er det dessverre ikke i dag.

Når jeg som Pasient 1)deler min smerte i fortrolige smertelindrende samtaler, 2)forsøker å ta til motmæle mot Vurderinger og Jorunalnotat som gjør min skade større, eller 3) regelrett ROPER OM HJELP!, så blir jeg møtt med en bevisst negativ fortolkning hvor alt jeg sier og gjør blir brukt mot meg på å nekte meg hjelp i Døgn (voksen-, akutt- og spesialpsykiatri), Gruppesamtaler som Stabiliseringskurs og terapi.

En bevisst negativ fortolkning av alle mulige tilbakemeldinger fra meg til ansvarlige Overleger og Ledere, fortolkes kun negativt. Denne fortolkningen oppleves som  sykelig kontroll av min kommunikasjonsatferd, innehar et filter for hva slags traumevirkelighet og anerkjent smerte som er AKSEPTERT å dele med MAKTRELASJONENE.

Disse maktrelasjonene av Overleger, Ledere og Helsepersonell utelukker meg fra alle samtaler og møter om meg. De har brukt år på kursing i tryggere traumeterapeut og tilknytningsskader, slik at de vet hva de vil akseptere av smertevirkeligheter og ditto atferd i sin avdeling.

Og nå er konsekvensene, for meg som syk Pasient, dette smertehelvete i form av en ond sirkel:
  1. Mye sinne i et aggressivt ordskifte hvor jeg må forsvare mitt uverdige smertehelvete for å bli forstått rett.
    • Jeg gråter og kollapser ute på gårdsplassen (personal snur ryggen til og går inn på vaktrommet).
    • Jeg er helt utmattet både fysisk og mentalt - ligger hjemme i dager i strekk.
    • Jeg er helt alene uten tilhørighet og noen tilknytninger. Må bearbeide mine mest smertefulle tilknytningsskader i ren isolasjon.
  2. Jeg nektes samtaler; dialog og møter med Overleger, Ledere og Personalgruppen.
    • Og jeg nektes videre helsehjelp i Døgn (DPS- voksen,-, akutt- og spesialpsykiatri).
    • Jeg nektes hjelp i Gruppeterapi - Stabiliseringskurs, slik jeg har vært lovet i 1 år.
    • Jeg er blitt tvunget over på Uføretrygd, siden "behandlingen har tatt for lang tid" og Ahus ikke har svart på noen av mine skriftlige henvendelser relatert til forpliktelser iht AAP etter avtale med NAV. Skriftlige henvendelser siden mars 2014.
  3. O Respons på alle skriftlige henvendelser.
    • Hvor jeg har tatt til motmæle mot Utilbørlig Sosial Dominans og beskrivelser av meg fra julen 2013 som at "Personalgruppen opplever at Pasienten er en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører".. osv se bloggposten videre.
    • Hvor jeg har forsøkt å få dokumenter slettet som ødelegger for min fremtidige behandlingsprosess og iht AAP sammen med NAV.
    • O Respons er skammens språk. 20-talls skriftlige henvendelser i år.
  4. Passiv Medvirkning i de lukkede Vakt- og Møterom.
    • Overleger og ledere opp til adm.dir har godkjent denne Utilbørlige Sosiale Dominansen som er skissert i denne bloggposten. Med godkjenning og signatur fra adm.dir. Jeg lurer på om han vet hvem jeg er. Og han som har bred erfaring innenfor Psykiatrisk Helsevern.
    • Jeg snakkes om, bak og rundt. Andre tar beslutninger om min helse, min økonomi og mine muligheter (alle kjenner til stigma knyttet til psykisk lidelse, Uføretrygdede og arbeidstakere over 50-år) - og dette bidrar til min uverdige smertevirkelighet.
    • Absolutt ingen velvilje til løsningsbasert dialog basert på fakta, hvor vi finner gjensidige gode løsninger for alle aktører. Har vært min henvendelse skriftlig helt opp til adm.dir siden mars 2014. 0 respons. Se tidligere bloggposter om Manglende Velvilje.-->
  5. Aksept for at jeg skal leve med en uutholdelig stor smerte - mental og fysisk smerte i isolasjon over stadig lenger tid.
    • Jeg har aldri vært så dårlig mentalt på alle måter med traumevirkeligheten som gjentar seg i den smertefulle omsorgssvikten som danner konteksten jeg lever i.
    • Helt utmattet fysisk. Både kvalm, svimmel, ør og blodsmak i munnen.
    • Jeg har ikke bare fått svekket min omdømme som vanskelig traumepasient med tilknytningsskader (absolutt etisk problematisk å bruke en krisetilstand mot meg..), men jeg er nå blitt konstruert til å være en monsterpasient som følge av den negative fortolkning av alt jeg sier og gjør, og med ditto negative jorunalføringer. Og jorunaler jeg ikke får slettet.
  6. Større selvmordsfare. Jeg klarer ikke å leve med denne samlede overbelastningen (se bloggposten om Fra suicidal til selvmord-->)
    • Mitt totale symptomtrykk, smertefulle uverdige traumevirkelighet og fullstendige isolasjon overhøres og misforstås i et aggressivt belastende ordskifte. Ingen spør meg; Hvordan har du det? Hva kan vi hjelpe deg med? Hvilke planer har du?
    • Kvalitetsavdelingen som har SAKSBEHANDLET denne saken, samler kun på uttalelser fra ledere og vurderer kun den juridiske siden av saken. De godkjenner saken uten å vurdere den etiske forsvarligheten av denne samlede håndteringen av meg, og de vil ikke snakke med meg, min behandler eller mine pårørende. DE TÅLER MIN UVERDIGE SMERTE KJEMPEGODT og svarer aldri på skriftlige henvendelser pr. brev.
    • Ekspertene i denne lukkede DPS-boblen gir meg like godt skylden for krisesituasjonen og traumevirkeligheten i mine siste forsøk på å be om hjelp. Og da vet ikke jeg hva jeg kan gjøre å si for å bli møtt med forståelse og minimum av respekt, tillit og profesjonalitet.
  7. Alle "Hjelperne" i Psykisk Helsevern i Ahus tar ikke ansvar for å skape et godt Resultat eller å hjelpe meg med det jeg trenger i Nåtid. Og de svarer ikke på noen former for skriftlige eller muntlige henvendelser.
    • Alle-mot-1 i møter hvor jeg ikke får delta.
    • En enorm ekskludering av meg fra det Store Vi - som "Personalgruppen opplever Pasienten som en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører" danner konteksten for alle som skal vurdere mine ulike behov for adekvat helsehjelp i nåtid.
    • Så hva skjer nå - tror du?
#medmennesker

"Livet er ikke alltid forgylt, og stundom kan det gå virkelig galt".

Vi trenger alle en forsikring om at noen mennesker virkelig liker oss.
At andre medmennesker ser oss, slik at vi også kan lykkes i å bli anerkjent som medmenneske. Vi kommuniserer med gjensidig tillit og respekt for å skape gode sosiale tilknytninger og nære relasjoner. Vi mennesker er sosiale vesener som lever i ekte sameksistens med andre medmennesker. Og enhver psykisk lidelse er sosialt konstruert. Det er viktig at vi forstår.

Språket vi benytter oss av beskriver virkeligheter, men det skaper også virkeligheter. For å forstå egen og andres virkeligheter, trenger vi å møte mennesker der de er. Å møte mennesker gjør noe med oss. Vi får et sannere bilde av virkeligheten og jo flere vi møter, og jo mer forskjellige de er, jo mer kan vi forstå. Da er det viktig at vi alle er opptatte av løsningsorientert dialog basert på fakta. En dialog med vilje til kommunikasjonsatferd som setter oss alle i det rette lyset. Verdiene er viktig å ha i bunnen; gode verdier for kommunikasjon basert på velvilje, tillit, omsorg, tilhørighet og samhandling. For hva som er sannferdig fakta endrer seg til enhver tid.

Den moral og de verdier som vi lever ut i form av kommunikasjonsatferd med Andre, har vi lært på et tidspunkt der vi var små og genuint undrende mennesker.
Vi var i ferd med å ta inn over oss verden. Vi kan fortsette med dette som voksne, spesielt Helsepersonell som skal reparere voksne tilbake til et normalt sosialt liv.

Når så Helsepersonellet går inn på sitt vaktrom for å rapportere sine opplevelser med Pasienten til Overlegen, blir alle tilbakemeldinger fra - nettopp Pasienten - diskutert og fortolket innenfor et asymmetrisk rammeverk. Dette rammeverket består av hva slags tilbakemeldinger og innhold i smertelindrende samtaler som Avdelingen kan tåle - hva slags smerte de kan tåle - og hva slags traumevirkeligheter som de kan forholde seg til. Dette rammeverket definerer Overlegens Maktrelasjon til Pasienten.

Resultatet kan få fatale konsekvenser om tilbakemeldinger fra Pasienten ikke blir TÅLT av Overlegen, Lederne og Personalgruppen, slik de har valgt situasjonen og konflikten i mitt tilfelle. Konsekvensene er punktene 1. - 7. skissert ovenfor. 

#omsorgskvalitet - fra fødsel og frem til i dag - 51 år senere --->

"Det er skjeldent at en vert snakker så stygt om sine gjester som på DPS Døgn i Ahus i form av personlige utleveringer fra en smertefull krisetid JULEN 2013".

Omsorgskvaliteten på DPS Døgn i hele Helse Sør Øst skal utvises i form av lindrende samtaler, trøst når pasienten er fortvilet og gråter ut sin smerte, eller behandling i form av medisiner og deltagelse i oppbyggelige sosiale aktiviteter.
Alle diagnoser er sosiale konstruerte. Og i Helse Sør Øst er de kategoriserte på en slik måte at Traumepasienter med Tilknytningsskader havner nederst;bakerst i prioriteringen. Og det er fullt ut akseptert å krenke pasienten i ulike jorunaler, møter og samtaler siden denne pasientgruppen konstrueres til å bli en stadig vanskeligere pasient å "håndtere", skal vi tro Overlegen som kun evaluerer andres uttalelser og jorunalføringer.

Og evalueringene fra min krise julen 2013 -> Innhold i fortrolige smertelindrende samtaler som brukes mot meg for alt hva de er verdt, står fortsatt ved lag. Knappe året etterpå. Og aldri noen vurderinger av hva Helsepersonellet bidro med eller ei. All den hjelpen jeg ble lovet og ikke fikk. All den uverdige håndteringen fra teamledere, primærkontakter og studenter som er ferdig negative innstilt i møte med meg, og som går inn på vaktrommet og konstruerer meg til å bli en "for stor og tidkrevende belastning for alle aktører".

Det ALLE glemmer i denne sammenheng er at Traumepasientene med tilknytningsskader har levd et helt liv i ekstrem omsorgsvikt med vold, overgrep, mental terror og med sykelig kontroll av all kommunikasjonsatferd. Vi har ikke hatt omsorgspersoner og vi har fortsatt ingen tilhørighet til familienettverket. Familien er fortsatt skuffet og sint på at jeg aldri på noen god måte, for dem, tok vare på omsorgspersonenens behov. Og slik er det fortsatt: Det er kun de traumepasientene som også tar vare på Personalets Behov som får adekvat helsehjelp i DPS Døgn (Voksen-, Akutt- og Spesialpsykiatri og Gruppeterapi, som Stabilitetskurs.

#ordenesmakt

"Traumevirkeligheten er din skyld. Du har valgt å være i denne krisen. Vi vil ikke hjelpe deg".

På DPS Døgn Åråsen "håndteres" traumepasienter med tilknytningsskader hardhendt.
Det viser mine 7 punkter ovenfor. Jeg har et dokument på over 3 sider som dokumenterer og beskriver dag-for-dag: Hva jeg sa på hvilke dager som ikke ble tålt av Overlegen og Personalgruppen (alle som jobber der og som ikke var på jobb julen 2013). Dette er i hovedsak innhold i fortrolige smertelindrende samtaler i en krisetid, hvor jeg var i stor krise. Ingen av dem som fører jorunal og uttaler seg tåler min uverdige smerte, vil på noen måte være empatisk tilstede for meg. Hverken da, nå, eller noen ganger i fremtiden. Og dette er forankret i alle DPS-ene i hele Ahus - systemet. I følge adm.dir som signerer beslutningspapirene er dette "adekvat behandling av meg i døgnenhet".

Toppledelsen for AHUS signerer på å bruke de ulike krisereaksjoner fra krisetiden julen 2013 mot meg på absolutt verst tenkelige måte. Å bli ekskludert en gang for alle, er en stor påkjenning. Mye større enn den å bli tvunget over på Uføretrygd fordi "behandlingen tar for lang tid". Dette siden Ahus ikke vil hjelpe meg med å bearbeide tilknytningsskaden i gode sosiale tilknytninger i DPS Døgn.

Min smertefulle erfaring er dessverre den at det å være traumepasient med tilknytningsskader, og samtidig en høyt sensitiv en i krise, får frem de narsissistiske egenskapene hos Overlegene, Avdelingssjefene og Teamlederne.

Og nå skal jeg straffes for ikke å ha ivaretatt Personalet godt nok i julen 2013: Min uverdige krise med ditto smertevirkelighet (slik den beskrives av Overlegen - mitt referat er strøket), er nå et utgangspunkt for å bli hardere straffet for en forbrytelse jeg ikke har gjort. Jeg har blitt påført min traumevirkelighet i en omsorgssvikt i barndommen som mangler sidestykke. Jeg har levd et helt liv uten omsorgsgivere, siden det ble forventet at JEG SKULLE VÆRE OMSORGSGIVER. Slik et samlet Helsepersonell ved DPS Døgn Åråsen forventet dette julen 2013. Derfor skal jeg fra januar 2014 være ekskludert fra alle DPS DØGN-enheter og Gruppeterapi i hele Ahus - systemet.

Og nå er jeg bare mer overstimulert av all trygghet, tilhørighet og omsorg jeg ikke fikk i min barndom. Som om jeg ikke har smerter nok!

#julen2014

"Hei - hå - så er det jul igjen. Du skal være hjemme alene i julen og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noen steder".

All adekvat Helsehjelp skal være tuftet på verdier som gjensidig respekt, tillit, nytte, omsorg (empati og raushet), visdom, rettferdighet, sannferdighet og likeverdighet. Vi er tross alt likeverdige medmennesker og samtalepartnere. Alt Helsepersonell (inkl Personalgruppen) skal alltid "møte pasientene og dennes pårørende, som våre medmennesker med det gode for øyet. Det er viktig å unngå de ekstreme ytterpunktene. Tilstandens alvorlighetsgrad og tiltakets nytte, smertereduksjon og grunnleggende omsorg, er viktig for å vurdere om en pasient er verd å hjelpe".

Mange andre traumepasienter er verd å hjelpe på DPS Døgn Åråsen. Det er dem som Overlegen og Personalgruppen liker, og som tar vare på Personalets beste i krisetider. Å gråte blir sett på som misnøye og tåles ikke (= "da skal du ikke være her").

Helsehjelpen skal være adekvat på en slik måte at jeg blir sikret en god helse og frihet fra smertefullt symptomtrykk og uverdig traumevirkelighet. Jeg har tatt ansvar for min behandling, men jeg får ikke lov å ta ansvar siden ingen vil snakke med meg, bare om meg i ulike samtaler og møter OM MEG. Dette er atferd som gjør meg utrygg med få fremtidsutsikter til et normalt sosialt liv med jobb og muligheter for å bidra til velferden.

Jeg må nå, fortsette å bearbeide mine mest smertefulle tilknytningstraumer i ren isolasjon. Noe som virkelig har vært en for stor belastning i hele år. I hele år har jeg måttet forsvare at det var adekvat å være innlagt på DPS Døgn Åråsen i julen 2013 i utgangspunktet. Og nå har Overlegene, Avdelingssjefene, Topplederne og juristene i Kvalitetsavdelingen hva og hvem som kan bidra til at jeg får oppleve smertelindring og bedre livskvalitet. Felles for dem alle er at de ikke vil samtale med meg i dialog om GJENSIDIGE GODE LØSNINGER BASERT PÅ FAKTA!!

Regelverket er tydelig på at ulike valgmuligheter og behandlingsmuligheter skal drøftes MED pasienten. Jeg skal medvirke i samtaler om hvilke ulike tjenester som ER OG KAN VÆRE nyttige og gode. Jeg ønsker å slette Vurderingsnotatet fra krisen julen 2013, hvor Overlegen så hardt og ubarmhjertig har konstruert meg til å være en uoverkommelig vanskelig traumepasient med tilknytningsskader, og som ikke ivaretar Personalet Beste i krisesituasjoner. Nå skal jeg straffes og alle mulige henvisninger min behandler skriver for meg, skal bryskt avvises i hele DPS Døgn i Ahus. Dette er litt av en dom!

#livsfarligdom

"Ikke et medfølende ord. Ingen medmenneskelighet. Ingen forståelse. Alle-mot-1."

Skammen er verre en noe annet. Og anerkjennelse og forståelse for hvor smertefull min hverdag er, har en så stor verdi at den rører ved min verdighet og selvfølelse.
Jeg kjenner at jeg er blitt ydmyket på verste måte av et samlet Helsepersonell og Toppledelse som bestemmer over min skjebne uten å kjenne meg eller ville samtale med meg. Og 0 respons på ulike henvendelser er skammens språk.

Hva med at Dere forsøker å gå noen dager i mine sko? Og så kan dere møte meg ansikt til ansikt og forklare meg hvorfor dere mener det er etisk og juridisk forsvarlig å HÅNDTERE MEG PÅ DENNE MÅTEN. Hva er det med meg som gjør at dere velger denne formen for håndtering? Alt dette sinne?

Denne håndteringen viser også hvor:

- erfaringsresistent Ahus er. Ingen tilbakemeldinger tåles. Også når de er i form av innhold i smertelindrende samtaler, gjør prosessen til en stor belasning.
- at sentrale lovverk ikke gjelder. Og at det er en laaaaaang veg til Pasientens Helsevesen i Ahus og Helse Sør Øst
- hvor langt Overleger får lov til å gå iht å ydmyke pasienter. Hvordan Overleger har adgang til å benytte krisereaksjoner i en stor krise for pasienten mot vedkommende som "takk for sist" fordi pasienten ikke innfridde Personalets behov for omsorg.  Hvordan Pasienter blir konstruert til å være en så stor belasning at ingen Overleger med vett og forstand vil ha vedkommende;meg innenfor dørene.

Dette er også hersketeknikker brukt på mest belastende måte for pasienten. Når overleger slipper å praktisere empati, raushet og dialog, så kan utfallene få fatale konsekvenser.
Det var flere av mine medpasienter på korte akuttopphold som gav utrykk for at Overlegen på DPS Døgn Åråsen "er villig til å gå over lik for å nekte meg adekvat helsehjelp i DPS Døgn". Og hun beundres av alle Ledere og Avdelingssjefer rundt seg. Der jeg får kritikk for å i hele tatt har tatt til motmæle, er det ingen som vil reflektere over mitt totale smertefulle symptomtrykk, traumevirkelighet og dårlige livskvalitet.

Å bli møtt med 0 respons på alle skriftlige henvendelser er også uprofesjonelt.
Forvaltningsloven gjelder for svar på skriftlige henvendelser. Men jeg "banner i kjerka" om igjen om jeg mener noe om dette. Nei for jeg skal SNAKKES OM I DE MEST NEDLATENDE ORDELAG til en samlet gruppe av Overleger, Seksjonsledere og Avdelingssjefer for samtlige DPS Døgn (voksen-, akutt- og spesialpsykiatri) i Ahus-systemet. Og resultatet var enda mer nedlatende "du er så misfornøyd, så lær deg til å kommunisere sammen med din behandler".

Og det hjelper ikke saken min at jeg formidler hvor stor og krenkende denne samlede belastningen er for meg. Dette er en krenkende ekskludering og utestengning. Alle-mot-1.
Jeg må derfor gjøre som forskningen anbefaler: Blogger og bearbeider mine erfaringer i sosiale medier. Og alt jeg har formidlet i denne bloggen har jeg forsøkt å få de ansvarlige Overleger, Avdelingssjefer, Ledere, Toppledere og jurister i Kvalitetsavdelingen i tale om. 0 respons er en ting. At dere nå har tatt i fra meg mine siste rester av verdighet, en annen. Og jeg må bearbeide konsekvensene i full isolasjon. Er dette virkelig etisk forsvarlig?

Skamfølelsen er i ferd med å ta knekken på meg. Hvem er det egentlig som bør skamme seg nå?

God jul!!

Følg meg gjerne på @emmahansen1963

EPILOG
Aggresjonsnivået har bare økt og jeg har blitt overhalt mer enn en gang i etterkant av denne bloggposten.

Det er ikke lenger mulig å holde en normal konversasjon med min behandler. Denne bloggen har skapt så mye sinne at ingen ansvarlig Overlege eller Leder  klarer å møte meg med noe annet enn en tirade av forsvar, og bortforklaringer og karakteristika av meg som vanskelig pasient. De vil gni det inn - igjen og igjen.

Og her om dagen fikk jeg dommen fra Overlegene i Ahus, formulert som beslutningsnotat fra NAV (hvor de viser til legeærklæring fra min behandler i konklusjonen):
"Emma har gått 9 år i terapi uten at det totale symptomtrykket har blitt stabilt. Hun vil derfor ikke kunne fungere normalt i en jobb noen gang. Og videre behandling ser ikke ut til å være til nytte". Nei - det er jo ikke det når det er bare kjeft å få.

Jeg ringte til min behandler i går (mandag 17.november) - i terapitiden kl11-12. Dette fordi jeg var for dårlig til å komme meg til terapitimen for egen maskin. Jeg var så kvalm og svimmel og med åpne sår etter mitt siste selvmordsforsøk. Jeg var livredd for å ta denne telefonen, siden jeg visste jeg ville få kjeft. Og sannelig fikk jeg rett:

Når jeg ringte min behandler og fortalte hvorfor, så rant det ut en tirade av sinne og jeg fikk "vær så god å møte opp til terapitimen og bli sittende timen ut. Du får ikke snakke mer nå - møt opp til timen vår på torsdag". Jeg forklarte IGJEN hvorfor jeg ringte og ikke møtte opp, men ble ikke vist noen forståelse eller medmenneskelighet. Hun lot seg ikke affisere av at jeg for 7.de gang har forsøkt å ta mitt liv, men mislykkes. Ingen medfølelse, eller "Hvordan har du det nå, egentlig? Trenger du hjelp?"

Dette viser jo bare atter en gang at mine 7 punkter tidligere i bloggen står ved lag.
Bare det at jeg erkjenner og avslører disse punktene, som også med dette "avsløre min behandler uetiske håndteringen av min smerte". OG som den som har forseglet min skjebne iht NAV - Aap og Ahus - var nok spesielt vanskelig for henne. Men vi snakker om STORE KONSEKVENSER FOR MITT LIV OG MIN HELSE og med potensiell dødelig utgang. Hvor mange ganger skal jeg forsøke å ta mitt liv?

Jeg skal selvsagt forsøke igjen.

Jeg har spilt med åpne kort og forsøkt å løse en alvorlig konflikt før den fikk dødelige konsekvenser. Jeg har vært saklig, skriftlig og stilt adekvate spørsmål og tatt initiativ til løsningsbasert dialog for å finne gjensidige gode løsninger. Aldersadekvate gode kvalitative løsninger for en samlet behandlingsplan med målet å komme ut i jobb og få til et normalt sosialt liv. Jeg har jobbet med dette prosjektet i hele år. Jeg har måttet stå alene i den krevende prosessen det er å foreslå noe slik og forsøke seg på noen tilbakemeldinger som ivaretar mine samlede behov for helsehjelp.  Og, jeg har ikke bare måttet stå alene i stormen, men bare møtt MOTSTAND OG MISFORSTÅELSER SOM HAR RESULTERT I MYE SINNE OG 0 respons (jmfr mine 7 punkter).

Det er nå i ettertid kjempevanskelig å fordøye det store antall Overleger, Avdelingssjefer (som helsefaglig ansvarlig ved DPS Døgn i Ahus),Ledere, Helsepersonell (samlet Personalgruppe ved DPS Døgn) og jurister i Kvalitetsavdelingen - hvor ingen vil samtale med meg.  Og INGEN AV DEM unner meg å finne en god løsning på en alvorlig sak;konflikt.

Men det verste er at ingen av dem unner meg å bli helt frisk slik at jeg kan fortsette karrieren og leve et normalt liv - og bidra til velferden.
Nå er jeg tvunget over i Utenforlandet på alle måter - og oppgitt av alle. Majoriteten vet ikke en gang hvem jeg er og har aldri møtt meg. Men de forsegler alle min skjebne. De 5 sidene jeg fikk fra NAV Skedsmo 11.november 2014 var tøff lesning. Jeg har vært naiv og trodd at all respekt og tillit jeg har vist har vært gjensidig. Og dette er Helsepersonell med et sett av medisinsk etiske prinsipper til grunn for i hele tatt å få innvilget sin autorisasjon. Om de ikke viser "grov uforstand i tjenesten" når de velger denne "håndteringen" av meg? Hva kan man som traumepasient med tilknytningsskader (=pariakasten i Helse Sør&Øst sitt diagnose-hierarki) egentlig forvente av helseoppbyggelig dialog og terapi?

Kjære leser: Vær så snill å sørge for at dette ikke skjer med dem som kommer etter meg. Du må være midt oppe i dette for å forstå. Men som jeg sa til min behandler på telefonen i ren desperasjon "Hvorfor klarer du ikke å være hyggelig bare i et par minutter? Det er ikke så mye som skal til, vet du. Så kanskje jeg er i livet frem til neste terapitime". Hvem vet? Dette burde ikke være lov - å "håndtere meg og kommunisere med meg" på denne måten? Men det er ingen ansvarlige ledere som vil kommunisere med meg eller svare meg på mine mange skriftlige henvendelser (=rop om hjelp). Så kanskje SAKEN hadde fått et helt annet utfall. Jeg har jobbet med denne saken i et helt år - og blogget til mine mange venner, følgere og Connections om mine faktiske opplevelser. Jeg er bare budbringer for en situasjon som alle overlegene og lederne på ulike nivåer har skapt.

Men min behandler hedres for denne "håndteringen" i Psykiatrien i landets største Universitetssykehus. Tro det eller ei!

Så slik er det mulig å gå over lik i Psykiatrien i Helse Sør&Øst!

1 kommentar:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett