Fra Åpenhet og Sympati til praktisk handling. Hva skjer i Sannhetens Øyeblikk? Om vennlig aksept og anerkjennende likeverdighet når vi virkelig trenger dette.

"Gjensidig tillit er viktigere enn gjensidig forståelse" Marie von Ebner-Eschenback.

Det har vært en inspirerende sommer i sosiale medier. Vi er mange som har kjent på åpenheten i samhandling med uenighet og vilje til å dele innsikt og kunnskap. Jeg mottar en storm av gode tilbakemeldinger på denne bloggen som er lest av knappe 1400 lesere. På Twitter har mine knappe 900 fulgt ulike debatter om et bedre Helsevesen i Norge. Det er valgkamp og satsingsområder flyger mellom de ulike samtalene. Det blir en spennende høst med valgkamp!

"Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskap, men å se med nye øyne" Marcel Proust.

Et gjennomgangstema i sommer er dette med å kunne se barn som lever i omsorgssvikt. Dette er en utfordring for alle voksne og ikke bare helsepersonell. Andre voksne på jobbe med alle skadene og traumene som har fulgt i kjølvannet av å ha hatt en oppvekst med ekstrem omsorgsvikt. I denne bloggposten vil jeg bygge på mine to tidligere bloggposter om Medvirkning i de lukkene rom (bloggpost 2->) og Verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien (bloggpost 1->). Disse bloggpostene har sine egne Google-oppslag og jeg har fått signaler om at vi høres på høyeste nivå i hierarkiet av leger, ledere og politikere. Det er inspirerende - virkelig :-) :-)

"Kunnskap dreper frykt. Posttraumatisk stresslidelse er ikke uvanlig. Risikoen for å få langvarige problemer etter ekstreme traumer er stor" Mestringsbok ved posttraumatisk stresslidelse, Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.

I denne bloggposten vil jeg fokusere på 4 ulike temaer som sammen danner en helhetlig tilnærming til mestringsstrategier for å leve med traumelidelse med tilknytningsskade:

1. Traumenarrativet - Diagnosen og forståelsen for selve lidelsen og dens utfordringer i vårt kognitive nettverk. Utfordringer er å unngå å gjøre narrative feilslutninger som å tro at traumer er en varig tilstand. Mange gode mestringsstrategier ligger i å akseptere og forstå lidelsen. Den ultimate kommunikasjonsutfordringen ligger i å forankre kunnskapen i hele nettverket av samtalepartnere, familie, fastlegen, NAV..osv

2. Empatien utrygt gjennom gjensidig tillit. Hvordan bygge opp tillit og selvfølelse i helsebringende samtaler. Hvor stor utfordring er det å praktisere anerkjennende likeverdighet for Personalet i Psykiatrien? Pathos og empati for å oppnå ressursfylte tilstander.

3. Vennlig aksept når vi jobber med kognitiv utvikling i behandlingssamtaler og i gruppeterapi. Hvordan er velvilje og høy moral viktig for å kunne inkludere pasienter i en positiv kontekst på døgnenhet i Psykiatrien i landets største Helseforetak?

4. Hvordan ta i bruk erfaringskompetanse i kunnskaps basert praksis i utvikling av en helhetlig behandlingsplan? Helhetlige behandlingsplaner involverer pasienten. Det er viktig å samarbeide med og snakke med pasienten. Ikke arbeide med og snakke til!!

1. Traumenarrativet og forståelsen for lidelsen.

Posttraumatisk stresslidelse er en angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for særlig skremmende opplevelser og påkjenninger som ulykker, krigshandlinger, mishandling, vold og omsorgssvikt. Langvarige traumatiske opplevelser vil øke mulighetene for å få en posttraumatisk stresslidelse som andre psykiske problemer og somatiske plager. Posttraumatiske lidelser utvikler seg når det på forhånd foreligger en sårbarhet. Hvordan vi reagerer på et traume avhenger av den traumatiske eksponeringen, vår personlighet og det sosiale nettverket.

Vi mennesker lever i sameksistens med andre mennesker. Vår sosiale kapital og sosiale del av hjernen (hippocampus) kobler seg til andre menneskers sosiale hjerne. Og så er det ikke bare hjernen som tenker og har følelser. Vi tenker, føler, handler og samtaler med hele kroppen. Og det er denne helhetlige tilnærmingen vi legger til grunn når vi skal forstå traumenarrativet - som et sosialt skjema hvor aktørene har en destruktiv kommunikasjon og tilknytninger mellom seg. Aktive overgrep fra andre mennesker øker muligheten for traumatisk stresslidelse. Risikoen for å få langvarige problemer av ekstreme traumer er stor. Spesielt om påkjenningen og eksponering for traumer har vært stor over en lang periode.

Etter traumatiske opplevelser kan vi få traumatisk stressreaksjoner som går over i posttraumatiske stresslidelse. Overgangen fra det ene til det andre er flytende og avhengig av vår personlighet og sosialt nettverk. Posttraumatisk stresslidelse viser seg som en angstlidelse med panikkangst, hyperventilering, frykt for at traumene gjentar seg, konsentrasjonsproblemer, mareritt dag og natt og lettskremthet.

"Hva vi er, er resultatet av hva vi tenker" Buddha.
" Det er lettere å være etterpåklok i en situasjon man selv ikke har vært en del av "@anonym

Hvis vi prøver å glemme eller overse det som skjedde i oppveksten, vil det forfølge oss som vonde minner. Det vil være som et indre trygg som plager oss og dukker fram i bestemte situasjoner. Om voksne opptrer irrasjonelt i ulike situasjoner hvor vi traumepasienter blir eksponert for omsorgssvikten, vil den voksne gjenta de vonde minnene fra barneoppdragelsen. Vi bli livredde og vil flykte fra situasjonen. Eller vil blir satt ut av spill og fryser fast. Vi blir værende i vår boble hvor vi er kjemperedde som det lille barnet som ikke fikk omsorg - heller enn kjeft og irettesettinger. I denne sammenhengen trenger alle voksne å tenke gjennom distinktsjonen mellom å snakke med eller snakke til.

Barn som har vokst opp med omsorgssvikt er vant med kjeft og bli gitt skyld for situasjoner og hendelser. For mange pasienter kan forsoning og tilgivelse virke uoppnåelig og uforståelig. Hvordan kan vi tilgi våre foreldre og andre voksne i familien denne medvirkningen til omsorgssvikt? Det er i denne sammenhengen viktig å forstå historien til sin egen familie. Da kan vi lettere unngå å gjenta fortidens problemer og vansker. Og kan hende kan vi oppleve tilgivelse om vi får til å snakke om de ulike sider av traumevirkeligheten i åpne konstruktive nettverkssamtaler. Åpenhet er viktig når vi skal samtale med familien om passiv medvirkning i lukkede rom. Vonde hemmeligheter dekker smerte. Denne typen hemmeligheter påvirker ikke bare det vi gjør, men også hvem vi er.

Tilgivelse er noe vi må erfare. Vanligvis er tilgivelse noe som vokser frem etter en lang prosess. Tilgivelse er ikke å gi etter, glemme, unnskylde eller undertrygge sinne. Når vi anklager oss selv på feil grunnlag, blir ansvaret plassert på feil sted. Aggresjon går innover og ødelegger vårt liv.

Det er derfor viktig at tilgivelsen inneholder - at foreldrene og andre voksne i familien:
- tar fullt og helt ansvar for at de har krenket barnet med sin kommunikasjon og atferd
- at de er villige til å plassere skyld og ansvar der det hører hjemme
- erkjenner den omfattende skaden de har påført barnet
- at de plasserer skyld uten å fordømme
- at de er villige til å respektere nye grenser som beskytter barnet
- at de aktivt vil arbeide for å endre handlingsmønstret sitt

Samtaler ansikt til ansikt er den beste måten å påvirke en utvikling. Vi kan samtale om historikk, følelser, holdninger og handlinger. Det kan være rom for å rydde opp i misforståelser og finne gode løsninger for alle aktørene i samtalen. I denne sammenheng må det være takhøyde for empatisk lytting, konstruktive samtaler om vanskelige saker og traumatiske opplevelser, samt en løsningsorientert dialog.

"Den umulige pasienten kan bli et samfunnsnyttig menneske" @samholdskraft
" Ønsket om en situasjon for hvile, omsorg, samtale og hjelp til å mestre hverdagen. Jeg vil ikke bare være en diagnose som knapt klarer å stå oppreist" @45something.

2. Empatien utrygt gjennom gjensidig tillit. Hvordan bygge opp trygghet, selvfølelse og mestring?

"Kunsten å samtale består av to ting: Kunsten å tie og høre" Georg Brandes.

Innlevelsesevne eller empati handler om samtalepartneres, familiemedlemmer, venner osv sine evner til å sette seg inn i pasientens tanker og følelser. Vi ønsker alle å bli forstått på en riktig måte. Det er derfor viktig å fokusere på at alle som engasjerer seg i gode samtaler trenger å ha en utviklet empati. I samtaler er empatisk lytting deling av innsikt et stort potensiale for å jobbe med riktig kunnskap. Uansett hva slags oppgaver samtalen dreier seg om. Når vi viser empati, har vi akseptert andres grenser. Traumepasienter med tilknytningsskade lever i en familiær maktstruktur med trange grenser. Dette er viktig at ulike behandlere og samtalepartnere viser forståelse for. Selv om dere ikke aksepterer de smale grensene inkludert i Traumenarrativet.

Traumenarrativet er sosialt konstruert gjennom familiens maktstruktur. Ulike roller har ulike oppgaver i å beholde makten innenfor familiens 4 vegger. Sånn sett er dette en lukket struktur. Gjennom århundrer har familien eksistert som maktstruktur hvor de voksne hadde makt over barna. I et vellykket ekteskap var det om å gjøre å gjennomføre en barneoppdragelse med formålet at barna skulle tilpasse seg og adlyde makthavende voksne. For dem som klarte å tilpasse seg, var familien en trygg base. De som tok skade og utviklet symptomer (gjenspeile omsorgsmiljøet i skolemiljøet f.eks) skulle oppdras til å tilpasse seg maktstrukturen.

Dette samspillet er uhyggelig destruktivt. Og i ulike behandlingssammenheng har det aldri snakk om at foreldre skulle gi fra seg makten. Nå snart 50 år etter er det på tide for meg å gi slipp på familiens destruktive kontrollerende sosiale bånd. Enighet og tillitt benyttes for å opprettholde maktstrukturen i familien. Ulikheter og manglende tillitt oppleves som fiendtlig opposisjon. Å gi tilbakemeldinger er en uting når det forventes at man skal lystre uten å tenke på følgene. Om situasjonen oppleves som konflikt er verbale og voldelige overgrep, sammen med innskrenkningen av personlig frihet, resultatet.

Det er litt slik omsorgsmiljøene i døgnenheter i Psykiatrien i dag oppleves. Pasienter som gir tilbakemelding eller ønsker å få ivaretatt sine behov utenom malen for den definerte målgruppen, bli utestengt og gis stramme rammer for innleggelse og kommunikasjon - samme men utviklingsmuligheter og omsorg. I vanskelige livssituasjoner vil mange velfungerende "familier" reagere uhensiktsmessig. Selv om reaksjonene kan forstås, vil irrasjonelle reaksjoner gjøre situasjonen for den som har en posttraumatisk stresslidelse enda vanskeligere.

Alle medlemmene av familien, omsorgsmiljøet på Døgn og sosiale nettverk preger hverandre. Alle preges av sterke følelser. Familiemedlemmenes følelser og holdninger er viktige når vi skal behandle pasienter for posttraumatisk stresslidelse. I vanskelige situasjoner kan familier og miljøer reagere uhensigtsmessig. Om den emosjonelle reaksjonen er høy kan den gi seg utslag i form av kritikk, konfrontasjoner, overinvolvering (formidle traumenarrativet, involvere alle i smerten osv) og fientlighet. Vi trenger alle å forstå at vi får den respekt, tillit og legitimitet vi fortjener. Høy emosjonelle reaksjoner forsterker symptomene for posttraumatisk stresslidelse og gjør behandlingen mer komplisert.

I psykiatrisk behandling er det viktig å ha respekt for hverandre. Det samme med å få til god kommunikasjon som vil smøre maskineriet og bidra til åpenhet, tillit og trygghet. Respekt handler om at vi har verdi fordi vi er den vi er, ikke på grunn av det vi eier eller gjør. Respekt handler om likeverd og viser seg i handling. Å akseptere hverandre betyr å godta hverandre slik vi er med våre personlige egenskaper, styrker, svakheter, holdninger og handlinger. Det er ikke greit å fordømme pasienter som ikke passer inn i "familien;omsorgsmiljøet" eller som sier noe som ikke passer inn i hverdagen og omsorgstilbudet. Personalet må kunne akseptere pasienten selv om de ikke aksepterer handlingene eller kommunikasjonen. Det er viktig å skille person og handling for å kunne akseptere hverandre.

Tillit og trygghet er viktig ved all psykiatrisk behandling og konstruktive samtaler. Ved posttraumatisk stresslidelse bør dette tillegges større vekt siden tillit og trygghet ofte er blitt ødelagt på grunn av traumene og omsorgssvikten. Traumer og grensekrenkelser kan ødelegge vår selvtillit og vår kontaktevne. Dermed har vi store utfordringer med å stole på oss selv og andre.

Selvfølelse er vår viten om og vår opplevelse av hvem vi er. Selvfølelse handler om hvor godt vi kjenner oss selv og hvordan vi forholder oss til det vi vet. Dette er kjernen i vår identitet. Vi kjenner på den sunne, velutviklede selvfølelsen på fornemmelsen av å hvile i seg selv, Vi er tilpass med oss selv. Vi har et trygt sted inne i oss hvor vi kan hvile i oss selv. Selvfølelsen er grunntonen i vår psykologiske eksistens og den kan utvikles hele livet. Selvtillit handler om det vi kan - om hva vi er dyktige til. Den er ofte tillært gjennom erfaringslæring. Når personalet skal hjelpe pasienter med psykologiske og sosiale problemer må denne hjelpen rettes mot å øke selvfølelsen - ikke selvtilliten. Utfordringen er å se forskjellene på selvfølelse og selvtillit.

Barn som har blitt krenket gjentatte ganger gjennom oppveksten får ikke selvfølelse men utvikler en enorm skamfølelse. Så mye skamfølelse at de leter etter å bli tilgitt og godtatt på alle mulige arenaer og - noen ganger - i destruktive relasjoner (som er lik "omsorgsmiljøet" i familien). Når det gjelder selvfølelse er det viktig å ivareta pasienten med god forsonende kommunikasjon uten kritikk. For å skape tillit og trygghet må pasienten og personalet ha god kontakt. Det vil si at det er takhøyde og handlingsrom for å snakke åpent om aktiviteter, vanskelige følelser og tanker. Det kan ikke være slik at pasienter skal bli avbrutt midt i samtalen med at "nei...vi vil ikke snakke med deg". Utfordringene i dagens helsevesen er å få personalet til å være lydhøre overfor pasienters meninger og årsaksforklaring på de ulike psykiske vanskeligheter.

Kunnskap om lidelsen og forståelse for at traumer er krevende å jobbe er viktig for å kunne gi god hjelp. I den psykoedukative delen, så er det viktig at pasienten kjenner lidelsen. Begge aktører i en samtale har ansvar for å informere og bidra til forståelse og minst mulig misforståelser. Da må begge aktører være villige til å samtale 2-vegs konstruktiv. Her er lytting og deling av innsikt viktig. Vennlig aksept er grunnleggende verdi i den sosiale omgangstonen som Personalet er viktig talsperson og forbilde for. Omsorg skal være en form for omsorg som fører til bedre selvfølelse for pasienten. I samtalen kan de dukke opp ubehagelige tanker og følelser som ingen av partene er forberedt på skulle komme. Da er det viktig at begge parter, og personalet spesielt, er opptatt av å skape trygghet og gjensidighet i samtalen. Dette er både inspirerende og lærerikt!

En rett omsorg forutsetter at pasienten ikke blir umyndiggjort eller irettesatt for de reaksjoner som kommer frem gjennom samtalens gang. Ofte har traumepasienter vokst opp i et familiemiljø; omsorgsmiljø uten takhøyde og en sort-hvitt tolkning av alle mulige innspill som ikke passer inn i familien og som gir en god stemning. Å gi pasienter skyld for dårlig stemning, negative utsagn og strekk i samtalerelasjonene er en uting og en gjentagelse av "barneoppdragelsen". Å være traumeterapeut er like utfordrende som å være traumepasient med tilknytningsskader.

Alle samtalepartnere må ha en holdning til pasienten som bygger på omsorg. Omsorg viser vi gjennom aktiv oppmerksomhet og ved å lytte til pasienten. Noen ganger kan enkle åpne spørsmål hjelpe som "hvordan har du det - hva trenger du nå". Dette heller enn å tvinge pasienten til å svare på en spørreskjema som trigger behov for trygge traumesamtaler. Omsorg handler om å vise engasjement og støtte pasienten. Det kan ikke være slik at Personalet her smale grenser for omsorg og sender "problemet" videre til akuttmottaket fordi de ikke har tid til en konstruktiv støttesamtale. Hva som er godt nok omsorgsmiljø bør defineres av pasienten og ikke noe overleger som ikke kjenner pasienten.

Omsorg viser vi gjennom det vi gjør og hvordan vi samtaler med pasienter og andre i vårt nettverk. Ekte omsorg gir en følelse av fellesskap og tilhørighet. Pasienten kan oppleve å være akseptert og likeverdig i omsorgsmiljøet  - i terapien eller på døgnenheten. Omsorg har en positiv terapeutisk effekt på psykiske problemer når den kommer til utrykk på riktig måte. Hensikten er å skape trygghet. Dette vil si at alle helsearbeidere skal bidra til bedre omsorg for traumepasienter med tilknytningsskade. Omsorg er ikke kun forbundet med opphold på Akuttmottak eller Lukket avdeling.

3. Vennlig aksept når vi jobber med kognitiv utvikling.

"Den som i sannhet skal lykkes å føre et menneske til et bestemt sted, må først og fremst passe på å finne ut hvor den andre er, og begynne der". Søren Kirkegaard.

" Den som glemmer fortiden er dømt til å gjenta den" Elise Wiesel.

Selv om den traumatiske hendelsen virker fjern, kan en merke symptomer i nåtiden. Når vi skal bearbeide traumer, er det vanlig at behandlingen forsterker det vi kaller for flashback, DVs at traumene plutselig dukker opp igjen i vår hukommelse og skaper psykiske symptomer. Det samlede symptomtrykk utgjør diagnosen PTSD - komplex. En slik diagnose avstedkommer spesielle holdninger og forestillinger til oss som pasienter fra personalet i DPS-et. Vi bli sett på som kompliserte og vanskelige og vi nektes døgnplass.

En sake er at personalet forakter oss traumepasienter med tilknytningsskade. Faktum er at vi også forakter oss selv etter traumene. Vi deler de negative grunntankene om at "jeg er ikke noe verdt", " alt er min feil" og "jeg har gjort noe skammelig". Sagt på en annen måte "du har selv skylden for din traumevirkelighet og strekket i samtalerelasjonene". "Vi vil ikke hjelpe deg med dette" (overlege DPS Døgn).

"Et levende menneske kan ikke tenkte uten å føle, og ikke føle uten å tenke" Nina Karin monsen.

Kognitiv terapi tar utgangspunkt i måten vi tenker på. Ordet kognitiv har med aktiv erkjennelse, forståelse og undersøkelse å gjøre. Kognisjon er betegnelsen på den kontinuerlige bearbeidingen av informasjon som foregår i hjernen.  Erkjennelse får vi ved å bruke våre tanker. Tankene spiller en betydelig rolle i utvikling og opprettholdelse av en posttraumatisk stresslidelse. På grunn av traumene - traumenarrativet - kan vi få tanker, følelser og handlinger som styrer vårt liv på en problemskapende måte. Dette må alt Personale på DPS forstå før dere dømmer pasientene til taushet eller fratar traumepasienter rett til helsehjelp etter påstander om "ikke nyttiggjøre seg behandlingen" og "kommer i konflikter med alle som prøver å hjelpe henne".

Den måten vi tidligere har taklet traumene på (flykte, fryse fast livredde, forklare og involvere), vil ofte gjenta seg i framtiden. Gjennom kognitiv terapi hos behandler eller i miljøterapi, prøver vi å få et mer gjennomreflektert forhold til traumene og de tanker, følelser og handlinger (og beredskap) de har skapt. Dette må vi kunne gjøre sammen med sterke og kunnskapsrike samtale partnere som ikke dømmer oss før vi får begynt. Det finnes bare lokale sosiale interaksjoner mellom mennesker. Miljøterapiens arbeidsfelt er dermed mellommenneskelige samspill. Dette vil ha stor betydning for traumepasienter med tilknytningsskade - å eksponere seg og sine tanker i et miljø hvor det er handlingsrom for gode sosiale tilknytninger. Ikke nekte traumepasientene helsehjelp på grunn av den utfordrende tilknytningsskaden (som er et resultat av en barndom i ekstrem omsorgssvikt). Når dette får lov til å skje, representerer dette handlinger som gjentar barndommens barneoppdragelse.

En passiv objektivisering av pasienten som "krenkbar" og "ikke har nytte av behandlingen" , gjør det svært utfordrende å få til et likeverdig samarbeid. Likeverdig samarbeid sammen med akseptert likeverdighet, er sentrale prinsipper i kognitiv terapi. Samarbeidet skal være likeverdig og inkluderende og sammen med pasienten. I dette samarbeidet snakker behandler eller samtalepartner med pasienten. De snakker ikke til pasienten - irettesetter og kritiserer. Å jobbe med pasienter er heller ikke omgangstonen. Likeverdig, inkluderende og involverende er suksesskriterier.

Utgangspunktet i kognitiv terapi er at emosjonelle problemer aldri er fri for tankeprosesser. Traumene sitter fast i tankene våre. Kognitiv omstrukturering av negative traumatiserende tanker kan gjøres ved hjelp av objektive reflekterende analyser i konstruktive samtaler. Symmetri er fokus. Det antas at hvis pasienten argumenterer mot sine negative traumer i reflekterte samtaler om igjen og om igjen, så blir de negative tankene progressivt svakere.

Pasientens virkelighetsforståelse forankret i traumenarrativet er utgangspunktet for terapeutisk endring. DET HANDLER IKKE OM KONFRONTERING, men om å reflektere for å finne ut og avdekke om meningsinnholdet i tenkningen styrer pasientens liv. I kognitiv behandling og samtaler er det mangfold av sannheter og kunnskap for å komme videre mot mål. Antakelsene ser ut vil å være at jo mer komplekse kognitive modeller, desto nærmere en virkelighetstro beskrivelse av pasientens tankeprosesser er man kommet. Fagpersoner sitter altså ikke på sannheten eller Ekspertisen. I kognitiv terapi rettes oppmerksomheten mot:
- traumenarrativet og den sosiale konteksten i "familien"
- hvordan traumene ble forankret og hvordan det påvirker pasientens liv i dag
- reflektere over negative traumatiske tanker for å utforske om det kan være andre måter å tenke på
- erkjenne hvilke "problematferd" som er et resultat av at pasienten er retraumatisert (skader, ulikker, tragedier som kan skje, negativ atferd andre viser pasienten, ingen viser forståelse osv).
- automatiske taker - som bare kommer uten styring
- grunnantakelser som er byggesteinene i våre holdninger og atferd. Styrer følelser og tanker.
- leveregler og beredskap
- mestringsstrategier som kompenserer for "komfortsonen"
- handlingsrom for feiltolkninger og tankefeil uten at vi blir konfrontert, irettesatt eller kritisert
- det utfordrende ansvaret

Vårt indre psykologiske liv ser sosialt konstruert. Vi organiserer konstruksjonene slik vil opplevde omsorgsmiljøet i familien. De sosiale skjema består av trossystemer om en selv og ens relasjon til andre av typen "jeg er verdiløs" og "jeg er et offer". Slike trossystemer kalles ofte for grunnleggende antagelser og kjerneoppfatninger og blir etablert tidlig i livet som et resultat av barneoppdragelsen. Våre forklaringer av egne og andres tanker, følelser og handlinger er avgjørende for de trossystemene vi etablerer og vi leter etter alternative forklaringer når vi opplever at vi ikke strekker til. Vi mennesker er aktive og utforskende. Det vil si at følelser, kognisjon og handling utgjør en enhetlig psykologisk prosess. Behandlingsplanen må avspeile denne situasjonen.

4. Behandlingsplanen forankret i kunnskapsbasert praksis.

Kunnskapsbasert praksis har følende elementer i sin base.
- Erfaringsbasert kunnskap. Erfaringer med ulike behandlingsmetoder og samtalepartnere i og utenfor døgnenhet og akuttmottak
- Brukermedvirkning - brukeres psykoedukative kunnskap og involvering. Behandlere skal jobbe sammen med og snakke med pasienten. Ikke jobbe med og snakket til. Det er viktig at personalet reflekterer over disse elementene
- Forskningsbasert kunnskap. Jeg har lest hauger med fagbøker og forskningsartikler om temaet traumebearbeiding, tilknytningsskade, kognitiv terapi osv.
- Kontekst. Viktig å være oppmerksom på at prosesser kan forstås på ulike måter avhengig av ståsted.

Hjernen vår utvikler seg i sameksistens med andre selv og omsorgspersoner. Vi utvikler etter hvert en buffer mot smerte, tap, svikt og vold. Traumepasienter lever i en overveldende frykt etter foreldreatferd og vi kan utvikle såkalte kjølige emosjonelle trekk. Vår evne til å knytte gode emosjonelle bånd har blitt svekket. Vi speiler omsorgsmiljøet hjemme. Frykten for å bli straffet om igjen og om igjen har en sosialiserende virkning (hemming) for ulike traumepasienter. Det er derfor viktig å ha fokus på dette helhetlige bildet:
- Psykiske problemer og hvordan behandle lidelsen med ulike psykodynamiske metoder
- Sosiale problemer og hvordan bygge sterkere sosiale tilknytninger, nær bånd og gode relasjoner
- Verdimessige problemer relatert til identitet og oppfatning av meg som medmenneske, pasient, arbeidssøker - roller i ulike situasjoner. Fokus på gjensidig respekt, tillit, trygghet og nytte av samtaler
- Fysiske problemer. Fysisk overaktivering (utmattet både fysisk og mentalt), fysisk aktivitet, kosthold, avslapning, medisiner osv

Psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse samt impulsstyrt atferd. Jeg vokste opp med en psykopat. Vår hjerne er over-aktivert - angstsystemet og området for sosiale tilknytninger er helt utkjørt og kollapset. Atferd som tidligere har blitt staffet, aktiverer vår frykt i dag. Jeg lever i en uendelig runddans av frykt (livredd, panikkangst), skamfølelse etter alle krenkelsene og en uendelig ubehagelig frykt for å bli straffet for alt jeg gjør, sier og er. Slik min mor var ute etter å ydmyke meg og straffe meg for et stort mangfold av handlinger og situasjoner. Tidligere traumatiske tilknytninger har resultert i en krenket selvfølelse, utviklet empati og gitt forstyrrelsen mening. Jeg flykter ofte tilbake til komfortsonen;skammekroken her hjemme i min stue. Jeg er overaktivert for angst og det preger min atferd i møte med nye ukjente voksne og nye situasjoner. 

Behandlingsplanen må være helhetlig i den forstand at den skal helbrede hele kroppen:  
-  utvikle mestringsstrategier i kognitiv behandling i samtaler 1-1 og i gruppe (stabiliseringskurs)
- innleggelse på Døgn i form av BET-behandling eller Avtale om brukerstyrt seng
- fysisk aktivitet og trening av muskler og kondisjon hver dag
- Mindfullness og avslapning. Inkludert nok søvn
- kosthold og medisiner
- støttesamtaler fra kommunale samtalepartnere og støttekontakter er viktig
- få nettverket rundt til å fungere - fastlege, NAV rådgiver, familien, vennene, naboene, potensielle arbeidsgivere, kollegaer osv
- samtaler i sosiale medier gjennom blogging, Twitter, Facebook, Linkedin, Google
- arbeidsavklarende aktiviteter som jobbsøkeprosesser, skrive masterprosjektoppgave om kommunikasjon i sosiale medier
- relasjonstrening og eksponeringsterapi
- kulturopplevelser med venner og potensiell støttekontakt
-osv Trene på situasjoner og personer for å bygge opp området for sosiale tilknytninger i hjernen (hippocampus)

Som en ide videre: Sikre at alle involverte i behandlingsplanen er omforente om mål. Ikke tre målene og forventninger ned over hodene på folk. Pasienten er likeverdig samtalepartner. Dette er forankret i lovverket, men allerede glemt i Psykiatrien i landets ledende Helseforetak.  Slik er det mulig å kommunisere godt gjennom konstruktive samtaler og løsningsorientert dialog. Unngå å informere og kontrollere slik overlegene på DPS-et gjør i dag. De vil ikke gi meg en objektiv vurdering av min helsetilstand og livskvalitet. Viktig å huske at kognitiv refleksjon gjøres best i fellesskap. Da kan vi utfordre hverandres virkelighetsforståelser. Mest komfortabelt er det om samtalepartnere stiller åpne spørsmål.  Positiv påvirkning er viktig - best påvirkning får vi gjennom 2-vegs samtaler.

Å bli møtt med vennlig aksept gjør underverker og burde være akseptert fremgangsmåte. Det er det dessverre ikke på DPS Døgn i dag. Autopiloten er innstilt på konfrontasjoner og irettesettelser med antagelser om at jeg er en negativ og misfornøyd traumepasient med tilknytningsskader som er VANSKELIGE. Diagnosen har gitt Personalet en slags rett til å ikke praktisere folkeskikk (hilse, vise respekt, tillit, ydmykhet, stille åpne spørsmål osv). Jeg trenger heller anerkjennelse, gjensidig respekt og tillit og gjensidig troverdighet på "ekspertrollen" på min lidelse og hva jeg har behov for av samtaler og omsorg. Jeg er heller problemet de ønsker sendt videre til akutten. De forsøker å nekte meg helsehjelp ved å stille spørsmålet om jeg "egentlig vil det selv"? Personalet har nok med seg selv osv jmfr tidligere bloggposter.

Målet med all kommunikasjon er dialog og transformerende samtalepartnere med selvinnsikt. Hvordan kan vi ellers finne frem til sannheten og den beste behandlingen for meg i min uverdige traumevirkelighet. Jeg har evig nok med senskadene etter en uverdig omsorgssvikt, om jeg ikke må oppleve denne barndommen om igjen når jeg ber om hjelp i DPS Døgn. Forskningen anbefaler at:
- refleksjon over tenkningen relatert til traumenarrativet bør inngå i en syklus med eksponering i sosiale relasjoner
- når pasientens emosjoner blir oversatt til ord i samtaler, gir det pasienten mulighet til å reflektere over følgelsen i en trygg setting. Da kan vi sammen konstruere ny mening og evaluere egne emosjonelle erfaringer. Dette er ikke like enkelt å få til i aleneheten.
- målene bør være spesifikke, målbare, aksepterte, realistiske og tidsavgrensede. Akkurat slik Nav forventer ifb med videreføring av Arbeidavklaringspenger

Tanker og handlinger kan best undersøkes og testes i reelle situasjoner - i eksponeringsterapi (BET) og i situasjoner på Døgnenhet. Det kan være slik at trygghetsstrategiene på kort sikt gir lite uttelling på lang sikt siden de bidrar til å opprettholde angstproblemene i det sosiale skjemaet knyttet til traumevirkeligheten. Poenget med refleksjonen er å sammen erfare hvilke tanker som påvirker gitte følelser og handlinger i ulike problemsituasjoner. Og at det finnes altervative mestringsstrategier for ulike sosiale situasjoner og relasjoner. Dette kalles også for mestringseksperimenter. Og så kan vi trene og reflektere til traumene ikke påvirker meg i like stor grad. Jeg blir mer sosial, får flere trygge møteplasser og komfortsoner, og jeg trenger ikke å flykte unna situasjoner som tidligere var forbundet med straff, ydmykelser og nye krenkelser.

Å oppleve anerkjennende likeverdighet er rett og slett å bli behandlet som på likefot som en hvilken som helst annen pasient. Av de pasientene som Personalet på DPS Døgn liker å snakke med og som får plass når som helst det måtte passe. De kan nyttiggjøre seg behandlingen side personalet kan snakke til dem slik de vil, uten at pasientene kommenterer dette. For noen trenger fokus på oppdragelse, døgnrytme og mat. Andre pasientgrupper helt annerledes aldersadekvat helsehjelp og reflekterende støttesamtaler. Det er bare så synd at Psykiatrien i landets største Helseforetak ikke rommer oss alle. Min skjebne er allerede bestemt av et antall overleger jeg aldri har snakket med. De er mer opptatte av å la seg provosere over mine kommentarer via min behandler. Snakk om Profesjonalitet!!

Følg meg gjerne på @emmahansen1963

Når velviljen og moralen forsvinner, så har jeg det ikke bra :-(

" Ser vi ikke verdien i et annet menneske, har vi mistet noe verdifullt". @45something.
" For det handler om å leve, det handler om å gi" (ukjent).

Det har vært 3 hektiske sommer uker i sosiale medier. Mange er engasjert i helsesaker og vi har mange kjent på ubehaget når de vanskelige historiefortellinger ( "min erfaring") deles med alle 800 følgere på min TW-feed. Stadig flere tar mot til seg og deler av sin erfaring. Dette er nyttig innsikt vi alle håper politikere og helseminister får med seg.

En gjenganger har vært hvordan diagnose kan gi ungdom i alle aldre merkelapper som skygger for den egentlige smerten og uverdige traumevirkeligheten ungdommen befinner seg i. Hvordan kan vi bli bedre på å se signalene? Hvilken rolle har helsepersonell i slike situasjoner?

Denne bloggposten bygger på de mange gode samtalene. Alle innsiktene som er delt og ulik forskning og kunnskapsformidlere omkring de ulike tema, er inkludert i erfaringene. Sånn sett er dette en felles kunnskapsplattform - bygget på sosial kompetanse. " Noen mennesker er modigere og rakere i ryggen enn de fleste. Bøyer meg i støvet"@45something.

Denne bloggposten er også en fortsettelse av verdidebatten jeg startet i bloggpost 1. Bloggen har nå over 1060 lesere og jeg får uendelig mange gode kommentarer på Twitter. Temaene denne gang er:

1. Om Pasientrollen og den vanskelige diagnostiske merkelappen. Hva den trigger av holdninger, kommunikasjon og atferd. Hvordan kan vi se identiteten og smerten i bakgrunnen?
2. Utvikling av identitet, jobbrelaterte muligheter og ressursfylte tilstander: "Jeg vil gå med overskudd, ikke på trygd"!
3. Retoriske valg i fravær av empati. Fra Henvisning til avvisning i det offentlige rom når den gjensidige tilliten uteblir.


1. Om Pasientrollen og den vanskelige diagnostiske merkelappen.

Pasientrollen er definert ved et sett av negative kjennetegn, symptomer, problemer og mangler som skyver positive kjennetegn ut av oppmerksomhetsfeltet. Dette er ikke kilde til opplevelse av personlig verdi. Samlet sett oppleves dette som en urimelig sosial nedvurdering. Dette er et dårlig utgangspunkt for selvverdsetting muligheter for positive sosiale tilknytninger og anerkjennelse i fellesskapet. Behandlingsapparatet har inngrodde holdninger og forestillinger til kategorier av pasienter - som traumepasienter med tilknytningsskade.

Selvopplevelsen formes av vår samhandling med andre. En gjensidig tillit og anerkjennelse er viktig for å utvikle selvtillit og tiltro til verden rundt oss og oss selv. Vi mennesker lever i sameksistens med andre mennesker i vår sosiale nettverk. Vi har en slags absolutt avhengighet av hverandre.

Pasienter er som andre mennesker - vi har en identitet basert på positive verdier og intensjoner på tvers av tid og situasjoner. Diagnosen vår skygger for vår positive identitet, og våre positive egenskaper kan fort bli brukt mot oss i henvisninger og inntaksmøter: "Du har selv skylden for dine opplevelser, og siden du har så høyt intellektuell kapital, burde du forså hvordan og finne ut av dette selv". Dps Døgn, som gjennomgår Opplæring i kognitive verktøy, for å få pasientene til å ta mer ansvar for sin egen helse. Så galt kan det bære av sted.

Vår selvanseelse er også et resultat av hvordan andre reagerer på oss i den sosiale situasjonen rundt oss. Som traumepasient har du ofte en bakgrunn med ekstrem omsorgssvikt som nå utrykker seg i form av: Å være så livredd for personer og situasjoner at du helst vil flykte, fryse (holde deg fast i sofaen eller sengen), argumentere for vår rett til å "leve" og til å få helse hjelp. Vi er i en boble hvor du fysisk sett ser ut som om du er helt uinteressert i hva som foregår rundt deg, du ser sur ut og du klarer ikke å se noen inn i øynene. Når personalet skriver at " hun ser så misfornøyd ut at jeg ikke tok kontakt", så er dette en grov form for avvisning av nødvendig helsehjelp og forståelse for lidelsen.

Samme opplevelse sitter man igjen med når en Henvisning blir avslått med ordene "hun føler seg retraumatisert og avvist" - som eneste forklaring på hva DPS Døgn ikke vil hjelpe meg som pasient med. Slike negative antagelser uten kobling til virkelig opplevelse - hos meg som pasient - gjør mye skade på selvfølelsen og selvtilliten. At påstandene er usanne og tatt ut av en virkelighet, gjør saken alvorlig. Det vi traumepasienter gjør nå, er at vi roper på er mer omsorg. Noen av oss har ikke sluttet med å ønske oss mer omsorg fra "far eller mor". Personalet på landets DPS-er har en viktig voksen-rolle å tenke gjennom når de skal hjelpe traumepasienter.

Vår selvfølelse formes i nære relasjoner og av ulike omsorgs- og voksenpersoner. Når vi snakker om tilknytning, refererer vi vanligvis til hvor nær vi står andre mennesker, hvor nær vi er knyttet til en venn, til en i familien, til en kollega, kjæreste eller til en behandler og samtalepartner i DPS Døgn. Vi vil gjerne etablere vennskap, partnerskap og gode opplevelser i ulike sosiale situasjoner.

Tilknytningsatferd kan forveksles med temperament hos barn, og med personlighet hos voksne. De tilknytningene vi opplevde som barn i nære relasjoner, blir modeller for hvordan vi tilknytter oss og blir avhengige av andre personer som voksen. Vi søker etter nærhet og en trygg havn ved stress, ubehagelige sosiale opplevelser og en trygg base å utforske verden fra. Mitt mål er å bedre min tilknytning til relevante personer i og utenfor helsevesenet. Helt frem til jeg er i mål med behandlingsprosessen og fungerer i en ny jobb.

Vi ønsker alle åpenhet og gjensidig respekt mot felles forståelse av situasjonen. Dette er et av de viktigste utgangspunkt for selvverdsetting. Vi trenger da at omgivelsene anerkjenner våre behov. Rent profesjonelt betyr det at overleger og sykepleiere i Inntaksmøtene må vise til sosial kompetanse og vilje til dialog. Dette for å få den rette forståelsen for krisesituasjonen og lidelsen, og for å gi et hensiktsmessig svar på Henvisning.

En utelukkende tekstanalyse fra jorunaler ett år tilbake i tid er ikke god nok bakgrunn - siden disse er skrevet med utgangspunkt i subjektive holdninger til traumepasienter med tilknytningsskade. At overlegen oppleves som "urimelig streng og negativ til at traumepasienter skal være innlagt på Dps Døgn" gjør ikke situasjonen bedre for pasienten.

Slik "urettferdig opplevd avvisning" utvikler en angstberedskap, vaktsomhet og mistenksomhet som ødelegger for alle samtalerelasjoner i og utenfor DPS Døgn. Det er viktig at overleger er oppmerksom på dette fenomenet. Hva med å gjennomføre en konstruktiv samtale for å reflektere over tidligere erfaringer og nåværende behov? Dette er en bedre opplevelse enn å drive med skyttegravs-mail-skriving av viktige erfaringer som bør revurderes i samtalene i Inntaksmøtene.

Det er like mange ulike oppfatninger av samtaler og situasjoner som det er aktører. Og så har verden gått frem over det siste året. Det er krevende å få listet opp alle negative holdninger, forestillinger og fantasier om hvordan jeg som traumepasient evnt. skaper dårlig stemning i DPS Døgn - fra en fersk overlege du aldri før har snakket med. Oppfordring: Prøv å gå noen dager i mine sko. Og så kan du se hvor bra du har det etter dette. Historien og mønstrene gjentar seg i Behandlernettverket i landets største Helseforetak. Døpt om til "Grotesk divisjon for Helsevern hvor pasienters beskyttelse og sikkerhet mot utilbørlig kommunikasjon og atferd ikke er ivaretatt". Dette er også lovbrudd.

2. Utvikling av identitet, jobbrelaterte muligheter og ressursfylte tilstander. "Jeg vil gå med overskudd - ikke uføretrygd."

Ingen liker å bli tatt med buksene nede. Men hvorfor skal vi medmennesker ha tillitt til overleger og ansvarsvakter med makt - som ikke en gang erkjenner åpenbare feil? Fakta om uverdige opplevelser hjelper ikke for dem som ønsker å tro at traumepasienter med tilknytningsskape skaper dårlig stemning og negative opplevelser for personalet. Det viser seg gang etter gang, at å dele negative erfaringer blir sett på som kritikk og feil. Da er pasienten blitt definert som negativ for lenge siden (om mindfulness i samtalerelasjoner, bloggpost 3). Dette er nomenklaturet som gjelder i Psykiatrisk Helsevern i landets største Helseforetak.

Vi har samtalt om mediedekningen omkring Øygard-og Christoffer saken på Twitter. Et spørsmål som dukket opp var: "hvor mye tåler et menneske før det bryter sammen" av utilbørlig atferd og kommunikasjon? Jeg har stilt dette spørsmålet til behandlernettverket i landets største Helseforetak, men ikke fått noen svar.

Jeg kjenner selv at jeg er på grensen av hva jeg tåler nå som jeg stadig vekk bli konfrontert og irettesatt av overleger jeg aldri har snakket med, og som hardnakket avslår min Henvisning om plass i døgnenhet med "opplever seg retraumatisert og avvist". Dette er kjernen i min traumevirkelighet brukt mot meg på mest ubehagelige måte. Der jeg må forsvare meg på mobiltelefonen ute i det offentlige rom (her gjelder tydeligvis ikke taushetsplikten for nevnte overleger?).

Vi higer alle etter anerkjennelse, positiv identitet og stabilitet. Slik kan vi føle velbehag og en sammenhengende selv. Vi får vår evne til å vise tillit i relasjoner gjennom konstruktiv dialog, refleksjoner og samhandling. Gode samtaler er det mest kraftige "verktøy;medium" til å påvirke til positive holdninger, forestillinger og atferd. Tillitskapitalen er viktig å ha i bakgrunn når vi utfordrer systemet og ønsker å bidra til læring. Dette er et godt supplement til opplæringsprogrammet om "tryggere traumeterapeuter" som går helseforetakene rundt.

Vi ønske oss alle gode sosiale relasjoner, og vi mobiliserer det vi kan av kommunikasjonsbudskap for å øke vår sosiale mobilisering. Arbeid har en dokumentert helsefremmede faktor. Å være i arbeid er identitetsskapende og en livsrolle som er sentral for alle mennesker. Det øker vår selvverdsetting når vi er i en jobb vi trives i, og med gode jobb- og sosiale relasjoner. Vi øker vår kapasitet for sosiale tilknytninger og vi får et samlet sett større nettverk.

Når vi opplever økning av anerkjennelse og selvverd på ett nivå, så øker det for flere nivåer. Dette er nettverkseffekter hvor 1+1=10. Omvendt: Om vi mister anerkjennelsen på ett nivå, så øker risikoen for tap på flere nivåer. Dette gir dårlige kår for utvikling av selvtillit og selvrespekt - alt dette vi ikke fikk som barn, og som vi sliter med omformet som tilknytningsskader fra ekstrem omsorgssvikt. Vi som har jobbet hardt for å få utdanning og arbeid, vil få positive resultat for selvverdsetting om vi kommer tilbake til arbeid så fort som mulig. Vi utvikler nye mestringsassosiasjoner når vi gradvis klarer å fungere i ulike jobb-relasjoner og - situasjoner. 

Arbeidstrening er god behandling. Og hva som gir bedre selvtillit og livskvalitet er ulikt for alle mennesker. Hva som er god livskvalitet, er opp til hver enkelt å definere. Det kan ingen andre gjøre for deg, uten å samtale med deg. Å ikke være anerkjent nok til å ta avgjørende veivalg for eget liv og egen helse, svekker anerkjennelsen ytterligere. Omfattende tap av anerkjennelse truer individets psykiske integritet på samme måte som organisk sykdom truer kroppens reproduksjon. Mine indre modeller for sosiale relasjoner blir utfordret av overleger og byråkrati, når jeg som traumepasient forsøker å ta ansvar for behandling og forberedelser til å komme tilbake til arbeidslivet.

Vi konkurrerer om å være ekspert på min helse. Jeg er opptatt av mine rettigheter, og blir avvist med tilsnakk og konfrontasjoner om at "du må være fornøyd med det tilbudet du får på DPS". Nå har jeg vært alene i skammekroken i 4 uker uten å snakke med noen andre enn denne sinte overlegen på DPS. Rettigheter er et sett av anonymiserte tegn på sosial respekt (Eirik Falkum 2011). Her kan alt personale bidra. Å stadig oppleve å bli ekskludert fra et behandlingsmiljø fordi "noen har snakket sammen", bidrar bare til å forsterke den negative merkelappen som tilknytningsskaden gir.

Tap av rettigheter, sånn uten å få noen konstruktiv forklaring, gjør at atferden samlet sett oppleves som utilbørlig krenkende og urettferdig. Jeg viser tillit, formidler min traumevirkelighet, tar initiativ for å løse opp i misforståelse og utfordringer og for å sitte igjen med et - for meg - rettferdig "samlet etterlatt inntrykk" av alt som har vært skrevet og sagt om meg de siste årene. Dette har blitt en utmattende kamp, og jeg er nærmere en kollaps enn noen gang.

Meningen var at jeg skulle bruke sommeren til å lade batteriene, i et miljø med muligheter, for å øke toleransevinduet og få gode erfaringer med sosiale tilknytninger. Utredningsprosessen er over for meg. Mange overleger har vært på banen og gitt sine råd. Den nye overlegen på DPS overkjører dem alle. Meg inkludert.

Denne kampen om anerkjennelse bidrar nå til å opprettholde min totale psykiske lidelse. Jeg trenger lenger tid for å bli rustet til å ta fatt på jobbsøk- og arbeids-prosessene. Jeg opplever det motsatte av aktiv lytting til meg som pasient og min "fortelling". Det hjelper ikke med oppklarende mailer, når viljen til å samtale og forstå ikke er tilstede. Verdier som likeverdighet, velvilje og ønsket om å bidra til helsehjelp er ikke tilstede i Inntaksmøtene i landets største Helseforetak.

Jeg forstår at det å samtale med meg, er med på å bryte ned fordommene til traumepasienter med tilknytningsskade. En tekstanalyse hvor "medisinsk rådgiver/overlege" leser de jorunalrapporter som passer inn i det bildet DPS Døgn har skapt om meg, ikke alle vurderinger og kommentarer til jorunal for hele perioden, bidrar til å gjøre min prosess unødvendig uverdig. Hvor kan jeg få beskyttelse mot dette? Mine pårørende blir avvist med taushetsplikten. Ingen vil snakke med meg for å finne løsninger utenfor Personalet "komfortsone".

"Det er mellom mennesker sorg kan minskes, ubehaget reduseres og glede kan forstørres" @45something. "Du må ikke finne deg i å bli håndtert på denne måten "@anonym.

Forskningen anbefaler at man ser på "muligheter for å finne terapigevinster basert på anerkjennelse i ulike interaksjoner og situasjoner" (Eirik Falkum, 2011). Tap av anerkjennelse øker den psykiske lidelsen og forstyrrer personens utvikling. Det vil ta lenger tid å komme tilbake til arbeid, siden våre modeller for gode nye jobbrelaterte interaksjoner er redusert. Min selvopplevelse og mentale helse har fått seg et skikkelig skudd for baugen.

3. Retoriske valg i fravær av empati. Fra tekstanalyse til avslag på Henvisning om opphold i Døgnenhet.

" Da falt det hele platt til marken som retorisk valg, ikke empati"@45someting.

Rent retorisk bruker vi alle tekst, bilder, lyder og alt vi setter i scene for å få oppmerksomhet. Vi snakker i symboler og bruker bilder for å formidle holdninger og atferd. Vi ønsker alle å få frem våre saker på best mulig måte. Det er viktig at kommunikasjonsbudskapet fanger oppmerksomhet og gjør målgruppen vennlig innstilt til oss og saken. Vi tilpasser vårt budskap til den ekspertrollen vi har. Idealet er dialog, refleksjon og en debatt som sikrer etisk kommunikasjon og skaper premisser for å lykkes. Dette påvirker den totale opplevelsen av behandlingsprosessene som foregår på DPSet i landets største Helseforetak.

Det er naturlig å stille følgende spørsmål til medisinsk rådgiver/overlege ved DPS: Er du en del av problemet, eller løsningen? Hva ligger i lisensen til å praktisere som overlege?

Om vi skal benytte oss av tekstanalyse, så må vi kunne forutsette at analysen og teksten er sannferdig. Konklusjoner basert på negative holdninger og forestillinger, kan knapt beskrives som sannferdig når de oppleves uverdig urettferdige og strenge. Å bli avspist med "opplever seg retraumatisert og avvist"- når historien og alle jorunalnotatene de siste 6 mnd viser noe annet, er ikke til å holde ut i min traumevirkelighet, utmattelse og ensomhet. To adjektiver som gjør krisesituasjonen større.

I det retoriske perspektivet finnes det spilleregler for å utvise etiske regler for dannelse og moral. Eller rett og slett praktisere folkeskikk (på godt norsk). Det å utvise velvilje, sannferdighet, respekt og bidra til noe positivt er viktige verdier. Alt vi sier og gjør må tåle dagens lys i den stadig mer åpnere og tilgjengelige sosiale verden vi omgås i.

Samlet etterlatt inntrykk = omdømme; Ethos. Ethos er selve beviset på dannelse og sier noe om å:
- vise til praktisk kunnskap om behandling av traumepasienter med tilknytningsskade. Forstå lidelsen som er utfordrende og komplisert for både pasient, behandler og samtaleperson.
- utvise tillit og velvilje. Som å være villige til å utfordre etablerte negative holdninger og forestillinger til traumepasienter.
- være en positiv karakter. Det vil si at konfronterende og irettesettende telefonsamtaler i mitt eneste trygge møteplass; miljø er helt uakseptabelt!!
- demonstrere god vilje med å ville ta dialog om løsninger som supplement til tekstanalyse.
- bidra til å konstruere et positivt inntrykk av meg som behandlingstrengende pasient. Jeg går vel ikke til dette skrittet å be om hjelp uten å være nødt til dette?
- viser anerkjennelse og erkjennelse. Forstå lidelsen og vise til evne til å forstå og finne løsninger. Det å bli avvist på en brutal måte på mobilen ute i det offentlige rom er ikke akseptabelt i denne sammenheng.

Trenger overleger og sentrale nøkkelpersoner i Inntaksmøtet i landets største Helseforetak oppdragelse og opplæring i dannelse og det å utvise profesjonalitet? Eller er det greit at sentrale personer får fortsette å bygge opp omdømmet om at "pasientene dør fordi de blir oversett av personalet". Kan et sykehus i landets største Helseforetak leve med dette omdømmet?

Det ligger ikke i min families gener å gå på uføretrygd. Vi har alle en karriere å være stolte av. Jeg ble i juni lovet en tillitsfull objektiv vurdering av behov for plass på døgnenhet i sommer. I stedet ble jeg møtt med:
- negative holdninger og forestillinger til meg som pasient basert på tekstanalyse av noen jorunalnotater. Ingen pørsmål og hva slags hjelp trenger du nå?
- uvilje til dialog, samtale om løsninger og til å svare på bekymringsmeldinger fra pårørende. Jeg blir konfrontert og irettesatt ute i det offentlige rom med jorunalnotat fra min behandler jeg ikke har sett.
- ingen vilje til å forstå min totale smertevirkelighet og behov for helsehjelp. Utallige telefoner og mailer til tross: ingen respons fra DPS Døgn. Jmfr Helsepersonelloven.
- ingen vilje til å følge Veilederen for Henvisninger (Helsedirektoratet) med fokus på totalt symptomtrykk og manglende livskvalitet
- ingen vilje til å gi meg skriftlig avslag på Henvisning, slik at jeg kan ta i bruk mine klagerettigheter. Jmfr Pasient-brukerrettighetsloven.

Summen av denne påkjenningen er en større krise, og jeg lurer på om de ikke vil at jeg skal ha det bra. Og hva skal vi med lovverket når sentrale nøkkelpersoner er mer enn villig til å sette dette til side for å kunne iverksette sine fordommer og mangel på vilje til å praktisere den helsehjelpen de har lisens til å praktisere?

Dette er helt motsatt det jeg opplever med mine samtalepartnere i sosiale medier. Her dyrker vi den gode samtalen (jmfr forrige bloggpost under), og tilbakemeldingene er:
- "Fine deg som morer, gleder, deler, inspirerer og gjør meg tankefull"@45something
- "Min dør, mine ører er åpne for alle mulige innspill" @jonasgahrstøre
- "Hvordan skal jeg forstå dette?" @anonym

 Livskvalitet er noe hver enkelt av oss bærer i seg. Ikke noe som kan defineres av andre. Selv ikke medisinsk rådgiver/overlege DPS i landets største Helseforetak. "Det som skremmer meg er hvor flinke folk er til å skjule problemene, eller hvor lite de velger å se". Hvor stort symptomtrykk mener dere jeg "må tåle"? Jeg har det helt fryktelig!!

Medmenneskelighetens mangfold utrygt gjennom vilje til konstruktive samtaler.

Om likeverd, verdier og verdighet!

Om alt fra å se signaler på omsorgssvikt, via fokus på erfaringskompetanse - til det glade vanvidd i agurktiden i sosiale medier. For en mangfoldig gruppe med 710 følgere.

Jeg vil starte denne bloggposten med å sende noen ord til vår alles store helt og medmenneske Nelsom Mandela "If you talk to a man in a language he understands, that goes to his head. If you talk to him in his language, that goes to his hart".

Kort oppsummert: Nyansert og mangfoldig meningsutveksling og kunnskapsdeling på Twitter og andre sosiale medier:

Det har vært 2 hektiske uker i sosiale medier og Twitter spesielt i Helsetjenestens ånd. Vi er en bred sammensatt gruppe som har engasjert oss i den gode sak. Vi er i opptakten til valgkampen og det hagler med, alt fra gode ord og lovnader, til skremmeskudd fra dagens regjering om et evnt. blått alternativ til dagens helsepolitikk. Mange pasienter vil ha endring og prioritert behandling.

Det har samtidig vært mange triste historier å lese i form av bloggposter og artikler om barn som lever i omsorgssvikt og trenger trygge voksne. Vi har hørt om hvordan systemet kan se ut for disse barna. Hvordan en diagnose kan hindre helsearbeideres fokus på den reelle smerten. Mest av alt ønsker det store mangfoldet seg en ny helsepolitikk. En Helsepollitikk som setter pasienten i sentrum og som bygger ned alt unødvendig byråkrati.

I det glade vanviddet finner de engasjerte samtalene sted. Det er et stort omfang av argumenter i retning av hva som egentlig er utfordringene til dagens helsevesen, hvem som trenger heder og ære og hva vi tror kommer til å bli en alternativ politikk. Vi som deltar har fått med oss forskningen på erfaringskompetanse og pasientsikkerhet. Vi lurer på om det gjøres i praksis. Dette siste er også vanskelig å få finne ut av, siden de ulike sykehus og helseforetak sine kommunikasjons-avdelinger ikke deltar aktivt i samtalene på Twitter. Dette til tross for at de er tilstede (med TW-konto).

Denne bloggposten vil forsøke å sette lys på noen nye og viktige utfordringer som helsevesenet står overfor: Den ultimate kommunikasjonsutfordringen:
 "Det finnes kort sagt en rekke meget kompetente mennesker i dette landet som udugelige mennesker sørger for at ikke kommer til ordet" (Peter Warren, 2012).

Lysten til å dele opplevelser, erfaringer og kunnskap med andre ligger nedarvet i oss. Vi deltar gjerne i samtaler hvor vi inviterer, faktisk lytter og deltar i dialogen på en mer personlig måte der vi tar med oss mer av hvem vi er. Denne ukens bloggpost omfatter utfordringene:

Hvordan bygge en plattform for sosial kommunikasjon som støtter fokus på erfaringskompetanse i landets største Helseforetak?

1. Den utfordrende likeverdigheten med pasienten som ressurs. Her er måten vi kommuniserer på blitt et valg om verdier (jmfr første bloggpost) og om likeverd.
2. Den utfordrende uenigheten. Om hvordan vi tolererer andre og har en sosial kompetanse til konstruktiv dialog. Hva slags budskap sender vi til mottaker, og hvordan dette kan oppfattes?
3. Den utfordrende endringen om hvordan vi kan og vil lytte til andres annerledes erfaringer. Vår evne til å håndtere endring under stort stress og press. Hvor interesserte er "vi" i læring?
4. Det utfordrende fellesskapet. Er vi nysgjerrige nok til å forstå den verden og del fellesskapet vi er en del av? Vi har alle et behov for å høre til et fellesskap;grupper;familier; samfunn.
5. Den smertefulle omsorgssvikten. Hvordan se signaler på at barn lever i omsorgssvikt. Og om hvordan diagnoser kan hindre helsearbeidere til å se den uverdige smerten bak diagnosen; merkelappen.

1) Den utfordrende likeverdigheten med pasienten som ressurs. Om å like og bli likt!

Kunnskapen vi har om våre samtalepartnere bidrar til å styre hva vi deler med våre samtalepartnere. Endringer i retning av sosial kommunikasjon hviler på forutsetningen om at vi ser på våre venner, følgere og pasienter som likeverdige samtalepartnere. Samtalepartnere, som kan lære mye av og like gjerne bli tilført noe, samtidig som vi tilfører noe til. Kunnskap og holdninger til hverandre som likeverdige samtalepartnere bygges på en plattform av tillit. Det er også slik at om vi liker den vi samtaler med, er det lettere å få tillit til vedkommende og vil etter hvert gi vedkommende den troverdigheten han;hun fortjener. Vi liker dem som er like som oss, og vi stoler mest på dem vi liker.

Hvorfor er det viktig at helsearbeidere liker pasienten? Det er viktig for stemningen. Helsearbeideres tanker, følelser, holdninger og bildet av samtalesituasjonen styrer forventningene om hva begge parter kan få ut av samtalen. Helsearbeidere liker å fremstå som troverdige fagpersoner, men glemmer ofte at respekt, tillit og troverdighet flyter mellom samtalepartnerne. Begge må, dessverre, gjøre seg fortjent til tilliten. Det er bevist at helsearbeidere også bidrar til misforståelser og konflikter. Om følelsene er ute av kontroll, og helsearbeideren forsøker mer sosial kontroll, enn dialog, vil samtalealliansen bli krevende. Holdninger som er rettet mot verdier (moral, folkeskikk) og stress kan dermed føre til konflikter.

Hvilken stemning;kontekst foregår samtalen? Er det rom for refleksjon, ettertanke og endring? Eller er det mer form av tilsnakk, irettesetting og belærende "oppdragelse" i en ramme av reservasjon for hva som er "tillatt å snakke om"? Helsearbeidere har ansvaret med å sørge for at konteksten bærer preg av å være et handlingsrom for gode tilknytninger. Vi knytter til oss relasjoner mellom våre samtalepartnere. Og pasienter har som regel følelsene ut av kontroll, og da må helsearbeidere sørge for takhøyde for misforståelser og få frem helsefremmende livsholdninger.

Fokuset er å bygge hverandre opp, og diskutere de utfordringer som trengs for å oppnå ressursfylte tilstander hos pasienten. Å drive med skyldinduksjon og avvisende tilsnakk kan føre til fiendlighet, tilbaketrekning, avvisning og maktmisbruk med ditto symptomøkning hos pasienten. Om stemningen skulle bli dårlig, er det en viktig terapeutisk intervensjon å bruke ordet "unnskyld". Traumepasienter med tilknytningsskade søker trygge tilknytninger. De er vant med destruktive samhandlingsprosesser med "omsorgsgiver". De har uverdige vonde traumatiske minner av alt som minner om sinne, tilsnakk, irettesettelse og andre belærende "oppdragelse".

Det er viktig at helsearbeidere ikke inntar "mors" rolle i samtalen - rett og slett fordi det er enklest. Traumepasienter har aldri opplevd å være likeverdig medlem av gruppen; "familien"; avdelingen. Jeg vil oppfordre til å se pasienten som en ressurs som kan tilføre verdifull innsikt og kunnskap. Alle mennesker har noe med seg som er verd å vise frem og gi støtte til.

2) Den utfordrende uenigheten. Om hvordan vi tolererer andre og har sosial kompetanse til å gjennomføre en god dialog.

Å være sosial er faktisk å snakke med mennesker, tilføre dem noe og bli tilført noe. Gjennom gode samtaler kan vi bli positivt nysgjerrige og engasjerte i å finne helsefremmende løsninger for pasienten; våre samtalepartnere. Fokuset på god dialog gir oss nye perspektiver og forståelse av samhandling. Alt personale i Helsesektoren bør lære seg å møte den viktigste målgruppen: Pasienten der vedkommende virkelig er. Uansett vår rolle i Helseforetaket. Dialog foregår i nåtid og gir muligheter til å møte pasientens erfaringer her og nå. Vi kan sammen vurdere ulike erfaringer og som et resultat finne frem læringselementer. Samtidig utfordrer "vi" hverandre om hvordan samarbeidet fungerer frem mot målet: Helsefremmende livsholdning.

Gjennom dialog kan vi påvirke hvordan innsikt og erfaringer oppleves av pasienten. Vi kan bevege hverandre i samme retning. Dette er samtidig et potensiale til å avdekke både positive og negative omtaler og erfaringer. Disse kan snus til det positive gjennom gjensidig nyttig dialog, tilgjengelighet og samarbeid. Utfordringene er å samtale mot felles mål selv om utgangspunktene er svært forskjellige.  Om vi viser åpenhet, så øker vi muligheten for å få tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger i form av ulike erfaringer, meninger og innsikt kan være nyttig informasjon. Denne informasjonen er sentral i å finne gode løsninger og konsensus om "mening"- kontra ekspertuttalelse. Vi har et stort potensiale i å forstå våre meningsfeller og samtalepartnere som er uenig i sak. Mange vokser på direkte og saklige tilbakemeldinger. Behovet for støtte og bli pushet fremover, har sitt motbehov i ønsket om motstand og motargumenter. Dette er en spennende delingsdynamikk.

Vi trenger alle å øve opp evnen i å like våre konstruktive kritikere og samtalepartnere som er uenig i oss på sak. Dette er konstruktive omgivelser så lenge vi holder oss til saken, og ikke fortsetter å kritisere personen i mangelen på saklige argumenter. Å ha en personlig kommunikasjonsform i samtaler kan innebære at vi lytter aktivt til det som først fremstår som personkritikk. Om vi puster med magen, og lar den vurderende delen av hjernen få tid til refleksjon og ettertanke, kan tilbakemeldingene bestå av vektige argumenter og forestillinger som bidrar til ny innsikt.

Vi mennesker er sosial mennesker som lever i sosial sameksistens med våre samtalepartnere. Vi knytter til oss gode sosiale kontakter om vi forsøker å aktiv lytte til "motstanderens" budskap med de tanker, følelser og forventninger budskapet representerer. Dette er en utfordrende øvelse. En slik personlig kommunikasjon gir oss store utfordringer, men ditto større gevinster hvis vi klarer å løse dem.

Saksorientert kritikk er enklere å takle enn den personorienterte. Utfordringene er å finne smartere måter å utnytte muligheter for konstruktiv dialog om utfordringer og misforståelser her og nå. Kommunikasjon handler om å bevege tanker, handlinger og atferd. Helsevesenet trenger å utvikle en ny informasjons- og samtalestruktur for sosial samhandling i byråkratienes system-organisasjon. Økt åpenhet gir mulighet for trygge samtaler i trygg positiv kontekst hvor vi utfordrer etablerte maktposisjoner, institusjonelt liv og koordinerte aktiviteter på tvers. Dermed har "vi" (helsearbeidere i dialog med pasienter) muligheter til å utfordre hvordan vi samarbeider og samhandler. Samtalene fremkommer i en delingskultur fundert på likeverdighet, verdier og verdighet.

3) Den utfordrende endringen som kan føre til god læring mot å nå pasientens mål: Helsefremmende livsholdning.

"Evolusjonen skjer gjennom nysgjerrighet, nytenkning og mot il å foreta endringer. Vi må unngå å sitte å håpe på at historien gjentar seg" (Peter Warren).

Helseforetakene oppfordres til å ta i bruk pasientenes;brukernes erfaring i utvikling av tjenestetilbud. Tidligere har jeg blogget om verdier i fremtidens tjenestetilbud. I denne bloggposten er en sosial orientering av hele verdikjeden i Helseforetakene et fokus. All den tid pasientene blir sett på som ressurser, som kan samarbeide på likefot med "ekspertene" (helsepersonell og adm.personell i komm.- og kvalitetsavdelingen), kan vi få til møteplasser for likeverdige samtaler i form av konstruktiv dialog. Dette krever ressurser og tålmodighet. Slike prosesser kan oppleves som ubekvemme, og det er viktig at det er en god plan på utviklingsprosessen. Målet må være oppdatert tjenestetilbud og kommunikasjonsplattform.

Kjernen i samhandlingen er pasientens om ressurs til å stille spørsmål, komme med ideer og innspill, samt fortelle sin historie om opplevelsene i Helseforetaket. Det vil være like mange opplevde "virkelighetsbeskrivelser" av behandling i Helseforetaket - som det er antall pasienter med i utviklingsprosessen. Likeverdigheten i denne sammenheng er gjensidig tillit og åpenhet til å dele erfaringer. Når vi kjenner på tryggheten, så dukker behaget opp, og da er det mulig å få til gode interaksjoner mellom behandlere, leger, sykepleiere og pasienter. I samtalene er det å fremheve de gode erfaringene og dyktige samtalepartnere som er fokus. Og vi kan samtale om belønning for god innsats i ulike former. Utfordringen er å tilrettelegge for involvering og kunnskapsdeling på kryss og tvers av tradisjonelle byråkratiske linjer.

Dette er rause personlige samtaler med gjensidig tillit og nytteeffekt. Det er jo slik i dag at: "alt vi sier og gjør må tåle dagens lys". Samfunnet og gruppene er blir mer åpne og gjennomsiktige. Vi er alle mennesker og vi gjør feil. I rause samtaler er vi aktive i dialogen med å være aktive lyttere og bidragsytere til å føre prosessen fremover. Dette er samhandling hvor vi tar med oss mer av hvem vi er og hvordan vi påvirker våre samtalepartnere. Læring får vi om vi tør å utfordre system-organisasjonen til å ta inn ny informasjon og justere tjenestetilbudet. Kommunikasjonen er 2-vegs konstruktive samtaler.

I dagens mer utfordrende kommunikasjonskultur: En-vegs orientert, upersonlig, propagandafylt (i tråd med kommunikasjonsstrategien) og belærende, er det ikke mye læring og utfordring av etablerte meninger om tjenester som foregår. Dette er en motsatt retning av sosial kommunikasjon: "Den som tror han er ferdig utlært, er ikke utlært, men ferdig".

Vi liker alle å være aktive og dyktige fagpersoner som inngir tillit og troverdighet hos dem vi vil samhandle med. Dette er en sentral del av hele vår identitet, sammen med personkarakteristikkene. Nysgjerrighet er grunnlaget for all læring. Høy moral er grunnlaget for å bli likt. Vi forteller gjerne til våre omgivelser hva vi holder på med. Vi liker god oppmerksomhet, være godt likt og gjensidig gode samtaler om temaer som er viktige for oss.

Dette får vi til gjennom dialog: Konstruktive dialoger om misforståelser, erfaringer, utfordringer og hva som er verdifullt. Om vi ser nytteverdien, etableres det lettere en vilje til å finne gode løsninger for læring for alle involverte aktører. Dette er en spennende dynamikk. Verdifulle relasjoner skapes over tid og de er tuftet på god sosial kommunikasjon. Utfordringen er dermed å tone ned belæring og irettesettende 1-vegs samtaler til fordel for ydmykhet og læring gjennom konstruktiv dialog.

4) Det utfordrende fellesskapet. Alle mennesker har et sosialt behov for å høre til et fellesskap;familie gruppe;samfunn. Hvordan ser vi den virkelige verden gjennom det fellesskapet vi er en del av?

Fellesskapet er tuftet på felles verdier. "Det er viktig å ha et sett av kjerneverdier i grunnmuren. Hva som er gjeldende fakta endrer seg med tiden" (Arne Ness).

Det er viktig for oss alle å kunne tolerere andres synspunkter i en sosial god dialog. Vi trenger å være rause nok til å ha en positiv innstilling til andre mennesker og deres behov. I konstruktive omgivelser vil det være handlingsrom for gode sosiale tilknytninger. Vi mennesker stoler mest på de personene vi har i vært nettverk eller "familie". Vi blir gjerne godt likt av dem vi har tillit til, og det er dem vi liker å samtale med. Vi tar med oss vår personlighet, tanker, bilder av "virkeligheten" i fellesskapet og vi søker mot trygge tilknytninger. Relasjoner tar tid å bygge opp.

Ingen mennesker utvikler seg i all sin ensomhet. Mange traumepasienter med tilknytningsskade er ensomme, siden den sosiale-tilknytnings-delen av hjernen har kollapset og er helt utmattet. Det kreves ekstra ressurser å være en del av et fellesskap, om man tror dette fellesskapet er likt som den uverdige omsorgssituasjonen man opplevde som barn (som har levd i ekstremt omsorgssvikt). Våre holdninger, verdier, evne og vilje kan utfordres. Vi trenger trygghet for å komme oss ut av "komfortsonen". For mye traumatisk stress har sørget for en lang liste av ubehagelige erfaringer knyttet til misforståelser, konflikter, avvisning, tilsnakk og irettesettende kommunikasjonsformer.

Det er en rekke uskrevne regler i det fellesskapet vi søker til. Vi har ulike forventninger til samtalens innhold og form, vi har mange tanker om hva som kan gå galt, og vi er utrygge for å oppleve ubehaget - en gang til. Helsepersonell er presset og stresset til det maksimale. Leger og behandlere løper i gangen, siden det ikke er tid for å gå. De gjør det de kan med begrensede ressurser. Det vet vi.

Tjenestetilbudet i Psykiatrien er kuttet til det minimale, og det er mye opp til pasientene og skape handlingsrom for gode tilknytninger. Pasienter trenger å bli utfordret på den destruktive samhandlingen de har erfart med omsorgsgiver. Personellet må bruke tid nok til å forstå den destruktive dynamikken. En kommunikasjonsform som er direkte 1-vegs, irettesettende og stresset, hjelper ikke på stemningen, når det kun den intuitive hjerne som styrer alle samtaler og "omsorg" i DPS Døgn eller Avdeling for Akuttpsykiatri i landets største Helseforetak.

For mange misforståelse gjør at alle "vi" som er stresset trekker oss tilbake. Personalet tviholder på komfortsonen (jmf tidligere blogginnlegg) og Pasienten får økt sitt Symptomtrykk. Det som har blitt sedvane da, er at pasienten ikke får hjelp og blir kastet på dør i DPS Døgn. Det finnes ingen oppskrifter på hva som er et godt fellesskap før du har prøvd. På samme måte finnes det heller ingen oppskrifter på hva slags gode personligheter fellesskapet "bør" inneholde.

Det gjelder å forsøke seg frem i en kontekst med stor takhøyde, og hvor det er ok for alle å stille spørsmål, rydde opp i misforståelser og finne gode nok HENSIKTSMESSIGE løsninger - her og nå. Vi trenger å ha fokus på gjensidig nytte og hva vi kan tilføre hverandre som gjensidige samtalepartnere. Uansett tidshorisonter og arbeidsoppgaver for øvrig. Så er det en gang slik at utrygghet kan erstattes med trygget - ved å erverve seg kompetanse. Kompetanse fra deling av kunnskap og innsikt i dialog. Delingskultur er sentralt i alle fellesskap. Og jeg har en liste av hva som fungerer - og ikke - som jeg kan bidra med:-).

5) Hvordan kan Trygge Voksne se signaler på at barn lever i uverdig omsorgssvikt? Hvor mye ekstra smerte kan en diagnose føre til?

Jeg har i tidligere bloggpost om Passiv Medvirkning i de lukkede rom, fokusert på at det synes at barn lever i ekstrem omsorgssvikt. Jeg er et slikt barn. Her har du liten tillit og trygghet med deg når du snakker med voksne (kjente og ukjente). Så det å tolke signaler, handler også mye om å kunne ha gode trygge samtaler med barn - som:
- er stille og redde
- blir mobbet uten av stand til å ta igjen
- som utagerer med sinne eller utagerende atferd - speiler den omsorgssvikten barnet lever i overfor andre barn og ungdommer
- som har et usunt kroppsbilde og lider av spiseforstyrrelser, selvskading - eller ekstrem overvekt
- som er annerledes og prøver å oppleve trygghet og omsorg i feil ungdomsmiljø
- som lar seg bli med i kriminalitet eller rus
- som er gule og blå under klærne og gråter mye

Kunsten er å få til gode samtaler med barnet eller ungdommen. Gode fortrolige samtaler hvor samtalepartneren i ettertid ikke sladrer til mor eller far. Å formidle ervervet kunnskap videre, kan bety at barnet eller ungdommen "får gjennom gå av far eller mor" når de kommer hjem. Da blir det å snakke med voksne enda vanskeligere. Det er derfor vi trenger trygge voksne for barn, som takler alle mulige innspill, og hjelper til å få barnet ut av den krevende situasjonen.

Mange fagpersoner hevder at barn som lever i omsorgssvikt ikke utvikler språket. Det gjør "vi" fordi vi ikke får lov å utvikle vår språk, samt vår evne til å ta igjen, diskutere, være uenige, komme med ideer og forslag, spørre om "hva som egentlig foregår" osv. Dette tar vi med oss inn i voksen alder. Vi er så redde for å oppleve nye og mer uverdige opplevelser. Vi er livredde - så redde at vi ikke tør si noe som helst. Slik kan vi også fremstå som lite interessert i hva som skjer rundt oss, eller vi tar ikke del i fellesskapet. Vi lever i en boble av frykt og beredskap for nye uverdige situasjoner.

Barn som lever i omsorgssvikt, lever i et negativ psykologisk grep fra mor eller far. Jeg er oppvokst med en mor som forventet å få et barn som kunne bidra til å gi henne den omsorgen hun trengte, og som tok hensyn til hennes sosiale kalender. Jeg fikk kjeft fra første dag, siden jeg gråt om natten som baby. Siden har hun bygget opp en grunnleggende global holdning i vårt "fellesskap"; familienettverk om at jeg "er født slem, og hun har vært slem hele livet og sørget for å gi sin mor mye smerte". Om barn og ungdom har foreldre som sliter psykisk på ulike måter, så er det grunn til bekymring. Mine foreldre hadde mange utfordringer de burde fått profesjonell hjelp til.

Traumatiske opplevelser i barndommen - og frem til marerittaktige intrusjoner på dag og natt i voksen alder, kan trigge depresjon, psykoser, suicidalitet og bipolar lidelser. I tillegg er vi negative vanskelige traumepasienter med tilknytningsskade. Vi er ikke vant med å være likeverdige i et fellesskap. Vi er familiens sorte får "du skal være alene hjemme, og ikke snakke med noen. Siden du ikke er velkommen noen steder" (psykolog i Avdeling for Akuttpsykiatri). Dette er et mareritt som fortsatt forfølger meg.

Når mor eier offerrollen, er det virkelig mange traumatiske situasjoner med ditto beskyldninger og "overgrep" man kan forvente seg. Jeg har laget lange lister til min behandler. Vi snakker om å være offer for ekstrem sosial kontroll med konfrontasjoner, irettesettelser, negativt sladder som kommer deg i forvegen og utrykk for et enormt sinne. Voksne skriker, mobber, slår, begår overgrep osv for å gjøre livet mest mulig ubehagelig for meg. I situasjoner med mye alkohol som jul, påske, bursdager osv - så blir situasjonen forverret. Dette siden det er lov for alle voksne å "ta meg for noe - ta igjen for min mor" osv. De voksne har lært seg at å ydmyke meg er vegen til mitt mors hjerte. Jo mer jeg gråter, jo morsommere er det for min mor "du må da kunne tåle såpass"!!Leseren kan bare kjenne på følelsene dette vekker:-)

Så her er jeg: Jeg er fortsatt familiens store problem som sendes sidelengs. Ingen snakker med meg, siden jeg har brutt kontakten med min mor. Dette måtte jo komme. Men jeg er sint på de andre voksne i min familie. Alle dem som aldri stod opp for meg i de uverdige sosiale situasjonene i familien med mye alkohol. Dette måtte bli resultatet av en langt liv i terapi og traumatiske intrusjoner dag og natt. I konstant beredskap for å slippe nye uverdige opplevelser.

Hadde bare Hjelpeapparatet villet snakke med meg om hvordan jeg hadde det hjemme? Hvor var alle Trygge Voksne for Barn? Mor styrte all kommunikasjon, og jeg fikk ikke lov å snakke med noen voksne på skolen. Hun ville heller ikke oppsøke helsevesenet for mine store problemer. Det er fordi hun har villet holde på de negative holdningene overfor meg og "det samlede etterlatte utrykk" utad i familien. Hun styrte budskapet i alle samtaler med hard hånd. Jeg fikk ikke lov å si noe, eller snakke med voksne, siden jeg da ville "ødelegge hennes liv og gode navn og rykte".

Mor omtalte med som nervøs og slem overfor andre. I dag kan barn få ulike diagnoser som ADHD, depresjon, psykotisk, bipolar. Dette er merkelapper som avstedkommer ulike tanker, holdninger og forestillinger i hjelpeapparatet. Slik de har det overfor vanskelige traumepasienter med tilknytningsskade. Diagnosene skaper et inntrykk av hva man kan snakke med barn, ungdom og voksne om - og ikke. Og siden hjelpeapparatet er stresset med mangel på ressurser, så er det den intuitive hjernen (forrige bloggpost) som rår. Og det er lett å ty til tilsnakk, irettesettende kommentarer 1-vegs, i stedet for å invitere til god konstruktiv dialog om utfordringer. Empatisk lytting må til for å tolke alle mulige signaler barn i alle aldre gir til behandlere og andre samtalepartnere. Vær så snill: Forsøk å se den uverdige smerten bak diagnosen!!

Nå blir jeg bare trist av å lese om alle barna som har det vanskelig. Jeg leser artikler og bloggposter. Det er mange beskrivelser fra voksne som har levd i uverdig omsorgssvikt, og hvor hjelpeapparatet fortsetter å svikte i dag. Ingen av oss vil "ha det slik vi har det" lenger enn nødvendig!!!

Det er ren misforståelse. Det samme med å tro at "det går nok over" bare vi blir ignorert lenge nok. Helsevesenet må se alle pasienter som likeverdig og invitere de inn i fellesskapet. Og så må Helsepersonell få de ressurser og tilrettelegginger som trengs for at de kan gjøre jobben sin skikkelig.

I sosiale medier samtales det intenst om utfordringene i Helsesektoren. Helsearbeidere får fortjent god omtale. Problemet er at det er politikere og ledere som ikke forstår problemet og prioriterer alle pasienter likt. Jmfr min første bloggpost om verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien,-> Noen må ta ansvar før korthuset rett og slett ramler sammen. Det er god samfunnsøkonomi.

Følg oss gjerne på Twitter @emmahansen1963

Mindfullness i helsebringende støttesamtaler mellom traumepasienter og tryggere traumeterapeuter.

* For Pasientens Beste, eller Personalets Beste?
* Om hvordan verdier, regelverk og mandatet praktiseres i avgjørende veivalg for traumepasienter med tilknytningsskade. Hvordan Personalet setter grenser for handlingsrommet til å bli HELT frisk.
* Vi har handlingsregler, samhandlingsreformer, behandlingsplaner og fokus på sosial kommunikasjon i hele verdikjeden. For ikke å snakke om et regelverk som skal ivareta at pasienter får hjelp av ulike personale med lisens til å praktisere helsehjelp - gjennom samhandling - i nåtid.

Innledning:
Takk til alle dere 520 følgere som er med å samtaler om bloggpostene i denne bloggen på Twitter og andre sosiale medier. Deres innspill er virkelig verdifulle for meg. Sammen kan vi crowdsource til vi finner en "sannhet". Og det er nettopp hva som er sannhet og mest hensiktsmessig behandling av traumepasienter med tilknytningsskade som er fokus i denne bloggen.

Jeg har en historie å fortelle. Denne blir stadig mer "utrolig" for utenforstående etter hvert som avvisningene begynner å være på grensen av utstøting og mobbing, fra "det gode selskap" av døgnenheter i Psykiatrien i landets største Helseforetak. En god kommentar fra en god samtalepartner i Twitter "en system-organisasjon helt ute av kontroll".

Denne bloggposten er en oppfølger av min tidligere bloggpost om verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien i landets største Helseforetak. I denne bloggposten forsøker jeg å rettferdiggjøre med å fortelle inngående hva som kan røre seg i hodene på det Personalet som utøver negativitetseffekten så langt at traumepasienter med tilknytningsskade nektes helsehjelp i døgnenhet.

I denne bloggposten vil jeg omtale disse områdene:

1. Hvordan ta i bruk Mindfullness og tankenes kraft i støttesamtaler som også gir handlingsrom for gode sosiale tilknytninger?  Dette er en glitrende mulighet til å sitte igjen i en ressursfylt tilstand som tar oss videre til neste steg i utviklingen, og den læreprosessen, som behandling supplert med støttesamtaler er. Kanskje på tide å akseptere Pasientens kompetanse og ressurser til bruk i en samlet behandlingsplan - til Pasientens Beste?

2. Mindedness i den utfordrende samtalen som gir rom for refleksjon og læring. Jeg er innom temaet tankens kraft og viser hvordan den intuitive delen av hjernen fungerer sammen med den veloverveide delen av hjernen. Til slutt noen refleksjoner om hvordan vi tenker med hele kroppen og ikke bare med hjernen. Det betyr også at vi må jobbe for å koble hjernen til kroppens mange muskler, organer og funksjoner. Med andre ord er det lov å bruke hodet i ulike støttesamtaler og behandlingsprosesser!

3. Hvordan god sosial kommunikasjon vil gjøre behandling og støttesamtaler, samlet sett til en nyttig læreprosess for begge parter og aktører -> Jeg blir frisk og Personalet lærer mer detaljert om hvordan være en god traumeterapeut. Forskningen støtter denne retningen - en retning mot sosial utvikling som resten av verden fokuserer hele sine virksomheter mot.

4. Hvordan aktiv historieforfalskning fra henvisende psykologer og overleger sørger for at behandlingsmøtet gjennomfører narrative feilslutninger i tråd med egne negative holdninger til traumepasienter med tilknytningsskade. Dette avsnittet viser hvor vanskelig det er å bli vist respekt og tillit av "det gode selskap" til å få adekvat helsehjelp i en krisesituasjon. Vi kommer rett og slett innenfor dørene fordi Personalets Beste er i fokus, og alle er samstemming om "nei deg vil vi ikke snakke med". Er dette i tråd med sentralt regelverk som sikrer pasienter hjelp i nåtid?

5. Hvordan mitt eget engasjement og forventninger til å bli frisk blir avvist som "helt urimelig og vanskelig". Personalet blir heller provosert av mine ønsker om å samtale for å finne en minnelig løsning for alle parter. De ønsker ikke å utnytte mine ressurser til å finne en adekvat behandlingsplan. Faktum er at jeg nektes helsehjelp i en krisesituasjon basert på "nei vi har ingenting å snakke med deg om". "Du har selv skylden for din traumatiske virkelighet og stresset i relasjonene. Vi vil ikke hjelpe deg".

6. Hvordan et sensitivt fagpersonalet tar i bruk homososiale inntakskriterier i behandlingsmøter med hele personalet til stede. En samlet negativ kritisk masse har formet en slags boble hvor de nyter komfortsonen. Personalet bruker all energi på å unngå å få dagen ødelagt av pasienter som trenger støttesamtaler, med en risiko for at det blir dårlig stemning om vi er uenige i sak. Helt seriøst: Personalet mener at jeg etter 40 år trenger mer rammer og disiplin - max 4 dager med fokus på døgnrytme og mat. Virkelig! Jeg trenger mer sykelig kontroll og omsorgssvikt? Hvor kommer dette fra? Snakk om å være "kjerringene mot strømmen, og mot samhandling med pasienter i krise".

1. Mindfullness og tankenes kraft.

Mindfullness er en form for meditasjon hvor vi kan roe ned hjerne og hjerte til beta og theta nivå. På disse nivåene kan vi introdusere nye og ukjente impulser og informasjon. Vi kan fokusere på en muskel om gangen. Puste gjennom denne i repetisjoner. Slik kobler vi muskler og organer til hjernen. Traumepasienter har dårlig tilknytning mellom de ulike hjernehalvdeler og områder av hjernen som igjen styrer ulike funksjoner og organer. Vi tenker ikke bare med hjernen, men med hele kroppen. Slik oppmerksomt nærvær hjelper deg til å finne og forstå nye utfordringer og traumatiske situasjoner. Vi kan også indusere nye mentale program som letter vår store mentale smerte. Vi kan kjenne på følelsesregistret for ulike traumatiske opplevelser og løsninger.

Ved å ta aktivt i bruk Mindfullness har vi tilgang til en stor ressurs, en datamaskin for ny og ukjent kompetanse. Vi kan finne ukjent kunnskap og omforme denne til kjent kunnskap, som igjen hjelper oss med å handle mer hensiktsmessig i ulike situasjoner. Vi jobber i takt med hvordan vi utvikler vår hjerne. Denne læringen blir optimal om vi trener den samtidig: God trening er fysisk aktivitet og det å tegne hjernekart når vi tillegger oss ny kunnskap - eller vil dele vår kunnskap i sosiale medier.

Mindfullness tar ikke mye tid, men er lett å integrere i en aktiv hverdag og behandlingsprosess. Den erstatter ikke behandlingen, men hjelper oss til å gjennomarbeide traumatiske minner og Flash-backs for siden å kunne indusere nye gode opplevelser og læring når vi forstår hvordan våre traumer påvirker oss. Det er ekstra spennende å kunne dele denne kunnskapen i samtaler med fagpersoner og behandlere, for å holde utviklingsprosessen på rett spor. Vi deler kunnskap når vi samtaler i 1-1samtaler eller grupper. Dette gir oss også en mulighet å oppleve å ha tilhørighet til en gruppe. Alle mennesker har behov for tilhørighet. Og det er vanskelig å kunne tro på fremtiden og det å bli frisk uten å ha tilgang til støttesamtaler og et miljø å samtale med.

Forskningen støtter det å kunne ta i bruk hele hjernen og hele kroppen i utvikling av gode sosiale tilknytninger samtidig som vi bearbeider traumatiske mareritt. Samtidig er det god helsebringende effekt å kunne delta i samtaler i et positivt miljø med et Personale som er opptatte av at du skal ha det bra. Tilbake sitter jeg igjen i en ressursfylt tilstand som tar meg videre til neste steg i utviklingen frem mot å bli:
- helt frisk
- fortsette karrieren der jeg møtte veggen
- bidra til velferden igjen
- bidra med ny og oppdatert læring om tryggere traumeterapeut til behandlere på DPS-et

Alternativet om nei til samtaler, og nei til plass på døgnenhet i en krisesituasjon, er ikke helsebringende men tar meg tilbake til krisen og den følelsesmessige barnehagen jeg uten min vilje har blitt satt i. Og det er visst helt greit for lederne i landets største Helseforetak.

2. Mindedness i den utfordrende samtalen.

1-1 samtaler er det viktigste mediet for å utvikle ny kunnskap, relasjoner og endre holdninger og følelsesregistret. Vi kan introdusere hverandres virkelighetsbilder og samtale om ulike forestillinger om traumevirkeligheten, mentale skjema og handlingsmønster. Vår hjerne er sosialt innstilt og i et sosialt mindset erkjenner vi hverandres virkelighet og er villige til å omforme ukjent informasjon til kjent og aktiv kompetanse. Dette er fundament for alle utvikling og læring.

Psykologisk Mindedness handler om å ha kapasitet til å observere og reflektere over egne ressurser og vår egen innsats som påvirker andre. Vi knytter oss til hverandres sosiale hjerne og assosiasjonsnettverk. Vi er sosiale mennesker som ikke fungerer godt alene. Våre tilknytninger og relasjoner påvirker atferd og følelser. Det er viktig i denne prosessen å støtte andres motivasjon og forestillinger. Slik kan vi finne ut av hvordan historien har påvirket våre holdninger og atferd i dag. Vi kan bearbeide traumer med forståelse for hva som er hensiktsmessig atferd og følelsesregister i ulike situasjoner. Dette gjøres best i symmetrisk dialog hvor vi er likeverdige samtalepartnere. Ingen skal oppdra noen og hierarkiet er borte.

I den gode mindedness tar vi i mot og deler informasjon om hvordan utfordringer og traumer påvirker den innsatsen jeg bidrar med i kommunikasjon og atferd overfor andre medmennesker. Vi skaper resultat for oss selv og andre. Derfor er det viktig at konteksten som samtalen fremkommer i er positiv og støttende. I denne settingen diskuterer vi følger for ulike handlinger. Klokskap og mot blir belønnet og vi kan gjensidig støtte hverandre. Empatisk lytting med både hjerte og hjerne gir gode resultater. Resultater er en fortløpende forståelse av virkeligheten og følelsesregistret som gir den verden vi lever i mening.

Hjernen er et meningsskapende organ. Den er med å gir oss våre fortellinger om fortid (traumer) og fremtid (fri fra traumer). Den intuitive hjernen får oss til å forstå verden som et tryggere, enklere og mer forutsigbar sted enn verden virkelig er. Vi supplerer den intuitive hjernen med informasjon fra den veloverveide og anstrengende tankekraften fra den veloverveide hjernen. Denne hjernen foretar mer komplekse mentale valg og krever at vi konsentrerer oss. Den veloverveide hjernen har muligheter til å resonere seg frem til selvkritikk, folkeskikk, selvkontroll og eksplisitte overbevisninger og valg. Det oppleves som krevende og anspent stemning å ta i bruk den veloverveide hjernen. Det er forbundet med ubehag å ta selvkritikk og gjøre valg utenfor autopiloten den intuitive hjernen.

Men vi trenger bidrag fra den veloverveide hjernen når vi skal være empatiske medmennesker og bidra med symmetrisk dialog og samhandling. Det er enklere å avvise pasienter med at "vi vil ikke samtale med deg". Når disse pasientene har en negativ holdning som går foran og beskriver dem som i utgangspunktet vanskelige, kritiske og misfornøyde. En form for Mindlessness blant personalet er en form for irettesettende kommunikasjon som går på autopiloten;intuitive hjernen og som avviser alle former for støttesamtaler. Mindlessness er en form for kommunikasjon som skaper større kriser og tar oss traumepasienter med tilknytningsskade tilbake til den følelsesmessige barnehagen.

"Vi blir målt på hvor gode vi er til å unngå feil. Å gjøre ingenting blir belønnet. Dette rammer utviklingen for alle pasienter" @anonymhelsearbeider. Konteksten hindrer dialog og samhandling om nyttig behandlingsplan og samtalemiljø. Pasienten blir ikke involvert, men regelrett overkjørt. Pasientene står i kø og det enkleste er å velge dem som ikke skaper ubehag og dårlig stemning eller fokus på "feil". Hjernen styrer tanker, oppfatninger, følelser og hva vi tror på. Dette virkelighetsbildet blir ikke utfordret av et personale i boblen.

Et samlet personale deltar i inntaksmøtene. Det vil også si at den kritiske massen som er negative til traumepasienter vinner frem med sitt budskap om "nei vi vil ikke snakke med deg..". Det fritar dem fra å snakke om alle temaer, samt behandle uenighet og utfordringer på en konstruktiv og samlende måte - som skaper god stemning. Dette er samtaler som bygger opp begge aktørene. Alle saker har minst 2 sider og minst like mange aktører som snakker. Hvem sitter egentlig på den mest troverdige og sannferdige kunnskapen om behov for helsehjelp? Når personalet nekter pasientene en samtale for å komme "innenfor det gode selskap".

Hvordan vet Personalet om hva som fungerer eller ikke når de ikke vil bli utfordret av "utenforstående" i sin streben etter å ha det mest mulig komfortabelt - uten påvirkning fra pasienter de ikke vil snakke med. De har også problemer med å fremstå med folkeskikk i sosiale sammenhenger fordi de er mest opptatte av å tenke så lite som mulig, siden det er så krevende.

Summen av gode støttende samtaler Mindfullness, skal føre til positiv atferd, bedre mental helse med traumatiske opplevelser som ikke påvirker atferd og følelsesregister. Samtalepartene kan se nyanser og mangfold, samt finne skreddersøm av tiltak for den enkelte pasient. Dette blir det gode effekter av og god læring for begge aktører - og ikke minst gode fremtidsutsikter og livskvalitet for pasienten. God stemning påvirker vår mindset der og da. I dag hindres vi i at Personalet i "sannhetens øyeblikk": når de skal vurdere om de vil bidra til å gi traumepasienter med tilknytningsskade helsehjelp (ulike støttende samtaler og aktiviteter) i døgnenhet, så sier de "NEI -NEI". Hva tror leseren det blir for traumepasienter i krise?

3. God sosial kommunikasjon som gjør "behandlingen" til en nyttig læreprosess for alle aktører.

Våre verdier, trosbekjennesler, holdninger påvirker vår måte å relatere oss til andre samtalepartnere. Vår samlede atferd og hvordan vi er villige til å ta inn over oss tilbakemeldinger, viser hvor gode vi er til å kommunisere som medmennesker. Hjernen er en magnet som tiltrekker seg den informasjonen og personlighetene vi ønsker oss. Å skape en god 2-vegs dialog er viktig for å kunne behandle riktig informasjon i støttesamtaler og terapi. Det er vanskelig å se hvor grensen går mellom terapi og støttesamtaler. Vi er sosiale med en sosial hjerne som gjerne deltar i aktiviteter hvor vi kan gi og ta imot tilbakemeldinger, som utfordrer vår sårbarhet og virkelighets verden.

Traumepasienter med tilknytningsskader er ingen homogen målgruppe. Vi er like mangfoldig som det er innbyggere i kommunen vi bor i. Vi representerer et mangfold av personligheter med hver vår unike traumevirkelighet. Vår virkelighet utvikler seg i tråd med hvordan vår hjerne utvikler seg gjennom terapi på DPS-et eller vår kommunikasjon i sosiale medier. Hjernen utvikler seg i tråd med hvordan internettet utvikler seg.

Vi, medmennesker, er sosiale vesener med sosiale hjerner og vi lever i en sameksistens med andre medmennesker. Vi vil være sosialt tilgjengelige og tilhøre en gruppe. Dette siste er vanskelig med et stempel som ekstremt vanskelig negativ traumepasient med tilknytningsskade. Vår virkelighet består av traumatiske situasjoner vi har fått som følge av ekstrem omsorgssvikt. Ellers er vi som andre personligheter hvor våre verdier (etiske regelverk, skikk og bruk), fakta om opplevde situasjoner, erfaringer og følelser preger virkeligheten i hverdagen.

Når personalet ikke vil snakke med meg eller min behandler. når behandlingsmøtet skal gi meg et tilbud:
- Hvem er det da som sitter på den sanne og troverdige virkelighetsbeskrivelsen som skal til for å formulere hensiktsmessige løsninger og innhold i støttesamtaler?

Å si nei til samtaler som involverer oss når viktige veivalg skal gjøres, er det samme som å si nei til å praktisere den helsehjelpen ulike Personalet har (overleger, psykologspesialister, sykepleiere) lisens til å praktisere. Resultatet blir en ensrettet form på samtaler som er vanskelig å ta imot: "Nei, vi vil ikke snakke med deg". "Du har selv skylden for retraumatiseringen, og siden du er så intelligent burde du forstå hvordan og finne dette ut av deg selv" . "Vi vil ikke hjelpe deg med dette". "Du trenger strengere rammer og mer disiplin".

Dette er en måte å kommunisere på som Personalet i landets ledende Helseforetak er programmert til å gjøre. Denne måten å kommunisere på gjør at Personalet unngår risikoen med å måtte ta selvkritikk ("vi har ikke gjort noe feil") samtidig som de beholder komfortsonen. Denne boblen er det ikke mulig for pasienten eller dennes behandler å komme innenfor. En slik automatikk mot komfort, har ingenting med det å praktisere den helsehjelpen et stort mangfold av pasienter, med behov helsehjelp i døgnenhet når krisen tar overhånd, trenger. Regelverket ivaretas heller ikke i denne krevende situasjonen.

4. Hvordan aktiv historieforfalskning fra henvisende overleger og psykologer skaper narrative feilslutninger hos Personalet i inntaksmøtene.

En Narrativ feilslutning fremkommer når kun deler av vår historie og mangelfulle beskrivelser av fortiden former synet som skapes av pasienten på papiret (Henvisning og Epikriser) og i inntaksmøtene. Narrative feilslutninger er med på å forme fremtiden og hva slags hjelpebehov jeg her. Deler av min traumevirkelighet blir gjerne supplert med negativ personlige beskrivelser av hvordan jeg opptrådde i vurderingssamtalen. Denne er skrevet på grensen til det ondskapsfulle, og det er vanskelig å definere Utilbørlig kommunikasjon.

Etter et opphold på Avdeling på Akuttpsykiatri ble jeg beskrevet med så mange feil, negative holdninger og forestillinger til traumepasienter og med så negative personkritikker, at jeg ikke kjente meg igjen. Og jeg fikk avslag av Inntaksmøtet om helsehjelp i Døgnenhet. Mitt "omdømme" (det samlede etterlatte inntrykk ) fra alle skriveriene som har vært gjort av meg, mitt behov for helsehjelp og min krise, er så negativt at jeg som pariakaste ikke får innpass til å gi innspill. Jeg blir negativt avskrevet med "nei vi vil overhode ikke snakke med deg". Jeg har allerede skrevet mye om dette i bloggposten om verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien i landets største Helseforetak.

Narrative feilslutninger former også forventninger til fremtiden. Når historien om meg er så negativ, så er det ingen som tror at jeg noen gang vil kunne fungere normalt. Dette er lagret i Jorunalen som følger meg i videre behandling. Og jeg har gjentatte ganger blitt forsøkt uføretrygdet.

Det er fullt mulig å formulere et helt annet virkeligbilde av meg om jeg, min behandler eller min pårørende får lov å supplere kunnskapselementene (skriveriene) med beroligende oppdatert kunnskap om hvordan veien til et bedre liv har vært, hvordan jeg jobber aktivt med Mindfullness og hva som er status i dag. Krisetilstanden trenger ikke være en livsvarig tilstand, eller en dødsdom. Det snakkes mye om tilstander som ikke kan helbredes. Jeg bearbeider traumer på den måten som passer meg best. Jeg tillegger meg kompetanse om traumer og tilknytningsskader, og jeg har en suveren kompetanseplattform på psykologi, kommunikasjon og læring i organisasjoner.

Problemet er at jeg KOMMER IKKE PÅ BANEN. Ingen i DPS Døgn Åråsen 3 vil høre min versjon av traumevirkeligheten, hvordan jeg jobber i terapien, treningsprogrammet og hvilke reelle forventninger jeg har til støttesamtaler og det å bli frisk. Hvordan jeg jobber i sosiale medier og tillegner meg kunnskap ved å notere i hjernekart og supplerer aktivitetsprogrammet med Mindfullness. Jeg har mye å tilby de av Personalet som deltar i opplæringen Tryggere traumeterapeut. Jeg har min historie og jeg deltar gjerne i symmetriske samtaler for å finne løsninger, løse opp i misforståelser og det å skape kontekst (=god positiv stemning) for læring for begge parter.

I forrige bloggpost snakket jeg mye om verdier sammen med gjensidig respekt og tillit. Gode symmetriske samtaler - i og utenfor sosiale medier, har et stort potensiale i gjensidighet og konstruktiv lytting og det å opptre som medmenneske. Jeg føler meg virkelig som en pariakaste. Jeg må tåle å leve med at lisensierte fagpersoner og ledere virkelig mener at mine forventninger til å bli frisk og møtt med folkeskikk, er for store forventninger til å bli innfridd.

Jeg har ingen talspersoner eller muligheter for å korrigere den aktive historieforfalskningen som nå har ført til at Personalet mener at jeg trenger flere rammer og mer disiplin - etter mer enn 30 år med ydmykelser og omsorgssvikt helt uten takhøyde og muligheter for å være medmenneske. Personalet viser fullstendig mangel på evne til å ville rekonstruere min traumevirkelighet og krisesituasjon og tilby meg støttesamtaler og en kontekst for gode sosiale tilknytninger. Forskningen sier mye om hva som er hensiktsmessig å tilby av tillitsfulle samtaleallianser og innhold til eksponering og støttesamtaler. DPS Døgn Åråsen 3 har nå tatt et avgjørende veivalg uten å konsultere meg eller noen av mine talspersoner. Jeg skammer meg over alle negative skriveriene, og lurer på hva jeg har gjort som fortjener denne "håndteringen".

Redselen for å gjøre feil, sammen med behovet for å være inne i sin boble av komfort, har gjort at Personalet gjør verdivalg for Personalets Beste. Pasientens Beste er ikke vurdert siden det er forbundet med å måtte bruke mye energi på anstrengende veloverveide tankeprosesser i symmetriske støttesamtaler. Og jeg har problemer med å bli trodd av mine venner når jeg forteller om denne smertelige sanne historien, og om mangel på tilbud og muligheter for å bli helt frisk og kunne leve et normalt liv etter krisen.

5. Hvordan mitt engasjement og forventninger til å bli frisk blir avvist som vanskelig og urimelige krav.

Det er vanskelig å leve med mitt skriftlige omdømme i Jorunalen. Det er like vanskelig å kjenne på denne todelingen - eller double bind:

- A1:Min behandler oppfordrer meg stadig til å ta ansvar for min behandling og utvikling. Jeg har gjort som jeg gjorde i jobber hvor jeg har hatt ansvar for kommunale satsingsområder, eller utvikling av grupper og virksomheter. Jeg tar ansvar i for av mål, plan og konstruktive samtaler for å finne hensiktsmessige løsninger. Jeg leser forskning og faglitteratur for å oppdatere meg på lidelsen og anbefalte behandlingsformer. Jeg proaktiv og tar initiativ, koordinerer mellom aktører og henvender meg til fagpersoner jeg ønsker å samtale med.

- A2: Fagpersoner med lisens til å praktisere som overlege, psykologspesialist, sykepleier blir provosert av at jeg tar ansvar og initiativ. Spesielt av at jeg vil samtale om løsninger og finne frem til en omforent hensiktsmessig behandlingsplan og - prosess, som også inkluderer opphold i døgnenhet for å komme på +. Det finnes regelverk som skal sikre pasientmedvirkning, men dette regelverket er satt til side. Det er lettere å liste opp alle negative holdninger og forestillinger til traumepasienter med tilknytningsskade osv (se tidligere beskrivelser).

Misforståelser skal ikke ryddes opp i og "noen" har besluttet at strekket i samtalealliansene er min skyld. På samme måte som Fagpersoner med lisens gir meg skylden for hele min traumevirkelighet. De mener rett og slett at jeg må "leve med det" og "vi vil ikke snakke med deg". Jeg har ikke noe valg hva angår innhold i behandlingsplanen. Den kritiske massen i inntaksmøtet ønsker å bli i boblen sin, og i deres virkelighetsbilde er ikke jeg velkommen. Hvem eier misforståelsen? Alle saker har minst 2 sider og 2 aktører. - hva så?

-B1: Min mor og familien var avhengig av meg til å gjøre alle huslige sysler, hold kontakten med familiemedlemmer, stille opp i krisesituasjoner og ivareta mine foreldres omdømme.

-B2: Mine foreldre har sett på meg som født slem og jeg har forvolt dem mange problemer og mye smerte. Jeg er familiens sorte får og jeg må tåle uverdige ydmykelser side streng kontroll og ydmykelser er "takk for sist" og "jeg må da tåle såpass".

Jeg får altså ikke lov å være med å ta avgjørende veivalg for min helse og mitt liv. Jeg har egentlig aldri fått lov til dette. Til tross for at jeg nærmer meg ...0 år. Og så mener Personalet i Psykiatrien ved landets største Helseforetak at jeg trenger strengere rammer, mer disiplin og flere opplevde overkjøringer, når jeg ber om støttesamtaler i en krisesituasjon. Denne smerten er ikke til å holde ut.

6. Hvordan et sensitivt fagpersonale tar i bruk homososiale inntakskriterier i behandlings-møtet.

Behandlingsmøtet består av fagpersonale og administrativt personell av ulike karakter. Alle er med å diskuterer alle detaljer om alle pasienter. Alle har ikke nok kunnskap om alle pasienter. Om noen av disse pasientene har gitt utrykk for kritikk, eller blir fremstilt som spesielt vanskelige, er det vanskelig å nå frem. Jeg har også opplevd å måtte spise alene i felleslunsjen siden personalet straffet meg for mine negative innspill i fellesmøtet tidligere på dagen. Dette er en form for utstøting som omtales som mobbing i enkelte miljøer. Men på DPS Døgn Åråsen 3 får dette lov å utspille seg i all sin glans.

Jeg har tidligere omtalt narrative feilslutninger som følge av aktiv historieforfalskning. Jeg har ingen sjanse til å bli hørt i alt dette negative. Negativitetseffekten sammen med Personalets oppfatning av egen fortreffelighet har resultert i at min behandler fikk avslag på henvisningen. De ville overhodet ikke hjelpe meg, eller snakke med meg. Jeg ble ikke innkalt til vurderingssamtale. Jeg fikk aldri lov å tale min sak. Personalet formulerer avvisningen i sin uovertrufne suverenitet. De mener at de ikke gjør feil, og at jeg med min traumesmerte og tilknytningsskade gjør at det blir dårlig stemning og strekk i relasjonene. Det er ikke snakk om å kunne fungere noen uker i en positiv kontekst hvor det er mulig å oppnå gode opplevelser og sosiale tilknytninger til personale og et mangfold av pasienter.

Personalets sensitivitet er med å bidra til glorieeffekten. Pasientene står i kø og personalet kan velge de letteste. De letteste pasientene som ikke krever støttesamtaler og som man kan "håndtere" med irettesettinger og den intuitive hjernen som får frem autopiloten. Pasienter som i utgangspunktet har gitt opp ved at de har droppet ut av skolen, vil ikke finne på å si i fra eller bidra med dårlig stemning. Mange av disse pasientene er på permisjon mesteparten av tiden etter at de har deltatt i et par gruppesamtaler i løpet av uken, i tillegg til en behandlingssamtale. Målgruppen for DPS Døgn Åråsen 3 er nettopp unge voksne 18-30 år som har droppet ut av skolen og er deprimerte, psykotiske eller kriminelle. De trenger rammer med fokus på døgnrytme og mat som hovedfokus.

Personalets sensitivitet får dem også til å ville dyrke seg selv. Alle deltar i inntaksmøtene hvor de som er godt likt og "som dem selv" får innpass. Sensitive personale har høy intuisjon, et stort indre kaos, opplever mye stress, har lav smerteterskel, har et fintfølende nervesystem og blir lett overstimulert av det de opplever fra pasienter. De føler seg gjerne annerledes og de har tydeligvis behov for å dyrke sin egen fortreffelighet i en boble. De ønsker ikke å bli utfordret, siden det er forbundet med ubehag å evnt måtte ta selvkritikk og finne løsninger utenfor "normalen". De lever godt i sin boble og vil - i hvert fall ikke - bli forstyrret av meg med mine behov for støttesamtaler og skreddersydde løsninger i behandlingsplanen. Det er ikke mye samhandling med annerledes tenkende i denne boblen. Det blir stadig vanskeligere å trenge gjennom denne boblen siden den er godkjent av toppledelsen i landets største Helseforetak.

Vi har da avslørt at DPS Døgn Åråsen 3 består av et meget unikt personale som aldri gjør feil. Mange har deltatt i opplæringen Tryggere Traumeterapeuter. De glemmer lett rollene. At pasientene skal ha den helsehjelp og støtte de trenger. Ikke omvendt. Helsetilbud i Døgnenhet i Psykiatrien er ikke for Personalets Beste.

Dette er egentlig en utvikling i motsatt retning av den som resten av verden gjennomgår. Resten av verden oppgraderer sin verdikjede mot sosial kommunikasjon. Vi mennesker er sosiale vesener som lever i sameksistens med andre medmennesker.  I sosial kommunikasjon har vi 1-1samtaler og gruppesamtaler hvor vi kan dele og utvikle ny kunnskap i en slags delingskultur. Den foregår ansikt til ansikt, eller gjennom teknologiske plattformer som web 2.0 eller web 3.0.

Gode konstruktive samtaler er det beste mediet for å utvikle sosiale tilknytninger og rett og slett utfordre hverandres holdninger, handlinger og verdisett. Påvirkning er best med gode direkte kontakt. Verdisett som empati, velvilje og gjensidig nyttig står sentralt. Hver person bidrar med sitt ut i fra sin forankring og verdens syn. Dette er en spennende dynamikk. I denne delingskulturen deltar aktørene på like fot og vi engasjerer oss i samtaler som utvikler vår virkelighet, som engasjerer oss positivt og som hjelper oss med å nå våre mål. Gjennom en 2-vegs gjensidig dialog kan vi bli bedre kjent med oss selv og våre andre medmennesker. Vi er forskjellige personligheter og vi forstår verden på hver vår unike måte. Vi er alle medmennesker som kan gjøre feil. Stress får frem autopiloten.

Kunnskap og erfaring får først verdi når vi samtaler om erfaringer og opplevelser. Slik skaper vi vår profil og identitet gjennom de opplevelsene vi får når vi samtaler med andre fagpersoner og ledere i 2-vegs gjensidig nyttig samtaler. Hvordan kan man ellers utvide horisonten og kunnskapsnivået?

Det største limet i delingskulturen: Vi deler kunnskap, erfaringer, mental smerte, utfordrende saker og situasjoner, og vi deler omsorg i en kultur bestående av tillit, empati og velvilje. At vi praktiserer et normalt etisk regelverk, samt normale former for folkeskikk og profesjonalitet, er selvklart i dette bildet. Da kan vi snakke om gjensidig harmoni og takhøyde til å snakke om "alt som opptar oss" uten binding på innhold, form og tidsbegrensning. Gode støtte- og dagligdagse samtaler er et godt supplement til behandlingssamtaler når du er helt alene i din traumevirkelighet uten omsorg.

Vi tiltrekker oss personer som har de samme verdier, verdensbilder og mentale skjema som oss selv. Gode samtaler skaper ikke bare gode relasjoner og helsebringende effekter, men de skaper også en trygghet og følelse av tilhørighet. Gode budskap når frem i en positiv sosial setting. Dette er spesielt viktig for oss traumepasienter med tilknytningsskade - å ha gode samtaler om engasjerende tema som motiverer oss og skaper gode sosiale tilknytninger. Det er mye god omsorg i helsebringende samtaler. Og kan hende kan vi endelig oppleve den omsorgen vi aldri fikk. Dette er hovedgrunnen for at jeg og min behandler henviste om plass i døgnenhet som supplement til polikliniske behandlingssamtaler. Jeg trenger også en time-out fra traumevirkeligheten og panikkangsten 24/7.

Gode samtalepartnere stiller gode spørsmål med det formålet å forstå deg som person, din virkelighet, dine referanser og perspektiver og hva som skaper utrygghet hos deg. Gode spørsmål kan være "hvordan har du det", "hva trenger du å snakke om" eller "hva kan vi hjelpe deg med"??? Vi kommer i kontakt med medmennesker og fagpersoner vi ikke kjenner fra før. Å stille spørsmål om ulike elementer av en utfordring eller misforståelse er en kunst i seg selv. Sympati kan forstås.

I gode samtaler tar partene vare på hverandre. Det gir en trygghet til å samtale videre om mer utfordrende saker. Det kan være vanskelig å forstå en traumatisk virkelighet når man ikke har opplevd denne selv. Den kan ikke bli forstått rett uten vilje til gode dialog med pasienten i sentrum. Gjensidig tillit er limet som holder samtalene i gang. Dette er et kraftfullt verktøy. Når vi tar vare på hverandre gjennom dialog, så bygger vi hverandre opp. Vi kan gi hverandre erkjennelse og så skaper vi sammen en plattform hvor vi utveksler kunnskap som gir oss god læring og utvikling mot mål. Dette er en form for samhandling som Døgnenheter i Psykiatrien i landets største Helseforetak må ta inn over seg og delta i.

A-symmetri består av kontroll, konfrontasjoner, irettesettinger og muligheter til å manipulere medmennesker bort fra samtaler som kan skape dårlig stemning. Personalet er opptatte av rammer, disiplin og fokus på "opphold med fokus på døgnrytme og mat". I denne boblen er det ikke lov for pasienten å komme med noen tilbakemeldinger. Intuisjonen styrer kommunikasjonen som ofte fører til at krisen blir større, og at vi Pasienter blir hensatt til den følelsesmessige barnehagen vi befinner oss i.

Symmetriske samtaler baserer seg på gjensidig tillit og troverdighet. Samtalepartnerne har en genuin vilje og evne til å ville forstå hverandre (og Pasienten) fullt ut. Personalet er genuint opptatt av å forstå pasienten med hele pasientens verdisystem, den traumatiske virkelighet vi lever i og våre følelser, intellektuelle kapital og forståelse for temaer. Positive personkarakteristikker blir sett på som verdifulle og IKKE EN ÅRSAK TIL "NEI, NEI!!"

Så hva skjer i sannhetens øyeblikk?
Personalet får lov å dyrke boblen og kun noen pasienter får prioritet såpass at de kan ha forventninger til å bli friske. Her sitter jeg igjen og nektes helsehjelp i en krisesituasjon. Alt mitt engasjement og bidrag til å involvere fagpersoner har slått negativt ut. Noen har bestemt min skjebne for meg. Og jeg får ikke være med å delta i avgjørende veivalg for min helse og mitt liv. Negativitetseffekten som overleger og psykologer har beskrevet i Henvisninger og Beskrivelser - lagret i min Jorunal - går foran meg når jeg ber om hjelp. Jeg opplever dette på grensen til å være ondskapsfullt. Men det er det jo ingen som bryr seg om.

Vi trenger en gjennomgripende samhandlingsreform i å utnytte eksisterende ressurser i Psykiatrien. Om det ikke er aktuelt med en ny Opptrappingsplan for Psykisk helse. Det er vel meningen at helsepersonell som har lisens til å praktisere, skal bruke disse lisensene overfor sterkt hjelpetrengende pasienter. Å prioritere pasienter som ikke trenger samtaler eller opphold i Pasientrom på Døgnenheter, er vel en slag sløsing med ressursene. Jeg ber ledere og politikere revurdere hvordan ulike pasientgrupper prioriteres i Psykiatrien i landets største Helseforeta.

Til det Beste for Pasienten!!

Følg meg gjerne på @emmahansen1963 :-)