Hold deg unna. Vær så snill!! Om utilbørlig sosial dominans (=VoksenMobbing) i Psykisk Helsevern i Akershus Universitetssykehus (Ahus).

"Den som aldri har feilet, har aldri forsøkt noe nytt" Albert Einstein.
Eller: "Den som aldri har feilet, har aldri forsøkt å hjelpe en traumepasient med tilknytningsskader med nødvendig respekt og omsorg" (Emmas vise).

#mobbing
Det har vært en krevende høst i Sosiale Medier med mange vitnesbyrd fra mennesker med psykiske lidelser. Vi har twittret om alvorlige tema som etikk og verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud, fra suicid til selvmord, overleger som tar reservasjonsretten til nye fagområder, passiv medvirkning i lukkede rom (Christoffer saken) om mobbing, samt andre vanvidd og sleivspark. Sleivspart som den utvidede egoismen som Regjeringen utviser overfor mennesker som sliter og er på Uføretrygd.

Vi har lest om alle de vonde historiene til barn som blir mobbet i barnehagen og på skolen. Noen har måttet leve med mobbing gjennom hele livet i en uverdig og smertefull omsorgssvikt. Dette betyr at barn utsettes for mental mobbing sammen med vold og overgrep fra foreldrene, gjennom oppveksten i skolen og siden er utsatt for å blir HERSA MED i jobbsammenheng: En form for utilbørlig sosial dominans som ekskluderer og skaper situasjoner med konflikter. Konflikter er mønstre som repeteres.

Konfliktfylte relasjoner og sosiale tilknytninger rører ved vår Personlighet. En del av vår Personlighet kan tiltrekke seg ulike utilbørlige sosialt dominerende hersketeknikker fra ledere og kollegaer, eller eksperter i Psykisk Helsevern. En manglende tilhørighet kommer gjerne til utrykk i form av smertefull ekskludering fra det Store Vi. Sosial dominans rører ved Maktproblematikk.

Ubehaget med å stadig bli ekskludert, og stadig utsatt for maktproblematikk, kan stamme fra en psykisk lidelse som Komplex PTSD med tilknytningstraumer.
Og i det hierarkiske diagnosesystemet i Helse Sør Øst er denne diagnosen nederst på prioriteringen av tjenestetilbud i DPS og DPS Døgn. Det vil si at Vi som er traumepasienter med tilknytningsskader ofte er utsatt fra utilbørlig sosial dominans fra overleger og Ledere på alle nivå. I disse situasjonene er pasientene avmektige og avhengig av de Mektige (og Høyvelbårne) Overlegene og Avdelingssjefene (Helsefaglig ansvarlige) i Psykisk Helsevern i DPS Døgn for å nå vårt samlede behandlingsmessige mål: Bli frisk og fri fra all mental smerte. Også tilknytningstraumene som må leges i tilknytning. Relasjonen er asymmetrisk.

#åpenhet
Denne bloggen er et Vitnesbyrd fra den utfordrende Åpenheten.
Åpenhet er en risikosport for oss traumepasienter med tilknytningsskader i Psykisk Helsevern siden vi risikerer å bli nektet aldersadekvat helsehjelp som gjør oss fri fra smerte og kan leve en normalt voksenliv med gode sosiale tilknytninger. Vi må leve med en kontekst av stadige kommunikasjonsutfordringer som oftest gjør meg til den tapende part i det stadig mer aggressive ordskifte. Jeg velger allikevel å ta bladet fra munnen en siste gang. Min historie er alvorlig.

Innhold i fortrolige smertelindrende samtaler funnet sted i en krisetid brukes mot meg for alt de er verdt for å nekte meg videre helsehjelp i Døgn (DPS-voksen-, akutt- og Spesialpsykiatri.
Det har vist seg at Overleger, Avdelingssjefer, Ledere på ulike nivå i DPS Døgn og Ahus - direksjonen ikke takler noen former for tilbakemeldinger, som ikke samtidig tar vare på Personalgruppens beste. Det også være seg innhold i smertelindrende samtaler som finner sted når jeg er i krise i forbindelse med jul, ferieavvikling og helger. Det er ikke noe "kjære mor lenger" når man en gang som pasient har havnet nederst i diagnosekatogorien som Traumepasient med tilknytningsskade.

Vi er hverdagssliterne som lever et liv i fortsatt uverdig omsorgssvikt.
Du finner oss ikke på listen over vinnere av priser av noen kategori (siden vi ikke er kjendiser og bidrar med PR-effekten av disse prisene). Vi forsøker å dele våre smertefulle virkeligheter med våre medmennesker i den tro at vi kan utgjøre en forskjell for våre likesinnede og alle Våre som kommer etter oss. Slik Misjonen for denne bloggen er formulert (øverst). Vi bidrar også med kunnskapsdeling i den tro på å bli hørt av medier og ansvarlige statsråder. Om vi kommer på medienes agenda og kan skape adekvat politikk - Ja da er vi fornøyde. For vår del er egentlig løpet kjørt fordi den Eksluderingen vi opplever er endelig fra Helseforetakets side (Helse Sør Øst).

#smertehelvete

"Du skal ikke tåle så inderlig vel den uverdige smerten som ikke rammer deg selv."

Loven pålegger alt helsepersonell og deres støtteapparat å yte både omsorgsfull, etisk forsvarlig og juridisk forsvarlig aldersadekvat helsehjelp. Loven om Pasientrettigheter gir Pasienter anledning til å medvirke til innhold i behandlingsplaner som omfatter all behandling med forankring i det terapeutiske prosjektet i DPS-et.

Det vil si at Overleger, Ledere og annet Helsepersonell i Psykiatrien i Helse Sør Øst og Ahus skal "ikke forvolde eller tolerere unødvendig lidelse" på en måte som egentlig skader Pasienten. Pasienten skal oppleve lindring av smerte, omsorg, tillitt, medfølende ord og handlinger og velvilje fra alle aktører. Men slik er det dessverre ikke i dag.

Når jeg som Pasient 1)deler min smerte i fortrolige smertelindrende samtaler, 2)forsøker å ta til motmæle mot Vurderinger og Jorunalnotat som gjør min skade større, eller 3) regelrett ROPER OM HJELP!, så blir jeg møtt med en bevisst negativ fortolkning hvor alt jeg sier og gjør blir brukt mot meg på å nekte meg hjelp i Døgn (voksen-, akutt- og spesialpsykiatri), Gruppesamtaler som Stabiliseringskurs og terapi.

En bevisst negativ fortolkning av alle mulige tilbakemeldinger fra meg til ansvarlige Overleger og Ledere, fortolkes kun negativt. Denne fortolkningen oppleves som  sykelig kontroll av min kommunikasjonsatferd, innehar et filter for hva slags traumevirkelighet og anerkjent smerte som er AKSEPTERT å dele med MAKTRELASJONENE.

Disse maktrelasjonene av Overleger, Ledere og Helsepersonell utelukker meg fra alle samtaler og møter om meg. De har brukt år på kursing i tryggere traumeterapeut og tilknytningsskader, slik at de vet hva de vil akseptere av smertevirkeligheter og ditto atferd i sin avdeling.

Og nå er konsekvensene, for meg som syk Pasient, dette smertehelvete i form av en ond sirkel:

1. Mye sinne i et aggressivt ordskifte hvor jeg må forsvare mitt uverdige smertehelvete for å bli forstått rett.
• Jeg gråter og kollapser ute på gårdsplassen (personal snur ryggen til og går inn på vaktrommet).
• Jeg er helt utmattet både fysisk og mentalt - ligger hjemme i dager i strekk.
• Jeg er helt alene uten tilhørighet og noen tilknytninger. Må bearbeide mine mest smertefulle tilknytningsskader i ren isolasjon.
2. Jeg nektes samtaler; dialog og møter med Overleger, Ledere og Personalgruppen.
• Og jeg nektes videre helsehjelp i Døgn (DPS- voksen,-, akutt- og spesialpsykiatri).
• Jeg nektes hjelp i Gruppeterapi - Stabiliseringskurs, slik jeg har vært lovet i 1 år.
• Jeg er blitt tvunget over på Uføretrygd, siden "behandlingen har tatt for lang tid" og Ahus ikke har svart på noen av mine skriftlige henvendelser relatert til forpliktelser iht AAP etter avtale med NAV. Skriftlige henvendelser siden mars 2014.
3. O Respons på alle skriftlige henvendelser.
• Hvor jeg har tatt til motmæle mot Utilbørlig Sosial Dominans og beskrivelser av meg fra julen 2013 som at "Personalgruppen opplever at Pasienten er en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører".. osv se bloggposten videre.
• Hvor jeg har forsøkt å få dokumenter slettet som ødelegger for min fremtidige behandlingsprosess og iht AAP sammen med NAV.
• O Respons er skammens språk. 20-talls skriftlige henvendelser i år.
4. Passiv Medvirkning i de lukkede Vakt- og Møterom.
• Overleger og ledere opp til adm.dir har godkjent denne Utilbørlige Sosiale Dominansen som er skissert i denne bloggposten. Med godkjenning og signatur fra adm.dir. Jeg lurer på om han vet hvem jeg er. Og han som har bred erfaring innenfor Psykiatrisk Helsevern.
• Jeg snakkes om, bak og rundt. Andre tar beslutninger om min helse, min økonomi og mine muligheter (alle kjenner til stigma knyttet til psykisk lidelse, Uføretrygdede og arbeidstakere over 50-år) - og dette bidrar til min uverdige smertevirkelighet.
• Absolutt ingen velvilje til løsningsbasert dialog basert på fakta, hvor vi finner gjensidige gode løsninger for alle aktører. Har vært min henvendelse skriftlig helt opp til adm.dir siden mars 2014. 0 respons. Se tidligere bloggposter om Manglende Velvilje.-->
5. Aksept for at jeg skal leve med en uutholdelig stor smerte - mental og fysisk smerte i isolasjon over stadig lenger tid.
• Jeg har aldri vært så dårlig mentalt på alle måter med traumevirkeligheten som gjentar seg i den smertefulle omsorgssvikten som danner konteksten jeg lever i.
• Helt utmattet fysisk. Både kvalm, svimmel, ør og blodsmak i munnen.
• Jeg har ikke bare fått svekket min omdømme som vanskelig traumepasient med tilknytningsskader (absolutt etisk problematisk å bruke en krisetilstand mot meg..), men jeg er nå blitt konstruert til å være en monsterpasient som følge av den negative fortolkning av alt jeg sier og gjør, og med ditto negative jorunalføringer. Og jorunaler jeg ikke får slettet.
6. Større selvmordsfare. Jeg klarer ikke å leve med denne samlede overbelastningen (se bloggposten om Fra suicidal til selvmord-->)
• Mitt totale symptomtrykk, smertefulle uverdige traumevirkelighet og fullstendige isolasjon overhøres og misforstås i et aggressivt belastende ordskifte. Ingen spør meg; Hvordan har du det? Hva kan vi hjelpe deg med? Hvilke planer har du?
• Kvalitetsavdelingen som har SAKSBEHANDLET denne saken, samler kun på uttalelser fra ledere og vurderer kun den juridiske siden av saken. De godkjenner saken uten å vurdere den etiske forsvarligheten av denne samlede håndteringen av meg, og de vil ikke snakke med meg, min behandler eller mine pårørende. DE TÅLER MIN UVERDIGE SMERTE KJEMPEGODT og svarer aldri på skriftlige henvendelser pr. brev.
• Ekspertene i denne lukkede DPS-boblen gir meg like godt skylden for krisesituasjonen og traumevirkeligheten i mine siste forsøk på å be om hjelp. Og da vet ikke jeg hva jeg kan gjøre å si for å bli møtt med forståelse og minimum av respekt, tillit og profesjonalitet.
7. Alle "Hjelperne" i Psykisk Helsevern i Ahus tar ikke ansvar for å skape et godt Resultat eller å hjelpe meg med det jeg trenger i Nåtid. Og de svarer ikke på noen former for skriftlige eller muntlige henvendelser.
• Alle-mot-1 i møter hvor jeg ikke får delta.
• En enorm ekskludering av meg fra det Store Vi - som "Personalgruppen opplever Pasienten som en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører" danner konteksten for alle som skal vurdere mine ulike behov for adekvat helsehjelp i nåtid.
• Så hva skjer nå - tror du?

#medmennesker

"Livet er ikke alltid forgylt, og stundom kan det gå virkelig galt".

Vi trenger alle en forsikring om at noen mennesker virkelig liker oss.
At andre medmennesker ser oss, slik at vi også kan lykkes i å bli anerkjent som medmenneske. Vi kommuniserer med gjensidig tillit og respekt for å skape gode sosiale tilknytninger og nære relasjoner. Vi mennesker er sosiale vesener som lever i ekte sameksistens med andre medmennesker. Og enhver psykisk lidelse er sosialt konstruert. Det er viktig at vi forstår.

Språket vi benytter oss av beskriver virkeligheter, men det skaper også virkeligheter. For å forstå egen og andres virkeligheter, trenger vi å møte mennesker der de er. Å møte mennesker gjør noe med oss. Vi får et sannere bilde av virkeligheten og jo flere vi møter, og jo mer forskjellige de er, jo mer kan vi forstå. Da er det viktig at vi alle er opptatte av løsningsorientert dialog basert på fakta. En dialog med vilje til kommunikasjonsatferd som setter oss alle i det rette lyset. Verdiene er viktig å ha i bunnen; gode verdier for kommunikasjon basert på velvilje, tillit, omsorg, tilhørighet og samhandling. For hva som er sannferdig fakta endrer seg til enhver tid.

Den moral og de verdier som vi lever ut i form av kommunikasjonsatferd med Andre, har vi lært på et tidspunkt der vi var små og genuint undrende mennesker.
Vi var i ferd med å ta inn over oss verden. Vi kan fortsette med dette som voksne, spesielt Helsepersonell som skal reparere voksne tilbake til et normalt sosialt liv.

Når så Helsepersonellet går inn på sitt vaktrom for å rapportere sine opplevelser med Pasienten til Overlegen, blir alle tilbakemeldinger fra - nettopp Pasienten - diskutert og fortolket innenfor et asymmetrisk rammeverk. Dette rammeverket består av hva slags tilbakemeldinger og innhold i smertelindrende samtaler som Avdelingen kan tåle - hva slags smerte de kan tåle - og hva slags traumevirkeligheter som de kan forholde seg til. Dette rammeverket definerer Overlegens Maktrelasjon til Pasienten.

Resultatet kan få fatale konsekvenser om tilbakemeldinger fra Pasienten ikke blir TÅLT av Overlegen, Lederne og Personalgruppen, slik de har valgt situasjonen og konflikten i mitt tilfelle. Konsekvensene er punktene 1. - 7. skissert ovenfor. 

#omsorgskvalitet - fra fødsel og frem til i dag - 51 år senere --->

"Det er skjeldent at en vert snakker så stygt om sine gjester som på DPS Døgn i Ahus i form av personlige utleveringer fra en smertefull krisetid JULEN 2013".

Omsorgskvaliteten på DPS Døgn i hele Helse Sør Øst skal utvises i form av lindrende samtaler, trøst når pasienten er fortvilet og gråter ut sin smerte, eller behandling i form av medisiner og deltagelse i oppbyggelige sosiale aktiviteter.
Alle diagnoser er sosiale konstruerte. Og i Helse Sør Øst er de kategoriserte på en slik måte at Traumepasienter med Tilknytningsskader havner nederst;bakerst i prioriteringen. Og det er fullt ut akseptert å krenke pasienten i ulike jorunaler, møter og samtaler siden denne pasientgruppen konstrueres til å bli en stadig vanskeligere pasient å "håndtere", skal vi tro Overlegen som kun evaluerer andres uttalelser og jorunalføringer.

Og evalueringene fra min krise julen 2013 -> Innhold i fortrolige smertelindrende samtaler som brukes mot meg for alt hva de er verdt, står fortsatt ved lag. Knappe året etterpå. Og aldri noen vurderinger av hva Helsepersonellet bidro med eller ei. All den hjelpen jeg ble lovet og ikke fikk. All den uverdige håndteringen fra teamledere, primærkontakter og studenter som er ferdig negative innstilt i møte med meg, og som går inn på vaktrommet og konstruerer meg til å bli en "for stor og tidkrevende belastning for alle aktører".

Det ALLE glemmer i denne sammenheng er at Traumepasientene med tilknytningsskader har levd et helt liv i ekstrem omsorgsvikt med vold, overgrep, mental terror og med sykelig kontroll av all kommunikasjonsatferd. Vi har ikke hatt omsorgspersoner og vi har fortsatt ingen tilhørighet til familienettverket. Familien er fortsatt skuffet og sint på at jeg aldri på noen god måte, for dem, tok vare på omsorgspersonenens behov. Og slik er det fortsatt: Det er kun de traumepasientene som også tar vare på Personalets Behov som får adekvat helsehjelp i DPS Døgn (Voksen-, Akutt- og Spesialpsykiatri og Gruppeterapi, som Stabilitetskurs.

#ordenesmakt

"Traumevirkeligheten er din skyld. Du har valgt å være i denne krisen. Vi vil ikke hjelpe deg".

På DPS Døgn Åråsen "håndteres" traumepasienter med tilknytningsskader hardhendt.
Det viser mine 7 punkter ovenfor. Jeg har et dokument på over 3 sider som dokumenterer og beskriver dag-for-dag: Hva jeg sa på hvilke dager som ikke ble tålt av Overlegen og Personalgruppen (alle som jobber der og som ikke var på jobb julen 2013). Dette er i hovedsak innhold i fortrolige smertelindrende samtaler i en krisetid, hvor jeg var i stor krise. Ingen av dem som fører jorunal og uttaler seg tåler min uverdige smerte, vil på noen måte være empatisk tilstede for meg. Hverken da, nå, eller noen ganger i fremtiden. Og dette er forankret i alle DPS-ene i hele Ahus - systemet. I følge adm.dir som signerer beslutningspapirene er dette "adekvat behandling av meg i døgnenhet".

Toppledelsen for AHUS signerer på å bruke de ulike krisereaksjoner fra krisetiden julen 2013 mot meg på absolutt verst tenkelige måte. Å bli ekskludert en gang for alle, er en stor påkjenning. Mye større enn den å bli tvunget over på Uføretrygd fordi "behandlingen tar for lang tid". Dette siden Ahus ikke vil hjelpe meg med å bearbeide tilknytningsskaden i gode sosiale tilknytninger i DPS Døgn.

Min smertefulle erfaring er dessverre den at det å være traumepasient med tilknytningsskader, og samtidig en høyt sensitiv en i krise, får frem de narsissistiske egenskapene hos Overlegene, Avdelingssjefene og Teamlederne.

Og nå skal jeg straffes for ikke å ha ivaretatt Personalet godt nok i julen 2013: Min uverdige krise med ditto smertevirkelighet (slik den beskrives av Overlegen - mitt referat er strøket), er nå et utgangspunkt for å bli hardere straffet for en forbrytelse jeg ikke har gjort. Jeg har blitt påført min traumevirkelighet i en omsorgssvikt i barndommen som mangler sidestykke. Jeg har levd et helt liv uten omsorgsgivere, siden det ble forventet at JEG SKULLE VÆRE OMSORGSGIVER. Slik et samlet Helsepersonell ved DPS Døgn Åråsen forventet dette julen 2013. Derfor skal jeg fra januar 2014 være ekskludert fra alle DPS DØGN-enheter og Gruppeterapi i hele Ahus - systemet.

Og nå er jeg bare mer overstimulert av all trygghet, tilhørighet og omsorg jeg ikke fikk i min barndom. Som om jeg ikke har smerter nok!

#julen2014

"Hei - hå - så er det jul igjen. Du skal være hjemme alene i julen og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noen steder".

All adekvat Helsehjelp skal være tuftet på verdier som gjensidig respekt, tillit, nytte, omsorg (empati og raushet), visdom, rettferdighet, sannferdighet og likeverdighet. Vi er tross alt likeverdige medmennesker og samtalepartnere. Alt Helsepersonell (inkl Personalgruppen) skal alltid "møte pasientene og dennes pårørende, som våre medmennesker med det gode for øyet. Det er viktig å unngå de ekstreme ytterpunktene. Tilstandens alvorlighetsgrad og tiltakets nytte, smertereduksjon og grunnleggende omsorg, er viktig for å vurdere om en pasient er verd å hjelpe".

Mange andre traumepasienter er verd å hjelpe på DPS Døgn Åråsen. Det er dem som Overlegen og Personalgruppen liker, og som tar vare på Personalets beste i krisetider. Å gråte blir sett på som misnøye og tåles ikke (= "da skal du ikke være her").

Helsehjelpen skal være adekvat på en slik måte at jeg blir sikret en god helse og frihet fra smertefullt symptomtrykk og uverdig traumevirkelighet. Jeg har tatt ansvar for min behandling, men jeg får ikke lov å ta ansvar siden ingen vil snakke med meg, bare om meg i ulike samtaler og møter OM MEG. Dette er atferd som gjør meg utrygg med få fremtidsutsikter til et normalt sosialt liv med jobb og muligheter for å bidra til velferden.

Jeg må nå, fortsette å bearbeide mine mest smertefulle tilknytningstraumer i ren isolasjon. Noe som virkelig har vært en for stor belastning i hele år. I hele år har jeg måttet forsvare at det var adekvat å være innlagt på DPS Døgn Åråsen i julen 2013 i utgangspunktet. Og nå har Overlegene, Avdelingssjefene, Topplederne og juristene i Kvalitetsavdelingen hva og hvem som kan bidra til at jeg får oppleve smertelindring og bedre livskvalitet. Felles for dem alle er at de ikke vil samtale med meg i dialog om GJENSIDIGE GODE LØSNINGER BASERT PÅ FAKTA!!

Regelverket er tydelig på at ulike valgmuligheter og behandlingsmuligheter skal drøftes MED pasienten. Jeg skal medvirke i samtaler om hvilke ulike tjenester som ER OG KAN VÆRE nyttige og gode. Jeg ønsker å slette Vurderingsnotatet fra krisen julen 2013, hvor Overlegen så hardt og ubarmhjertig har konstruert meg til å være en uoverkommelig vanskelig traumepasient med tilknytningsskader, og som ikke ivaretar Personalet Beste i krisesituasjoner. Nå skal jeg straffes og alle mulige henvisninger min behandler skriver for meg, skal bryskt avvises i hele DPS Døgn i Ahus. Dette er litt av en dom!

#livsfarligdom

"Ikke et medfølende ord. Ingen medmenneskelighet. Ingen forståelse. Alle-mot-1."

Skammen er verre en noe annet. Og anerkjennelse og forståelse for hvor smertefull min hverdag er, har en så stor verdi at den rører ved min verdighet og selvfølelse.
Jeg kjenner at jeg er blitt ydmyket på verste måte av et samlet Helsepersonell og Toppledelse som bestemmer over min skjebne uten å kjenne meg eller ville samtale med meg. Og 0 respons på ulike henvendelser er skammens språk.

Hva med at Dere forsøker å gå noen dager i mine sko? Og så kan dere møte meg ansikt til ansikt og forklare meg hvorfor dere mener det er etisk og juridisk forsvarlig å HÅNDTERE MEG PÅ DENNE MÅTEN. Hva er det med meg som gjør at dere velger denne formen for håndtering? Alt dette sinne?

Denne håndteringen viser også hvor:

- erfaringsresistent Ahus er. Ingen tilbakemeldinger tåles. Også når de er i form av innhold i smertelindrende samtaler, gjør prosessen til en stor belasning.
- at sentrale lovverk ikke gjelder. Og at det er en laaaaaang veg til Pasientens Helsevesen i Ahus og Helse Sør Øst
- hvor langt Overleger får lov til å gå iht å ydmyke pasienter. Hvordan Overleger har adgang til å benytte krisereaksjoner i en stor krise for pasienten mot vedkommende som "takk for sist" fordi pasienten ikke innfridde Personalets behov for omsorg.  Hvordan Pasienter blir konstruert til å være en så stor belasning at ingen Overleger med vett og forstand vil ha vedkommende;meg innenfor dørene.

Dette er også hersketeknikker brukt på mest belastende måte for pasienten. Når overleger slipper å praktisere empati, raushet og dialog, så kan utfallene få fatale konsekvenser.
Det var flere av mine medpasienter på korte akuttopphold som gav utrykk for at Overlegen på DPS Døgn Åråsen "er villig til å gå over lik for å nekte meg adekvat helsehjelp i DPS Døgn". Og hun beundres av alle Ledere og Avdelingssjefer rundt seg. Der jeg får kritikk for å i hele tatt har tatt til motmæle, er det ingen som vil reflektere over mitt totale smertefulle symptomtrykk, traumevirkelighet og dårlige livskvalitet.

Å bli møtt med 0 respons på alle skriftlige henvendelser er også uprofesjonelt.
Forvaltningsloven gjelder for svar på skriftlige henvendelser. Men jeg "banner i kjerka" om igjen om jeg mener noe om dette. Nei for jeg skal SNAKKES OM I DE MEST NEDLATENDE ORDELAG til en samlet gruppe av Overleger, Seksjonsledere og Avdelingssjefer for samtlige DPS Døgn (voksen-, akutt- og spesialpsykiatri) i Ahus-systemet. Og resultatet var enda mer nedlatende "du er så misfornøyd, så lær deg til å kommunisere sammen med din behandler".

Og det hjelper ikke saken min at jeg formidler hvor stor og krenkende denne samlede belastningen er for meg. Dette er en krenkende ekskludering og utestengning. Alle-mot-1.
Jeg må derfor gjøre som forskningen anbefaler: Blogger og bearbeider mine erfaringer i sosiale medier. Og alt jeg har formidlet i denne bloggen har jeg forsøkt å få de ansvarlige Overleger, Avdelingssjefer, Ledere, Toppledere og jurister i Kvalitetsavdelingen i tale om. 0 respons er en ting. At dere nå har tatt i fra meg mine siste rester av verdighet, en annen. Og jeg må bearbeide konsekvensene i full isolasjon. Er dette virkelig etisk forsvarlig?

Skamfølelsen er i ferd med å ta knekken på meg. Hvem er det egentlig som bør skamme seg nå?

God jul!!

Følg meg gjerne på @emmahansen1963

EPILOG
Aggresjonsnivået har bare økt og jeg har blitt overhalt mer enn en gang i etterkant av denne bloggposten.

Det er ikke lenger mulig å holde en normal konversasjon med min behandler. Denne bloggen har skapt så mye sinne at ingen ansvarlig Overlege eller Leder  klarer å møte meg med noe annet enn en tirade av forsvar, og bortforklaringer og karakteristika av meg som vanskelig pasient. De vil gni det inn - igjen og igjen.

Og her om dagen fikk jeg dommen fra Overlegene i Ahus, formulert som beslutningsnotat fra NAV (hvor de viser til legeærklæring fra min behandler i konklusjonen):
"Emma har gått 9 år i terapi uten at det totale symptomtrykket har blitt stabilt. Hun vil derfor ikke kunne fungere normalt i en jobb noen gang. Og videre behandling ser ikke ut til å være til nytte". Nei - det er jo ikke det når det er bare kjeft å få.

Jeg ringte til min behandler i går (mandag 17.november) - i terapitiden kl11-12. Dette fordi jeg var for dårlig til å komme meg til terapitimen for egen maskin. Jeg var så kvalm og svimmel og med åpne sår etter mitt siste selvmordsforsøk. Jeg var livredd for å ta denne telefonen, siden jeg visste jeg ville få kjeft. Og sannelig fikk jeg rett:

Når jeg ringte min behandler og fortalte hvorfor, så rant det ut en tirade av sinne og jeg fikk "vær så god å møte opp til terapitimen og bli sittende timen ut. Du får ikke snakke mer nå - møt opp til timen vår på torsdag". Jeg forklarte IGJEN hvorfor jeg ringte og ikke møtte opp, men ble ikke vist noen forståelse eller medmenneskelighet. Hun lot seg ikke affisere av at jeg for 7.de gang har forsøkt å ta mitt liv, men mislykkes. Ingen medfølelse, eller "Hvordan har du det nå, egentlig? Trenger du hjelp?"

Dette viser jo bare atter en gang at mine 7 punkter tidligere i bloggen står ved lag.
Bare det at jeg erkjenner og avslører disse punktene, som også med dette "avsløre min behandler uetiske håndteringen av min smerte". OG som den som har forseglet min skjebne iht NAV - Aap og Ahus - var nok spesielt vanskelig for henne. Men vi snakker om STORE KONSEKVENSER FOR MITT LIV OG MIN HELSE og med potensiell dødelig utgang. Hvor mange ganger skal jeg forsøke å ta mitt liv?

Jeg skal selvsagt forsøke igjen.

Jeg har spilt med åpne kort og forsøkt å løse en alvorlig konflikt før den fikk dødelige konsekvenser. Jeg har vært saklig, skriftlig og stilt adekvate spørsmål og tatt initiativ til løsningsbasert dialog for å finne gjensidige gode løsninger. Aldersadekvate gode kvalitative løsninger for en samlet behandlingsplan med målet å komme ut i jobb og få til et normalt sosialt liv. Jeg har jobbet med dette prosjektet i hele år. Jeg har måttet stå alene i den krevende prosessen det er å foreslå noe slik og forsøke seg på noen tilbakemeldinger som ivaretar mine samlede behov for helsehjelp.  Og, jeg har ikke bare måttet stå alene i stormen, men bare møtt MOTSTAND OG MISFORSTÅELSER SOM HAR RESULTERT I MYE SINNE OG 0 respons (jmfr mine 7 punkter).

Det er nå i ettertid kjempevanskelig å fordøye det store antall Overleger, Avdelingssjefer (som helsefaglig ansvarlig ved DPS Døgn i Ahus),Ledere, Helsepersonell (samlet Personalgruppe ved DPS Døgn) og jurister i Kvalitetsavdelingen - hvor ingen vil samtale med meg.  Og INGEN AV DEM unner meg å finne en god løsning på en alvorlig sak;konflikt.

Men det verste er at ingen av dem unner meg å bli helt frisk slik at jeg kan fortsette karrieren og leve et normalt liv - og bidra til velferden.
Nå er jeg tvunget over i Utenforlandet på alle måter - og oppgitt av alle. Majoriteten vet ikke en gang hvem jeg er og har aldri møtt meg. Men de forsegler alle min skjebne. De 5 sidene jeg fikk fra NAV Skedsmo 11.november 2014 var tøff lesning. Jeg har vært naiv og trodd at all respekt og tillit jeg har vist har vært gjensidig. Og dette er Helsepersonell med et sett av medisinsk etiske prinsipper til grunn for i hele tatt å få innvilget sin autorisasjon. Om de ikke viser "grov uforstand i tjenesten" når de velger denne "håndteringen" av meg? Hva kan man som traumepasient med tilknytningsskader (=pariakasten i Helse Sør&Øst sitt diagnose-hierarki) egentlig forvente av helseoppbyggelig dialog og terapi?

Kjære leser: Vær så snill å sørge for at dette ikke skjer med dem som kommer etter meg. Du må være midt oppe i dette for å forstå. Men som jeg sa til min behandler på telefonen i ren desperasjon "Hvorfor klarer du ikke å være hyggelig bare i et par minutter? Det er ikke så mye som skal til, vet du. Så kanskje jeg er i livet frem til neste terapitime". Hvem vet? Dette burde ikke være lov - å "håndtere meg og kommunisere med meg" på denne måten? Men det er ingen ansvarlige ledere som vil kommunisere med meg eller svare meg på mine mange skriftlige henvendelser (=rop om hjelp). Så kanskje SAKEN hadde fått et helt annet utfall. Jeg har jobbet med denne saken i et helt år - og blogget til mine mange venner, følgere og Connections om mine faktiske opplevelser. Jeg er bare budbringer for en situasjon som alle overlegene og lederne på ulike nivåer har skapt.

Men min behandler hedres for denne "håndteringen" i Psykiatrien i landets største Universitetssykehus. Tro det eller ei!

Så slik er det mulig å gå over lik i Psykiatrien i Helse Sør&Øst!

Den utvidede egoismen i Psykiatrien i Akershus Universitetssykehus.

Der alle de suverene overlegene i DPS Døgn (Voksen-, Akutt- og Spesialpsykiatri) mobiliserer Alle-mot-1: Meg som Pasient. Siden de ikke takler innhold i fortrolige smertelindrende samtaler når jeg er i krise og har vært innlagt på Døgn i krisetid. De blir støttet av en Kvalitetsavdeling som kun samler på uttalelser fra Overleger og ledere (helt opp til adm.dir) og aldre "min side" meg som Pasient, min Behandler, mine Pårørende (leser ikke alvorlige bekymringsmeldinger) og mitt nettverk.

Alle Helsetjenester skal gjennomføres juridisk OG ETISK FORSVARLIG. Og hvor forsvarlig er dette:

#krisemonologene med varsel om #grovuforstand i tjenesten

Takk til alle mine 5200 lesere. Dere inspirerer til nye vitnesbyrd og skreddersydde bloggposter. At dere leser de mest alvorlige av dem alle: Om manglende medisinsk etisk praksis og Overleger som tar reservasjonsretten til nye høyder, viser hvor ekte medmennesker dere er. Og her har dere fortsettelsen.

"There is only one way to avoid criticism: do nothing, say nothing and be nothing" Aristoteles.

#erfaringsresistensen

Jeg har i 6 mnd forsøkt å få ansvarlige ledere og overleger i dialog om min samlede behandlingsplan, inkl et døgnopphold for å rehabilitere tilknytningsskaden. Jeg har dokumentert 100 sider grundig, sakelig og sannferdig. Og stiller noen alvorlige spørsmål i denne så alvorlige saken. Og Byråkratiet svarer med:

• 0 respons på alle spørsmål.
• Ingen vilje til løsningsfokusert dialog om total behandlingsplan basert på fakta.
• Ingen dokumenter (Vurderinger og Epikriser) slettes. Pasientrettighetsloven gjelder ikke meg.
• Jeg får ikke delta i forum hvor jeg og min behandlingsprosess er tema og hvor det foretas avgjørende veivalg for min behandlingsprosess, helse og mitt liv. Pasientrettighetens §3-1 gjelder ikke for meg.
• Påstander om at det "ikke foreligger misvisende eller feilaktige opplysninger" der jeg opplever jorunalnotatene som skriftlige overgrep som er en ekstra stor belastning for min helse og livskvalitet.
• En rekke negative fortolkninger og påstander fra en periode hvor jeg var i krise (julen 2013) brukes mot meg for det de er verdt. Og snart er det jul igjen. Ingen ny vurdering 9 mnd etterpå. Iht byråkratiet er dette "opplysninger som er viktige for å yte pasienten riktig form for helsehjelp" og disse "opplysningene" er av karakter som:
• "Personalgruppen opplever at pasienten er en stor og tidskrevende belastning for alle aktører" (jeg har ikke blitt spurt i rollen som "aktør").
• "Gjentatte daglige tilfeller av Samtalebehov og tilbakemeldinger" oppleves som for krevende for et Personalet som ønsker å være i komfortsonen.
• "Traumevirkeligheten er din skyld, og siden du er så intellektuell bør du forstå hvorfor og finne ut av dette selv. Vi vil ikke hjelpe deg med dette".
• Påstander;fortolkninger om at "Emma er misfornøyd" går igjen. Og jeg må tåle negative ydmykelser når jeg tar til motmæle.
• "Personalet er redd deg" og "Du skal ikke være her inne du".
• "Overlegen avgjør hvordan du har det og hvordan oppholdet har vært"
• "Håper du lærer deg å kommunisere bedre sammen med din behandler".

#byråkratiet

Jeg opplever at ulike aktører av ledere, overleger og annet Helsepersonell gjør seg opp en mening om meg, og feller sin dom over meg, før de har møtt meg og samtalet med meg. Jeg vet ikke hva som er verst, men jeg må tåle følgende fremferd:

• Avdelingsledere som blir sinte og aggressive på telefonen. De mer og mindre slenger på røret når jeg spør om "hvor saken står". Om jeg i hele tatt får kontakt med dem.
• Stadig nye avdelingsledere som mener mye om meg. Avdelingsledere jeg aldri har møtt!
• 4 ulike Overleger sitter i beslutningsforum som inntaksmøter, behandlingsmøter, flytmøter (bråstopp for min del) og fellesmøter og dømmer meg ut i fra ulike jorunalnotater. Og alle som leser disse jorunalnotatene (jeg har forsøkt å få slettet) forstår godt at ingen overlege med vett og forstand vil ha meg innenfor dørene. Slik er det å være pariakaste.
• Personalgruppen på DPS Døgn står sammen om å nekte meg adekvat helsehjelp på Døgn ut i fra krisen julen 2013 (jeg har spurt noen av dem om de kjenner seg igjen, men de blir bare sintere).
• En rekke enhetsledere fra DPS-er i Ahus deltar i Flyt-møte. Det de har til felles er at ingen av dem vet hvem jeg er, hvordan jeg har det (totalt symptomtrykk og livskvalitet) og hva jeg trenger av aldersadekvat helsehjelp i Døgn.
• Direktører helt opp til adm.dir sitter på 100 sider grundig dokumentasjon. Jeg spiller med åpne og tillitsfulle kort i håp om at jeg blir vist samme åpenhet og tillit tilbake, men nei. De har alle kjøpt en predikering av fremtidig døgnopphold basert på min store krisetilstand julen 2013. Det hører med til historien at Overlegen ved DPS Døgn ALDRI har tatt med i den vurderingen all den hjelpen jeg ikke fikk, men som jeg ble lovet for julen 2013. Hun hadde selv ferie julen 2013.
• Ingen ansvarlige ledere eller direktører viser VELVILJE til å finne frem til gjensidige gode løsninger for meg som traumepasient med tilknytningsskader. De driver i steden PASSIV MEDVIRKNING I LUKKEDE MØTEROM; De VELGER heller å konstruere meg til et stort problem i form av Vanskelig, Krevende og Belastende Traumepasient med Tilknytningsskader.
• Når jeg stiller spørsmål om hvorfor ingen vil samtale med meg, får jeg til svar " Du tvinger tilknytningsskaden din på alle andre. Det er derfor ingen av Oss vil samtale med deg". Og jeg har måttet tåle et møte hvor jeg fikk kjeft for i hele tatt har tatt til motmæle mot det ovenforstående.
• Jurister og saksbehandlere i Kvalitetsavdelingen vil ikke samtale med meg. De samler kun på uttalelser fra Personalet og fremmer aldri noen former for løsning. Min behandler blir ikke involvert.

Hvordan hadde du, kjære leser, taklet en slik "håndtering"? Vi begge vet at det er ikke slik man løser sine utfordringer i Utenforverdenen. Den verdenen som alle pasienter i Akershus Universitetssykehus skal tilbake til.

Og er ikke oppramsingen av aktører ovenfor MANGE MOT 1? Er ikke dette litt sånn urettferdig? Og vi har ingen å støtte oss til. Pasientombudet har kastet kortene og hjelper ikke til med klagesaker. Helsetilsynet varsler at deres saksbehandling tar 6-7 mnd og vil ikke "hjelpe din situasjon". Og jeg har ikke ressurser til å bruke advokat. Der Ahus har 2 jurister i sin Kvalitetsavdeling.

#pariakasten

Pariakasten er kjempedårlig, og må leve med at et stort omfang av aktører bevisst mener at vi skal være kjempedårlig over lang tid. Og vi kan kun få hjelp på Akuttavdelingen om situasjonen blir mer kritisk. Så hvor dårlig mener dere at jeg skal bli?

Når så mange er imot at jeg skal få mitt behov ivaretatt, er det lett å miste motet. Og er det ikke urettferdig at jeg aldri får lov å delta i samtaler som har avgjørende betydning for min behandling, helse og liv? Og hvem er opptatte av Selvmordsforebygging? Ingen så langt.

Traumepasienter på leve med en konstant retraumatisering - der barndommens uverdige omsorgssvikt repeteres, og hvem som helst kan få rollen som min mor. Vi lever med en konstant redsel for:

• Avvisning og Frykten for at ingen skal like oss.
• Overstimulering av alt vi ikke fikk i oppveksten som gode tilknytninger, tillit og tilhørighet til familie og venner. Alle som ikke unner meg å bli helt restituert er nå vanskelig å omgås (samtidig som vi skal unngås i korte akuttopphold)
• Det at min smerte ikke tåles. Og jorunalnotatene som min sak bygger på, forteller på 4 sider at Overleger og Personalgruppen på DPS Døgn ikke tåler min smerte. Men de tåler andre traumepasienter. Dem som har familie, barn, jobb - alt jeg ikke har. De er mer verdt å hjelpe.
• Personalgruppen på DPS Døgn kan VELGE å ikke være empatisk tilstede og tilby smertelindrende samtaler, som gjør at jeg nyttiggjør meg Døgn-oppholdet. Da er det bedre å nekte Traumepasienter med Tilknytningsskader adgang. Og lese en del av forskningen som sier at traumepasienter ikke skal være innlagt. For noen grupper av Traumepasienter - dem som ikke har samme samtalebehov som meg.
• Det er for enkelt for Overleger i Psykiatrien i Ahus å benytte en stor krise og ditto krisereaksjoner mot meg for å nekte meg hjelp i Døgn en gang for alle. OG det uten at jeg får være med på beslutningsprosessen. Det at jeg tar til motmæle mot dette, bygger opp under DERES EGNE VALGTE FORTOLKNINGER OM AT "Emma er misfornøyd"!!.
• Sint ordskifte på telefonen og i "nettverksmøter" tar meg tilbake til barndommen og trigger ubehaget ved å bli omtalt, baksnakket, negativt vurdert og ikke verdsatt. En ekstrem manglende vilje til å samtale og forstå meg, er vanskelig å leve med.
• Skammen knyttet til at så mange aktører har vært involvert (og snakket om meg uten meg tilstede), uten å kjenne meg og mitt samtalebehov, for så å støtte opp om "nei, nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg".
• Alle som virkelig virket engasjerte og med gjensidig tillit under juleoppholdet julen 2013. Som siden har gått inn på Vaktrommet (=komfortsonen) og stukket kniven i ryggen på meg. Disse vil jeg aldri klare å tilgi og går laaaang veg utenom.

"Du få'kke leke mer i våres gård. Vi æ'kke venner med deg mer". Konklusjonen som tas av alle aktørene. Og jeg lurer på hvor mange av disse som egentlig har lest saksdokumentene og alle mailene jeg har sendt ansvarlige ledere?

Og hvorfor skal det ikke være mulig å finne frem til gode gjensidige løsninger i faktabasert dialog. Og venne oss pasienter til Utenforverden?

#frittbehandlingsvalg

Det er virkelig behov for Fritt Behandlingsvalg hvor loven om Pasientrettigheter gjelder. Som at Helseforetakene tørr å utvikle Pasientens Helsevesen. I tråd med det regelverk som allerede er der.

Et Helsevesen som er fokusert på å ha tjenestetilbud som dekker alle diagnoser og smertevirkeligheter. Hvor det å få hjelp og rehabilitering i nåtid er fokus.
Alle Pasienter uansett diagnose (psykiatrisk eller somatisk) ønsker å:

1. Finne frem til troen på seg selv, sin verdi og verdighet.
Dette skaper god selvfølelse. Mange av oss traumepasienter er:

1. Overstimulert på alt vi ikke fikk i oppveksten av trygge tilknytninger, trygghet, respekt, tillit og at voksne ønsket av vi skulle ha det bra. Vi har ingen tilhørighet. Og alle som ikke har egen familie, lever i ensom isolasjon. Dette gjør smerten vondere.
2. Senistive for alle deltaljer og det subtile i våre omgivelser. Vi tar signaler og vi tolker kroppspråk. Den utfordrende tausheten som jeg beskrev i forrige bloggpost er vanskelig å leve med når ingen vil "ha noe mer med deg å gjøre".
3. Vi går i dybden når vi utforsker og bearbeider. Og vi har fokus på et kompleks antall detaljer. Komplex PTSD er komplisert og veldig smertefullt. En smerte vi har problemer med å tåle og så oppreist i selv. Om ikke Helsepersonellet skal gjøre denne situasjonen verre med å kritisere, konfrontere, ydmyke, nedverdige, latterliggjøre osv i sin streben på å formidle at "nei, nei, nei - vi vil ikke hjelpe deg. Hold deg unna, vær så snill".
4. Emosjonellt sterke reaksjoner. Og vi er ekspertene på vårt liv! Hvordan kan ledere og overleger i beslutningsmøter være det uten å ville blir kjent med eller samtale med meg? Hvordan tror Dere det er å være oppløst i tårer hele dager til ende?

2. Lykkes i forhold til andre voksne mennesker.
Vi er alle sammen sosiale vesener som har glede av og er avhengige av hverandre. Alle Psykiatriske diagnoser er sosialt konstruerte. Det vil si at det å måtte bearbeide smertefulle tilknytningsskader i full isolasjon gjør vondt verre. Vi trenger trygghet og gjensidig tillit til å kunne:

1. Sørge for at stimuleringen (på alt det som er vondt) blir så liten som mulig i samhandling. Begreper som å ha det hyggelig sammen, gjøre gode kreative aktiviteter sammen og delta i åpen dialog i miljøet med medmennesker.
2. Konsentrere meg om gode samtaler og samtalepartnere som er gode lyttere, stiller åpne spørsmål og samtaler om problemer med fokus på løsning. Uten å være dømt til å tape på forhånd, siden ingen vil samtale med meg når de bestemt mener at jeg "dytter tilknytningsskaden min på alle andre". Dette er en dårlig kontekst.
3. Øve meg i ulike sosiale situasjoner med takhøyde for å tåle min uverdige smertefulle traumevirkelighet. Uten å få høre at det er "din skyld"!!!!
4. Jeg beskytter meg og mitt indre mot nye krenkelser. Og jo mer intelligent man er, jo mer introvert er man. Jeg trenger samtalepartnere jeg kan stole på og som har en forutsigbar atferd som ikke virker overstimulerende (som sinte aggressive ordskifter med nye negative anklager, slik jeg fikk dette i nettverksmøtet med ledere og overleger). Jeg trenger gode rollemodeller. Og alle ansvarlig ledere bør se seg selv som forbilder. Om man blir aggressiv på telefonen og mer og mindre slenger på røret, ja da er man et dårlig forbilde. Uansett hvor høyt oppe i hierarkiet man befinner seg. Dette er ikke Respekt!

3.Finne frem til riktig karriere i en virksomhet  og med et arbeidsmiljø med takhøyde.
Det har alltid vært et mål at jeg skal tilbake til min karriere og fortsette i Læringslivet.

1. Det har vært en bratt læringskurve og jeg liker å jobbe med Mål, Plan og aktiviteter iht AAP.
2. Men fordi "behandlingen har tatt for lang tid" også fordi jeg ikke får den hjelpen jeg mener jeg trenger i Døgn (tilknytningsskader bearbeides best i tilknytninger med miljøterapi), så står jeg nå i ferd med å blir mer og mindre tvunget over på Uføretrygd.
3. Uføretrygdet er en identitet jeg ikke vil takle å leve med. Og som er en konsekvens av at jeg ikke har fått noen god adekvat på min sak og Døgntilbud for traumepasienter med tilknytningsskader i Ahus.

Jeg har lest noen svar på høringsnotatene. Og det er ulike fokus. Så langt kan det tyde på at sentrale ledere i Helseforetakene er redde for å slippe:

• Kontrollen. De frykter for økonomien, Helsepersonell som bytter jobb og medbestemmelse for pasientene (jmfr min sak).
• Samordningen mellom ulike aktiviteter som samarbeider om behandling for Pasienten. Det er bare å gjøre Pasienten ansvarlig for koordineringen iht Pasientrettighetsloven (som i dag ikke gjelder for pasienter i Psykiatrien i Ahus).
• Samhandling om IP - men kommunale tiltak. Beskivelsen ovenfor gjelder også her.
• Ressursbruk og - tilførsel om Private Helseforetak skal gjøre en bedre jobb enn det offentlige helsevesenet. Og hvor lett blir det å ha kontrollen i begge endene nå (hvilke pasienter som får adekvat helsehjelp - ressurser som brukes i ulike sykehus til den enkelte pasient).

#sosialiseringen tilbake til den #normaleverdenen utenfor #psykiatrien

Vi medmennesker lever i sameksistens med hverandre. Vi kommuniserer i stadig større grad med hverandre og på ulike plattformer som sosiale medier. Sosiale medier er et stort potensiale for gode 2-vegs konstruktive samtaler om alle saker som er viktige for oss, og som berører oss alle.

Det er derfor mot utviklingen at pasienter som har samtale behov (alle diagnoser er sosialt konstruerte) mer og mindre får munnkurv og blir ekskludert fra DØGN-enheter på grunn av "daglige tilfeller av samtalebehov". At det er "for belastende og tidkrevende for Personalgruppen" sier mest om den lukkede asymmetriske ekspertkulturen i den enkelte Døgnenheten.

Det at en omfattende del av toppledelsen støtter denne holdningen til de sykeste pasientene, sier noe om utfordringene Ahus egentlig står ovenfor.

Så er det en gang slik at ingen Helseforetak eller Universitetssykehus blir bedre enn hvordan man "håndterer" de sykeste pasientene. Som pariakastene Traumepasienter med Tilknytningsskader. Etter et halvt år og 100 sider grundig saklig dokumentasjon og 0 respons, så viser dette egentlig et utviklingsbehov som topplederne FORTEST MULIG må innse.

Dette viser også at Pasienter innenfor Psykiatrien i Ahus burde fått en anledning til å få aldersadekvat helsehjelp et alternativt Sykehus i Helseforetaket Helse Sør&Øst.

I bloggposten overfor har meg beskrevet de negative merkelappene ansvarlige ledere og Helsepersonell får LOV TIL Å VELGE i sin aktivitet i å nekte meg helsehjelp. Jeg har jorunalnotater som oser av etisk problematiske fremstillinger - som jo egentlig er NEGATIVE MERKELAPPER BASERT PÅ SKJULTE FORDOMMER knyttet til mitt behov for adekvat helsehjelp i DPS Døgn.

En ting er at helsepersonell viser manglende vilje til å samtale med meg, og hjelpe meg når jeg er innlagt i en stor krisesituasjon som julen 2013. De gjør dette traumet større når de går inn på Vaktrommet sitt og bedriver PASSIV MEDVIRKNING i så stor grad min sak samlet viser.

Det hører med til saken: Overlegen som formulerer og skriver jorunalnotat var ikke på jobb den julen 2013. De vurderinger og jorunalnotater hun formulerer er med dette negative fortolkninger;merkelapper på negative holdninger til traumepasienter med tilknytningsskader i utgangspunktet.

Og så takler de dårlig at jeg tar til motmæle, TAR INITIATIV (ingen andre tar noen som helst initiativ til å løse denne vanskelige situasjonen) og foreslår løsningsbasert dialog med fokus på å samhandle om total behandlingsplan, basert på fakta. Slik man gjør det i utenforverden.

Så da: I  stedet for å VILLE VELGE å samtale med meg, så engasjeres et enormt stort byråkratiapparat (jmfr ovenfor) - alle mot 1. Alle som en, og som på ulike måter nekter å ville samarbeide med meg. Jeg må TÅLE OG TAKLE nye skriftlige overgrep bestående av:

• "Emma er misfornøyd" gjentatte ganger. 6 ganger på 1,5 side (godt gjort)!
• "Håper du lærer deg til å kommunisere, sammen med din behandler.." En nedlatende beskrivelse som undertrykker mine reflekterte intellektuelle kapital. Når dette er svaret på 100 sider grundig dokumentasjon hvor ingen av mine saklige alvorlige spørsmål blir besvart.
• "Traumevirkeligheten er din skyld", "Personalgruppen oppfatter pasienten som en stor tidkrevende belastning for alle aktører". I stor grad reduserer min selvtillit og selvfølelse når disse beskrivelsene utrykkes som adekvate og riktige opplysninger. Dette siden disse er med på å definere hva slags form for helsehjelp som er riktig for meg som Pasient - for all tid fremover.
• "Det er fint at du ikke klager til Fylkeslegen" skriver advokaten som SVAR på denne alvorlige henvendelsen. Dette er misvisende, arrogant, utilgjengelig og negativ innstilling til å ville løsne noe som helst av mine behandlingsmessige behov. Jeg HAR ALDRI FORMULERT EN KLAGE.

...og med signatur fra adm.dir.

Dette viser at et samlet PERSONAL og PASIENT er på 2 helt forskjellige planeter i Psykiatrien i Ahus. Og det er virkelig behov for en utviklingsprosess som tar PÅ ALVOR PASIENTENS BEHOV FOR ALDERSADEKVAT HELSEHJELP. Siden jeg er passert 40+, så er ikke BUP adekvat for meg. Jeg trenger ulike smertelindrende samtaler preget av Voksenpsykiatri med voksne helsearbeidere som er VILLIGE til å VELGE å samtale, som medmennesker, for å forstå min uverdige smertefulle traumevirkelighet. Ikke konstruere meg til et større problem.

Jeg trenger faktisk gode løsninger og ikke flere problemer nå. Nei takk!

"Hold dere unna, vær så snill"

Dette er konsekvensene jeg må leve med etter denne "saksbehandlingen i Ahus":

• Jeg har det helt forferdelig.
• Jeg holder ikke ut flere personlige nederlag om igjen.
• Ikke gi meg skylden for at jeg er den jeg er! Det er smertefullt nok å vite at det samlede byråkratiet ser på meg som et stort problem (ingen vil ta i med tang engang). Hvordan tror dere julen 2014 vil bli? Når DERE har valgt å gjøre juletraumet større enn noen gang.
• Jeg har aldri opplevd omsorg, trygghet og tilhørighet hjemme eller noe annet sted. Ingen hjemme var opptatte av at jeg skulle ha det bra. Og nå må jeg bearbeide mine mest smertefulle tilknytningstraumer i full isolasjon.
• Jeg føler meg totalt utkjørt, overhalt og utmattet (fysisk og mentalt). Jeg har vært mer og mindre sengeliggende i 3 uker for å komme til meg selv. 100 sider saklig grundig sannferdig dokumentasjon -> 0 respons, og med signatur fra adm.dir.
• Skamfølelsen er i ferd med å knekke meg der jeg er helt utmanøvrert helt ut på sidelinjen. Min Behandler har litt av en oppgave foran seg. Hun trenger all oppmuntring hun kan få av det byråkratiet hun stiller seg lojalt til!

Tydeligvis så er overleger og ansvarlige ledere så negativt innstilt til krevende Pasienter som tar til motmæle at noen av dem nær sagt er villige til å GÅ OVER LIK.

Da er det på tide at Helseministeren får til Pasientens Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg for oss som mer og mindre er ekskludert fra Døgn i Ahus.

Jeg følger spent med på utviklingen. Lykke til!!!

Glade vanvidd og andre sleivspark bak fasadene på Åråsen stadion. Når tausheten får råde.

"GÅ ta banen"!!! Skrek hun etter meg. Og jeg gikk. Et rødt kort rikere. Det har blitt noen av dem i det siste.

"What you see depends on where you stand" Albert Einstein.

#Fasader og #monster
Det kan bli virkelig hett opp under takhøyden når gradestokken passerer 35 varme grader. For alle som har sitt tilhold rundt Åråsen stadion. Og da kan mye skje for Meg og Oss som står midt i skuddlinjen. Jeg er en mester i å knuse fasader, men jeg kaster aldri stein i glasshus. Glassfasader er skjøre greier.

Glassfasadene rundt Åråsen stadion inneholder et bredt mangfold av ulike helsetjenester med, mer og mindre, profesjonelle medmennesker. Ja og så holder selvsagt Lillestrøm sine mange store idrettshelter her, med deres støtteapparat, pikk og pakk.

Fasader er en asymmetrisk innretning hvor ingen informasjon slipper inn, som ikke stemmer med filtret. Konstruktive tilbakemeldinger er eksempel på slik informasjon. Filterne stopper alle former for forsøk på dialog og behov for svar på alvorlige spørsmål. Og svare på skriftlige henvendelser og muntlige tilbakemeldingene. Disse fasadene kontrolleres av Monstere. Mormor sier at "noen mennesker er monstre, mens andre bærer monstrene inne i seg". 

#Trollheimen der de sinte trollene bor.
Verbet "to troll" (trolling) er opprinnelig en fiskemetode, hvor man sleper en krok med påsatt agn gjennom vannet og venter på at noe skal bite på; En variant av fisketeknikken dorging.

Trollheimen finnes ikke bare på Internettet. Praksisen med trolling er et fenomen og definerer praksisen som "å lokke andre inn i meningsløse og tidssløsende diskusjoner". Et skikkelig troll på nettet skriver innlegg for å provosere og fremkalle hissige diskusjoner. Hatytringer er også noe nettrollene driver  med,

Jeg blir beskylt av Overlegen for å være et nett-troll. Det er siste anklagen i en rekke bortforklaringer rettet mot å nekte meg adekvat helsehjelp på Dps Døgn det siste halve året.

Jeg har skrevet et brev med forsøk på å få svar på spørsmål rettet til min behandlingsprosess og totale behandlingsplan. Jeg møter en vegg av taushet. Mens Overlegen fortsetter å lete etter tulleting å anklage meg for. Litt sånn som:
- "Emma - du lyver!" Nei jeg gjør ei!!
- "Så bann på at det er sant". Hvorfor banne?
- "Dette er bare misnøye og kritikk som kommer fra din munn!!" Synd du bare vil se det slik!
- "NEI og NEI vi vil ei hjelpe deg. Forstår du ikke det?".. men dere hjelper alle andre traumepasienter... ?
- "Fordi dette er din skyld!!!" (her bryter jeg sammen)

Så jeg foreslo at de skulle motbevise at jeg er "skikkelig troillat" (som vi sier i Trøndelag), med å hjelpe meg, samt med å  samtale meg ut av krisen og kriseberedskapen. Jeg fikk ikke noe svar nå heller.

De analoge trollene rapporterer og velger sine uttalelser - på papir. Det er virkelig ubehagelig når kunnskapsløsheten hos mine største kritikere slippes løs, og antar en form av ren sjikane og løgnaktige virkelighetsbeskrivelser. Spesielt når de føres i pennen på et beslutningsnotat av en Overlege som ikke selv var til stede i de ulike TILFELLENE (negativt og i overført form at Personalet måtte tåle at jeg gråt av fortvilelse bl.a), slik hun nedverdiger meg - I ulike sannhetens øyeblikk når jeg trengte smertelindrende samtaler i ulike situasjoner og i miljøet. Når jeg var i stor krise julen 2013.

Og siden jeg var så dårlig da, så får jeg ikke noe hjelp på Døgn nå. 

Det er få av "talspersonene fra juleoppholdet" i Ledelsen og Personalgruppen som viser at de kjenner reglene for fair play og balansert rapportering. Øverst i Persepsjonen ligger det at "Emma er en stor og tidkrevende belastning for alle parter". Dermed rapporterer de "min kriseberedskap" som om jeg var et Monster og ikke et Likeverdig Medmenneske. "Vi forsøker å være så presise som vi kan ved å rapportere det vi ser med filteret medmenneskelighet. Og med en avstand som gjør at vi slipper en unødvendig belastning med å forklare hvorfor ting skjer med de faglige øynene vi ikke har. Fordi vi ikke har gått på kurs. Så kan vi sette kriseberedskapen inn i en sammenheng som ikke er for belastende for alle aktører".

#Ressurser #Trolling
Det er en del av vår sivilisasjon at vi tar vare på hverandre. Uansett!

De analoge trollene har tatt fra meg verdigheten og retten til å være meg. Et likeverdig medmenneske, som dessverre er blitt syk av alvorlig omsorgssvikt gjennom mer enn 40 år. Elementære menneskerettigheter burde ha lært Lederne og Personalgruppen at alle mennesker har rett til et anstendig liv. Selv om de er så langt i fra ressurser som de kan komme. Og hadde jeg vært en hvilken som helst sykepleierstudent, hadde jeg blitt rett på som en ressurs.

MonsterTrollene bruker en rekke forskjellige metoder for å narre Andre Behandlere, Overleger og Ledere til å tro bare på dem. En metode er å fremsette en rekke skarpt formulerte avvisninger av det felles behovet som eksisterer for Personalgruppen og Overlegen på DPS Døgn. De avviser meg på 3,5 sider og dokumenterer med uthevet skrift hvor stor belastning jeg er osv.

Neste steg er å Trolle andre personer; hjernevaske alle i omgangskretsen. Og min behandler har fått kjeft for å forsøke å hjelpe meg. Dette er også helt sant. Tenk på det. Hun utviser medisinsk etisk praksis og strekker seg langt for å hjelpe meg. Og får så "hatten passer" av Overlegen og Lederne på DPS Døgn.

Den skriftlig formulerte avvisningen blir brukt i alle sammenhenger for å påvirke diskusjoner i ulike beslutnings- og nettverksgrupper. Avvisningen har satt sinnene i kok utenfor DPS Døgn. Jeg opplever at ekte engasjement fort går over i intoleranse, hat, usakligheter og bruk av person nedverdigende karakteristikker som savner virkelighet når jeg tar opp mitt behov for aldersadekvat Helsehjelp i DPS Døgn. Akkurat så hett har det blitt på innsiden av Åråsen!

MonsterTrollene bruker mange ressurser på å erkjenne at det er skikkelig vanskelig å omgås, og samtidig unngå meg, når jeg er på korte akuttopphold. Jeg er blitt en grenseløs traumepasient. Til alle trollene: Mormor lurer på "Du/dere har neppe lært å utrykke deg slik av alle foreleserne på kursene, dine foreldre eller på skolen? Har du/dere vel?"

#Komfortsonen #Sommertider #Kriseberedskap
Sånn går nå dagan!! Og sommerferien er over oss. Min Aap er på veg ut, og det er stille rundt omkring og inne på Åråsen. Alle barna på gressbanene rundt omkring Åråsen ser ut som noen miniputter av sine store fotballhelter. De sparker ivrig fotball hele dagen - i solen.

Når det er ferie og varmt for noen, så er det viktig for Personalgruppen og de andre Monstertrollene å kose seg på jobben.  Slik at overgangen til helt ferie går kjempefint. Og da vil ingen av de profesjonelle medmenneskene "spille ball" med noen som meg. Jeg som sørger for at de samme medmenneskene kan risikere å komme ut av Komfortsonen. Siden et ANTAS å være for krevende å ha en smertelindrende prat med meg. Det kan ta tid, dette med å gi meg trygghet nok slik at de profesjonelle medmenneskene  med dette bidrar til at jeg kan slippe å være i kriseberedskap hele tiden.

Denne, måten å hjelpe meg på, er ingen på Åråsen beredt på å gjøre denne sommeren, heller. Så nå er det virkelig krise.

Tenk på det: I stedet for å unne meg en hyggelig og avslappende ferie ute av kriseberedskapen, så vil de heller fortelle meg på - alle mulige tenkelige måter - akkurat som MonsterTrollene: "Emma er en for stor og tidkrevende belastning for alle aktører. Alle evnt tilfellene av samtalebehov, kan Vi ikke leve med. Vi prioriterer dem med jobb, familie, vennenettverk og som ikke trenger disse samtalene hele tiden". MonsterTrollene vil kun snakke bak, om og rundt omkring meg.

Mormor snakket alltid med meg. Og mormor ville aldri ha sagt slikt til meg. "Hvorfor velger dere å være så utrivelige mot meg?" Det å være et trivelig medmenneske er et VALG." Kanskje blir det hyggeligere rundt dere om dere velger å være hyggelige, trivelige og hjelpsomme mot de pasientene som virkelig trenger helsehjelp nå i sommer? Tenk hvor mye hyggeligere jeg blir å være sammen med når jeg kan slappe av utenfor kriseberedskapen?Har dere noen gang tenkt den tanken??" Ville mormor spurt om.

Behandleren og Fastlegen min er også på ferie. De er det virkelige Team Emma. De er begge kjempegode medmennesker. Med god og lang utdannelse. Og med alle hjernedelene koblet korrekt sammen. Slikt blir det helsehjelp av - når sommeren er blitt til høst. Nav har også skrevet og ringt for å hjelpe meg videre i Aap-prosessen.

#Virkelighetsutfordringer #Humør
Virkeligheten endres ikke ved at man skriver den om. Om jeg var en helt Vanlig Pasient, så hadde jeg vært mer verdt å hjelpe. Akkurat nå virker det som om jeg forpester jeg hele Åråsen med mitt nærvær. Derfor går jeg selvsagt lange omveger.

Jeg kunne til og med blitt beskrevet som en ressurs.

Jeg er egentlig et likeverdig medmenneske med en historie. Jeg eksisterer bare. Dere aner ikke hvor mye pes jeg har fått fordi jeg blogger, og gjør som jeg blir fortalt: Bearbeider de smertefulle tilknytningstraumene i full isolasjon. Og i sosiale medier.

"DET ER INGENTING NYTT I MINE BLOGGPOSTER: JEG HAR FØRST FORSØKT Å FÅ "DERE" I TALE OM ALVORLIGE TEMA SOM BERØRER MEG".
Dere velger: 0 respons, igjen og om igjen!!

MonsterTrollene sier mange ting om meg som ikke stemmer. De sitter inne på Vaktrommet eller Møterommet og snakker om meg. Ingen vil egentlig vite:
-" Hvordan har du det?
- Hva slags hjelp trenger du i sommer?
- Hva kan vi hjelpe deg med for at du skal få det mye bedre?
- Hva er et normalt liv for deg?"

Jeg tenker og lagrer mye i en hjerne, som preges av den omsorgssvikten som startet når jeg ble født. Denne uverdige omsorgssvikten repeteres hver gang jeg blir skutt på av MonsterTrollene. Skikkelig sleivspark mange ganger. Og jeg får ikke lov å mene noe om "dette", heller.

Den spillende treneren, liker å sende meg smash-baller med håp om at jeg får ballen rett i fleisen og mister all energien. Men Hun tåler ikke at jeg blokkerer disse ballene og sender dem rett tilbake til henne. Når dette skjer, går hun av banen og inn på Vaktrommet, for å skrive nye jorunalnotat om at "du har sagt...., du har gjort.... og det er din skyld, skjønn de'a".

Hvorfor skal nå egentlig alle være i så godt humør hele tiden? Veien til lykken er tydeligvis brolagt med negative anklager og omtaler rundt omkring.

SÅ:Denne Personalgruppen og Ledelsen er opptatte av å omskrive Virkeligheten på vegne av den gode sak: At Personalet og Overlegen skal ha det så fordømt trivelig på jobben. Før Dere fortsetter å anklage meg: "Hvordan bidrar du/dere til alles forventninger om dette gode humøret og triveligheten på jobben?"

Selv jeg forstår hvor krevende det kan være å samhandle og ha et godt samvær med traumepasienter med tilknytningsskader - i konstant kriseberedskap. Denne skaden kan best bearbeides i tilknytninger.

Det vil si i et miljø med miljøterapi og med profesjonelle medmennesker som er VILLIGE TIL Å BIDRA - i en kontekst;miljø med handlingsrom for gode sosiale trygge tilknytninger---->
- fritt for konfrontasjoner og negative anklager. Lederne har aldri sagt noe positivt til meg!!
- fritt for studenter som er grunnleggende negativt innstilt til traumepasienter. Helt sant: De lærer opp nye monstre til å være MonsterTroll!!
- fritt for intense irettesettende ydmykelser av min person, hvor jeg blir gjort til latter. Det morsomste Personalgruppen kan gjøre er å le av meg sammen med Pasientene. Jeg ler ikke - jeg gråter!
- fritt for personkrendende hatefulle ytringer og avbrudd som at "dette må du snakke med behandleren din om "(som er på 4 ukers sommerferie)" dette skal overlegen vurdere i August..."

Som Overlege har hun sikkert jobbet med alle mulige diagnoser og traumepasienter med tilknytningsskader. Og hun er ikke like skeptisk til dem alle. Det kommer an på om personkjemien stemmer. Men ettersom hun heldigvis er Overlegen, så tar hun seg ikke nær av at de andre ikke liker henne.

For MonsterTrollene er det viktig at Pasientene er godt likt for at de skal få innvilget nødvendig Helsehjelp. Ha nytte av denne helsehjelpen. Og komme tilbake til et normalt liv. Dette er et stort ansvar å ha. Det forstår alle.  Det er helt normalt. Men dere oppfører dere så rart. Sammenliknet med dere, er jeg rene åndseliten.

Og folk med Komplex PTSD har problemer med å komme for sent, ikke sant..? Diagnoser er alle sosiale konstruerte. Flere av mine venner i sosiale medier tror at Diagnoser er som skapt for medmennesker som ønsker å slippe unna ansvar som utdannelse, jobb, familie, husarbeid, sosiale tiltak, egeninnsats osv. Det er ikke lett å være sosial, og helt alene i traumevirkeligheten preget av uverdig omsorgssvikt.

#tausheten #omsorgssvikten #lykken
Tausheten er språklig meningsfylt. Tausheten påvirker oss alle. Den kan skape dårlige stemninger og en pause fra hverdagen. For meg er det å være taus - rundt meg - en måte å straffe meg på. Jeg ønsker å kommunisere, men det er ikke all smerte jeg klarer å sette ord på, sånn med en gang. Nå er dette vanskelige, så kjempevanskelig å snakke om at jeg ikke finner ord.

MonsterTrollene bruker min taushet til å snakke meg til rette. Jeg er taus og gråter, og trollene tillegner meg holdninger, handlinger og skal fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv. Ingen av dem kjenner meg, eller kjenner det jeg kjenner på nå.

Jeg har lært meg til å være taus om det vonde jeg opplevde i oppveksten, skolegangen, utdannelse og i læringslivet. Nå er det blitt slik at profesjonelle medmennesker og andre voksne ikke vil se meg eller snakke med meg. De ser på meg med sine svarte øyne og viser meg ryggen. Det verste som kan skje, for dem, er at jeg bryter sammen i gråt. Da får jeg kjeft da!!

Jeg opplever at voksne sitter eller står over meg og kjefter på meg når jeg gråter. Jeg blir ikke mer snakkesalig av den grunn. Jeg er livredd. Jeg tørr ikke. Det verste er når de i tillegg kritiserer meg på hvordan jeg ser ut. Noen ganger er det som om joggebuksen og t-shirten jeg bruker er selvlysende og trekker til seg alle de sinteste MonsterTrollene. Slik er det å være meg om dagen.

Nå må jeg leve med den vonde tausheten: Jeg er veldig ensom og jeg har behov for hjelp. Jeg har ringt voksne medmennesker. Det er ferietid. Jeg klarer ikke flere korte kriseopphold hvor jeg blir "unngått, samtidig som vi omgås". Så mange sinte fjes på et og samme sted. MonsterTrollene klarer ikke å bruke sin empati når jeg er til stede. Jeg har levd under ydmykelser og tilsnakk et helt liv.

Tenker dere gjennom hva taushet betyr når dere møter traumatiserte voksne Pasienter som fortsatt lever med/i konteksten uverdig omsorgssvikt i sin boble? Det er lett for dere å jorunalføre "kommer i konflikt med alle som forsøker å hjelpe henne". Men dere gjør jo ikke det!!

Deres oppgave er å gjøre meg trygg på at jeg er verdt å lytte til, verdt å ta vare på, vært å hjelpe med smsertelindrende samtaler - uansett hva jeg kjenner på. Det kan hende det tar litt mer enn 30 min å gjøre mitt uverdige smertehelvete mindre. På å gjøre meg trygg på at nettopp DU (som profesjonelt medmenneske - og ikke TROLL) vil meg vel.

Før du velger å møte meg med flere personkrenkelser, negative anklager, ydmykende irettesettinger... TOP OF MIND? Det krever nok mer enn 30 min til å bygge opp en psykologisk kontrakt og gjøre meg trygg. Bare slik kan jeg slippe den konstante kriseberedskapen. Men dere VELGER å ikke ha tid!!

Jeg er overlatt til meg selv med alle voksne profesjonelle medmenneskene - som bare vil se, men ikke snakke. Har dere tenkt på hvordan det påvirker meg når dere møter meg med taushet?? Og ikke en gang hilser på meg? Hva er det som gjør at dere ikke vil tåle min smerte? Og tror dere virkelig at jeg ber på mine knær om helsehjelp på DPS Døgn - fordi jeg har det bra???


#Helsehjelp i nåtid  #FrittBehandlingsvalg
Etter å ha ropt om hjelp et halvt år. Og samtidig forsøkt å ta til motmæle mot skriftlige Avslag fra Overlegen signert MonsterTrollene, er nå min kontekst av omsorgssvikt blitt et for destruktivt mønster som gjentas og gjentas. Lykken er langt unna!!

Dette er en vond sirkel som blir vondere for hver dag som går - helt alene: Det destruktive Samspillsmønstret fra et helt liv i ekstrem omsorgssvikt repeteres om igjen. Jeg kan bare ikke glemme hele greia, slik dere ber om. Fordi dere ikke vil samtale med meg om innholdet i mine bloggposter.

Autorisert Helsepersonell skal være om:
- Pasientens helse. Pasientens Beste, skal gå foran Personalets Beste.
- Pasientens interesse ved å helbrede, lindre, trøste og samtale med. Ikke bare vurdere og skrive om i jorunalnotater som også avslår Henvisning om Helsehjelp på DPS Døgn.

- Pasientens grunnleggende menneskerettigheter og verdighet -Verdiene barmhjertighet, sannferdighet, rettferdighet og omsorg skal stå sentralt.
- Samarbeid med pasienten skal baseres på gjensidig tillitt, respekt og menneskerettigheter.

- At dersom en Pasient trenger Helsehjelp i Nåtid, skal denne ytes så snart som mulig og med "rimelig anledning til å få hjelp fra en annen lege" dersom Overlegen ikke vil hjelpe.
- Sikre at en annen lege eller Helsepersonell yter Helsehjelp dersom Overlegen og Personalgruppen ikke vil hjelpe.

- Samhandle og samtale med Pasienten slik at denne sikres adekvate Behandlingsplaner
- Pasienten har Pasientrettighet og har mulighet til å være med å samhandle om innholdet i helsetjenesten.

DPS Døgn bruker 58%-80% av kapasienteten på døgnplasser (stadig færre sengeplasser er i bruk). Færre pasienter får plass, samtidig som tiden brukt i møter økes. Pasientene tilbys stadig kortere tid til støtte- og gruppesamtaler iht miljøterapien om "kognitiv miljøterapi". Antall Personal på jobb er det samme som om 100% av sengeplassene var i bruk.

Alle diagnoser blir tilbudt helsehjelp. Voksenpsykiatri (selv om det i virkeligheten oppleves som BUP). Og det har vært god kapasitet til å bidra med adekvat helsehjelp på Døgn for min del i hele år.

DET ER VELVILJEN SOM MANGLER!! Jmfr resten av bloggposten.

Helseministeren liker å snakke om "Pasientenes Helsevesen og Fritt Behandlingsvalg". Det høres fint ut. I dag har vi Fritt Sykehusvalg og et Ahus med mange DPS Døgn. Det hjelper allikevel ikke for min del når Overleger og MonsterTrollene kan skalte og valte med min helse og mitt liv på denne måten.

Nei det er nok en holdningsendring som skal til!!! Sammen med en vurdering av Monstertrollenes personlige egnethet...

Slik at alle Pasienter i utgangspunktet får en reell mulighet til å bli vurdert :
- Objektivt med et helsefaglig aspekt og med velviljen og hjelperens utgangspunkt.
- Omtalt og Vurdert iht totalt symptomtrykk og stadig dårligere livskvalitet. Hvor mye utålelig smerte må jeg egentlig tåle?
- I samarbeidsmøter: Overleger, Personalgrupper og Ledere som ikke vil vurdere meg objektivt, ei heller samhandle med meg - BØR sende saken videre til alternativt DPS Døgn slik at jeg er sikret "Adekvat helsehjelp i nåtid, for i sommer og i henhold til Aap (Nav- avtale)".
- Når får jeg svar på mine mange skriv og henvendelser om adekvat helsehjelp i DPS Døgn som startet i januar 2014.
- Med takhøyde for tilbakemeldinger:Overleger, Personalgrupper og Ledere som utviser grov uforstand i tjenesten bør få en adekvat tilbakemelding. Med ditto beklagelser til pasienten og et "ekte forsøk på å gjenvinne respekt og tillitt med tilbud om adekvat helsehjelp i DPS Døgn".

Ha en riktig god sommer alle sammen!! Følg meg på @emmahansen1963

Melding om Pasientskade og manglende medisinsk etisk praksis i Psykiatrien i Ahus.

Kjære Overlege: Hvem har gitt deg mandater til å ydmyke meg om igjen og om igjen?

Om å måtte leve med mobbing gjennom et helt liv. Og alt vi traumepasienter med tilknytningsskade må tåle når vi ber om hjelp på DPS Døgn i Ahus.

Vi har allerede samlet opp mye vondt og smertefulle erfaringer fra et langt liv. Og nå må vi også tåle at Personalgruppen rotter seg sammen mot oss når det brygger opp til "krig" (slik de velger å oppfatte situasjonen) og når jeg "bryter sammen og gråter" (som er en fortvilelse over å ikke bli hørt og forstått rett i en sårbar situasjon) ---> Å være i krise, og vise følelser i en krisetid (som julen), betyr også at man nektes videre helsehjelp i DPS Døgn for evig og alltid.
Hvor er rettferdigheten blitt av?

1. Først noen fakta om samtaler i sosiale medier som fungerer som crowdsourcing om felles mening:

Det har vært noen interessante uker i MediaNorge med helsesaker som står for tur som Helseministeren skal løse. Dette er kjempeinteressant lesning. Og det er inspirerende å samtale med Helseminister Bent Høye på Twitter:-)) Det florerer av bloggposter, artikler, undersøkelser og artige innspill fra engasjerte fagpersoner (ulike nettsider) fra alle mulige fagmiljø i hele Norge. Vi, mine mange følgere og tilknytninger i sosiale medier, har samtalet om:

- at Norge egentlig har et av verdens dårligste helsevesen, også på grunn av at leger mangler evne og vilje til å kommunisere med Pasienten. Slik jeg har dokumentert i tidligere bloggposter.
- at Pasientrettighetene brytes og som følger av dette tar pasienter selvmord når de er innlagt i Psykiatrien - ikke bare på Ahus men også i andre helseforetak. Dette er alvorlig men tas ikke på alvor i Ahus, hvor medmenneskeligheten og velviljen er fraværende for oss Pariakaster - nå uten grenser: traumepasientene med tilknytningsskade. Se mine to forrige bloggposter.
- at helseministeren vil utvikle Pasientens Helsevesen. Og han har litt av en utfordring foran seg. Lykke til :-). Dette har jeg formidlet på @emmahansen1963 og han har takket for dette.
- helseministeren skal sette ned en undersøkelseskommisjon for Helsevesenet. Og det trengs. For ett år siden tok jeg opp dette temaet med mine twitterfølgere (min første bloggpost) og samtalen fortsatte i styringsgruppen i Helse Sør&Øst.
- helseministeren har tatt til orde for at han kan si opp enkelte av "reservasjonslegene". Håper dette også gjelder for overleger i Psykiatrien som reserverer seg for å hjelpe traumepasienter med tilknytningsskade på DPS Døgn. Jmfr tidligere bloggpost.
- at spesialister innenfor Psykiatrien trenger oppdatert kompetanse - ikke bare på fag men også medisinsk etikk (profesjon= hjelpe pasienter til bedre helse og normalt liv) og kommunikasjon, for å forstå at kompetansen har et relasjonell element, der den kun får verdi når den deles i samtaler og løsningsorientert dialog.

2. Så en liten historie om savnet av en trygg voksen som alltid stiller opp (inspirert av " Mormor hilser og sier unnskyld" Fredrik Backman):

Jeg savner min mormor. Å ha en mormor er å ha en hær.

Det er det aller største privilegiet et barnebarn kan ha, å vite at noen står på din side, alltid, uansett. Til og med når du tar feil. Og når du gråter ut din fortvilelse, sorg og smerte. Spesielt da, faktisk.

En mormor er både et sverd og et skjold, og hun er min helt. Dette er en helt spesiell form for kjærlighet som ekspertene i psykiatrien ikke skjønner. Og ikke vil forsøke å skjønne heller. For de vil ikke snakke med meg. Når de på DPS Døgn sier at jeg er "annerledes og vanskelig", som om det var noe dårlig, og når jeg bryter sammen og gråter og sier at jeg må "tilpasse meg og ikke være en belastning for" Personalgruppen. De har så mange negative meninger om meg, som at jeg er for "tidkrevende og egoistisk" når jeg "provoserer frem reaksjoner hos Personalgruppen og overlegen" - da står mormor på min side. Nekter å la meg be om unnskyldning. Nekter å la meg ta på meg skylden for den smertefulle traumevirkeligheten jeg lever i. Mormor sier aldri at " jeg skal heve meg over det for da blir de kanskje snillere mot meg" eller at jeg bare skal "snu meg bort fra dem". Mormor vet bedre. Mormor skjønner mer. Mormor skjønner meg. Mormor er en sånn som man tar med seg ut i krig.

Mormor var alltid Team Emma!! Og hver kveld minnes jeg min kjære mormor.

3. Deretter noen etiske betraktninger omkring profesjonen Helsepersonell med autorisasjon:

Etiske retningslinjer for fagprofesjon, og normal sosial omgang, har vært diskutert siden Aristoteles sin tid. Og det er de greske kardinaldydene som visdom, mot, måtehold og rettferdighet som ligger til grunn for den medisinske etikken som alt Helsepersonell burde kjenne til ("Medisinsk og helsefaglig etikk". Jan Helge Solbakk et al, 2014 Gyldendal):

1. Målet er å oppnå det gode liv for individ og fellesskap. Gjensidig nytte, respekt og tillit!!
2. Visdom, likevektighet, godlynthet, gavmildhet, beskjedenhet og vennskap. Dette siste betyr at personer som har status som PASIENT ikke skal oppleve krig og annet uvesen når jeg ber om hjelp i form av smertelindrende samtaler og dialog om løsninger.
3. En dyd er en egenskap som hjelper folk til å velge en middelveg (tilbud og adekvat helsehjelp) og som unngår de ekstreme ytterpunkter (pasienter som går til det skrittet å ta selvmord). I samtaler med pasienten og dennes behandlerteam.
4. For at Helsehjelpen skal være forsvarlig må Helsepersonellet; Personalgruppen bygge opp en psykologisk kontrakt slik at partene har tillit til hverandre. Derfor er det viktig å holde fokuset på vennlighet (vennlig aksept når jeg deler min smerte), rettskaffenhet (ærlighet og sannferdighet) og dialog med pasienten om hva som er ALDERSADEKVAT HELSEHJELP i form av ulike samtaler - poliklinisk terapi med supplement fra miljøterapi og smertelindrende samtaler i DPS Døgn.
5. Utfordringen er å finne en gylden middelveg mellom ekstremer 1) Nei - vi vil ikke hjelpe deg --> 2) Livslangt avslag på Helsehjelp - som jo fører til større symptomtrykk og dårligere livskvalitet. Og ender med selvmord. Den beste Selvmordsforebyggelse er god sosial kommunikasjon med alle pasienter i deres unike smertevirkelighet. Ydmykhet, tro og håp er med på å gjøre noe mer enn det som er forventet, slik at resultatet blir best mulig for pasienten. Og da er det viktig at Overlegen og Helsepersonellet er villige til å kommunisere med Pasientene på en mentaliserende måte (som holdning og handling, jmfr tidligere bloggposter) - som å spørre Hvordan har du det egentlig? Hva skal til for at du får det bedre? Hva kan vi hjelpe deg med?
6. Helsearbeidere skal ha kommunikasjonsegenskaper, blikk og empati til å tåle pasientens smerte. Selve håndverket skal bestå av en slik innlevelse i pasientens smerte, slik at Pasienten erfarer at hun blir tatt på alvor og med nødvendig respekt og omtanke.
7. All sykdom og diagnoser er sosialt konstruerte. Og ulike pasienter er unike personligheter som lever i sameksistens med andre personligheter og helsepersonell. Det er derfor viktig at Helsepersonell har sosial kompetanse intakt til å erfare og nære pasienten med ansvar og empatisk respons. Alle former for negative anklager, ydmykende irettesettelser, avvisning av samtalebehov og syklig kontroll av hva det skal samtales om er overhode ikke etisk forsvarlig virksomhet.
8. All kompetanse og etisk praksis er relasjonelle dyder. På samme måter som at diagnoser er sosialt konstruerte, vil Helsepersonellet måtte kommunisere ulik med ulike personligheter av pasienter og gjennom godt samvær, samspill og samhandling. Dette er oppgaven for miljøterapien i DPS Døgn å ivareta.
9. Helseforetaket blir ikke bedre enn hvordan det "håndterer" de sykeste pasientene som traumepasienter med tilknytningsskade " I møte med alvorlig syke kreves en form for innlevelse som gjør at pasientene opplever at hjelperne bryr seg om dem. Evnen til innlevelse er absolutt viktig forutsetning for at pasienter skal få en tillit og fortrolighet som kan viktig grunnlag for å bli frisk og få tilbake et "normalt liv"". Medfølelse, sannferdighet og fortrolighet er sentrale etiske verdier for å hjelpe de alvorligste syke - Ikke kritikk, anklager, skyldinduksjon og bevisste negative fortolkninger om misnøye som er det beste DPS Døgn i dag kan fremvise meg som traumepasient med tilknytningsskader.
10. Til slutt: Helsepersonellet skal "ikke forvolde eller tolerere unødvendig lidelse".

4. Frem til å ha måttet leve med mental mobbing gjennom et helt liv.

I tillegg til fysisk vold i fravær av omsorgspersoner. Foruten min kjære mormor. Jeg har laaang erfaring i å stå helt alene i en uverdig smerte, som nå bare blir vondere for hver avvisning og ydmykelse fra autorisert Helsepersonell når jeg ber på mine knær om hjelp. Slik kan det gå når barn mangler trygge voksne i sin familie:

1. Fra fødsel og 0-3 år. Jeg har vært et "helvetes unge" og har måttet tåle hardhendt håndtering siden jeg ble født, og i følge min far "du gråt om natten som baby og det tålte ikke din mor". Hun forventet seg en baby som tok vare på hennes egne omsorgsbehov og sosiale kalender.
2. 3-6 år hjemme med en mor som var hjemmeværende på grunn av barna. Far jobbet og var opptatt med fagforeninger og politikk på kveldstid. Jeg ble utsatt for mental mobbing og fysisk vold og var en "nervøs unge" med en sykelig kontrollerende mor som "en løs kanon på dekk".
3. Mobbing i barne- og ungdomsskolen. Helsesøster snakket aldri med meg om mine vonde slemme blåmerker under klærne. Jeg var sykelig tynn og led av spiseforstyrrelser. Min mor har hatet mitt utseende hele mitt liv. Det var ikke noe anti-mobbe-program den tiden. Og jeg har ikke hørt om barnevern eller psykiatri for barn- og unge.
4. Videregående skole med eliteidrett på fritiden. Trener 10 - 12 ganger i uken for å tåle min families mange mentale og fysiske overgrep. Ekstremt sinne og mange ydmykelser i situasjoner med mye alkohol til stede. Jeg jobbet ved siden av og holdt meg hos mormor så ofte som jeg kunne. Jeg savner min mormor.
5. Hersa med i utdanningsfasen. Min mor og stefar tålte lite at jeg var utdannet og hadde praksisplass ikke langt unna hjemmet. Ble trakassert hjemme og på jobb og har alltid hatt en sjef hjemme og på jobb. Stefar begår overgrep i situasjoner med mye alkohol. Prosjekter med medstudenter går dårlig siden jeg er livredd i situasjoner i grupper; Mine mest ydmykende traumer har blitt begått i grupper og i situasjoner med mye alkohol.
6. Jeg starter i terapi høsten 1987 etter at min eneste kjæreste var med meg hjem for å hjelpe meg med å forklare at jeg ikke skulle bo hjemme den sommeren. Mor og stefar klikket. Hvem skulle nå passe katta når de drar på ferie? Min skyld!!Min siste ydmykelse foregår på toalettet; min mor er sint og slår meg mens jeg er på toalettet siden hun alltid er så sint på meg for all ting.
7. Jeg har blitt utnyttet på jobb i arbeidsrelaterte og seksuelle sammenheng. Jeg er grenseløs og har heller ingen egne grenser. Og jeg har ikke klart å si nei av redsel for nye ydmykende represalier.
8. Jeg har blitt Hersa med på jobb, også siden jeg er for redd til å inngå i nære relasjoner. Og konflikter har det med å bli min skyld. Jeg jobber hele tiden for å gjøre ledere og medarbeidere og brukere tilfredse. Jeg trener hardt hver dag for å holde ut smerten og arbeidsmengden. Jeg møter veggen kjempehardt, og har siden forsøkt å ta mitt liv 6 ganger.
9. Jeg opplever sosial ekskludering i psykiatrien - på Døgnenheter hvor Overlegen har etablert negative holdninger til meg. På Nordlandssykehuset har de tatt i mot meg og behandlet meg med stor innlevelse og empati i 4 år. Dette snur når jeg flytter til Akershus og må ta til takke med DPS Døgn Ahus. Det går greit til de får ny Overlege i 2012. I 2 år har de største ydmykelsene vært i hennes regi. Rett og slett fordi hun ikke liker meg og har stemplet meg som hat objekt nr.1. Dessverre er det andre av mine medpasienter som opplever det samme. Men hun er eksperten og all kommunikasjon skal gå gjennom henne og "personalet skal ikke ha noen tilbakemeldinger" (DPS-leder, 13.6.2014). Min behandler har gjort en suveren jobb og reddet livet mitt siden oppstarten i 2008.
10. Mobbingen fra familien fortsetter og får sin endelige slutt sommeren 2011 hvor jeg stilte opp for min mor når hennes mann gikk bort. Min stefar som jeg har vært livredd siden 1975, men jeg lot familiekonfliktene være hjemme og gjorde alt en eldstedatter kunne for sin mor. Men hun ble bare verre, og jeg måtte bryte med familien. De andre er hjernevasket av min mor og har lært seg hvordan jeg skal "håndteres hardt" som "takk for sist" (at jeg aldri har tatt vare på min mors omsorgsbehov).
11. Jeg lever i full isolasjon, og må bearbeide mine vanskeligste tilknytningstraumer ---> i full isolasjon:
• Mitt liv består av ensomhet, spiseforstyrrelser og overtrening.
• Rus og medisiner - 8 ulike piller 3 ganger om dagen.
• Panikkangst, invaderende mareritt, hyperventilering og svetten renner.
• Jeg er livredd for å bli eksponert for familie og deres venner, og jeg takler dårlig kommentarer når jeg er på trening.
• Jeg har blitt behandlet med ECT (depresjon), Litium (bipolar) og coctail av piller (komplex PTSD med tilknytningsskade).
• 6 selvmordsforsøk og jeg har planer om et nytt.
• Mange utviklingsprosjekter og korte jobbrelaterte forhold. Flyttet 12 ganger til ulike deler av Norge, også for å "komme bort fra smerten av å bli eksponert for familien".
• Ingen nære venner eller familie å snakke med nå som det er sommerferie og ingen terapi "du skal være hjemme alene og ikke snakke med noen, siden du ikke er velkommen noen steder "(Psykolog DPS Døgn).
12. Min sårbarhet som ingen vil hjelpe meg med - nå som Overlegen har bestemt at "alle samtaler i fremtiden skal kun foregå med din behandler" -
• Omsorgssvikten fortsetter - nå også som Passiv Medvirkning i lukkede møterom.
• Jeg er fratatt verdigheten, menneskeretter og alle muligheter for hjelp i sommer.
• Baksnakkingen (helsepersonell snakker om - ikke med) og ryktebørsen fortsetter.
• Jorunalen er full av negative omtaler; alle mulige behov for samtaler og løsninger fortolkes negativt. "Personalet opplever pasienten som en stor og tidkrevende belastning for alle aktører". Det harseleres med mine behov for å lege tilknytningsskaden i miljøterapi. Som mulighet for å komme ut i jobb.
• Ingen vennlig aksept, skånsom håndtering eller blitt møte med nye fagpersoner. Ledere retter kun negative anklager og ydmykende irettesettelser mot meg når jeg "kalles inn på teppet" etter å har stilt teamleder et spørsmål hun ikke tålte. Jeg har det med å få kjeft for alt mulig!!
• Fagpersoner fra DPS Døgn er ferdig negativt innstilt når de samtaler med meg og lar seg ikke affisere av at jeg deler "Kjære Overlege: Nå har du gjort nok skade. Kan du være så snill å stoppe nå?"
• Mye sinne og arroganse knyttet til meg: Voksne psykiatriske sykepleiere ser på meg med stygge svarte øyne når jeg nærmer meg DPS Døgn. Jeg oversees på en arrogant måte av Helsepersonell, som ikke en gang vil hilse på meg. Hva har jeg gjort dere som fortjener en slik "håndtering"?
• Jeg blir kastet ut etter 4 dager på akutthjelp "du er negativ, misfornøyd, kritisk og lyver. Og alle samtaler skal i fortsettelsen foregå med din behandler". Jeg ble kastet på dør etter 20 min og fotfulgt ut. Ingen spørsmål om Hvordan har det vært? (fordi Overlegen skal evaluere meg IGJEN i august). Hvordan har du det? Har du planer om selvmord?
• Jeg har tatt oppfordringen om å ta ansvar for min behandlingsprosess og har henvendt meg skriftlig til ansvarlige ledere og direktører for å få "min totale sak" diskutert.  50 sider dokumentasjon som avsluttes med en oppfordring;forslag om at  vi kan finne en "minnelig løsning for alle aktører med løsningsbasert dialog om total behandlingsplan".
• 0 respons på alle skriftlige og muntlige henvendelser. Formulert i et beslutningsnotat signert adm.dir Ahus og leder for Kvalitetsenheten.

KONKLUSJON

1. Lovverket om Pasientrettigheter, Helsepersonelloven og Forvaltningsloven gjelder ikke for de sykeste pasientene; traumepasienter med tilknytningsskade i Akershus Universitetssykehus.
2. Helsepersonell, Overleger og Ledere mangler evne og vilje til å kommunisere på en konstruktiv måte med syke pasienter for å finne minnelige gode løsninger for begge parter. Lukketheten råder der Åpenhet og gjensidig tillitt skal være "normen".
3. Avvisning på en uprofesjonell måte (jmfr etisk profesjonell atferd i pkt 3) - med potensiell dødelig utgang. Og ikke nok med det: Pasienten får skylda for situasjonen!
4. Det at "Personalet ikke skal ha tilbakemeldinger" betyr at det er liten vilje til å lære av sine erfaringer, feil og mangler. Pasienter får skylda for "alt som skjer".
5. Manglende vilje til å kommunisere, møte syke pasienter med empati, manglende vilje til å følge lovverket BETYR: Stort handlingsrom for pasientskade med dødelig utgang.

Er dette en situasjon Ahus kan leve med i lengden? Hvor er du Helseminister??

-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
 Onsdag 9.juli 2014 - kl 14.00

Det skulle vise seg at DPS Døgn har hatt store problemer med innholdet i denne bloggposten. De gir meg, som sedvanlig skylden for situasjonen. Heller ikke denne gangen kan de ta imot noen pasienters virkelige erfaring med vennlig aksept. De går til og med så langt at de kaller meg for nettroll. Jeg synes det er ganske så karakteristisk for situasjonen med de påstander også andre samtalepartnere i sosiale medier for lenge siden har konkludert med: AT helseforetakene, og psykiatrien spesielt er erfarings- og læringsresistente.

Jeg har benyttet blogging i supplement til krevende terapi og det har ikke akkurat gått den veien jeg en gang trodde: AT DPS DØGN skulle sette pris på tilbakemeldingene slik at de har hatt anledning til å justere seg for å prestere bedre. Nei de vil heller sette sin lit til egne undersøkelser der de kun spør et utvalg pasienter som aldri ville finne på å ta bladet fra munnen for å si hva "jeg" egentlig mener. Så kan de påvirke sin egen utvikling i tråd med egne preferanser for undersøkelsen. Det er jo fint for dem, men katastofalt for oss som gjerne vil bidre til utvikling: Vi får skyldebøtta midt i fleisen og nektet videre helsehjelp. Så kjære Helseminister: Du har virkelig en stor jobb foran deg med å skape Pasientens Helsevesen. Lykke til og god sommer:-))

Fra Suicidal til Selvmord. Mer ydmyket går det ikke an å bli :-(

Når håpløsheten er i ferd med å ta overhånd!
Jeg har sammen med mine samtalefølgere på twitter diskutert og kommentert  artikler i Aftenposten og Erfaringskompetanse denne uken. Dette er artikler som har vist oss verdens tristeste statistikk over hvor mange som tar sitt liv i DPS-systemet i Helse MidtNorge.

Jeg tror ikke dette helseforetaket er unikt hva angår selvmordsstatistikk. Det er bare å gange opp med antall helseforetak i Norge og vi får en enda tristere statistikk. Og hvordan kan jeg vite dette? Jeg har vært der selv. I andre Helseforetak. Jeg har forsøkt 6 ganger, og dessverre misslykkes!

Twitteratet av følgere har gitt sine klare anbefalinger!
Jeg har nesten 6000 ulike venner i sosiale medier. 3000 av dem er på Twitter. Dette twitteratet har samtalet om de ulike artikler i 3 dager. Gode argumenter og kommentarer har jeg notert som god informasjon i beste Erfaringskompetanse-ånd. Siden omfanget er så stort kan jeg med stolthet si at våre innspill er signifikante. Grensen for signifikans går ved 1000 respondenter når anerkjente analysebyråer gjør sine Omnibus-undersøkelser.

Mine erfaringer i form av 11 punkter til Psykisk Helsevern i stat og kommune, som vil ta selvmordsforebygging på alvor, er dermed å anse som anbefalinger fra FOLK FLEST!! Jeg takker for at dere er medmennesker og deltar i viktige samtaler om helsesaker som berører oss alle!!

Følg oss gjerne på @emmahansen1963

Psykisk Sykdom: Depresjon, komplekse traumer og psykoser - med fare for suicidalitet - kommer i mange farger, fasonger og utrykk! Og med ditto rop om hjelp!

"Dette må ikke skje, og vi må lære av feilene vi gjør", er gjerne kommentarer vi hører fra ansvarlige ledere og politikere i riksmedier og på TV-debatter. Forrige uke ble Helsekonferansen gjennomført. Slike kommentarer blir bare fine ord i denne sammenheng. Sakskomplekset er stort når man skal finne frem til årsaker og etter hvert løsninger. Jeg tror man "må ha vært der for å forstå" (visesanger Terje Nilsen).

Jeg har tatt et standpunkt: Dele mine erfaringer fra selvmordsforsøk og rop-om-hjelp-selvmords-forebygging med dere. Jeg ønsker med dette å gjøre livet lettere for dem som kommer etter meg. Dette er mitt vitnesbyrd for å ivareta fortvilte der ute.  Noe som er i tråd med Misjonen i denne bloggen. Jeg foreslår derfor disse 11 oppfølgingspunkter til Psykisk Helsevern i stat og kommune:

1. Psykisk syke er medmennesker med behov for mer medmenneskelighet.
Vi har gjerne levd et liv med mye uverdighet og tidlig omsorgssvikt.  Det er medmenneskelighet konkretisert gjennom smertelindrende støttesamtaler som skal til. Jeg har beskrevet dette i bloggpost 3 og 4 om verdier, verdighet og medmenneskelighetens konstruksjon.

Pasienter som opplever stor ydmykelse, er gjerne isolert og lever i sin egen lille boble det er vanskelig å trenge gjennom. Vi trenger ikke bli møtt med mer sinne, irettesettinger, avvisninger og YDMYKHET. Jeg vil oppfordre alt Helsepersonell om å "bruke hodet"!                                                                                     

2. Manglende medmenneskelighet i Psykisk Helsevern er et System-problem.
Systemet er ikke tilrettelagt for behov utenfor Malen. Og som et vitnesbyrd fortalte senest i dag "Når håpløsheten er som sterkest er det problematisk på få kontakt med Personalet som har begrenset med tid". Og da snakker vi kun om dem som har fått kommet seg innenfor dørene på DPS Døgn eller Akuttpsykiatrien. Hva med alle dem som ikke blir hørt i sine ulike "rop om hjelp"?

3. "Når smerten og ydmykheten blir for stor, er ordet den beste medisinen" (Finn Skårderud).
Det er her kjernen ligger. Når man går fra deprimert til suicidal, og til å ville handle, er det å bli møtt med forståelse, medmenneskelighet (=empati) og omsorg eneste medisinen. Og at Personalet er villig til å være med deg "ned i helvete og ut igjen". I denne Sannhetens Øyeblikk velger Personal flest (erfaring etter 20-talls innleggelser)  å snu ryggen til og gå inn på vaktrommet og klage over slike pasienter som "er til stor belastning for alle aktører og krever mye tid" (Overlege DPS Døgn).

4. Fra Depresjon ->til Suicidal ->til Selvmord-> Nytt selvmordsforsøk.
Dette er en prosess som påvirkes;eskalerer opp mot handling (selve selvmordsforsøket) etter hvert som jeg som pasient opplever irettesettende ydmykelser, avvisninger og sinne fra Personal som ikke vil forstå, eller samtale med meg.

* Fra Inntaksmøter som nekter alvorlig syke traumepasienter hjelp på DPS Døgn (jmfr Overleger som tar Reservasjonsretten inn til nye Fagområder i forrige bloggpost).

** Via Personalet som samles i sine mange Behandlingsmøter på Vaktrommene, som fungerer som de rene Furterom (Vaktmøter som fortolker alle former for tilbakemeldinger og samtalebehov fra pasienter i krise som ren kritikk mot enkeltpersonal), hvor vanskelige pasienter blir forsøkt ekskludert fra det Anerkjente Vi.

***Til Personalet, i form av Sykepleiere som står over meg og skriker til meg når jeg bryter sammen i gråt i møter på Psykiatriakutten. Jeg har vært gjennom prosessen 6 ganger og er i ferd med å gjennomføre en 7.de - Jeg blir ikke "anerkjent som pasient godt nok" (=ikke likt av ledelsen på DPS Døgn grunnet denne bloggen).

5. NEI, NEI, NEI - fordi "du er sånn.. - du er slik.. - du gjør sånn.. - du gjør slik..". Slik når uverdigheten og fortvilelsen sitt maksimumsnivå. Og slik kan Personalet få lov til å velge og gå over lik. FAKTA, FAKTA!!

6. "Vi skal ha et Psykisk Helsevern med Pasienten i sentrum" (sentrale politikere).
Det er jo fint det. Loven om Pasientrettigheter skal sikre alle pasienter adekvat helsehjelp. Problemet er at den ikke blir fulgt. Det er et ønske fra alle pasienter å få hjelp så fort som mulig, for så å kunne fortsette i jobben eller med utdanningen. Ingen vil vel være syke lenger enn nødvendig. Dette burde være allmenn forståelse hos alle som jobber i Helse&Omsorg. Dessverre er det ikke slik.

Kjente stemmer (alle medier) hevder av Psykisk Helse er helsehjelp på andre klasse. Det er enklere å snakke om fysisk sykdom på første klasse. Så stigmaene er allerede der. I tillegg til disse:

1. Onde tunger har hevdet at "suicidale mener egentlig ingenting med det, men de trenger oppmerksomheten". Det må være dem som aldri har vært i nærheten av en psykisk syk pasient eller møtt psykisk helsevern. Slike stigma er uverdig oppmerksomhet!!
2. Min erfaring er at noen suicidale nok trenger å snakke om det for å få oppmerksomheten som følger med. Som ekstra fokus av Personalet på DPS Døgn. Jeg tror disse er i undertall.
3. Suicidale som virkelig mener det, snakker ikke høyt om "det" (når og hvordan). De handler etter at de har forsøkt seg på trinnene ovenfor. Det er derfor viktig at Personalet i DPS-er totalt sett er oppmerksom på de ulike måter å be om hjelp på før Pasienten handler.
4. Selvmordsforsøk som man ikke lykkes med. Det er et sjokk og våkne opp etter et selvmordsforsøk hvor du virkelig har trodd at nå er jeg ENDELIG nådd slutten av livet. Uverdigheten og sjokket gjør ikke noe videre med den fortsatte suicidaliteten om Personalet fortsetter å overse deg. For det er det de gjør: Later som ingenting. Da er det lett å forsøke en gang til.

7. Selvmord skjer på grunn av Systemsvikt i DPS-ene.
Det er grunn til å undersøke alle Helseforetak og finne statistikker og årsaker. Et register er kanskje nødvendig for å få beslutningstakere til å velge å satse på Psykisk Helsevern. OG SÅ: De sykeste pasientene er ofte dem som blir sett på som så store problem, og som så vanskelige pasienter i DPS Døgn-enheter og Akuttpsykiatrisk at vi nektes Helsehjelp- rett og slett!

F.eks på Akuttmottaket vi må vente lengst på å få snakke med en overlege. Minst 2 dager og da kan det være for sent. Det er vi som sliter mest med å få hjelp når vi nærmer oss "sannhetens øyeblikk" og vi handler på ønsket om å forsvinne fra denne verdenen.

8. "På seg selv, kjenner man ingen andre" (@medmenneske).
Det er viktig at samtlige Helseforetak tar informasjon og statistikker om selvmord inn over seg. Vi som er på Twitter hver dag kjenner til @erfaringskompetanse. Erfaringskompetanse dokumenterer erfaringer og er viktig vitnesbyrd fra Helseforetakene. Problemet er at Overleger og Personalet ikke er villig til å ta tilbakemelding er og uttalelser fra syke pasienter inn over seg->.

Nomenklaturen i Helseforetakene gjør at alle utspill og rop om hjelp fortolkes til å være "UTIDIG KRITIKK: Ubehagelige kritikk og - hendelser hver dag" (forrige bloggpost). Da blir det vanskelig å lære av sine feil. Dette er enkel sosial læring.
---->>Åpenhet for tilbakemeldinger, takknemlighet for at viktig informasjon flyter helt frem til ledelsen, erkjenne feil og beklagelser, frem til nye rutiner. Og en god dose empati. Det er slik andre virksomheter jobber med utvikling og læring i hverdagen. Hvorfor er dette så vanskelig å få til i Psykisk Helsevern i Helseforetak og kommunal helsetjeneste i Norge?

9. Retningslinsjer for gode smertelindrende samtaler?
Det finnes mye god fagkompetanse i Helseforetakene. De jobber profesjonelt med kursing innenfor ulike diagnoser og god kommunikasjon. Det som mangler er fokus på personlig egnethet hos Personale som jobber innenfor Psykisk Helsevern. Dere må nok erkjenne at all fagkunnskap og samlet kompetanse, kun kommer til sin rett, og har verdi, når den deles gjennom løsningsfokusert dialog eller terapeutiske støttesamtaler.Gode smertelindrende samtaler hvor Mentalisering er holdning og handling.

Kompetanse, personlighet, kommunikasjonsegenskaper og kapasitet er det som samlet bidrar til ADEKVAT SELVMORDSFOREBYGGING. DPS er også et sosialt system hvor ulike aktører påvirker hverandre gjensidig som likeverdige deltagere.  Det er dette viktige systemfokuset som skal til for å få til god forebygging av selvmord og hindre at pasienter går fra depresjon til å handle;ta selvmord (punktene ovenfor). Går det an å lage retningslinjer for personlig egnethet? Eller er dette rett og slett politikersnakk? Jeg sender anbefalingen videre "Personalet i Psykisk Helsevern må få hjelp med det de selv sliter med før de får plass til å være medmennesker for andre"(@medmenneske).

10. Pasientsikkerhet handler om etikk og verdier i kommunikasjon og tjenestetilbud i Psykiatrien i landets største Helseforetak (bloggpost 1).
Denne gjelder fortsatt. Og noen av punktene er gjengitt i Regjeringserklæringen. Jeg vil anbefale at Personalet og Ledelsen i Helseforetakene lar seg inspirere av læringspunktene fra denne bloggposten. Et adekvat resultat av denne informasjonsinnhentingen kan være å revidere hvordan man samtaler med sine pasienter om hva som skal prege all kommunikasjonsatferd.

Det er mange måter å realisere god kommunikasjon på overfor Deprimerte og Suicidale. OG disse representerer et stort mangfold av personligheter som har sine ønsker om å bli ivaretatt "på en god måte for å hindre selvmordsforsøk". Skreddersøm er viktig. Det er derfor jeg er litt usikker på dette med å utvikle faste retningslinjer. Erfaringskompetanse må ligge til grunn. Og da er det bare å stålsette seg for å ta imot verdifull informasjon fra pasienter og være villige til å samtale med et større mangfold av pasienter.

11. Å utfordre systemsvikten, handler også om å utfordre hvordan man organiserer og leder alt Psykisk Helsearbeid i Helseforetaket og i kommunalt Psykisk Helsevern.
En artikkel i Erfaringskompetanse i går viste hvordan Ledelsen kan sørge for at dyktige sykepleiere hindres i å ivareta Deprimerte og Suicidale på en god måte i DPS-Døgn. Noe som har ført til at dyktige psykiatriske sykepleiere slutter for å jobbe utenfor Helseforetaket. Dyktige fagpersoner kan ikke sitte å se på at Pasienter nektes samtaler og smertelindring!!

Dette var alarmerende lesning. God sosial læring (punktene ovenfor) handler DERFOR også om å utfordre selve systemet. Denne konklusjonen står for eget regnskap "DPS-ene lærer ikke av sine feil, rett og slett fordi de ikke tar imot slik informasjon".

Helseforetak  kan f.eks ta kontakt med andre og mer private virksomheter som lever av kunde; brukertilfredshet, medarbeidertilfredshet (ingen sykepleiere slutter pga ledelsen), dekningsbidrag etter reklame og %fakturerte timer (for tjenester brukerne;pasientene er fornøyde med). Samtidig som dere tar alle punktene i denne bloggen til etterretning.

Jeg sender denne oppfordringen videre "Dette med medmenneskelighet er også noe Systemet må legge til rette for å utvise" (@medmenneske).

Takk for oppmerksomheten:-)